Den gode intervjueren

Noen måneder før det amerikanske presidentvalget i 2008 døde den amerikanske journalisten Tim Russert. Når jeg bodde i USA i 2002 var det fast søndagsrituale å følge han på Meet the press. Siden har jeg fulgt programmet på podcast.

Det er sjelden jeg føler meg sentimental over et kjendis-dødsfall, men da Tim Russert døde må jeg innrømme å ha lurt på hvordan det skulle være mulig å komme gjennom valgkampen uten hans intervjuer med sentrale amerikanske politikere.

Gode journalist får frem det beste i en person i et godt intervju. De blir en representant for meg som lytter, spør både mine spørsmål og det jeg burde ha spurt om.

Favoritten min nå er Terry Gross i radioprogrammet Fresh Air. Alle ukedager leder hun et program som snakker med de mest interessante stemmene fra USA innen politikk, kultur og media. Det er som et amerikansk P2 i miniatyr. Ofte i pop-kulturen brukes hun som en punchline, både som representant for den gode intervjueren og en liberal holdning til samfunnspørsmål.

Så hva gjør henne så bra som journalist?

For det første er hun alltid godt forberedt. Snakker hun med en forfatter, har hun lest bøkene. Spørsmålene hun stiller viser ikke bare kunnskap om temaet, men også at hun er personlig interessert. Intervjuet går gjerne utover det som står i pressemeldingen og settes ofte inn i en større sammenheng med hva de hun snakker med har gjort tidligere. Det fører ofte til at den som blir intervjuet utbryter at det var et godt spørsmål, sannsynligvis fordi det er er nytt i forhold til det de har blitt spurt om tusen ganger før.

Terry Gross er også personlig, uten å bli sentimental. Et slikt spørsmål hører vi ofte blir innledet med: «Si i fra hvis dette blir for privat…» Jeg har følelsen at det ligger noen meter lydbånd eller noen MB med digitale filer på studiogulvet fra folk som har sagt nei. Og det viser en respekt som er viktig for å få gode svar. Forskjellen fra mange andre som stiller denne typen spørsmål er at jeg alltid føler at det er fordi hun vil vite, ikke fordi journalisten desperat leter etter en menneskelig vinkling og håper på et følelseutbrudd.

Hva så med norske intervjuer?

Jeg har helt gitt opp norsk radio og TV. Det finnes sikkert gode eksempler, men det er en for stor investering av tid å høre gjennom de likegyldige og dårlige intervjuene. Skal jeg følge en journalists intervjuprogram må tilliten min være 100 %. I aviser og magasiner er det i det minste mulig å bla fort videre over innhold som ikke holder mål.

Inntrykket mitt er at journalister i for stor grad prøver å stille spørsmål på vegne av et tenkt publikum som er litt dummere enn dem selv. Dermed mister intervjuet den personlige kloen og intelligensen jeg forventer.

Nå er uansett mediemenyen min fylt til bristepunktet, men Fresh Air og Terry Gross har en fast plass der.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: