Archive for mars, 2012

6 teser om regulering av bokbransjen

Rundt lanseringen av Bokskya ga jeg opp å ha meninger om norsk bokbransje. Jeg leser fremdeles mye om hva som skjer på området i utlandet og Norge. E-lesing er tross alt en hobby jeg bruker mye tid og penger på.

Med diskusjonen om ny boklov og reguleringer av bransjen har alt endret seg. Når saken flyttes fra forretningspraksis til politikk er det ingen grunn til å være sjenert. Da er det snakk om hvordan samfunnets ressurser skal brukes. Da har alle plikt til å si hva de mener. Innsigelser om at jeg ikke kjenner til hva som skjer på kontorene i forlagene er ikke gyldig lenger.

Så her er mine innspill til debatten:

En sviktende forretningsmodell reddes ikke av jus og politikk

Plate- og filmbransjen har brukt masse ressurser på å saksøke og lobbe, uten at det har demmet opp for publikums ønske om å få underholdning digitalt. Dette har i stor grad vært penger ut av vinduet som kunne vært brukt til å utvikle innhold og bedre distribusjonsmetoder. Lesere, forfattere og samfunnet har ingenting å tjene på at forlag gjør samme tabben. Advokater og informasjonskonsulenter vil derimot juble.

Reguleringer er for lesere, forfattere og små forlag

Det er talsmenn for de store forlagene som snakker mest i debatten nå, men reguleringer skal først og fremst beskytte de som ikke har makt og innflytelse. Når det i hovedsak er det største aktørenes synspunkter som er reflektert i utredningene, må politikerne stå i mot for at det ikke skal lukte økonomiske vinninger av de avgjørelsene som blir tatt.

Reguleringer er greit, men kanskje andre enn forlagene ønsker

Fastpris kan være greit, dersom det gir armslag for innovasjon i bransjen og bedrer situasjonen for lesere, forfattere og små forlag. Det må ikke bli en hvilepute. Og det er bare en liten del av reguleringene. For eksempel er det opplagt helt uakseptabelt at ikke alle nettbutikker får tilgang til innholdet i Bokskya. Dette er monopol-tiltak som bare de største forlagene tjener på. Dette er en viktigere regulering enn fastpris.

En boklov er en tvangstrøye

Les hva bransjen trodde om markedet for 5, 10, 20 år siden. Hvis det hadde blitt laget en lov under de forutsetningene, ville vi vært bedre rustet til å møte fremtiden? Jeg tviler sterkt. Det ville ha sementert holdninger som hadde gjort det enda vanskeligere å sikre en levende, norsk språkkultur. Se bare på alle de gale spådommene om hvilke katastrofer friere bokpriser ville føre til og forlagene som kjøpte opp et et allerede da skrantende bokhandlerledd. En boklov er den formen for regulering som vil gjøre det vanskeligst å tilpasse seg fremtiden når den går i en annen retning enn det vi kan se i dag.

Lik bokmoms

Det er bare en fornuftig grunn til moms på e-bøker: Finansdepartmentet ønsker å utvide avgiftsgrunnlaget til å gjelde papir-bøker. Og det er greit nok, så lenge det er likt uansett distribusjonskanal. Dagens forskjell oppmuntrer til å satse mer på papir og mindre på teknologisk utvikling, det hindrer teknologisk innovasjon.

Nå er det vel så sannsynlig at dette er en ad hoc løsning som ikke er gjennomtenkt. Det finnes sikkert formelle grunner til at forskjellig moms er korrekt. Selv tolket i beste mening betyr det at formalia er viktigere enn det politiske målet med momsfritak på bøker. Da står nok tiltaket for fall over tid.

Det er umulig å putte tannkremen tilbake på tuben

Fremdeles er det folk som sier at de foretrekker følelsen av å lese på papir. Ganske overfladisk å bedømme lesestoffet på omslaget, synes jeg, men greit nok. Men å bruke det som grunnlag for strategiske beslutninger er oppsigelsesgrunn.

Et godt eksempel på fornektelsen, riktignok fra USA, er en artikkel som tolker en e-bok vekst på 20 % fra slutten av 2011 til januar 2012 som en utflatning i markedet. Det dukker opp mye rar statistikk og tolkning av den fra de som forsvarer dagens forretningsmodell for tiden.

Til syvende og sist vil jeg og andre lesere gjøre det som passer oss best. Hvor mye tid jeg bruker på bøker, styres av hvor gøy det er å lese tegneserier, magasiner, se film, TV og spille spill. Min konklusjon er at pris, tilgjenglighet og nye forretningsmodeller bestemmer hvor mye av pengene mine som går til bokkjøp. Og da er det ikke stort å hente for norske forlag i lommeboken min om dagen.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Enkel moro på film

Det er noe i intensiteten og glimten av galskap i underholdningslitteratur fra begynnelsen av 1900-tallet, såkalt pulp, som er veldig interessant. Mildred Pierce har røttene der, men er for ambisiøs til å regnes med. Doc Savage som jeg leser i tegneserie-utgaven fra 70-tallet nå og Conan som jeg håper å få skrevet om etter å ha sett den nye filmen, befinner seg midt i sentrum for denne stilen.

Pulp har spredt seg til film. Forrige uke hadde en av de store heltene fra denne perioden, John Carter, sin debut på kinolerretet. Jeg så samme helg den australske actionfilmen Red Hill. Beina er her plantet solid på bakken, uten noen fantastiske elementer, men noe av stemningen gir assosiasjoner til en tid med enklere underholdning.

Tarzan er i dag den mest kjente skikkelsen til Edgar Rice Bourroughs. Fordelen til John Carter er at han ikke er skadet av en runde gjennom Disney-musikal maskineriet. Jeg har ikke lest bøkene, men husker godt en tegneserie jeg kjøpte i oppveksten om mannen fra jorden som via mystiske metoder ender opp på en døende Mars med monstre og prinsesser. Til tross for en anelse science fiction, kan fortellingene minne vel så mye om Conan.

En ting som forundrer meg med mange storfilmer de siste årene er hvor forbasket komplisert noen insisterer på å gjøre enkel underholdning. Før John Carter kommer til poenget, lider vi oss i gjennom en prolog på Mars, et møte med forfatteren og hovedpersonen i det ville vesten.

Stopp! Greit at vi må ha noen minutter på jorden for å understreke at helten vår er utenfor på Mars, men dette er bare alt for mye.

Jeg har ikke noen problemer med kompleksitet i Inception, David Lynch eller Certified copy, men starten på John Carter er helt uforståelig for meg. Den siste Sherlock Holmes-filmen ga meg samme følelse. Er det fordi manusforfatteren må rettferdiggjøre at de jobber på filmen? Den anerkjente forfatteren Michael Chabon har tatt i et tak her og snakker engasjert om de enkle gleder ved bøkene. Holdningen hadde vært mer overbevisende med en tilsvarende enkel introduksjon til historien.

Vel fremme på Mars finner John Carter raskt sin form og blir akkurat så underholdende som jeg hadde håpet. Særlig er jeg imponert over verdensbyggingen. Konfliktene mellom forskjellige fremmede kulturer og raser er godt definert. Action-scenene flyter lett og er vel-laget. Så lenge filmen holder seg på Mars, er jeg godt fornøyd.

Dette er typisk en film som tjener på at de fleste tror den er dårligere enn den er. Den får neppe klassikerstatus og besøkstallene tyder på at vi må vente lenge på en oppfølger. I motsetning til så mye av det som slippes i sommermånedene er den likevel aldri mindre enn underholdende.

Samme helg så jeg den australske actionfilmen Red Hill. Selv om den heller ikke er noe mesterverk, har den rensket bort all unødvendig kompleksitet, skapt interessant skytescener og strødd over et lite lag med absurditet.

By-purken Shane Cooper vil slippe unna vold og en traumatisk opplevelse ved å bli sheriff-assistent i den lille byen Red Hill. Planen går katastrofalt av skinnene når en fange rømmer og vil ta hevn over innbyggerne. Historien bygger seg sakte opp mot en eksplosiv andre halvdel.

Noen vil kanskje si at filmen er forutsigbar, men det er sjelden en relevant kritikk for meg. I det store er det selvsagt rett. Men det som teller er hvordan det hele iscenesettes, og her gjør filmskaperen så mange riktige små grep at jeg bøyer meg i støvet: Shanes gravide kone misbrukes aldri som offer, fangen holder aldri lange forklarende taler og det introduseres aldri unødvendige karakterer. Et lite absurd grep gir meg også litt pulp-følelsen (hva skremte hestene på starten?).

Ryan Kwantzen, broren til Sookie i Tru blood, spiller helten. Det var godt å se at han hadde et litt bredere register å spille på enn rollen som naiv landsby-Casanova. Jeg ser ingen grunn til at ikke han skal lykkes i Hollywood.

Mer vil jeg ikke skryte av Red Hill, for den vil nok også tjene på å være en positiv overraskelse. Regissør Patrick Hughes er det imidlertid all grunn til å ha forventninger til. Han har fått mye ut av en enkel historie og et opplagt lag australske skuespillere med denne filmen.

Legg igjen en kommentar

Porsjonspakker med science fiction

Med mindre tid til bøker er det fint å kunne lese noveller. I løpet av en time er det mulig å få en liten litterær opplevelse, selv etter en lang arbedisdag, et par TV-episoder og de faste internettrutinene. Jeg har tidligere skrytt av Lightspeed Magazine, science fiction i små ukentlig porsjoner. De siste månedene har det skjedd så mye nytt at det er vel verdt å gjenta anbefalingen.

I høst overtok redaktøren John Joseph Adams ansvaret for utgivelsen og i januar ble Lightspeed slått sammen med Fantasy. Hver uke publiserer de gratis en novelle i hver genre på nettsidene pluss et intervju med forfatteren. Samtidig har de kuttet ut artikkel-stoffet, med unntak av omtaler av skribentene og kunsterne de bruker. Fagstoffet var med på å gi Lightspeed et særpreg, men plassen ble alltid for begrenset til å kunne gå i dybden, så jeg finner det lett å tilgi.

Det er mer behagelig å lese magasinet på Kindle, derfor har jeg begynt å abonnere. Da lastes alt innholdet automatisk ned en gang i måneden, pluss en lengre novelle som nærmer seg en kortroman. Det løser noe av det jeg følte var den største ulempen med Lightspeed: Innholdet var begrenset til det som passet på en lang web-side.

Å bruke Readability vil jeg anbefale alle som ikke har Kindle-programvare eller er interessert i å betale. Det gir en bedre leseopplevelse på internett, uansett hvilken plattform du er på. Alt unødvendig materiale er skrelt bort og designere har funnet optimale fonter for behagelig lesing.

John Joseph Adams er i ferd med å bygge seg opp til å bli en sentral redaktør i den fantastiske genren. Ikke bare gjør han en fantastisk jobb ved å plukke ut nytt og klassisk innhold som føles viktig i dette magasinet, han bidrar også hvert år med flere antologier. Styrken til Lightspeed er den høye, jevne kvaliteten i et bredt utvalg innen den fantastiske genren.

To anbefalinger fra de siste månedene er Crystal Halloway and the Forgotten Passage og The Five Elements of the Heart Mind. Den første en historie om en jente som brutalt vokser fra sin fantasiverden og den andre en perfekt blanding av romskip, fremmede planeter, kulturer og en AI.

Det finnes billigere SF-magasiner der ute. Fantasy & Science Fiction, hvor Adams startet sin karriere, inneholder mer lesestoff for en lavere pris. Etter å ha abonnert noen måneder har jeg kommet over flere fantastiske historier, men mer som har vært likegyldig. Jeg må innrømme å ha noen nostalgiske følelser for magasinet, fordi det var mulig å kjøpe i Narvesen på 80-tallet, en tid da jeg var sulteforet på genren etter å ha lest tom hyllen på Skien Bibliotek. Tiden er imidlertid alltid den knappe ressursen, så da foretrekker jeg å betale mer for et mer nennsomt utvalg.

Clarkesworld kan det imidlertid være verdt å ta en titt på. Med tre noveller hver måned, gratis og av høy kvalitet, er det en imponerende pakke. Fra de siste månedene har jeg særlig likt Scattered Along the River of Heaven, en fortelling på fremmede planeter med kinesiske koloniseter som gir assosiasjoner til det siste årets opprør i den arabiske verden.

Legg igjen en kommentar

Mildred Pierce – noir og melodrama

Etter å ha sett første episode av TV-serien Mildred Pierce i fjor ble jeg så fasinert at jeg umiddelbart lastet ned boken den bygde på til Kindle og bestilte filmen fra 50-tallet på DVD.

Felles for alle utgavene av Mildred Pierce er historien om hovedpersonen som mot alle odds overlever som alenemor og forretningskvinne på 30-tallet i USA. Hun har imidlertid grunn til å føles seg sviktet av menneskene rundt henne, særlig datteren Veda som må være litteraturhistoriens verste drittunge.

Så hva skiller de tre utgavene av historien fra hverandre?

Boken

Romanen Mildred Pierce er skrevet av James M. Cain. Han står bak historiene til to av de største noir-klassikerne på film: The postman always rings twice og Double indemnity.

Det unike med boken i mine øyne er hvordan krim noir og melodrama smelter sammen.

Mildred Pierce er langt fra så uskyldig som hun kan virke på film og TV. Hun er så stolt at det ofte fører til at hun er nedlatende og har tvilsom motivasjon for handlingene sine. Faktisk gjør boken det lettere å forstå hvorfor Veda er så utspekulert. Drittungen ligner rett og slett på moren sin. Her ligger mye av noir-stemningen Cain var kjent for i andre sammenhenger. Hovedpersonen har en mørk psykologi og fortellingen er til tider ganske kynisk.

På den annen side er dette historien om en kvinne som kjemper mot omstendighetene: En dårlig økonomi, rådende samfunnsforhold og mennesker som svikter henne. Det er lett å redigere bort Mildreds hubris og bare se kampen for tilværelsen. Da vil du oppfatte dette som et melodrama.

Nå brukes ofte melodramatisk som et skjellsord. Opprinnelig var det vel så mye en genre som spiller på følelser, ofte hvor en kvinne blir satt i en vanskelig situasjon. I dag hvor sterke følelser i kunst blir sett på med mistenksomhet og møtt med ironi, er det nesten vanskelig å snakke om melodrama uten å bli misforstått.

Blandingen av sympati og skepsis til Mildred Pierce gjør at boken virker moderne. Den er nok også skrevet som underholdning og i en pulp-tradisjon. Det gjør at noen scener males ut mer enn det som er nødvendig, men det er også noen av de delene av boken jeg liker best.

Kapittelet om åpningen av Midreds første restaurant, for eksempel, er en fryd. Tatt i betraktning hvor viktig del av menneskers liv det er å drive eller besøke en privat bedrift, er det en merkelig underrepresentert del av litteraturen. I løpet av noen sider er vi gjennom den nagende tvilen om det kommer noen, stresset når mange ting skal gjøres på en gang og gleden over å ha lykkes.

Kort sagt, boken levde opp til forventingene fra TV-serien, og vel så det. Jeg synes alltid det er morsomt å lese en ”klassiker” og oppdage at den fremdeles føles frisk.

TV-serie

Regissøren Todd Haynes var det som gjorde meg interessert i å følge TV-serien. Han har tidligere laget Far from heaven, en film som på en visuell iøyenfallende måte gjenskapte en moderne versjon av de klassiske melodramaene som ble laget på 50-tallet i Hollywood.

Gjenskapningen av 30-tallet, eller i hvert fall en mytologisk utgave av den, er nydelig. Fargene er mer dempet enn i ’Far from heaven’, de går mer i brunt og grønt. Men det hele er akkurat så estetisk som jeg hadde forventet meg fra Todd Haynes.

Melodrama tar imidlertid overhånd i en slik grad at det ofte er vanskelig å forstå motivasjonen til hovedpersonen og i enda større grad de rundt henne. Jeg har for eksempel diskutert med andre scenen hvor hun slår opp med Monty, kjæresten hennes, hvor brikken først falt på plass når jeg forklarte hva hun tenkte i boken. Hovedtråden i TV-serien er hvordan Mildred Pierce klarer seg mot alle odds.

Skuespillerne er så gode at seerne ofte føler at det er følesesmessig logisk likevel. Som auteur-TV er serien vel verdt å se. Men for meg inneholder boken så mye helt nødvendig bakgrunn at Mildred Pierce fra HBO ikke står på sine egne vaklende ben.

Et interessant spørsmål er hvorfor Mildred Pierce har fått en renessanse utløst av TV-serien akkurat nå. Jeg tror nok mange kjenner igjen trekk fra den historiske perioden i dag, særlig slik det er beskrevet i boken: Økonomiske nedgangstider, bolig-bobler, familier i oppløsning og en kjempende middelklasse på vei nedover på rangsstigen.

Film

Et mord, en fortelling strukturert som et tilbakeblikk, Veda som klassisk femme fatale. Joda, det er lett å kjenne igjen trekk fra klassiske film noir.

I motsetning til boken er Mildred Pierce her bare en tragisk heltinne. Det er knapt noe hubris å spore. Vanligvis er dette en genre hvor ingen bare er snille, men her har vi et unntak. På den måten er de to genrene blandet sammen på en annen måte enn i boken. Vi har en melodrama-hovedperson kastet inn i en film noir.

Filmen er ikke blant de beste klassiske film noir jeg har sett, men den er vel verdt en titt. Joan Crawford gjør en imponerende rolle som klarer å forvandle henne fra ung og sexy tidligere i karrieren til en sentral, moden skuespiller.

Jeg klarer ikke å løsrive meg fra tanken på at alt det jeg likte i boken ser merkelig og forvridd ut i filmen. I TV-serien var det lett å godta forenklingene, fordi motivasjonen bare var bedre forklart i det litterære utgangspunktet. I filmen var det som å lese romanen gjennom et tivoli-speil, hvor alle gjenkjennbare handlinger fikk helt nye meninger.

Samtidig må jeg innrømme at filmen fungerer bedre som et selvstendig verk enn TV-serien.

Rekkefølgen

Filmen kunne jeg klart meg uten, men egentlig hadde det vært best å se den først. Da hadde det vært mulig å vurdere den i større grad som en film noir-klassiker. Deretter ville jeg lest boken. TV-serien er en ren nytelse visuelt og skuespillerne gjør en god jobb. Historien fungerer også greit, men kanskje bedre hvis du legger til alt det du vet om motivasjonene etter å ha lest boken.

Legg igjen en kommentar

%d bloggere like this: