Archive for august, 2013

Eksentrisk historie og essay om tegneserier

De få papirbøkene jeg kjøper har en tendens til å bli ulest. Elektroniske utgaver blir lagt øverst i bunken. Supergods av Grant Morrison har blitt liggende et drøyt år, til tross for at jeg er en stor fan av forfatteren. Merkelig nok er ikke boken tilgjenglig digitalt fra Norge.

supergods

Få av de nye tegneserieskaperne fra 80-tallet har klart å levere bra over tid. Grant Morrison er i en særstilling blant de store navnene fra denne perioden hvor superheltene tok en mer voksen vending. Jeg har skrevet to artikler om han tidligere på bloggen.

Boken ‘Supergods’ er strukturert som en historie om genren fra slutten av 30-tallet frem til våre dager. Ikke forvent en tørr. saklig fremstilling. Dette er en høyest subjektiv historie som baserer seg på forfatterens egne opplevelser som en aktiv deltager i bransjen de siste 30 årene.

En sammenligning jeg trakk under lesingen var til den litterære kritikeren Harold Bloom, blant annet kjent for ‘The Western Canon’. Bøkene hans er fulle av bombastiske spissformuleringer som er underholdende, men de avdekker også interessante sider ved litteraturen de omtaler hvis leseren klarer å se bak provokasjonene.

Kapitlene om den klassiske perioden på 30-tallet inneholder mye kjent stoff. Likevel klarer Grant Morrison å gi det hele en interessant dreining som gjør at jeg får et nytt perspektiv på sentrale helter som Superman, Batman og Wonder Woman. Sølvalderen fra 60-tallet omtaler forfatteren i rosende vendinger. Marvel bidro til mye innovasjonen i denne perioden, men ikke overraskende avslører Morrison en vel så stor beundring for de mer mytologiske superheltene fra DC.

I perioden fra slutten av 70-tallet frem til 2000 tallet synes jeg Supergods i størst grad bidrar til en interessant nytolkning. Første grep er å kalle perioden The Dark Ages. Mye av det som jeg synes gjør tegneseriene mer voksne og akseptable, er boken svært kritisk til. Det inkluderer mye av den bevegelsen Grant Morrison selv var en del av på slutten av 80-tallet.

Kritikken av Watchmen, for eksempel, er en fryd å lese. Jeg er fremdeles en stor fan av boken, men skjønner hvor forfatteren vil. En kort versjon av kritikken er at Alan Moore lar strukturen i historien styre, karakterene og verden har ikke noe eget liv, de er kun der for å få frem forfatterens poenger. Det mørke og kyniske verdenssynet fører superheltene inn i en blindvei hvor det blir umulig å gå videre.

Det står i motsetning til Grant Morrisons syn på superheltene. De har et eget liv, på samme måte som de store mytologiene, som eksisterer helt uavhengig av forfattere, tegneserier og forlagene som eier rettighetene til dem. Og de vil fremdeles ha mye å si om hva det betyr å være mennesker i fremtiden.

Jeg tror Grant Morrison har svært gode poenger i denne kritikken. Nyere forfattere har funnet andre innganger til å fortelle relevante fortellinger i tegneserie, uten å havne i den totale nihilisme. Det er ingen tilfeldighet av at Alan Moore virker frustrert over den nye medievirkeligheten og lager tegneserier som er mer drøye enn provoserende (for eksempel Lovecraft-bøkene hans), samtidig som Grant Morrison nærmer seg rockestjerne-status og har en jevn produksjon som gjør det bra kommersielt og blant kritikere.

Når vi kommer til de siste årenes utvikling, renessansen som forfatteren kaller perioden vi er inne i, tar det subjektive og kaoset over. Det er en svakhet ved Supergods, men den blir mest påtrengende i de siste kapitlene. Kanskje er det naturlig at det er vanskelig å skrive historien om vår egen tid. Uten noen års avstand blir det vanskelig å få et bredere perspektiv.

Et annet element som blir påtrengende mot slutten er Grant Morrisons livssyn. Noen vil si at fyren er fullstendig gal. Han har et nærmest pragmatisk syn på utøvelse av kaosmagi og utstrakt bruk av narkotika. Det henger tett sammen med hva han skriver og jeg synes det er svært fascinerende, men når han forteller om besøk han har hatt til fremmede planeter og dagligdagse magiske ritualer kan det fort ta litt mye av.

Supergods er derfor ikke en god introduksjon til tegneserier. Det er mer en debattbok for fans som pirker i mange av genrens hellige skrifter. De fleste vil finne noe å bli provosert av. Men det gir et interessant bilde av hvor dagens populære superhelter kommer fra og dypere forståelse av en stor original som har vært med på å forme denne moderne myotlogien.

Legg igjen en kommentar

En smak av Finland på Olo

forrige besøk i Helsinki prøvde jeg husmannskost på Seahorse. På vei hjem til hotellet gikk jeg forbi Olo. Etter undersøkelser på internett var det ingen tvil om at dette var et sted å teste ut neste gang og i juni fikk jeg muligheten.

Olo satser på lokale råvarer og det skandinaviske kjøkkenet. Tilberedelsesmetodene er raffinerte og heller mot molykulær gastronomi, men prøver aldri å lure gjestene. De fleste rettene har knapt en hovedrolle. Forskjellige ingredienser, og det er gjerne mange av dem, balanseres ut på spennende måter.

Servicen var god. Jeg pleier å stille mange spørsmål og det var alltid noen som kunne gi informasjon, både om ingredienser og vinvalg. Det hadde kanskje vært enda bedre om det ikke hadde vært så mange som betjente meg, og jeg mistet en svært kunnskapsrik vinkelner midt i måltidet, men intet ønske eller spørsmål ble ubesvart.

Her er noen av favorittene fra smaksmenyen:

tomatsalat

På toppen er det et flak laget av melk pyntet med spiselige blomster. Under er det asparges og tomater tilberedt på forskjellige måter. Mest overraskende var en helt klar gele laget av tomatjuice. En svært original form for tomatsalat.

laks

Selv på de beste resturanter er det sjeldent rettene er satt sammen for å passe sammen over en hel meny. En hvilerett av eplesorbet og rogn, var imidlertid en perfekt overtyre til norsk laks. Bare synd at tilbehøret ble for dominerende. Eplegeleen var grei, men reddiker og løk ga for mye smak. Dette var det eneste feiltrinnet i menyen, men samspillet med hvileretten var så spennende at det måtte med.

andepate

Ganske snart dukket det opp som kanskje er en av mine favorittretter noen gang opp. Midt i måltidet, med et glass dessertvin, ble det er servert andepatéen innbakt i rabarbra-gelé. Tilbehøret får frem forskjellige sider av rabarbraen, søtt og syrlig. I tillegg til at det smakte godt, hadde det hele adskillig wow-effekt.

hvitfisk

Det var derfor greit å bli litt mer edruelig med et stykke hvit fisk med sprøtt skinn, løk, dill, potet og aske. En supertørr hvitvin med anissmak var en god match.

kongekrabbe

Samme vinen passet også godt til denne sammensetningen av kongekrabbe, rekesalat, gulerot i forskjellige former og en god kraft for å binde det hele sammen.

sweetbread

Den avsluttende kjøttretten skuffet heller ikke. Sweetbread, en smakfull kjertel, har blitt en av mine favoritter. Rødbeter, kål, byggkorn og gressløk ga det hele en finsk stil.

ispinne

Dessertene var også svært vellykkete. Den jeg husker best var en yogurt-is inne i et tykt lag av hvit sjokolade med litt godt salt. Eller bjørnebær med lakris. Men det er alltid deilig med en leken slutt på et så kraftig måltid, så jeg satte vel så stor pris på denne enkle ispinnen helt til slutt.

Legg igjen en kommentar

%d bloggere like this: