Archive for november, 2012

Gazpacho, sherry og annen snadder

Fettlaget er en fast høsttradisjon i vennegjengen. Opp mot 20 matglade folk treffes med hver sin rett for å gjøre seg klar til en lang og hard vinter.

Mitt bidrag i år var en gazpacho jeg lagde til bursdagen min i fjor. En grundigere filtrering og en knusktørr sherry var klare forbedringer, men jeg skulle ønske det hadde vært en potte til med estragon i butikken, både for smak og pynt.

På tidligere fettlag har noen av deltagerne vist et usunt konkurranseinstinkt. Jeg nevner bare de duellerende Waldor-salatene. La meg derfor si at utvalget av retter presentert under er de jeg tok bilder av. Det er kriteriet for å bli med i artikkelen.

En tradisjon mange følger er å ta med seg mat de har fanget selv. Reinsdyrskavet her ble servert med en god jakthistorie, løk, eple og persillerot. Enkle, gode smaker som sto godt til hverandre. Dette hadde fungert like greit på hyttetur som i selskap.

Apropos enkelt, synes jeg denne utgaven av husmannskost fra Finnskogen var en interessant rotnorsk rett. Motti består av en næringsrik kornblanding med tyttebær og bacon for smak.

Hvis det ikke var for mengden mat, hadde jeg gjerne tatt en ekstra porsjon av denne retten: Middagstrudel med svinekjøtt, kål, karve, muskat og bacon.

Coq au vin er en kjent fransk teknikk for å få mer ut av en seig hane. I Norge ender denne retten ofte med en god gourmet-høne i gryten. Fettlag-varianten inneholder selvslaktet hann-fugl. I tillegg til vin, fikk vi to gryter kokt med chamapgne og øl.

Julemiddager blir bare barnemat sammenlignet med mengden mat på et Fettlag. Variasjonen er så stor at jeg har lyst til å smake på alt. Det er en hard jobb, men vel verdt innsatsen.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Gjensyn og nye opplevelser i London

I høstferien var jeg tre dager i London og fikk med meg flere hyggelige gjensyn. Noen nye bekjentskaper ble det også.

St John servere fremdeles utsøkt engelsk mat, med vekt på å bruke hele dyret og tradisjonelle tilberedningsmetoder. Hovedretten jeg valgte var en gammel kjenning fra det første besøket mitt i 2006, sweetbread, en kjertel, servert med løk, kål og flesk.

Forretten var en salat med rødbeter, egg og tynne skiver av speket lever. Og til dessert valgte jeg en ostetallerken.

Det andre gjensynet var Borough Market. Det var mer aktivitet der denne gangen enn sist. Trafikken var stor foran alle bodene med grønnsaker, pølser, oster , sopp og andre varer fra småskala-produsenter. Jeg fant blant annet en utvandret norsk fudge-selger.

De fleste stedene tilbød ferske varmretter og det var vanskelig å velge hva som skulle bli dagens lunsj. Til slutt falt valget på et veldig engelsk alternativ, en kjøttpai med potetstappe.

Et nytt bekjentskap som har fått plass på favorittlisten min er Manchurian Legends i Chinatown. De hadde til min store forvirring flyttet, så jeg løp lenge stresset rundt før jeg fant en lapp i et vindu om den nye adressen.

Vel fremme gikk blikket mitt fort til den imponerende listen av innmat-retter. Når valget falt på en rett med tarmer, paprika og chili, advarte kelneren at jeg neppe kom til å like den. Men den falt selvsagt i smak.

Gjestene så ut til å være halvparten kinesere og halvparten andre turister. Den siste gruppen tok som regel dumplings eller signaturretten tørrmarinerte grillspidd. Veldig god og trygg mat for alle som tåler litt krydder.

Siste dag, i timene før flyet skulle gå på ettermiddagen, tok jeg en ekspedisjon til en bydel jeg aldri har vært i, Camden. Dette er fremdeles stedet for rufsete bruktbutikker og gatemote.

Hovedmålet for reisen var imidlertid Chin Chin Laboratorists, molykulær gastronomi i hurtigmat format. Trikset deres er fløteblandinger som blandes med flytende nitrogen for å skape iskrem mens du ser på. Rene smaker, ekstrem teknikk og enkle sauser skaper en morsom og kald opplevelse.

Legg igjen en kommentar

%d bloggere like this: