Enkel moro på film

Det er noe i intensiteten og glimten av galskap i underholdningslitteratur fra begynnelsen av 1900-tallet, såkalt pulp, som er veldig interessant. Mildred Pierce har røttene der, men er for ambisiøs til å regnes med. Doc Savage som jeg leser i tegneserie-utgaven fra 70-tallet nå og Conan som jeg håper å få skrevet om etter å ha sett den nye filmen, befinner seg midt i sentrum for denne stilen.

Pulp har spredt seg til film. Forrige uke hadde en av de store heltene fra denne perioden, John Carter, sin debut på kinolerretet. Jeg så samme helg den australske actionfilmen Red Hill. Beina er her plantet solid på bakken, uten noen fantastiske elementer, men noe av stemningen gir assosiasjoner til en tid med enklere underholdning.

Tarzan er i dag den mest kjente skikkelsen til Edgar Rice Bourroughs. Fordelen til John Carter er at han ikke er skadet av en runde gjennom Disney-musikal maskineriet. Jeg har ikke lest bøkene, men husker godt en tegneserie jeg kjøpte i oppveksten om mannen fra jorden som via mystiske metoder ender opp på en døende Mars med monstre og prinsesser. Til tross for en anelse science fiction, kan fortellingene minne vel så mye om Conan.

En ting som forundrer meg med mange storfilmer de siste årene er hvor forbasket komplisert noen insisterer på å gjøre enkel underholdning. Før John Carter kommer til poenget, lider vi oss i gjennom en prolog på Mars, et møte med forfatteren og hovedpersonen i det ville vesten.

Stopp! Greit at vi må ha noen minutter på jorden for å understreke at helten vår er utenfor på Mars, men dette er bare alt for mye.

Jeg har ikke noen problemer med kompleksitet i Inception, David Lynch eller Certified copy, men starten på John Carter er helt uforståelig for meg. Den siste Sherlock Holmes-filmen ga meg samme følelse. Er det fordi manusforfatteren må rettferdiggjøre at de jobber på filmen? Den anerkjente forfatteren Michael Chabon har tatt i et tak her og snakker engasjert om de enkle gleder ved bøkene. Holdningen hadde vært mer overbevisende med en tilsvarende enkel introduksjon til historien.

Vel fremme på Mars finner John Carter raskt sin form og blir akkurat så underholdende som jeg hadde håpet. Særlig er jeg imponert over verdensbyggingen. Konfliktene mellom forskjellige fremmede kulturer og raser er godt definert. Action-scenene flyter lett og er vel-laget. Så lenge filmen holder seg på Mars, er jeg godt fornøyd.

Dette er typisk en film som tjener på at de fleste tror den er dårligere enn den er. Den får neppe klassikerstatus og besøkstallene tyder på at vi må vente lenge på en oppfølger. I motsetning til så mye av det som slippes i sommermånedene er den likevel aldri mindre enn underholdende.

Samme helg så jeg den australske actionfilmen Red Hill. Selv om den heller ikke er noe mesterverk, har den rensket bort all unødvendig kompleksitet, skapt interessant skytescener og strødd over et lite lag med absurditet.

By-purken Shane Cooper vil slippe unna vold og en traumatisk opplevelse ved å bli sheriff-assistent i den lille byen Red Hill. Planen går katastrofalt av skinnene når en fange rømmer og vil ta hevn over innbyggerne. Historien bygger seg sakte opp mot en eksplosiv andre halvdel.

Noen vil kanskje si at filmen er forutsigbar, men det er sjelden en relevant kritikk for meg. I det store er det selvsagt rett. Men det som teller er hvordan det hele iscenesettes, og her gjør filmskaperen så mange riktige små grep at jeg bøyer meg i støvet: Shanes gravide kone misbrukes aldri som offer, fangen holder aldri lange forklarende taler og det introduseres aldri unødvendige karakterer. Et lite absurd grep gir meg også litt pulp-følelsen (hva skremte hestene på starten?).

Ryan Kwantzen, broren til Sookie i Tru blood, spiller helten. Det var godt å se at han hadde et litt bredere register å spille på enn rollen som naiv landsby-Casanova. Jeg ser ingen grunn til at ikke han skal lykkes i Hollywood.

Mer vil jeg ikke skryte av Red Hill, for den vil nok også tjene på å være en positiv overraskelse. Regissør Patrick Hughes er det imidlertid all grunn til å ha forventninger til. Han har fått mye ut av en enkel historie og et opplagt lag australske skuespillere med denne filmen.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: