Archive for august, 2011

Andre meninger er en personlig fornærmelse

Etter lødig litteratur som Dresden-files og science fiction-noveller, var det i ferien på tide å ta frem en bok jeg har vært på nippet til å lese lenge. 36 arguments for the existence of god er ikke en kristen-fundamentalistisk traktat, men en roman om akademiske sysler, religion og hva det betyr for et menneske å bruke tid til å tenke på dette.

Cass Seltzer er til sin store overraskelse i ferd med å bli en intellektuell kjendis. Han har skrevet en bestselger som har gitt han tittelen ’ateisten med sjel’ og betraktelig karrieremessig suksess. Boken hans avsluttes med et tillegg som er 36 argumenter for gud og en tilbakevisning, derav tittelen på romanen.

Hvem Cass er og hvordan han endte opp som professor i religionens psykologi brettes ut i resten av boken og leder frem til en spennende debatt med en konservativ om guds eksistens. På veien dit klarer forfatteren Rebecca Newberger Goldstein å skape spenning ved å antyde at det er viktige detaljer vi fremdeles ønsker å få vite om hovedpersonen.

De 36 argumentene er også med som et tillegg i romanen. De kan være nyttige å ha lest for en ateist. Alle argumenter jeg har hørt for religion er fanget opp her. Men enda viktigere er det at etter å ha lest boken, skjønner vi bedre hvordan argumentene som blir brukt, selv i en saklig debatt, er farget av historien til den som fremfører dem. Vi ser hvordan Cass bruker ord som springer ut av hvem han er.

En bok om idéer kan høres tørre, men når de så klart knyttes til personer blir idéene levende. Latter hjelper også. Det er mye humor i engasjerte mennesker som ikke helt skjønner hvordan omverden oppfatter dem. Cass er smart og empatisk, men samtidig naiv og distré. Kolleger av han har oppblåste selvbilder.

Verst går det utover Jonas Elijah Klapper, en bombastisk litteraturviter som minner betraktelig om en ekstrem utgave av Harold Bloom. Nå er jeg en stor beundrer av Bloom og har lest mange av bøkene hans, samtidig som jeg er bevisst om at han må tas med klype salt. Goldstein har truffet måten hans å skrive og tenke på. Klappers tirade mot de empiriske vitenskaper og uttalelsen om at han tar matematikk som en personlig fornærmelse er fornøyelig.

I Norge ser jeg for meg at Helene Uri kunne skrevet denne boken som en universitetssatire. Eller kanskje ikke. Nordmenn har en viss berøringsangst i forhold til religion. Noe av det som vekket interessen min for boken i utgangspunktet var at hovedpersonen var en ateist med sjel. I debatter om tro er det ytterpunktene som dominerer, derfor er det fint å lese en litterær tilnærming som kan nærme seg religion med empati.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Oversikt over Barcelona-artikler

Etter denne turen kan jeg skrive under på at iPad med iA Writer, Bluetooth-tastatur og Blogsy er en ypperlig metode for å gjøre det enkelt å blogge på farten. Bra wifi på hotellet hjalp også for prioriteringen av siesta-tiden mellom lunsj og middag til blogging.

Turen har vært fantastisk. Mitt første besøk i Spania og Barcelona ga mersmak, og da snakker jeg ikke bare om maten. Mye interessant å se på, avslappet stemning (så lenge du unngår lommetyver) og folk som er engasjert i de de driver med.

To ting alle bør gjøre, uansett interesser og budsjett er besøk i Sagrada Familia og å spise på Can Culleretes.

Her er artiklene jeg har skrevet, oppdatert med lenker slik at alle steder er lett å finne tilbake til:

Barcelona 1,5 – Is, pannekaker og solstikk
Barcelona 2 –  Tapas på Bar Celta
Barcelona  3 – Rariteter, kolonial og food garage
Barcelona 4  – Moderne katelansk og Peru
Barcelona 5 – Noe helt annet på sykehuset
Barcelona 5 –  Tilfeldigvis god matbuzz
Barcelona  6 – Kinesisk, tapas og lange turer
Barcelona 8 – Tasting-meny til fingerspissene
Barcelona lunsj
Barcelona innertier

Legg igjen en kommentar

Barcelona innertier

Siste dag i Barcelona tenkte jeg bare å slappe av med en bok. På vei for å undersøke hvor flybussen gikk fra oppdaget jeg imidlertid turistbussen flere hadde anbefalt. En titt på kartet viste at jeg kun hadde utforsket den vestlige delen av byen. Med noen timers guidet tur var det mulig å få med seg østkanten. Så da ble det ikke så mye lesing den dagen.

Ambisjonene var i utgangspunktet lave på spisefronten også. Det skulle i hvert fall ikke være så mye. Men så hadde det seg sånn at den restauranten jeg måtte jobbe hardest for å få bord på, kun hadde plass den siste dagen. Og de hadde tasting meny og en Micheline-stjerne. Dermed ble det langt fra enkelt.

Comerc 24 ligger i et gjennomført lokale, uten at det ble stivt. De har både en a la carte-meny og to sammensatte. Uansett hva du velger la kelneren stor vekt på at alt kunne tilpasses i henhold til personlig smak. Jeg stolte på restauranten. På vin-kartet fikk jeg imidlertid kjempehjelp av en engasjert vinkelner.

En fantastisk avrunding av måltidet var en utskrift av din personlige meny med mat og vin sammen med regningen. Summen kom på 160 euro, vel verdt det for et måltid som var gjennomført. Ikke en gang var jeg i tvil om hva kokken ville.

Hvor bra var maten? Så bra at jeg dessverre glemte å ta bilder flere ganger, så for noen av rettene blir det beskrivelser uten illustrasjon.

Blomkål er undervurdert og starten av måltidet var to utgaver av denne grønnsaken. Først to kvaster kokt med ingefær og riseddik (av samme type som i sushi-ris, går jeg ut i fra). Deretter en kremet variant med røkt te og nori (den sorte tangen som blir brukt med maki).

Som flere av rettene går linjen ofte fra katelansk kjøkken, gjennom molekylære teknikker mot Asia.

En canneloni med filodeig pakket rundt en parmesan-krem i den enden jeg fikk beskjed om å starte i. I den andre enden gikk det mer over mot sitron og basilikum.

Så kommer vi til første retten hvor du må stole på beskrivelsen min. På en rektangulær skål lå det to tynne skiver rå breiflabb. På toppen var det tynne strimler nori. På skålen lå det en saus med sort hvitløk som smakte brent og en annen stripe med sesam-olje.

Den siste retten i overtyren var husets pizza. På en kjekstynn bunn lå det ost, sardin, drue, basilikum og ruccola. Den ble delt opp med et pizza-hjul ved bordet, men var ikke mer enn en munnfull. En klart tenkt rett som tok fra hverandre og satt sammen smakene igjen i en pizza.

Østers er jeg nybegynner på så servering med rødbete-skum ble ganske avansert for meg.

Sammen med den kom det som var en av favorittene mine i måltidet. På toppen lå det pære-is. Under lå det tre små reker servert som ceviche. Det betyr at i bunnen av skålen lå det en fantastisk kraft som smakte løk, salt og koriander med skikkelig Asia-sting.

Suppen var en dashi, buljong laget med mild japansk fiskekraft. Tre av ’bollene’ er små dumplings av hjerteskjell. De tre andre er vanskeligere å forklare. Hadde jeg bare spist dem ville jeg gjettet på rogn fra verdens største fisk. De er laget med en teknikk som også dukker opp senere. I en geleaktig hinne er det en væske som eksploderer når du putter den i munnen.

Vanligvis pleier jeg å si at sild og sardiner er den eneste maten jeg ikke liker. Riktige kokker og oppskrifter kan imidlertid gjøre det meste spiselig. Dette er marinerte sardiner med appelsin og wasabi, samt knust usøtet kjeks og noe grønt.

Etter en litt forsiktig dashi kom en fantastisk consome med masse smak. Dette var noe annet enn hønsebuljong i terningform! 6 perler laget etter samme teknikken som fiskerogenen svømte i væsken. De smakte av egg, parmesan og trøffel.

Nå begynte det ærlig talt å gå litt i surr for meg. Heldigvis har jeg et bilde og noen notater å støtte meg på. Nederst har vi skjell med mandarin, yakisoba-nudler, sesamfrø og en kraftig soyasaus på bunn. Øverst til venstre en sashimi på en tynn kjeks med et spark av wasabi. Tunfisk-tartaren øverst til høyre er toppet med rogn, gressløk og rogn, svømmende i en eggeplomme.

I overgangen mellom en kraftig hvitvin og rødvin kommer en torskebit med romescu-saus, servert sammen med det jeg synes ser ut som en stor zucchini-blomst.

En risotto med and forvirret meg litt med hva som ligger på toppen. Utfra beskrivelsen tror jeg det er gåselever i en mer ubehandlet form enn det jeg er vant til. I kanten ligger det biter av noe søtt og fruktig, jeg tror det er ananas.

Etter alle disse gode, men sammensatte rettene, var det godt å hvile i noe enkelt: Rett og slett en stor, saftig reke servert uten noe særlig tull.

Avslutningen på de varme rettene var det jeg frykter i en tasting-meny, et kjøttstykke. Når det er sagt, fileten var saftig, sausen fantastisk og nepe som tilbehør var en kjempegod idé.

På dette tidspunktet hadde jeg spist i nærmere tre timer og skjønte at metroen snart stengte. Det endte opp med at jeg tok en taxi hjem, men de neste beskrivelsene blir nok litt kortere.

Osten var den absolutt beste jeg har spist i Barcelona, med tilbehør som passet perfekt til hver enkelt. Det slo meg også at i min smaking fra venstre til høyre demonstrerte utvalget et godt spenn i forskjellig typer smaker.

Etter å ha innrømmet en stor svakhet for vin til dessert, foreslo kelneren et halvt glass av noe som passet best til osten. Den minnet litt om rosinvinen jeg hadde fått uken før, men var rundere og rødere i smak, kanskje mer mot sviske.

Til desserten fikk jeg prøve to forskjellige viner. Den ene ville jeg vel kalt fantastisk i de fleste sammenhenger, men stilt ved siden av økologiske Rasim Blanc fra Costers del Segre ble den en pusling. Den var rik på smak, men fullstendig rensket  for alle billige triks. Jeg har prøvd å finne den på nettet uten hell, for den er visst kun produsert i et svært lite opplag.

Dessertene startet med en liten kake og Mato overstrødd med trøffel. Det er helt fantastisk hvordan ikke bare soppen smakte godt, men fikk også frem kvalitetene i den milde osten.

Etter denne tunge smaksopplevelsen var det friskt med en sitron-te som ble sugd opp av en svampaktig kake med en klump is på toppen.

Nå begynte det å svømme litt igjen, men safran-isen med mørk, salt sjokolade nederst til venstre klarte å trenge i gjennom alle inntrykkene. Det er i en slik rett man begynner å forstå hvorfor dette krydderet er så ettertraktet.

For de som fremdeles har litt plass igjen ender måltidet med en plate petitfours. Gourmet-varianten av Oreo-cookies var stjernen, hvor alt som smaker billig var trukket ut, slik at kun det som smaker godt lå igjen.

Og det var vel et ganske perfekt punktum på turen til Barcelona.

Legg igjen en kommentar

Barcelona lunsj

Can Culleretes sto øverst på ønskelisten min før jeg dro til Barcelona. Dessverre var det stengt første uken min. Til gjengjeld ble det tre turer dit denne uken.

Interiøret minner om Lompa med mindre rom og lavere under taket. På veggene er det oljemalerier som viser stedets 250 år lange historie og lysekronene henger i taket.

Maten har en kulhetsfaktor på null. Det er rett frem katalansk mat uten noe jåleri. Damer i alle aldre løper rundt og tar i mot bestillinger. Klientellet er halvparten stamgjester og halvparten turister. Det ligger tross alt i turistløypa i gamlebyen.

Prisene er helt fantastiske og de fleksible menyene kan trygt prøves, siden det er de samme rettene som står på a la carte. Den kommer i to utgaver, 12,50 eller 15,50 euro, begge med en halv flaske vin inkludert. Rundstykket som fulgte med var temmelig kjedelig, men passet bra til å få med seg siste rest av saus.

Basert på en litt kjedelig lammekotelett, vil jeg tro at grytene og sjømaten er bedre valg enn kjøttrettene.

Etter flere kreative gazpachoer, er det på tide å dra tilbake til kilden. Can Culleretes smaker akkurat som jeg hadde håpet på. En frisk, kald suppe med mye grønnsaksmak. På toppen noen knasende sprø biter av ristet brød, tomater og løk.

Griseføtter i en soppsaus hadde mye god smak og det kjedelige brødet kom til sin rett. Her må jeg imidlertid innrømme at mye flesk og rare bein ble litt i overkant for meg. Neste gang jeg ser dette på menyen kommer jeg til å tenke meg om to ganger.

Fiskesuppen hadde mye smak med toast svømmende på toppen, reker og hvit fisk under. Her var det ikke noe tvil om at kraften var laget med kjærlighet for å frem sjøsprøyten i råvarene.

Villsvingryten var nok favoritten min. Kjøttet var mørkt med kraftig smak, langt unna magert edelsvin. Igjen var sausen med sopp og perleløk vel verdt å spise til siste dråpe.

På tredje besøk insisterte kelneren på husets ris. Det var en skikkelig restegryte med all slags sjømat og kjøtt, i en paella-lignende innpakning. Ekstremt bra valuta for pengene. Det er mulig å velge den som forrett i en av de sammensatte menyene.

En av grunnene til at jeg etter hvert gikk for a la carte, var dessertene. Ostekaken smakte, i motsetning til det man ofte får servert med dette navnet, ost. Et tynt lag med myk deig tok ikke oppmerksomhet fra dette og bringebærsausen var akkurat passe søt.

Uansett budsjett eller interesse, Can Cullretes bør alle på besøk i Barcelona ta en tur innom.

Legg igjen en kommentar

Barcelona 8 – Tasting-meny til fingerspissene

Manairó var den topp-restauranten jeg før avreise hadde speidet ut. Den åpnet først denne uken etter sommerferien, men det var jo slett ikke dumt å sørge for at et av høydepunktene kom mot slutten av besøket.

Til tross for at jeg gikk for den lengste menyen med en pakke på 5 viner, og det var 7 andre bord rundt meg med forskjellige sammensetninger av retter, klarte to kelnere på en imponerende måte å skape fint tempo i serveringen og svare på alle spørsmålene mine. Hele tiden underveis ble vann- og vinglass magisk fylt. Det manglet heller aldri på godt, hjemmebakt brød som selv en nordmann kan gå god for.

Apetittvekkeren satte raskt tonen. To skjeer ble satt på bordet, den ene med sardin-paté og den andre med en tomat-gele. Den ga ikke en kjempebuzz, men fikk meg til å smile forventingsfullt.

Første rett var en kyllingkrokett. Rundt den var det rullet et usøtet, tyrkisk, trådtynt bakverk. Det hvite er en puré med hvitløk-smak. Ellers viser dette gjennomgangstonen for det visuelle: Vakkert, men alt er malt med brede strøk uten for mye jåleri.

Her er et fantastisk lite lynnedslag som ble beskrevet som gorgonzola-pizza. Dette er en typisk dekonstruert matrett, med fyllet inne i en bolle av deig med ost, tomat og olje rundt. Cavaen jeg hadde fått til de første rettene virket litt feil, men neimen om jeg vet akkurat hva som kunne passet her.

En salat med røkt tunfisk, der hovedpersonen var salt og ble balansart mot basilikum, vannmelon og annet søtt tilbehør. Men er det ikke rogn som ligger på den ene fløyen? Nei, det er små perler av tomat-saft. Enda en liten overraskende dekonstruksjon.

Et annet hovedtema var to lag med nesten separate retter. Her har vi et kamskjell med hvitløk/persille-olje, og en risotto under med kjøttsmak. Kamskjell er jo ikke så uvanlig å putte på det meste, men her virker det gjort med mer omtanke og gir et kreolsk preg.

Jeg har en tendens til å plukke fra hverandre ingrediensene i en rett. Her hadde det nok vært bedre å spise alt i et jafs for at alle smakene skulle komme til sin rett. Kjernen er en reke. Rundt er det fersk pasta, katelansk spinat, pinjerkjerner, rosin og noe glasert løk. En nydelig munnfull.

En kraftig hvit fisk på topp av en blekksprut-gryte var kraftig kost. Nå var det på tide med rødvin. Utrolig at sjømat kan være så fet og mettende, nesten litt mye for en tasting-meny.

Neste lynnedslag var klart. Nå burde jeg forvente hva som helst og jeg hadde sett denne retten bli satt på bordet til andre. Likevel ble jeg overrasket. Blekksprut smakssatt med en mørk pudding ligger fullt synlig på tallerken. I den friterte ringen er det flytende eggeplomme. Som om ikke wow-følelsen er nok, smaker det også godt.

En utrolig konsentrert sauesmak ligger i dette kinnet. Sausen holder følge, men jeg synes bønnene og purren som følger med ikke balanserer helt, smaken blir for skarp. Dette er den eneste retten hvor jeg ikke helt følger kokken.

Indrefileten er tvers gjennom mør, smaker godt av grill og er perfekt tilberedt. Grønnsakene squash, bønner og sopp er snille. Dessverre er dette et eksempel på noe jeg frykter i en tasting-meny, at det som skal være høydepunktet er den minst ambisiøse retten. Karakteren på et stup er en kombinasjon av vanskelighetsgrad og gjennomføring.

Første dessert kom på bordet før vinen, eneste lille problem i serveringen. Det var en sitrongelato på en slags slush. Isen smakte perfekt, men jeg er ikke helt overbevist om det andre elementet i glasset.

Til venstre har vi en mascarpone med honning-smak. Til høyre en St Theresa-kake. Den var svampete og saltsøt, med en krem-kjerne, noe som gled fint over i en søtsyrlig saus.

Merkelig nok er jeg ikke noen stor dessert-mann, men selv jeg ble imponert over den avsluttende sjokolade-fondainten. Den smeltende og nesten kokende isen på toppen var nesten litt overflødig, men hvorfor ikke avslutte med et skikkelig smell.

Manairó var et gjennomført måltid. Det hadde veldig fin balanse mellom de enkle, direkte rettene med mye smak og de mer overraskende vriene på mat du tror du vet hva er. Prisen på måltidet med vann og vin ble 120 euro, og de nektet plent å motta tips.

Legg igjen en kommentar

Barcelona 8 – En dekadent liten rakker

Nå har tre av de restaurantene åpnet som var sommer lukket forrige uke. I går kveld spiste jeg middag på Café de l’Acadèmia.

Fiskesuppen hadde ferske reker, en toast med ost og hjemmelaget fiskekraft. Dessverre synes jeg ikke den hadde så mye å melde, den var temmelig anonym.

Hovedretten derimot var en dekadent liten rakker med mye på hjertet. Vaktelen var fylt med gåselever, blodpølse, sopp og løk. Salt, søtt, fett og saftig. En soppsaus og pærer avrundet tallerkenen.

Når desserten kom på bordet, rev lukten av brent sukker i neseborene. En katalansk crème brûlée stilte søthungeren, selvom jeg kanskje synes en sitron-aktig dessertvin ikke sto så godt til maten.

Første og fremst var det vaktelen som utmerket seg i måltidet. Med to glass vin og vann kom regningen på 40 euro.

Legg igjen en kommentar

Barcelona 6 – Kinesisk, tapas og lange turer

Søndag og mandag var litt usikker i matveien, fordi mange restauranter holdet stengt disse dagene. I går ble en bra matdag, men i dag var ikke ambisjonene de største.

Langs en av åssidene ligger parken Montjuïc. Jeg tok taubanen til toppen og gikk ned i det imponerende grønne og velstelte anlegget som strekker seg over mange kvadratkilometre. Det ligger tett med museum, og jeg tilbrakte halvannen time i et svært bra Miró-museum.

Vel i bunn og etter en metro-tur inn til sentrum, var jeg på overtid for lunsj. Mosquito var på ruten min for middagsspeiding.

Vel inne var det en bardisk. Over den ene halvdelen var det et godt utvalg i øl, hovedsaklig spanske, men også et par Brew Dog. Bak den andre halvdelen sto to kinesere og lagde dim sum og nudler.

Jeg bestilte to dumplings: svin og reke. Begge kom i litt større porsjoner enn forventet. Sjømaten smakte nok best. I tillegg fikk jeg en bolle soba, kalde nudler i saus. Sammen med en runde til med nudler til et par euro hadde dette vært lunsj for to. Med en flakseøl fra mikrobryggeri endte regningen på 15 euro, en fantastisk pris for et solid måltid.

På kvelden var det bar-besøk til La Vinateria del Call. Det ligger midt i gamlebyen, men i en litt mer stille sidegate. De serverer tapas i et mer stille og intimt miljø. Bar Celta var respatex, øl og halloi, her er det mer vin, antikviteter og easy listening.

Maten var det ingenting å si på. I tillegg til et bredt utvalg i spekemat og ost, laget de små interessante tapas på kjøkkenet.

Chorizo er det vanskelig å komme utenom. Pølsene var myke, med mye smak og lite spekk. De var stekt i cider. Jeg brukte brødet til å få med meg mest mulig av kraften.

Står det innmat på menyen, må det prøves. Trippaen (tarmer) var delt i firkanter og stekt i sin egen kraft med tomater og løk. Det var alt jeg fikk ut av serveringspersonellet, men jeg fant pølsebiter og malt kjøtt i skålen også.

Tortillaen smakte som den skulle med grillet paprika til. En katelansk spekepølse smakte av hasselnøtter.

De fleste ostene jeg har fått så langt i Barcelona har vært pregløse, så når vi kom til ostene ba jeg om å få noe med skikkelig smak i, samt et glass fruktig hvitvin.

Øverst til venstre er en ost basert på sauemelk, med litt sting. Ned til høyre begynner det å ligne på noe, god og syrlig, men smak som kan minne om en rundere parmesan. Stjernen var likevel kumelk-osten nederst til venstre, kjernen var mild med smak mot blåmugg i kantene.

Jeg fikk halve porsjoner av rettene, slik at jeg kunne prøve mer. Hele måltidet med to glass vin og vann kom på noen og tredve euro.

Mandag dro jeg til Montserrat, en kirke langt oppe i en fjellside. Turen gikk gjennom et dramatisk fjell-landskap. Vel fremme gikk timene fort, blant annet på grunn av en episk kø for å se det landsbyen er kjent for, den sorte jomfruen. Jeg er fasinert av merkelig religiøs symboler, og denne er ganske fasinerende. Etter så lang kø ble imidlertid statuen et antiklimaks. Kunstmuseumet er lite, men har en fin samling av katelanske kunstnere og andre malerkjendiser.

Om middagen tror jeg bare vi sier at bloggen har beskrevet bedre alternativer tidligere. Det ble i hvert fall en ganske billig dag.

Legg igjen en kommentar

Older Posts »
%d bloggere like this: