Archive for mai, 2011

Jenta med sverdet

Å finne en god tegneserie utenfor de mest kjente heltene er et lite mirakel. Det er så lett å holde seg til det velkjente, enten det er en karakter som ble laget når bestefar var ung eller noe kjent fra kino. Derfor pleier jeg av og til å kjøpe noe som ser interessant ut, selv om jeg ikke har hørt om det. The Sword av brødrene Luna har vært et spennende bekjentskap jeg fant frem til på denne måten.

I første kapittel møter vi en familie med mor, far og to døtre, den eldste i rullestol. Det tar ikke lang tid før tre menn og en kvinne braser inn i idyllen og brutalt dreper alle sammen med superkrefter. Den lamme jenten overlever fordi hun detter gjennom et brennende gulv og finner et magisk sverd. Dermed kan hun ikke bare gå, men hoppe, slåss og helbrede til den store gullmedaljen.

Nå starter et hevntokt gjennom tre verdensdeler som gjør at hun får politi, myndigheter og media på nakken. Heldigvis har hun to venner med som sørger for at heltinnen har et festepunkt til den ellers så normale verden The Sword foregår i. Grunntonen er alvorlig, men litt morsomt småsnakk blir det.

Historien er tydelig planlagt for de fire bøkene den består av. Bakgrunnen for begivenhetene blir rullet ut i første bok. Akkurat når jeg begynner å føle meg trygg på at jeg skjønner hvor veien går, gir fjerde bok historien et par ekstra omdreininger.

Tegningene virker forfinede, nesten som på greske urner. Kontrasten til brutaliteten i slåsskampene er slående, med avkuttede lemmer og blod som flyr i alle retninger. Og det er ikke bare snakk om generisk sverdvifting. Opptrinnene gir et klart bilde av hva som skjer og får meg til å tenke ’det har jeg ikke sett før’.

Uavhengig tegneserie betyr, på godt og vondt, mindre redaktørinnblanding. Noen ganger tenker jeg at brødrene Luna kunne trengt noen som spurte om det virkelig var nødvendig å være så ekstremt tøffe i trynet. Det er plass til plot, karakterer og følelser, men noen ganger balanserer noen av opptrinnene på kanten til det latterlig poserende.

Etter nettopp å ha avsluttet siste bok i The Sword er jeg nysgjerrig på de andre seriene til brødrene Luna. De er heldigvis lett tilgjenglig i samlinger og digitalt på Comixology.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fersk og oppdatert bok om Midt-Østen

Hvordan i all verden skal man kunne gi ut en bok om Midt-Østen i dag uten å være utdatert om kort tid? Selv aviser og magasiner gis ikke ut i kjapt nok tempo til å holde tritt med utviklingen. Samtidig har det en egenverdi å pakke informasjon sammen i en pakke som setter nyhetene inn i en sammenheng.

Svaret er selvsagt å gi ut en e-bok. Den kan raskt redigeres, pakkes og sendes ut med et minimum av ventetid. Kjapp oppdatering er til og med innen rekkevidde. Revolution in the Arab World er et interessant eksperiment i å utnytte fordelen med elektronisk publisering.

Bak boken står magasinet Foreign Policy, en utgivelse som ligger et sted mellom det seriøse tidsskriftet og utgivelser med mer glanset papir. I Norge finner du blant annet oversatte artikler herfra nesten månedelig i Innsikt. Utgangspunktet er analyse av nyhetene, uten at innholdet strekker seg over mange sider eller blir overlesset med kildehenvisninger. Kvaliteten og lesbarheten er det lite å si på.

’Revolution in the Arab World’ tar utgangspunkt i tidligere publiserte artikler. De noe over 200 sidene putter innholdet  nennsomt inn i kapitler om forspillet til begivenhetene, det som skjedde i Tunisia, de 18 mest dramatiske dagene i Egypt, aktørene bak opprøret, amerikansk engasjement og hva som skjer fremover.

Redigeringen er for forsiktig. Ikke noe av innholdet er endret, noe som skaper mye overlapping mellom artiklene og en del analyser som blir litt bakpå utviklingen. Til tross for disse innvendingene klarer de mange korte artiklene å skape en større historie. Jeg har fulgt begivenhetene i aviser, magasiner og på nett, men fant likevel nye perspektiver. Selv bloggingen fra Tahrir hadde noe å tilføre.

Mye av stoffet er tilgjengelig på nett allerede, for eksempel min favoritt, Revolution U, om et serbisk prosjekt for politisk frihet som egyptiske opprørere hentet inspirasjon fra. Jeg liker imidlertid å få alt i en pakke til å ta med på Kindle eller et annet lesebrett, da er ikke 5 dollar en urimelig pris.

Norske e-bøker har knapt kommet ut av startgropa. I USA er det spennende å se at utgivere begynner å eksperimentere med nye formater.

Legg igjen en kommentar

Oslos beste jåleburger

Tidligere har jeg forsvart Burger King og enklere hamburgere. Helt greit å ta før en kinotur eller en øl. Problemet med mye kjapp mat er ikke nødvendigvis at den er dårlig, men at den er uforutsigbar. En dag får du det du betaler for, en annen dag er salaten på vei til å bli skjemt og hamburgeren har merkelige merker. Klager fører til tunge sukk og oppgitt blikk.

Kanskje er det et tegn på alderen, men det er ikke lenger greit å få en uforutsigbar matbit. Da er det nesten bedre med McDonalds tjukke servelat-skiver i hamburgerbrød. Eller å betale mer for måltidet på en restaurant.

Dyr pris er ingen garanti for at jålehamburgeren er verdt pengene. Etter at jeg kom hjem fra et år i USA dro jeg gjerne med meg folk på TGI Friday for å forklare hva amerikansk mat var. Stort sett var vi godt fornøyde, med over de siste årene har kvaliteten vært sterkt dalende.

Siste besøk var nærmest en skandale. Hamburgeren var lunken, i tillegg til dvaskt tilbehør, smakløs hamburger og brød som knapt får karakteren bestått. Dette er ikke 168 kroner og et amerikansk spisested verdig.

Rett etter at Hard Rock åpnet i Oslo spiste jeg et uinspirert måltid. Det tok flere år før jeg kom tilbake, men de siste månedene har de tatt over som et stoppested før kino. Rød, hvit og blå med sur/sterk grillsaus, løkring og blåskimmerost var sånn jeg husker at TGI Friday var tidligere: Reale porsjoner og klare smaker. 189 for hamburgeren er kanskje litt i overkant, men den serveres med jevn og bra kvalitet.

En svenske jeg har jobbet med i det siste sa om Bølgen & Moi at det var et bra hamburgersted. Vet ikke om det er et kompliment de setter pris på, men det er ikke tvil om at Spesialburgeren i deres Food Garage-konsept gir god valuta for pengene. Alle deler er godt, du ser og smaker hva du spiser. Norsk cole slaw tenderer for mye mot italiensk salat, men det duger. Ekstrapoeng for en stor bit sur agurk.

Svakheten er french fries. De varierer mellom smultgjennomtrukne potetbiter til fantastiske, sprø mesterverk. Her må Moi ut på en kvalitetssjekk.

Til 165 kroner er dette jevnt over et godt og solid måltid.

Toppen av jåleburgere i Oslo er det lunsjserveringen på Grefsenkollen som står for. Den er litt vanskelig å komme til, så jeg har bare spist den en gang, men det frister til gjentakelse. Med 189 kroner er den i øvre skikt i denne testen, men gir likevel mest for pengene.

Hamburgeren var god og ekte. Tilbehøret kan nesten virke litt overlesset. Med stor oppmerksomhet på kvaliteten er det helt greit. Under brødet er det en god cheddar, bacon og syltet løk. Cole slaw og stekte ny-poteter ivaretok både amerikanske og norske tradisjoner. En hjemmelaget ketchup med litt chili-buzz skulle jeg gjerne hatt en krukke av på kjøkkenet for å heve flere matretter.

Men hva i all verden hadde skjedd med brødet? Enten var de tomme for varene eller så hadde omtalen på Nordic Nibbler skremt dem til å ta i bruk hvitt brød. Holdematen som fulgte med kunne like godt vært kjøpt på Rimi, noe som var veldig synd med alle de andre godbitene måltidet besto av.

Så det var jåleburgere i Oslo fra dårlig til veldig bra. Noen andre forslag til steder jeg bør teste?

Comments (2)

To om Thor

Thomas Herlofsen og jeg diskuterte filmen Thor i helgen over på Fus-bloggen:

Fredut: Marvelmaskinen tikker utrettelig videre mot the Avengers, filmen der Tony Stark, Bruce Banner, Steve Rogers, Janet Pym, Natasha Romanoff, Nick Fury og de andre vi har møtt i Iron Man, Hulk og snart i Captain America omsider samles. Og i hva som må være den mest kompliserte måten å sette opp en enkelt film på noen sinne har Marvel Movies knapt trådd feil.

Norserintrah: Uansett hva man måtte mene om Marvel-filmene, så er det imponerende hvordan de ha klart å lansere en håndfull franchises. Ved å bruke gode, men ikke nødvendigvis de mest kjente navnene, har de levert bra filmer og holdt kostnadene nede. Da er det lettere å lykkes.

Når jeg leste superhelter i barndommen var det utrolig morsomt å få følelsen av en historie var en del av en større verden. Både disse filmene og tegneseriene virker mer planlagt, som et maskineri, men det er likevel gøy at hver enkelt superhelt på lerretet er en del av en større helhet.

Fredut: Thor var bestandig den vanskelige brikken i puslespillet, for filmversjonen av Marvels univers har til nå stort sett vært mer (kvasi-) science fiction enn fantasy, og hvis tordenguden ikke hadde funket i vårt univers hadde det ikke hjulpet det spor om Downey Junior greide å være morsom absolutt hele tida. Hele prosjektet hadde vært punktert.

Så det er med stor glede (for fanboy er man jo) at jeg kan fortelle dere at Thor ikke bare er vellykket, den er sammen med Iron Man #1 den beste av denne rundens marvelfilmer. Det fantastiske forklares forsiktig som uendelig avansert vitenskap, men det gjør ingen ting når vi få Frostkjempekamper, Bifrost, Jotunheimen, Tønsberg (!), Heimdall (strålende), Odin etc. i fri dressur. Regissør Kenneth Brannagh har tydelig lært en god del av magaplasket sitt med Frankenstein sist han luktet på sjangeren. Med all sin Shakespeareerfaring er han rette mann til å få Thor og de andre gudenes tradisjonelt svulstige dialog til å virke troverdig; i tillegg viser han seg å være en mer enn kompetent actionregissør.

Norserintrah: Jeg liker Thor godt, men synes ikke den helt treffer blink. Styrken er absolutt at skuespillerne klarer å holde balansen mellom å ha det gøy og være troverdig. Jeg er overbevist om at regissøren har mye av æren for å holde opptrinnene i tøylene.

Fantasy vitenskap er et interessant valg for Åsgard. Tanken er sikkert å gjøre det fantastiske mer troverdig. Men er ikke noe av tema i filmen møtet mellom det mytologiske og den moderne verden? Det kunne vært enda mer spisset til både for drama og slåsskampene.

Fredut: Action, ja. Er det en ting de ikke helt har greid å få til i denne filmsyklusen er det actionscener som kan måle seg med tegneserienes. Her er fortsatt Sam Raimis Spidermanfilmer de beste. Det smeller greit i Thor, men det hele blir litt i overkant datagrafikkete, særlig hvis du som jeg må se filmen i 3D. Dårlig 3D får paradoksalt alt til å virke flatt – pappfigurer utenpå pappfigurer. Denne bør du se i 2D hvis du kan.

Norserintrah: Det var ikke noe problem å overtale de jeg gikk med og som var i ferd med å bestille til 3D å forandre mening (nærmere vår faste Thai-restaurant kom vi også for et måltid før kino). Som jeg nettopp hørte Werner Herzog si i et intervju, 3D fungerer ikke med raske klipp.

Ofte når kjente regissører uten bakgrunn fra action lager spenningsfilm, spør jeg meg om hvor mye stuntmenn og andre medhjelpere bør få æren for bra action. I Thor gjenspeiler i hvert fall slåsskampen karakterer og plot, det er ikke bare kule effekter. Da er jeg godt fornøyd.

Fredut: Intrigen er det derimot ingenting å si på. Storyen, av Babylon 5 – maestro JMS (jeg beklager initialene, men jeg har slått opp den mannens etternavn flere ganger enn jeg kan huske og nå gidder jeg ikke mer), greier mesterstykket å kombinere høyfantasi og drittslenging, Jord og Jotunheim. Dette kunne blitt et hvileskjær, en bru til Avengers uten noen egen historie (Hallo Harry Potter 7B). I steden er det den mest engasjerende historien i syklusen til nå. JMS på sitt beste lager legender på Neil Gaiman-nivå.

Norserintrah: Setting og stemning ligner veldig tegneseriene JMS skrev for noen år siden hvor Thor bygger opp Åsgard rett utenfor en småby i Oklahoma. Intrigen er imidlertid helt annerledes, mer drømmeaktig enn action. I filmen skal helten introduseres for folk som aldri har hørt om Thor, så selv om tegneserien er et utgangspunkt er historien en helt annen. Og det er greit nok.

Mange sier at Iron Man, Thor og Captain America er mindre kjente superhelter. Det tar ikke helt hensyn til at Avengers har vært den helt sentrale tegneserien i USA de siste årene, hvor disse tre utgjør grunnstammen. Filmskaperne kjenner heldigvis langt bedre til hva som er skjer i genren enn norske kritikere og gir meg intressante variasjoner på tidligere historier.

Fredut: Thor, Odin og Loke er som de må være, og menneskekarakterene er troverdige. Natalie Portman er vel mer naturlig som sort svane, men gjør seg absolutt ikke bort. Det er skikkelig godt å se Stellan Skarsgård i en ganske stor rolle. Ingen kan spille drita som en skandinav.

Men dette er hovedrolleinnehaver Chris Hemsworths film. Mannen har nesten ingen tidligere meritter verdt å nevne (han spilte pappaen til Kaptein Kirk i den siste Star Trek-filmen), men plasserer seg til de grader på kartet her. Det er vanskelig å være både tøffeTor og menneskeTor uten å framstå som schizofren, men Hemsworth er strålende – han fremstår som karismatisk, morsom, bøllete, høvisk, umoden, ydmyk og kul. Ikke ser han dårlig ut i bar overkropp heller. Internettlegende Harry Knowles tok seg i å ønske han var Natalie Portman ved et par anledninger. Jeg er nok ikke enig, men jeg hører hva han sier.

Norserintrah: Bar overkropp eller ikke, jeg liker hvordan Hernsworth går fra gudeyngling med hubris til forvirret menneske og ender opp som helt. Han og filmen tar det som skjer akkurat passe seriøst.

Thor er en bra start på popcorn-sesongen.

Fredut: Aldri har sommeren vært stappet med flere lovende superheltfilmer. Det er ingen grunn til å tro at X-Men: first Class eller Captain America kommer til å bli svake heller, og DCs Green Lantern kan være den første superheltfilmen siden Supermann #1 som virkelig greier å gjøre kampen mellom de gode og de kjipe kosmisk. Standarden er med dette satt.

Og ja, Stan Lee er med. Ja, Samuel Jackson stikker såvidt innom etter rulletekstene. Og Loke loker lukt som kun Loke kan Loke.

Legg igjen en kommentar

%d bloggere like this: