To om Thor

Thomas Herlofsen og jeg diskuterte filmen Thor i helgen over på Fus-bloggen:

Fredut: Marvelmaskinen tikker utrettelig videre mot the Avengers, filmen der Tony Stark, Bruce Banner, Steve Rogers, Janet Pym, Natasha Romanoff, Nick Fury og de andre vi har møtt i Iron Man, Hulk og snart i Captain America omsider samles. Og i hva som må være den mest kompliserte måten å sette opp en enkelt film på noen sinne har Marvel Movies knapt trådd feil.

Norserintrah: Uansett hva man måtte mene om Marvel-filmene, så er det imponerende hvordan de ha klart å lansere en håndfull franchises. Ved å bruke gode, men ikke nødvendigvis de mest kjente navnene, har de levert bra filmer og holdt kostnadene nede. Da er det lettere å lykkes.

Når jeg leste superhelter i barndommen var det utrolig morsomt å få følelsen av en historie var en del av en større verden. Både disse filmene og tegneseriene virker mer planlagt, som et maskineri, men det er likevel gøy at hver enkelt superhelt på lerretet er en del av en større helhet.

Fredut: Thor var bestandig den vanskelige brikken i puslespillet, for filmversjonen av Marvels univers har til nå stort sett vært mer (kvasi-) science fiction enn fantasy, og hvis tordenguden ikke hadde funket i vårt univers hadde det ikke hjulpet det spor om Downey Junior greide å være morsom absolutt hele tida. Hele prosjektet hadde vært punktert.

Så det er med stor glede (for fanboy er man jo) at jeg kan fortelle dere at Thor ikke bare er vellykket, den er sammen med Iron Man #1 den beste av denne rundens marvelfilmer. Det fantastiske forklares forsiktig som uendelig avansert vitenskap, men det gjør ingen ting når vi få Frostkjempekamper, Bifrost, Jotunheimen, Tønsberg (!), Heimdall (strålende), Odin etc. i fri dressur. Regissør Kenneth Brannagh har tydelig lært en god del av magaplasket sitt med Frankenstein sist han luktet på sjangeren. Med all sin Shakespeareerfaring er han rette mann til å få Thor og de andre gudenes tradisjonelt svulstige dialog til å virke troverdig; i tillegg viser han seg å være en mer enn kompetent actionregissør.

Norserintrah: Jeg liker Thor godt, men synes ikke den helt treffer blink. Styrken er absolutt at skuespillerne klarer å holde balansen mellom å ha det gøy og være troverdig. Jeg er overbevist om at regissøren har mye av æren for å holde opptrinnene i tøylene.

Fantasy vitenskap er et interessant valg for Åsgard. Tanken er sikkert å gjøre det fantastiske mer troverdig. Men er ikke noe av tema i filmen møtet mellom det mytologiske og den moderne verden? Det kunne vært enda mer spisset til både for drama og slåsskampene.

Fredut: Action, ja. Er det en ting de ikke helt har greid å få til i denne filmsyklusen er det actionscener som kan måle seg med tegneserienes. Her er fortsatt Sam Raimis Spidermanfilmer de beste. Det smeller greit i Thor, men det hele blir litt i overkant datagrafikkete, særlig hvis du som jeg må se filmen i 3D. Dårlig 3D får paradoksalt alt til å virke flatt – pappfigurer utenpå pappfigurer. Denne bør du se i 2D hvis du kan.

Norserintrah: Det var ikke noe problem å overtale de jeg gikk med og som var i ferd med å bestille til 3D å forandre mening (nærmere vår faste Thai-restaurant kom vi også for et måltid før kino). Som jeg nettopp hørte Werner Herzog si i et intervju, 3D fungerer ikke med raske klipp.

Ofte når kjente regissører uten bakgrunn fra action lager spenningsfilm, spør jeg meg om hvor mye stuntmenn og andre medhjelpere bør få æren for bra action. I Thor gjenspeiler i hvert fall slåsskampen karakterer og plot, det er ikke bare kule effekter. Da er jeg godt fornøyd.

Fredut: Intrigen er det derimot ingenting å si på. Storyen, av Babylon 5 – maestro JMS (jeg beklager initialene, men jeg har slått opp den mannens etternavn flere ganger enn jeg kan huske og nå gidder jeg ikke mer), greier mesterstykket å kombinere høyfantasi og drittslenging, Jord og Jotunheim. Dette kunne blitt et hvileskjær, en bru til Avengers uten noen egen historie (Hallo Harry Potter 7B). I steden er det den mest engasjerende historien i syklusen til nå. JMS på sitt beste lager legender på Neil Gaiman-nivå.

Norserintrah: Setting og stemning ligner veldig tegneseriene JMS skrev for noen år siden hvor Thor bygger opp Åsgard rett utenfor en småby i Oklahoma. Intrigen er imidlertid helt annerledes, mer drømmeaktig enn action. I filmen skal helten introduseres for folk som aldri har hørt om Thor, så selv om tegneserien er et utgangspunkt er historien en helt annen. Og det er greit nok.

Mange sier at Iron Man, Thor og Captain America er mindre kjente superhelter. Det tar ikke helt hensyn til at Avengers har vært den helt sentrale tegneserien i USA de siste årene, hvor disse tre utgjør grunnstammen. Filmskaperne kjenner heldigvis langt bedre til hva som er skjer i genren enn norske kritikere og gir meg intressante variasjoner på tidligere historier.

Fredut: Thor, Odin og Loke er som de må være, og menneskekarakterene er troverdige. Natalie Portman er vel mer naturlig som sort svane, men gjør seg absolutt ikke bort. Det er skikkelig godt å se Stellan Skarsgård i en ganske stor rolle. Ingen kan spille drita som en skandinav.

Men dette er hovedrolleinnehaver Chris Hemsworths film. Mannen har nesten ingen tidligere meritter verdt å nevne (han spilte pappaen til Kaptein Kirk i den siste Star Trek-filmen), men plasserer seg til de grader på kartet her. Det er vanskelig å være både tøffeTor og menneskeTor uten å framstå som schizofren, men Hemsworth er strålende – han fremstår som karismatisk, morsom, bøllete, høvisk, umoden, ydmyk og kul. Ikke ser han dårlig ut i bar overkropp heller. Internettlegende Harry Knowles tok seg i å ønske han var Natalie Portman ved et par anledninger. Jeg er nok ikke enig, men jeg hører hva han sier.

Norserintrah: Bar overkropp eller ikke, jeg liker hvordan Hernsworth går fra gudeyngling med hubris til forvirret menneske og ender opp som helt. Han og filmen tar det som skjer akkurat passe seriøst.

Thor er en bra start på popcorn-sesongen.

Fredut: Aldri har sommeren vært stappet med flere lovende superheltfilmer. Det er ingen grunn til å tro at X-Men: first Class eller Captain America kommer til å bli svake heller, og DCs Green Lantern kan være den første superheltfilmen siden Supermann #1 som virkelig greier å gjøre kampen mellom de gode og de kjipe kosmisk. Standarden er med dette satt.

Og ja, Stan Lee er med. Ja, Samuel Jackson stikker såvidt innom etter rulletekstene. Og Loke loker lukt som kun Loke kan Loke.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: