Archive for april, 2012

Digital fest med nerdedrømmer

Alt har lenge ligget til rette for at filminteresserte lovlig skal få dekket sine nisje-behov gjennom internett. Sakte men sikkert har også Norge fått strømmetjenester. Voddler og iTunes har fått et respektabelt utvalg. Katalogene har ikke samme dybde som Netflix og lignende tjenester i USA, men det begynner å ligne noe.

Nå føler jeg imidlertid det har kommet et gjennombrudd.

Det begynte med et program på en YouTube-kanal. De siste ukene har stadig større del av TV-tiden min gått med på abonnementer på video-tjenesten. Partnerne som får ekstra oppfølging fra Google og YouTube lager etter hvert mange gode og interessante programmer som ligger et sted mellom podcast og kringkastingen.

Særlig Felicia Days Geek & Sundry og Chris Hardwicks Nerdist har produsert flere timer med engasjerende nisje-programmer ukentlig. Dette har overbevist meg om at YouTube er i ferd med å bli mer enn amatørmoro og musikkvideoer.

Et av de ukentlig programmene på Nerdist er et filmprogram med Harry Knowles fra Ain’t It Cool News. På et av dem var det flere intervjuer fra premieren på den nye dokumentaren til Morgan Spurlock, Comic-Con Episode IV: A Fan’s Hope. Og der sa de at filmen var distiribuert gjennom iTunes til hele verden. Jeg kastet meg over iPaden, lastet den ned og streamet den til TV. For 39 kroner fikk jeg halvannen times koselig møte med nerder i alle formater.

Idéen er å gi et bilde den årlige begivenheten Comic-Con og hvem menneskene som deltar der er. Vi får mange glimt fra aktivitetene i det jeg tror må være 2010. En hel bøling med kjendis-nerder som Joss Whedon, Kevin Smith og Stan Lee forteller om sine opplevelser gjennom årene. Det er gudbenådede fortellere som kan kunsten å fremføre en anekdote og noen morsomme spissformuleringer.

Hovedrollen spiller imidlertid en håndfull fans som alle ønsker å få til noe i løpet av konferansen. For to er det å vise frem tegningene sine for å begynne å jobbe profesjonelt i Marvel eller et annet stort forlag. En ung gutt traff kjæresten sin på arrangementet i fjor og ønsker nå å fri på spektakulært vis. En gruppe ungdom fra tjukkeste bondelandet drar flere hundre mil for å vise et ambisiøst opptrinn i Mass Effect-kostymer med svært avanserte effekter.

Jeg har litt ekstra sympati med sjefen for Mile High Comics som er avhengig av å gjøre god butikk på salg av tegneserier for å redde bedriften og unngå å selge et svært sjeldent tegneseriehefte han er veldig glad i. Det var nemlig fra dette firmaet jeg bestilte min månedelige dose på slutten av 80-tallet, når jeg ikke lenger klarte meg med det begrensede utvalget i norske butikker.

Morgan Spurlock har i alt jeg har sett av han tidligere satt seg selv i sentrum. Fremdeles er han mest kjent for hvordan han satte livet i fare ved å leve på bare McDonald-mat i ’Super Size Me’. Det har ofte gjort det vanskelig å vurdere hvor god regissør han egenlig er. I denne filmen holder Spurlock seg helt i bakgrunnen.

Resultatet er veldig underholdende. Filmen imponerer gjennom å holde masse baller i luften og klarer å ta dem ned på en svært tilfredsstillende måte. Det som lett kunne blitt masse kjendishoder som snakker og skryter av hverandre, har blitt mer en dokumentarisk flettefilm som viser bredden i nerdekultur i dag. Det vi ser hovedpersonene gjør for hobbyen sin er ofte ekstremt, men i alle tilfellene klarer filmen å få frem det menneskelige og personlig. Dette er ikke et raritetskabinett med geeks.

Når det er sagt er dette ikke King of Kong hvor filmen fungerer for alle. Du må nok ha sympati for interessene til hovedpersonene for å leve deg inn i historiene. Med et lite nerdegene er jeg overbevist om at Comic-Con Episode IV: A Fan’s Hope blir en festkveld.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

5 anbefalinger fra en operafersking

Det må være lov å si at jeg har blitt hektet på opera de siste par årene. Siden Bjørvika åpnet har jeg kjøpt et abonnement med 6 forestillinger og fylt opp med et par oppsetninger på Scene 2 hvert år. I tillegg har overføringene på kino fra Met i New York gjort det mulig å bygge kunnskap om det grunnleggende repertoaret. Enkel tilgang til gode utøvere og oppsetninger gjør det mer attraktivt å se opera.

Noe av grunnlaget var nok lagt med interessen for musikal og teater. Lite er så fint som når musikk, historie, regi og utøvere smelter sammen til en større helhet der og da, akkurat når du sitter og ser på i salen.

Dessuten er det fint å bli satt ut av et nytt sett med konvensjoner. Ser jeg en film eller et teaterstykke er det lett å sortere alt i kjente kategorier. Flere ganger på opera har jeg blitt satt ut av det som skjer på scenen.

Lulu i fjor er det mest ekstreme eksempelet på dette. Atonal musikk av Alban Berg og en overdådig regi av Stefan Herheim var kraftig kost. Veldig bra, men etter andre pause var det nok og jeg gikk. Til tross for at jeg likte det jeg så. Den typen ambivalente følelser er gull verdt. Nesten som første gang jeg så en Bollywood-film.

Så hva har vært høydepunktene det siste året?

La Boheme

Oppdaterte forestillinger og meta-lag er jeg helt nøytral til. Ofte er ikke regissøren så smart som han tror. Men museumsteater med støvete kostymer er heller ingenting å hige etter. Å gjøre La Boheme til en forestilling om kreft hvor den gamle scenografien er en fantasi høres likevel i overkant ambisiøst ut.

Desto mer imponerende er det at regien til Stefan Herheim i stor grad lykkes. Anslaget hvor Rødehavet blir blod var litt famlende. Og et kreftsykt barn går greit, men et kor av dem blir for mye av det gode. Ellers sitter alt som et skudd.

Jeg gleder meg til å se denne oppsetningen flere ganger. Muligheten vil nok by seg, både på scenen i Oslo og kino-overføringer. Kombinasjonen sviske-arier i bøtter og spann med fantastisk regi er en sikker vinner.

La Traviata

På ungdomsskolen hadde jeg en diskusjon med musikklæreren om Den flyvende hollender. Jeg var fascinert av historien, mens han mente musikken var det eneste viktige. Nå skjønner jeg at det er kombinasjonen som er vinneren. Ærlig talt så er det mye dårlig her, enten det er opphopningen av påfunn til Stein Winge i Othello (noe av det dårligste jeg har sett i Bjørvika) eller formålsløs vandring på scenen i ellers gode forestilinger.

Forrige helg så jeg den beste operaregi jeg noen gang har sett i La Traviata overført fra Met. Dette er noe av opera-historiens mest kjente musikken, men i en stram regi og ned-strippet scenografi. Mest imponerende var det at alle utøverne var tydelig instruert i bevegelser og fremførelse, ned til minste detalj. Første akt var de kjappeste halvannen timene på kino på lenge.

Hvem som synger spiller en stor rolle. Alle snakker om det ekstra du får gjennom å overvære noe på scenen, men jeg foretrekker ofte kino-forestillingene fra Met fordi kvaliteten på musikken er flere hakk over Bjørvika.

Da er det slett ikke så dumt å se etter Natalie Dessay på rollelisten. Hun har imponert meg i flere oppsetninger. Hun var tydelig misfornøyd med å ikke ha nådd de høye tonene i første akt, men en god utøver er langt mer enn teknisk perfeksjon.

Siste ekstraforestilling av La Traviata i denne sesongen går i dag, men se etter denne for en sommerreprise eller overføring i en senere sesong.

Don Carlos

I første sesong på Bjørvika ble Don Carlos satt opp og jeg så samme forestilling i opptak fra Met i fjor sommer. På denne listen er vel dette nærmest museumsopera, men med gode utøver og sikker regi går det helt greit.

Som helhet vil jeg kanskje si at dette er min beste operaopplevelse. Det er litt som Tudors i Spania til god operamusikk.

Ringen

Jeg skal ikke lyve. Det har vært øyeblikk under Ring-syklusen til Wagner jeg har duppet. Det er sånne forestillinger du glir inn og ut av. Hver av de fire forestillingene varer i nærheten av en arbeidsdag. Som kunstopplevelse er det mer tindebestigning enn en tur i parken.

Likevel vil jeg påstå at det er vel verdt jobben. Som fantasy-fan er dette kjernepensum. Det er lett å se hvor mye inspirasjon Tolkien fikk av de klassiske sagnene og gjenfortellingen av dem. Særlig Siegfried, del tre, er svært engasjerende med dragedreping og nostalgi over de norrøne gudenes marsj mot undergangen. Musikken er tung, men melodiøs.

Met har over det siste året satt opp alle forestillingene i helt ny regi. Med giganter, guder, flyvende hester og monstre i hopetall hadde det vært en utfordring på et høyt spesialeffekt-busjett på film. Et stort maskineri med stålbjelker og smarte løsninger har vært omdiskutert. Med unntaket av den overføringen jeg var på hvor hele scenografien låste seg, synes jeg det fungerte veldig bra.

Hele syklusen pluss en dokumentar går i reprise i mai på kino, så det burde være enkelt å få den med seg.

Donizetti

Repertoaret for opera er begrenset og de fleste komponistene kjenner jeg fra før. Donizetti var imidlertid ny for meg, og hvilket funn! God musikk som lett fester seg og engasjerende historier.

Don Pasquale blir satt opp i Bjørvika til høsten og jeg gleder meg til å se den for andre gang. Fra Met var jeg veldig imponert over tidligere nevnte Natalie Dessay i Lucia de Lammermoor, særlig ’vær så god bli gærn’-arien på slutten.

Jeg vil prøve å få med meg de Donizetti-operaene jeg kan fremover.

Flere tips fra en nybegynner

Mange timer er en stor investering, så finnes det noe opera som ikke tar hele dagen? Barokkmusikken i Dido og Aenas, særlig sluttarien When I am laid in earth, forteller en historie på rundt timen og er en absolutt favoritt.

Det kan være lurt å investere tid i å høre på musikken og lese librettoen på forhånd. Da er det lettere å følge med. Og det gjør ikke noe om du sovner et par minutter underveis.

Generelt vil jeg anbefale å begynne med overføringene fra Met. I tillegg til kvaliteten på forestillingene, hjelper det med teksting på skjermen og intervjuer med deltagerne i pausene.

Comments (2)

Conan i tre medier, en klassiker i to

I Norge har nok de fleste stiftet bekjentskap med Conan i tegneseriene. En del har også fått med seg filmen med Arnold Schwarzenegger. Det gjorde meg så nysgjerrig på kildematerialet at jeg i fjor leste alt det skaperen Robert E. Howard skrev om den kjente barbaren.

I denne artikkelen tenkte jeg å si litt om mine Conan-favoritter i bok, film og tegneserie.

Bøkene

Å lese en bok jeg har hørt mye om og sett andre versjoner av er alltid interessant. Når utgangspunktet er en så kjent karakter som Conan, er det vanskelig ikke å ha noen fordommer og forventinger. Noen ganger blir de oppfylt, andre ganger ikke.

La oss derfor få en opplagt snublestein av veien. Dette er pulp, smusslitteratur, som ble betalt pr ord publisert. Ron E. Howard hadde ikke akkurat gått på forfatterstudiet i Bø. Det gir seg utslag i et temmelig blomstrende språk, særlig i de tidlige fortellingene om siste del av livet til Conan, når han var konge.

Samtidig er hver fortelling, for det meste som ble skrevet av opphavsmannen er noveller, reinspikket underholdning. Og det fungerer. Det er en grunn til at karakteren har blitt stående i konkurranse med hundrevis av andre helter fra samme tiden. Energien og stemningen er der fremdeles. De smarte skaperne som går til kildematerialet for å fortelle nye historier lykkes.

Hva er som forventet? Genren har blitt hetende ’sword and sorcery’. Det gjenspeiler den grunnleggende motsetningen mellom trollmenn, monstre og svunne sivilisasjoner på den ene siden, med barbarens sverd på den andre. Dekadense mot dyrisk energi er en typisk konflikt i historiene.

Conan er imidlertid vel så slu og gatesmart som en ustoppelig muskelbunt. Han er soldat i mange av historiene, men ikke uten grunn er han er en tyv og svindler i mange andre. Grunnen til at han ofte blir leder er ikke bare at han er sterk. Illustrasjonene til de første fortellingene er langt unna en bola muskelbunt.

Noe av det som gjorde størst inntrykk på meg under lesningen, var den drømmeaktige stilen. Fantasy-genren dreier seg ofte om stemning. De svunne sivilisasjonene, trollmennene og monstrene er ikke bare dekadente. De inneholder også en lengsel etter tiden før fallet.

Noen av beskrivelsene av andre raser og kvinner kan få meg som moderne leser til å rynke på nesen, men Frazetta’s tegninger og forsiden av pulp-magasinene får ta mye av skylden for det negative inntrykket. Selv om det er mange jomfruer i nød, så er de ikke tapt bak en vogn. Som regel har de egne meninger som Conan respekterer.

Så bøkene er vel verdt å lese. De kan leses i hvilken rekkefølge du måtte ønske, siden de er frittstående fortellinger som hopper i biografien til Conan. En av mine favoritter er ’Queen of the Black Coast’, hvor mye av det jeg liker er mest utpreget.

Film

Jeg måtte se den nye Conan-filmen før jeg skrev denne artikkelen. Omtalene tydet på at det var liten grunn til å tro at den var bra, men noen ganger er det interessant å finne ut hvorfor en film går skikkelig på trynet. Dokumentarene og kommentarsporet på DVDen ga mange spor.

En av forfatterne sa at de ikke kunne bruke noen av de opprinnelige fortellingene. Isteden begynner de med oppveksten til Conan (en halv time!), prøver å vise så mye som mulig av bredden i geografien og binder det hele sammen i en historie med en trollmann som vil overta verden. Og så vil Conan hevne farens død.

De som har lest noe Conan vet at han aldri er involvert i noen verdensomspennende komplott eller altoppslukende hevntokt. Han er alltid en eventyrer som tilfeldigvis havner i trøbbel. Joda, han kan spille en viktig rolle for hva som skjer i et kongerike, men da er det litt i utkanten av verden. Det gir fortellingene, til tross for magi og monstre, et tilforlatelig preg.

Forvirringen i manuset gjenspeiler seg i resten av filmen. Det er tydelig at regissøren har overlatt veldig mye til second unit, særlig når det gjelder action. Sammen med brå skift i stemning, ustødig bruk av vold og dårlige skuespillere, så blir dette en dårlig lapskaus. Og da har jeg ikke begynt å snakke om all logisk brist i historien, som at trollmannen som driver plottet bruker 20 år på å lage en maske som knapt gir noen magiske egenskaper i finalen.

Egentlig har filmen fra 80-tallet mange av de samme svakhetene og ligger langt fra bøkene. Forskjellen er at den henger bedre sammen som visjonen til en manusforfatter og regissør, John Milius. Da spiller det mindre rolle at den er langt unna tonen i det Robert E. Howard har skrevet.

Tegneserier

Takk Crom for tegneseriene! Conan har vært veldig heldig på denne fronten. Selv de første på 70-tallet er skrevet og tegnet av folk som har stor respekt for kildematerialet. Det er såpass rikt at det godt tåler forskjellig vektlegging av elementene i bøkene. Noe er rått og brutalt, annet er mer drømmende.

Min favoritt fra de siste årene er historiene til Kurt Busiek og Cary Nord. De går tilbake til starten og forteller kronologisk om ungdomsårene til Conan. Han er en enkel, naiv og slu barbar, men allerede i første fortelling om frostgigantenes datter er både han og vi i tvil om hva som er fantasi og virkelighet. Helten er muskuløs, men streken er samtidig myk og fleksibel.

Timothy Truman som overtok for noen år siden tok histoiren til den voksne Conan. Da synes jeg tempoet ble for lavt. Respekten for kildematerialet var overdreven og alt skulle beskrives i minste detalj. En novelle kunne strekke seg over 6 hefter. Fremdeles er det verdt å lese i samlebøker og tegningene er ofte fantastiske, men jeg blir utålmodig.

Brian Wood, en av mine favoritt tegneserieforfattere, har nå begynt på den fortellingen jeg liker best, Queen of the Black Coast. De to første kapitlene lover veldig godt. Akkurat som Truman bygger han historien ut, men rytmen i fortellingen er raskere og sikrere. Og de drømmeaktige tegningene av piratdronningen Belit av Betty Cloonan gjør at jeg allerede gleder meg til møtet med ruiner og monstre noen måneder frem i tid. Dette tegner til å bli på høyden med det beste av Conan-tegneserier!

Konklusjon

De originale Conan-bøkene er vel verdt å vende tilbake til og det er mye bra i tegneserie-formatet. Utviklingen de siste årene tyder på at det vil komme mer interessant i årene som kommer. På lerretet må den siste filmen unngås (med mindre man er interessert i å dissekere en katastrofe), mens 80-tallsversjonen er verdt å se for sin klare visjon. Den endelige virkelig bra Conan-filmen ligger enda i fremtiden.

Legg igjen en kommentar

Futurisme og science fiction

Noveller og magasiner i digitalt format utgjør fremdeles en hoveddel av lesemenyen min. I den nye publikasjonen Arc kombineres science fiction, futurisme og populærvitenskap på som minner om magasinet Omni i sine velmaktsdager på 80-tallet. Jeg nevner det fordi det var en trøst for en fan av fantastisk litteratur i en norsk småby som Narvesen hjalp til med.

Arc gis ut av folkene bak New Scientist, et engelsk ukemagasin om vitenskap. Det gir tyngde til futurismen i essayene. Jeg var litt, men ikke så veldig, skuffet når Lightspeed Magazine for noen måneder siden kuttet sitt artikkelstoff. Men det krever egne egenskaper som redaksjon å håndtere non-fiction, og hvis man ikke vil legge ressurser i det er det like godt å kutte ut.

Arc har imidlertid et godt grep om essayene. Med unntak av en litt slapp artikkel av Bruce Sterling om futurisme generelt, leverer alle bidragsyterne personlige innfallsvinkler med interessant informasjon. Særlig likte jeg China Mieville beskrivelse av det fremmede i blekkspruter (med flere YouTube-eksempler) og Simon Ings om betydningen av containere.

Novellene er også svært bra. Stephen Baxter åpner med ’En reise til Amasia’, om en rekonstruert personlighet som vandrer inn i en kunstig intelligens. Mange av landskapene ekspedisjonen går gjennom minner om surrealistiske illustrasjoner på forsiden av science fiction-bøker på 70-tallet, men dette er samtidig en historie som vet hvor den vil og ender opp med et godt sluttpoeng. Ganske nærme perfekt.

Avslutningen er like god og leverer godt på interessant futurisme i Vanntyven av Alistair Reynolds. Historien foregår i en nær og sannsynlig fremtid, der store deler av befolkningen lever i flyktningleire som leier ut sin tankekraft til å styre dumme roboter som utfører manuelle oppgaver over hele verden, inkludert verdensrommet.

Resten av innholdet er også godt over akseptabelt og interessant. Arc lover kort sagt veldig godt. Når de har fått med forfattere som Margaret Atwood og det ikke er blant de beste bidragene, så gleder jeg meg til nest nummer.

På nettsidene til Arc står det at de gis ut hvert kvartal. Det er lettest tilgjenglig elektronisk gjennom Kindle eller Zinio, men kan også kjøpes på papir gjennom Magcloud.

Legg igjen en kommentar

Norsk mat som frister til gjentakelse

På torsdag etter re:think, traff jeg tilfeldigvis en kamerat på vei ut for å spise middag rett før et fly til påskeferie. Jeg var ikke vanskelig å overtale til å bli med. Jeg anbefalte Lokk, noe som nærmest er blitt et stamsted. Når kelneren nevner at dagens ligner litt på det du spiste sist, har du blitt husvarm.

Lokk passer både for et kjapt måltid og en bedre middag. I dette tilfellet prøvde jeg en av signaturrettene, ertesuppe med flesk. Her er det mye smak: God kraft, grønnsaker med tyggemotstand, samt et stenk av sennep og revet persillerot. Med godt brød og to typer kryddersmør er det et fullt måltid.

Spisefølget tok en oksegryte jeg prøvde første gang. Igjen er det reale norske smaker. Denne gangen er potetstappen fornuftig nok plassert ved siden av, ikke under kjøttet og sausen.

For la meg si at Lokk ikke er perfekt hver gang. Av og til synes jeg det introduseres en smak og ingrediens for mye. Kreativt utseende kan ta det et hakk for langt. Men over de månedene jeg har spist her jevnlig har maten blitt stadig stødigere og mer fokusert. For så ambisiøs mat som dette synes jeg 300 kroner for en tre-retter er fantastisk.

Den fulle bildedatabasen min gikk dukken med iPhonen for noen uker siden, men her er noen andre høydepunkter (jeg skulle svært gjerne vist forretten med tynne hvalskiver lett stekt):

En gresskarsuppe med kamskjell. Den lett søtlige væsken står godt til sjømaten.

Fisk er det sjelden jeg velger som hovedrett, men når Lokk har det på dagens stoler jeg på kokken. Her er en variant av skrei med bacon og polenta. Tidligere i år har jeg fått varianter med poteter og risotto. Den siste var kanskje favoritten.

Denne sjokoladekremen er et eksempel på overpynting. Det er greit at det skal se pent ut, men er det nødvendig å gjenta samme ingrediensen 5 ganger på en stor tallerken? I andre tilfeller er lignende smaker vært presentert mer edruelig i en bolle.

Smakene er det lite å si på. Sjokolade, marengs og sitrusfrukt, ofte med et hint av noe salt. I den første desserten jeg spiste på lokk sto en mango-pudding i sentrum, med mørk sjokolade og salte nøtter som tilbehør. I alle tilfeller en god avslutning på et måltid.

Utvalget av øl er meget godt. Jeg har fått dilla på hveteøl til mat i det siste, og de har flere bryggerier i toppklassen å velge i. Vin er noe mer begrenset, særlig på glass, så jeg har holdt meg til drikken det er mulig å få på passe store flasker. Men de ser ut til å ha fornuftige anbefalinger, også i mindre porsjoner, til dagens meny.

Med fare for å måtte bestille bord i stadig større grad, får Lokk min varmeste anbefaling.

Legg igjen en kommentar

%d bloggere like this: