Musikal om et mord i Atlanta

Skal man dømme etter musikalene som settes opp på teater i Norge, er det en døende genre. Stort sett er det de samme ti musikalene som settes opp på nytt. Jeg har ingenting mot klassikerne, men det er faktisk skrevet noe etter 80-tallet.

Derfor er det gledelig når norske produsenter setter opp noe som ikke er satt opp i Norge før.

Parade har mange av de elementene jeg ser etter i en musikal: En dramatisk historie som dreier seg om mer enn hvem som finner sammen på slutten og musikk med større fokus på å underbygge handlingen enn å fungere som pop-musikk.

parade

Foto: Iselin Jansen

Parade bygger på virkelige hendelser i de amerikanske Sør-statene på begynnelsen av forrige århundre. En 13 år gammel jente blir funnet død i Atlanta. Lokalsamfunnet er i opprør og i etterforskningen blir jøden Leo Frank en beleilig syndebukk. Han er fra nord-statene, akademisk anlagt og kan virke arrogant.

Første akt bruker effektivt dramatisk ironi, allerede i første sang. Koret og solister synger om borgerkrigen og patriotisme på en måte som forklarer mentaliteten i byen, men som publikum vil reagere på. I flere sanger under rettsaken krasjer våre og karakterenes holdninger mot hverandre, både i musikk og replikker.

I andre akt venter Leo Frank på dødsdommen, mens konen jobber hardt for å få saken gjenopptatt. Forholdet dem i mellom blir beskrevet som litt kjølig før mordet, men blir dypere og mer inderlig i fengselet. Det eneste stedet jeg kunne tenke meg mer innsmigrende musikk, var i den store duetten dem mellom dem på slutten. Sangen trykker på de riktig knappene, men strekker ikke helt til.

paradeblues

Foto: Iselin Jansen

Alle de medvirkende leverte imponerende. Det er oppløftende å se så mange som kan musikal-håndverket godt, langt bedre enn de kjente skuespillerne som ofte ender opp med hovedrollene på de store teatrene. Alt fungerer så bra at jeg blir kresen og lurer på om det ikke finnes et gir til for de sentrale aktørene. Fremførelsene jeg likte best var de minst skolerte musikal-stemmene, som fikk prøve seg på de mer blues- og folk-inspirerte melodiene.

Regien var også solid i et stykke med høy vanskelighetsgrad. Sceneskiftene kommer i rask rekkefølge. Med unntak av litt teknisk snubling flyter likevel fortellingen godt. Området rundt publikum blir utnyttet bra, men jeg skulle ønske at dybden i scenerommet i Kanonhallen hadde blitt brukt enda mer. Jeg vet ikke om det har noe med utganger eller en opprinnelig regi, men i unntak av korscenene på begynnelsen og slutten blir bakre del av rommet lite brukt.

Første akt satt som et skudd for meg. Andre akt med gjenopptakelse og kjærlighetshistorie fløt på energien fra før pause. Jeg følte i større grad at historien var velkjent, til tross for at den trekker stolen unna oss på slutten.

De to siste forestillingene går på Kanonhallen 14. og 16. mai. Jeg anbefaler denne oppsetningen av Parade. Musikken til den originale Broadway-oppsetningen er tilgjengelig på Spotify.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: