Archive for mai, 2013

Sikringskost for Kina-interesserte

Det er ingen mangel på dekning av Kina i media. Selv de som som kjenner landet godt lar imidlertid ofte vinklingen styre innholdet. Sånn må det kanskje være når journalister skal dekke et stort tema på liten plass. Selv de beste kan lett bli styrt av fordommer.

myteromkina

Kanskje er det dette forfatterne Stig Stensli og Marte Kjær Galtung har sett seg lei på når de har skrevet den ferske boken 49 myter om Kina. Hadde den vært vært utgitt i USA hadde  den sikkert fått en provoserende undertittel av typen ‘Hvorfor du og media tar helt feil om verdens mest folkerike land’.

49 poengterte artikler med gjenkjenbare myter som utgangspunkt utgjør kjernen i boken. I tillegg innledes boken med en tekst hvor forfatterne er befriende ærlig om metoden de bruker. De innrømmer for eksempel at myten ofte er en oppkonstruert stråmann. I all hovedsak fungerer det godt og pedagogisk.

Unntaket er myten ‘Mao er et monster’. Problemet i dette kapittelet er ikke at bildet av diktatoren blir nyansert, men at angrepet er rettet mot en bok: Mao-biografien til Chang Jung og Jon Halliday. Grunnen er nok at den er svært utbredt blant over middels interesserte Kina-amatører, men metoden som fungerte på stråmenn faller sammen med et så spesifikt mål.

Jeg leste boken når den kom og syntes å huske at jeg var mer positiv enn myteknuserne. Når jeg slo opp på min omtale av boken fra 2006 ser jeg imidlertid at den også stusser over karaktertegningen av Mao. Beskrivelsen av han som et sadistisk monster klarer ikke forklare hvordan han kom til makten.

Et generelt problem er at ‘49 myter om Kina’ er en fragmentert blabok. Den forutsetter at du allerede er litt interessert og har lest en del om temaet. Jeg har problemer med å sy sammen et helhetsbilde. Noen ganger slår nyanseringen i de forskjellige artiklene hverandre i hjel. Noteapparatet inneholder masse stoff å grave videre i, men en anbefaling på en håndfull gode bøker hadde vært en god idé.

Som oppslagsbok fungerer boken godt. Hver artikkel er effektivt disponert med mye fakta. Samtidig er tonen forholdsvis muntlig, med noen riktig fine formuleringer innimellom. Så får jeg heller tilgi at noen ord virker anglifisert. Det er i hvert fall gjort forsøk på å holde et gjennomført norsk språk. Og henvisningen til Joss Whedon-serien Firefly som jeg ventet på kom til slutt.

I en så gjennomført produksjon er det en stor skuffelse at det helt mangler stikkordsregister. Det er en synd mange norske bøker begår. I en oppslagsbok som dette er savnet stort, særlig siden den ikke er tilgjenglig som e-bok.

Til tross for all småklagingen har jeg gitt boken 4 av 5 stjerner på Goodreads. Og så bør det vel legges til at jeg har diskutert Kina med den ene av forfatterne, Marte Kjær Galtung, i festlige lag.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Matekspedisjoner i Helsinki

Tre dager i samme byen på jobbtur skjer sjeldent. En kombinasjon av en konferanse, besøk hos en avdeling i Lappeenranta og møter på hovedkontoret ga meg muligheter til å utforske Helsinki på kveldene tidligere i vår. Og det ga mersmak. En fin, liten og tett bykjerne med masse gode barer og spisesteder.

Med anbefalinger fra gode kolleger tok jeg første kvelden turen til Seahorse. Etter en spasertur ut av sentrum kom jeg til et sted med rosa, glorete lys i vinduene. På innsiden imponerte derimot stedet med gjennomført art deco interiør. Det var ikke slitt, men virket ekte og levende. Sannsynligvis er det ikke så langt fra hvordan stedet ble innredet moderne når det åpnet 1934.

FinlandFiskesuppe

Jeg sto over et shot med Koskenkorva som sto blant forrettene, ikke drikkemenyen, og valgte en fiskesuppe. Dette var husmannskost, som bestemoren din ville laget. Jeg hadde følelsen av at det ikke var lagt så stort arbeid i å velge råvarene, men desto mer omsorg i tilberedelsene av et tradisjonelt måltid med store porsjoner til bra priser.

Favoritten min var nok kålrulettene med potetstappe, brun saus og rødbeter. Det hadde et mer øst-europeisk preg. Mye godt kan sies om denne retten, men fotogen var den ikke med sine mørke farger.

FinlandPølse

Dagen etter gikk turen til Kuurna. Jeg ble litt forvirret over mangelen på merking på utsiden, men fant til slutt skiltet hvor det stod Ravintola (restaurant). Hele restauranten fikk plass i et lite rom, hvor kjøkkenet var skilt fra gjestene med et forheng oppe på en platting. Stemningen var avslappet i det lille lokalet.

Menyen besto av tre forretter, hovedretter og desserter som ble skiftet ut jevnlig. Jeg valgt å begynne med en pølse med risotto laget av byggkorn. Råvarene og tilberedningen var utsøkt.

FinlandKjøtt

Til hovedrett fikk jeg et stykke saftig, kokt storfe-kjøtt raskt frest i stekepannen. Det er en type tilberedning jeg ikke har testet. Ta et stykke smakfullt kjøtt, muligens av en billig del av dyret. Kok det lenge og gi det en stekeskorpe. Det hele var servert med potetkake, grønnsaker og god kraft.

Vinene var derimot litt skuffende. De sto ikke så bra til maten. Særlig krasjet fruktigheten i dessertvinen med mangoen som ble servert til isen.

FinlandTapa

Tenk deg en amerikansk kjederestaurant av typen TGI Friday eller Hard Rock Café, men hvor all mat og øl er tsjekkisk. Da har du Vltava, rett ved sentralbanen i Helsinki.

Utvalget av øl var hovedsaklig alkholsvakt industriøl, men godt og spennende. Hver rett hadde sin egen anbefaling av drikke. Jeg satset på tsjekkisk tapas og en solid kjøttrett. Alt var servert effektivt og profesjonelt til en grei pris i store porsjoner.

FinlandSkagen

Gode restauranter på flyplasser kan være vanskelig å finne, men etter to besøk anbefaler jeg Fly Inn Restaurant i Helsinki. De har en bra meny som legger vekt på finske råvarer. Skagensalaten var av fersk sjømat med mye smak. Elgburgeren med en Lapin Kulta Arctic Malt var verdt de ekstra kronene i forhold til gatekjøkkenmaten andre steder i terminalen.

Neste tur til Helsinki blir i juni. Den blir kortere, men jeg har allerede planlagt middagen.

Comments (1)

Musikal om et mord i Atlanta

Skal man dømme etter musikalene som settes opp på teater i Norge, er det en døende genre. Stort sett er det de samme ti musikalene som settes opp på nytt. Jeg har ingenting mot klassikerne, men det er faktisk skrevet noe etter 80-tallet.

Derfor er det gledelig når norske produsenter setter opp noe som ikke er satt opp i Norge før.

Parade har mange av de elementene jeg ser etter i en musikal: En dramatisk historie som dreier seg om mer enn hvem som finner sammen på slutten og musikk med større fokus på å underbygge handlingen enn å fungere som pop-musikk.

parade

Foto: Iselin Jansen

Parade bygger på virkelige hendelser i de amerikanske Sør-statene på begynnelsen av forrige århundre. En 13 år gammel jente blir funnet død i Atlanta. Lokalsamfunnet er i opprør og i etterforskningen blir jøden Leo Frank en beleilig syndebukk. Han er fra nord-statene, akademisk anlagt og kan virke arrogant.

Første akt bruker effektivt dramatisk ironi, allerede i første sang. Koret og solister synger om borgerkrigen og patriotisme på en måte som forklarer mentaliteten i byen, men som publikum vil reagere på. I flere sanger under rettsaken krasjer våre og karakterenes holdninger mot hverandre, både i musikk og replikker.

I andre akt venter Leo Frank på dødsdommen, mens konen jobber hardt for å få saken gjenopptatt. Forholdet dem i mellom blir beskrevet som litt kjølig før mordet, men blir dypere og mer inderlig i fengselet. Det eneste stedet jeg kunne tenke meg mer innsmigrende musikk, var i den store duetten dem mellom dem på slutten. Sangen trykker på de riktig knappene, men strekker ikke helt til.

paradeblues

Foto: Iselin Jansen

Alle de medvirkende leverte imponerende. Det er oppløftende å se så mange som kan musikal-håndverket godt, langt bedre enn de kjente skuespillerne som ofte ender opp med hovedrollene på de store teatrene. Alt fungerer så bra at jeg blir kresen og lurer på om det ikke finnes et gir til for de sentrale aktørene. Fremførelsene jeg likte best var de minst skolerte musikal-stemmene, som fikk prøve seg på de mer blues- og folk-inspirerte melodiene.

Regien var også solid i et stykke med høy vanskelighetsgrad. Sceneskiftene kommer i rask rekkefølge. Med unntak av litt teknisk snubling flyter likevel fortellingen godt. Området rundt publikum blir utnyttet bra, men jeg skulle ønske at dybden i scenerommet i Kanonhallen hadde blitt brukt enda mer. Jeg vet ikke om det har noe med utganger eller en opprinnelig regi, men i unntak av korscenene på begynnelsen og slutten blir bakre del av rommet lite brukt.

Første akt satt som et skudd for meg. Andre akt med gjenopptakelse og kjærlighetshistorie fløt på energien fra før pause. Jeg følte i større grad at historien var velkjent, til tross for at den trekker stolen unna oss på slutten.

De to siste forestillingene går på Kanonhallen 14. og 16. mai. Jeg anbefaler denne oppsetningen av Parade. Musikken til den originale Broadway-oppsetningen er tilgjengelig på Spotify.

Legg igjen en kommentar

%d bloggere like this: