Archive for desember, 2013

Meta-manga med vennskapelig rivalisering

Favorittene mine blant japanske tegneserier er ikke de store, dramatiske historiene, men ganske hverdagslige fortellinger i et nytt og interessant miljø. Denne innsikten begynte med Hikaru no go om en gjeng ungdommer som spilte det klassiske brettspillet go. For øyeblikket er det Space brothers, om to brødre som bestemmer seg for å bli astronauter.

bakuman

Og så er det meta-mangaen Bakuman, som handler om to venner fra ungdomsskolen som bestemmer seg for å lage tegneserier. Gjennom flere år nå har leserne fått et glimt bak kulissene i hva som skjer i den japanske bransjen. I tillegg til hovedpersonene kommer vi tett inn på redaktørene og vurderinger om salgstall, samt diskusjoner om børs og katedral.

Viktigst er karakterene. I det stadig voksende persongalleriet er vennskapelig rivalisering og ønsket om å bli best sentralt. Her finner vi både gode håndverkere, kreative genier og snille hjelpere. Uansett har alle sine personlige problemer og grenser å kjempe mot.

Bakuman er en typisk serie for og om tenåringsgutter. Den har fått en del kritikk for svake jente-karakterer, men jeg føler den kritikken har stilnet noe med årene. Det mannsdominerte miljøet tatt i betraktning, synes jeg serien gjør det bedre på dette området enn mange andre shonen-serier. Særlig synes jeg Aiko Iwase er interessant, en forfatter som har en tendens til å blande sammen faglige ambisjoner og kjærlighetslivet sitt.

Et av de sentrale og ganske absurde elementene er at hovedpersonen Moritaka avtaler med sin første store kjærlighet, Miho, at de ikke kan bli sammen før han har lykkes med å lage en suksessfylt manga. Hun svarer med at det først vil skje når hun har spilt hovedrollen i animen bygget på denne serien. Disse løftene skaper mye dramatikk og gjør at hovedpersonen har en klar motivasjon til å lykkes. Det virker helt latterlig, men fungerer bra som en motor når Bakuman står i fare for å knele under historien til alle de andre karakterene.

I tegneseriebunken min er dette en av bøkene jeg gleder meg mest til. Det er en tvers i gjennom positiv historie om hvordan engasjerte ungdom jobber for å lykkes med å skape manga. Alle kan finne noen karakterer å like. I tillegg gir Bakuman meg bedre forståelse for hvorfor japanske tegneserier er som de er.

Forfatter Tsugumi Ohba og tegner Takeshi Obata har tidligere stått bak Death Note, en av de største suksessene de siste 10 årene. Bakuman har ikke det samme thriller-elementet, men er like godt konstruert som fortelling. Tegningene er forfinede og elegante, uten klisjeer som enorme øyne og annen overdreven anatomi.

Så langt har Bakuman hatt bra fremdrift, interessante karakterer og glimt inn i manga-industriens hemmeligheter. Forhåpentligvis avsluttes historien i tide, slik at vi får en naturlig finale på fortellingen.

Legg igjen en kommentar

Førpremiere på arthouse kino og Prisoners

Oslo har behov for en arthouse-kino som viser film som passer bedre til et glass vin enn en kasse full med popcorn. Med Kino Victoria har Oslo Kino brukt nesten et år på å pusse opp tidligere Vika til en flersal-utgave av Gimle. Resultat er høyere komfort og et sterkt utvidet serveringstilbud.

Victoria

Jeg ble invitert til førpremiere på mandag og fikk endelig utnyttet et av de mange gratistilbudene KinoPluss-medlemskapet har lokket med.

Forestillingene som var tilbudt var Prisoners, Enough said og Fortiden, alle sammen høyt oppe på ønskelisten min. Profilen er tydelig fra første stund. Tonen er satt for et mer voksent, kresent og bevisst publikum.

Lokalet innfrir også. Her er det masse sitteplasser både ved inngangen og i kjelleren.

Jeg har bare vært i den store salen, og den var organisert som tidligere. Mellom hvert sete er det imidlertid et lite bord. Så her er tydeligvis planen at publikum skal ta med seg vinglasset og snacks inn. Popcorn er rensket bort, noe sjokolade finnes fremdeles, men den store nyheten er små matpakker med skinke, ost og oliven. Setene er imidlertid ikke like behagelig dype og brede som på Gimle, i tillegg til at muligheten til å legge seg bakover mangler.

Med filmutvalget er det naturlig å diskutere filmen etterpå ved et av de mange bordene. Jeg har ikke kvalitetssjekket hele utvalget, men fant en spennende IPA og sjekket et helt OK glass med hvitvin til en litt mager ostetallerken.

spiseri

Basert på hamburgeren med entrecote er jeg mer skeptisk til dette som et middagssted. Prisnivået er ikke så aller verst og ‘spiseriet’ har lagt seg litt ekstra i selen, men til tross for innpakningen smakte alt veldig ordinært. Det holder ikke å blande piffikrydder i ketchupen for å virke ambisiøs.

Men jeg skal ikke avskrive dette som et rent snackssted enda. Jeg kommer til å teste mer av den akkurat passe lange menyen. Kanskje har jeg  større hell med bacalo eller kjøttgryte som innledning til filmkvelden.

prisoners

Jeg gikk for den mørke thrilleren Prisoners blant åpningsfilmene. I en bygd i USA opplever to par det store marerittet: Deres døtre blir kidnappet. Den ene faren er villig til å gå svært langt for å finne datteren og den lokale politihelten blir besatt av saken. Det underliggende spørsmålet er hvor langt kan en sørgende far gå for å redde sin datter.

Nå begynner nordisk noir å krype inn i amerikanske thrillere. Og jeg liker det ikke. Mulig jeg er i mindretall her, men dvelingen ved sorg og galskap er ikke retterdiggjort i ‘Menn som hater kvinner’ og Forbrytelsen. Skal sadismen være til å holde ut må den enten grave dypere i karakterene eller balanseres mot mørk humor i Tarantino-stil.

Filmen blir effektivt fortalt og skuespillerne gjør jobben med stort alvor. Det er imponerende hvor lenge historien klarer å gjøre meg like usikker som karakterene. Når løsningen kommer, føles det hele likevel for enkelt, til tross for en moll-akkord på slutten. Da er ikke sorgen til foreldrene og sadismen underveis i Prisoners verdt påkjenningen den har påført meg underveis.

Som et utgangspunkt for diskusjoner over et vinglass vil den fungere utmerket, men jeg tror det vil gå bedre filmer på den nye Kino Victoria.

Legg igjen en kommentar

Så svinger vi på seidelen…

Apropos nisjenettverk og øl i København

untappd

Tidligere i høst ble jeg tipset om det sosiale nettverket Untappd. Det er et slags Facebook for øldrikking. Uansett hvor du er i verden kan du skåle med dine drikke-interessert bekjentskaper. Så snart en øltype og bule er registrert, kan du skåle virtuelt med kommentarer og likes.

For meg er det også en loggbok for nye oppdagelser. Mitt drikkemønster er som regel å gå på steder med stort utvalg og teste ut ølsorter jeg ikke har prøvd før. Da er det fint å ha et lite arkiv med godsaker å slå opp i når jeg skal kjøpe noe på polet eller i butikken.

Og selvsagt er det et lite spill-element i å samle merker for å drikke visse øl-typer, variasjon eller reiseaktivitet.

Vennelisten er ikke like stor som på Facebook. Det er definitivt noen flere drikkevenner jeg kunne tenke meg å følge, for dette kan være en fin kilde til nye tips.

Så ser du en fyr som drikker på en ølbule med stort utvalg, ivrig tastende på mobilen, så er det sikkert meg eller en annen Untappd-fan.

pubologi

Så la meg avslutte med tre øl-høydepunkt fra 2013:

  1. Kråka åpner i Oslo. Dette er akkurat sånn jeg vil at et øl-sted skal være: 20 sorter på fat, eget bryggeri, kunnskap om utvalget og et kresent utvalg snacks.
  2. Full tasting meny med fem øl som passer til hver rett på Pubologi i Stockholm. Ekstra bonus for at jeg fikk spise med kokkene på kjøkkenet, fordi alle andre bord var bortbestilt.
  3. Nögne Ö Wit servert som apertif på Spis i Helsinki.

Legg igjen en kommentar

%d bloggere like this: