Archive for april 4, 2011

Et forsøk på å ikke bekymre seg for norske e-bøker

Etter å ha lest meldinger på Twitter og flere artikler på nettsteder utover dagen, gikk jeg til testkjøp av norske e-bøker med bange anelser. Utrolig nok gikk alt på skinner. Ja, jeg måtte registrere meg to steder (tre for de som ikke har Adobe Digital Editions fra før), men teknisk fungerte alt perfekt for meg på en datamaskin og en iPad.

Her er det imidlertid et viktig forbehold å ta. Jeg har allerede testet alt som kan krype og gå av e-lesere og programmer for dette på iPad og iPhone. Senest i høst gjorde jeg en test av Digitalboks løsning på Netcoms iPhone-blogg. Det var god øvelse, for alt var ikke like enkelt. Husk for eksempel alltid at nedlasting gjennom Min Side er mest effektivt for å få innhold inn i Bluefire.

Et problem jeg hadde i dag, som få har nevnt så langt, er søking etter e-bøker i en butikk full av papir. Det var jammen ikke lett på noen av nettstedene tilknyttet Bokskya. Et klikk i toppmenyen eller venstremenyen gjorde det vanskelig å finne frem til det begrensede utvalget av e-bøker.

Til tross for at alt gikk greit for meg, er jeg enig i at kjøpet og opplasting er alt for tungvint, særlig sammenlignet med Amazon. Etter min kritikk av dårlig brukeropplevelse på Digitalbok i høst, er det lagt til et par lag av kompleksitet med Bokskya.

Jeg har vært dypt bekymret for hva som skulle skje med e-bøker på norsk, og dagens lansering har ikke vært beroligende. Jeg er en av disse gærningene som kjøpte Kindle for halvannet år siden og knapt har åpnet en papirbok siden.  Derfor har det vært frustrerende å se hvor vanskelig det er å få tak i innhold lovlig på norsk.

I et anfall av frustrasjon prøvde jeg for eksempel å gå i diskusjon med Bjarne Buset fra Gyldendal, men han fortsatte å gjenta feil fakta og besynderlig påstander som var tilbakevist. I beste fall tyder dette på en ekstremt defensiv holdning til boken i en digital fremtid.

Som kunde er det selvsagt helt unødvendig å bekymre seg. Hva forlagene velger å styre med og hvordan de tjener penger er ikke min sak.

Jeg oppdaterer hele tiden en egen liste med bøker som høres interessante ut. Den er lang, veldig lang. Når det er på tide å kjøpe en ny bok, sjekker jeg om den er tilgjengelig elektronisk til en pris som er rimelig. Er terskelen lav for å bestille, er den klar til å leses i løpet av noen sekunder.

Om jeg må velge bok en eller to på ønskelisten, lese den på engelsk eller norsk, spiller liten rolle. Det er alltid nok å velge å putte på min Kindle eller iPad. Når norske forlag har et bredt utvalg, er klar til å selge det på en brukervennlig måte til en rimelig pris, så er jeg klar.

Det er ikke min oppgave å bekymre meg for når det skjer.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Hva er science fiction-film?

Det slår meg at både kritikere og publikum (etter reaksjonene rundt meg i kinosalen å dømme) blir forvirret av filmer som Monsters og Adjustment Bureau. De blir solgt som science fiction og føles som det, men noe mangler. Hvorfor er det ikke flere monstre? Hvorfor er det ikke noen laserpistoler til å nedkjempe motstanderne med? Og hvor er de teknologiske forklaringene på det som skjer?

På vei ut av Monsters kom jeg til å tenke på en bok av Brian Aldiss jeg leste intenst på videregående: A trillion year spree. Den inneholder en definisjon som har kilt seg fast i hjernen min:

Science fiction is the search for a definition of mankind and his status in the universe which will stand in our advanced but confused state of knowledge (science), and is characteristically cast in the Gothic or post-Gothic mode.

Han legger til at jo mer makt hovedpersonen har, jo nærmere vil verket være det han kaller hardcore science fiction. Jeg går ut i fra at han mener at man vil se mer teknologi i historien og finne igjen flere av de ytre kjennetegnene på genren. For definisjonen til Aldiss legger større vekt på tema og form, enn innhold.

Klikk! Da er det lett å se hvordan Monsters og Adjustment Bureau passer perfekt inn i definisjonen av science fiction.

Monsters er to menneskers reise fra et eksotisk land der ingen forstår dem og knapt bryr seg om hva de gjør, inn i noe enda mer fremmed. På veien fra Mexico til USA går veien gjennom en sone befolket av enorme blekksprutliknende vesener fra en annen planet. Visuelt minner det meg om filmen Stalker.

Hovedpersonene har absolutt ingen makt, de er på alle måter utenfor. Til gjengjeld er det post-gotisk i bøtter og spann. Menneskets plass i en verden av avansert og begrenset teknologi blir det satt alvorlig spørsmål ved. Politiske problemer rundt krig, folkevandring og fattigdom blir mer antydet enn utbasunert.

På forhånd hadde jeg hørt mye om filmen, blant anmeldelsen til Gunnar her på bloggen. Omtalene har vært mye fokusert på at det er en billig film, til tross for imponerende effekter. Igjen tror jeg formen på filmen er viktigere enn det ytre. I intervjuer har skuespillere og regissør fortalt hvordan de reiste rundt, jobbet med manuset og filmet på steder de synes passet. Noe av katastrofestemningen er sikkert datagenererte effekter, men vel så mye er et spørsmål om å finne det riktige landskapet. Den siste byen de besøker er for eksempel nettopp blitt rammet av en annen katastrofe enn monstre: Et kraftig uvær hadde herjet før opptakene ble gjort.

Teknikken til skuespillerne krever selvsagt noe helt annet i en slik situasjon, enn når de bor i trailer og spiser kaker mellom opptakene. Gevinsten er små øyeblikk det ellers ville være vanskelig å fange på film. Menneskene rundt som oppfører seg naturlig. Et uinteressert blikk. Et lite smil.

Historien bygger seg sakte opp til noen få store action- og effektscener mot slutten. Det som skjer underveis er spennende nok, men her følges ikke noe tvangsmessig skjema om at noen blir drept hvert 10. minutt. Bakgrunnen blir forklart i små drypp underveis gjennom TV-sendinger, skilt og ruiner. Egentlig synes jeg dette blir for påtrengende etter hvert, regissøren kunne godt holdt litt igjen.

Monsters er for meg en veldig tilfredsstillende film, akkurat som jeg ønsker en arthouse science fiction-film skal være.

Adjustment Bureau er derimot skikkelig Hollywood. Historien minner mest om en romantisk komedie. To attraktive mennesker ment for hverandre kjemper for å bli et par som lever lykkelig til sine dagers ende. Vanligvis er det en kombinasjon av skjebne, situasjon og omgangskrets som holder paret fra hverandre. Denne gangen er det et Justeringsbyrå som jobber med å sikre at den store Planen ikke blir fraveket.

Virkningen av dette grepet er at idéen om skjebne kommer mer i fokus. Og det pleier ofte jeg å fremheve som det viktigste elementet på å kjenne igjen science fiction. Hvor viktig er det å utforske en idé, i forhold til psykologi og følelser.

Til tross for de for mange forvirrende genregrepene i Adjustment Bureau er det i form et svært velsmurt maskineri. Hadde det ikke vært for god kjemi og morsomme dialoger mellom Matt Damon og Emily Blunt i hovedrollene, hadde et interessant manus blitt ganske dødt på lerretet. Likevel klarer jeg ikke å bli mer enn passe engasjert av den romantiske science fiction-komedien.

Går vi inn i en gullalder for science fiction på film? Først nå synes jeg filmer i genren er på samme nivå som det beste av litteraturen som har kommet ut de siste 50 årene. Det finnes selvsagt spredte unntak, men Star Wars (som vel knapt passer inn i definisjonene ovenfor) så ut til å stoppe utviklingen vi så på 70-tallet med filmer som Soylent Green og Silent Running. Moon og Inception har imponert meg det siste året, og flere spennende nyheter i genren er på vei.

Tidligere publisert på Fus-bloggen.

Legg igjen en kommentar

%d bloggere like this: