Barcelona innertier

Siste dag i Barcelona tenkte jeg bare å slappe av med en bok. På vei for å undersøke hvor flybussen gikk fra oppdaget jeg imidlertid turistbussen flere hadde anbefalt. En titt på kartet viste at jeg kun hadde utforsket den vestlige delen av byen. Med noen timers guidet tur var det mulig å få med seg østkanten. Så da ble det ikke så mye lesing den dagen.

Ambisjonene var i utgangspunktet lave på spisefronten også. Det skulle i hvert fall ikke være så mye. Men så hadde det seg sånn at den restauranten jeg måtte jobbe hardest for å få bord på, kun hadde plass den siste dagen. Og de hadde tasting meny og en Micheline-stjerne. Dermed ble det langt fra enkelt.

Comerc 24 ligger i et gjennomført lokale, uten at det ble stivt. De har både en a la carte-meny og to sammensatte. Uansett hva du velger la kelneren stor vekt på at alt kunne tilpasses i henhold til personlig smak. Jeg stolte på restauranten. På vin-kartet fikk jeg imidlertid kjempehjelp av en engasjert vinkelner.

En fantastisk avrunding av måltidet var en utskrift av din personlige meny med mat og vin sammen med regningen. Summen kom på 160 euro, vel verdt det for et måltid som var gjennomført. Ikke en gang var jeg i tvil om hva kokken ville.

Hvor bra var maten? Så bra at jeg dessverre glemte å ta bilder flere ganger, så for noen av rettene blir det beskrivelser uten illustrasjon.

Blomkål er undervurdert og starten av måltidet var to utgaver av denne grønnsaken. Først to kvaster kokt med ingefær og riseddik (av samme type som i sushi-ris, går jeg ut i fra). Deretter en kremet variant med røkt te og nori (den sorte tangen som blir brukt med maki).

Som flere av rettene går linjen ofte fra katelansk kjøkken, gjennom molekylære teknikker mot Asia.

En canneloni med filodeig pakket rundt en parmesan-krem i den enden jeg fikk beskjed om å starte i. I den andre enden gikk det mer over mot sitron og basilikum.

Så kommer vi til første retten hvor du må stole på beskrivelsen min. På en rektangulær skål lå det to tynne skiver rå breiflabb. På toppen var det tynne strimler nori. På skålen lå det en saus med sort hvitløk som smakte brent og en annen stripe med sesam-olje.

Den siste retten i overtyren var husets pizza. På en kjekstynn bunn lå det ost, sardin, drue, basilikum og ruccola. Den ble delt opp med et pizza-hjul ved bordet, men var ikke mer enn en munnfull. En klart tenkt rett som tok fra hverandre og satt sammen smakene igjen i en pizza.

Østers er jeg nybegynner på så servering med rødbete-skum ble ganske avansert for meg.

Sammen med den kom det som var en av favorittene mine i måltidet. På toppen lå det pære-is. Under lå det tre små reker servert som ceviche. Det betyr at i bunnen av skålen lå det en fantastisk kraft som smakte løk, salt og koriander med skikkelig Asia-sting.

Suppen var en dashi, buljong laget med mild japansk fiskekraft. Tre av ’bollene’ er små dumplings av hjerteskjell. De tre andre er vanskeligere å forklare. Hadde jeg bare spist dem ville jeg gjettet på rogn fra verdens største fisk. De er laget med en teknikk som også dukker opp senere. I en geleaktig hinne er det en væske som eksploderer når du putter den i munnen.

Vanligvis pleier jeg å si at sild og sardiner er den eneste maten jeg ikke liker. Riktige kokker og oppskrifter kan imidlertid gjøre det meste spiselig. Dette er marinerte sardiner med appelsin og wasabi, samt knust usøtet kjeks og noe grønt.

Etter en litt forsiktig dashi kom en fantastisk consome med masse smak. Dette var noe annet enn hønsebuljong i terningform! 6 perler laget etter samme teknikken som fiskerogenen svømte i væsken. De smakte av egg, parmesan og trøffel.

Nå begynte det ærlig talt å gå litt i surr for meg. Heldigvis har jeg et bilde og noen notater å støtte meg på. Nederst har vi skjell med mandarin, yakisoba-nudler, sesamfrø og en kraftig soyasaus på bunn. Øverst til venstre en sashimi på en tynn kjeks med et spark av wasabi. Tunfisk-tartaren øverst til høyre er toppet med rogn, gressløk og rogn, svømmende i en eggeplomme.

I overgangen mellom en kraftig hvitvin og rødvin kommer en torskebit med romescu-saus, servert sammen med det jeg synes ser ut som en stor zucchini-blomst.

En risotto med and forvirret meg litt med hva som ligger på toppen. Utfra beskrivelsen tror jeg det er gåselever i en mer ubehandlet form enn det jeg er vant til. I kanten ligger det biter av noe søtt og fruktig, jeg tror det er ananas.

Etter alle disse gode, men sammensatte rettene, var det godt å hvile i noe enkelt: Rett og slett en stor, saftig reke servert uten noe særlig tull.

Avslutningen på de varme rettene var det jeg frykter i en tasting-meny, et kjøttstykke. Når det er sagt, fileten var saftig, sausen fantastisk og nepe som tilbehør var en kjempegod idé.

På dette tidspunktet hadde jeg spist i nærmere tre timer og skjønte at metroen snart stengte. Det endte opp med at jeg tok en taxi hjem, men de neste beskrivelsene blir nok litt kortere.

Osten var den absolutt beste jeg har spist i Barcelona, med tilbehør som passet perfekt til hver enkelt. Det slo meg også at i min smaking fra venstre til høyre demonstrerte utvalget et godt spenn i forskjellig typer smaker.

Etter å ha innrømmet en stor svakhet for vin til dessert, foreslo kelneren et halvt glass av noe som passet best til osten. Den minnet litt om rosinvinen jeg hadde fått uken før, men var rundere og rødere i smak, kanskje mer mot sviske.

Til desserten fikk jeg prøve to forskjellige viner. Den ene ville jeg vel kalt fantastisk i de fleste sammenhenger, men stilt ved siden av økologiske Rasim Blanc fra Costers del Segre ble den en pusling. Den var rik på smak, men fullstendig rensket  for alle billige triks. Jeg har prøvd å finne den på nettet uten hell, for den er visst kun produsert i et svært lite opplag.

Dessertene startet med en liten kake og Mato overstrødd med trøffel. Det er helt fantastisk hvordan ikke bare soppen smakte godt, men fikk også frem kvalitetene i den milde osten.

Etter denne tunge smaksopplevelsen var det friskt med en sitron-te som ble sugd opp av en svampaktig kake med en klump is på toppen.

Nå begynte det å svømme litt igjen, men safran-isen med mørk, salt sjokolade nederst til venstre klarte å trenge i gjennom alle inntrykkene. Det er i en slik rett man begynner å forstå hvorfor dette krydderet er så ettertraktet.

For de som fremdeles har litt plass igjen ender måltidet med en plate petitfours. Gourmet-varianten av Oreo-cookies var stjernen, hvor alt som smaker billig var trukket ut, slik at kun det som smaker godt lå igjen.

Og det var vel et ganske perfekt punktum på turen til Barcelona.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: