Barcelona 4 – Moderne katelansk og Peru

Gaudi imponerer mer enn jeg hadde trodd. Aldri har jeg brukt så mye tid i en katedral før som i Sagrada Familia. Veien ned fra tårnene tok på beina og er ikke noe for folk med høydeskrekk eller klaustrofobi, men det var verdt det.

På denne kanten av byen er det nye spisesteder å utforske også. Mesteparten av de gode dyrere stedene ligger i området rundt La Pedrera, et annet Gaudi-hus.

På speiding etter middag ble menyen på Petit Comité så fristende at jeg gikk løs på den til lunsj. Et sted med en moderne variant av det katalanske kjøkkenet var det jeg så etter i går.

Forretten min er en bolle fritert små-ål. Fisken er fet og god, minner i smak om fersk pir frest i stekepannen. Med en salat med tomat, salat, oliven og løk fra Figuera har måltidet startet godt.

Den tradisjonsrike Cap i pota var en middag jeg hadde vært på utsikt etter. Basen er alt det andre på grisen (øre, hode, labber), noe som gir en kraftig og fet gryterett. Grønnsakene squash og paprika avrunder det hele.

Cap i pota hadde passet vel så bra på en kald, norsk vinterdag, hvis det bare hadde vært mulig å finne noe svinekjøtt som er dårlig nok. Et godt glass Coma Vella -07 ble anbefalt, og det slo jeg til på.

Til dessert satset jeg på Mâto med honning. Det er en ost som i smak ligner på cottage cheese, men som er myk og jevn. Tresleiven i honningkrukka hadde innskjæringer som ga fine, tynne stråler til å ha på osten, omtrent som sukker og kanel på rømmegrøten. Glasset med Gran Caus -07 sto godt til.

Kokken spanderte til slutt et stort stykke Oreletta. Det var langt bedre og tynnere enn det jeg fikk servert dagen før, men nå var maven full. 60 euro er ikke billig, men leverte akkurat det menyen, interiøret og velvillig serveringspersonell lovet.

På kvelden var det på tide med å velge et litt billigere alternativ etter dagens utskeielser. Nå har jeg spist tapas og katelansk, derfor kunne jeg med god samvittighet sjekke ut noen av de mange bra spisestedene med kjøkken fra andre land. Turen gikk til Peru og Peimong.

Cevichen var langt fra subtil. Her var det mer snakk om å rulle frem hele symfoniorkesteret med blåserekken i front og paukene dundrende i bakgrunnen. Men du verden så mye smak!

Yttersiden av bitene var mør med god fiskesmak inni. Tallerken er dandert med salat, mais og potet. Sitron og koriander var det vanskelig å unngå, men hvor sterk opplevelsen ble utover det avhenger av hvor dypt du graver i marinaden, løken og den rød sausen.

Geitekjøttet med ris og bønner var mer pregløs. Med et glass peruansk øl (Cusquena) kom regningen på 18 euro, så alt i alt var det et solid måltid for pengene.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: