Førpremiere på arthouse kino og Prisoners

Oslo har behov for en arthouse-kino som viser film som passer bedre til et glass vin enn en kasse full med popcorn. Med Kino Victoria har Oslo Kino brukt nesten et år på å pusse opp tidligere Vika til en flersal-utgave av Gimle. Resultat er høyere komfort og et sterkt utvidet serveringstilbud.

Victoria

Jeg ble invitert til førpremiere på mandag og fikk endelig utnyttet et av de mange gratistilbudene KinoPluss-medlemskapet har lokket med.

Forestillingene som var tilbudt var Prisoners, Enough said og Fortiden, alle sammen høyt oppe på ønskelisten min. Profilen er tydelig fra første stund. Tonen er satt for et mer voksent, kresent og bevisst publikum.

Lokalet innfrir også. Her er det masse sitteplasser både ved inngangen og i kjelleren.

Jeg har bare vært i den store salen, og den var organisert som tidligere. Mellom hvert sete er det imidlertid et lite bord. Så her er tydeligvis planen at publikum skal ta med seg vinglasset og snacks inn. Popcorn er rensket bort, noe sjokolade finnes fremdeles, men den store nyheten er små matpakker med skinke, ost og oliven. Setene er imidlertid ikke like behagelig dype og brede som på Gimle, i tillegg til at muligheten til å legge seg bakover mangler.

Med filmutvalget er det naturlig å diskutere filmen etterpå ved et av de mange bordene. Jeg har ikke kvalitetssjekket hele utvalget, men fant en spennende IPA og sjekket et helt OK glass med hvitvin til en litt mager ostetallerken.

spiseri

Basert på hamburgeren med entrecote er jeg mer skeptisk til dette som et middagssted. Prisnivået er ikke så aller verst og ‘spiseriet’ har lagt seg litt ekstra i selen, men til tross for innpakningen smakte alt veldig ordinært. Det holder ikke å blande piffikrydder i ketchupen for å virke ambisiøs.

Men jeg skal ikke avskrive dette som et rent snackssted enda. Jeg kommer til å teste mer av den akkurat passe lange menyen. Kanskje har jeg  større hell med bacalo eller kjøttgryte som innledning til filmkvelden.

prisoners

Jeg gikk for den mørke thrilleren Prisoners blant åpningsfilmene. I en bygd i USA opplever to par det store marerittet: Deres døtre blir kidnappet. Den ene faren er villig til å gå svært langt for å finne datteren og den lokale politihelten blir besatt av saken. Det underliggende spørsmålet er hvor langt kan en sørgende far gå for å redde sin datter.

Nå begynner nordisk noir å krype inn i amerikanske thrillere. Og jeg liker det ikke. Mulig jeg er i mindretall her, men dvelingen ved sorg og galskap er ikke retterdiggjort i ‘Menn som hater kvinner’ og Forbrytelsen. Skal sadismen være til å holde ut må den enten grave dypere i karakterene eller balanseres mot mørk humor i Tarantino-stil.

Filmen blir effektivt fortalt og skuespillerne gjør jobben med stort alvor. Det er imponerende hvor lenge historien klarer å gjøre meg like usikker som karakterene. Når løsningen kommer, føles det hele likevel for enkelt, til tross for en moll-akkord på slutten. Da er ikke sorgen til foreldrene og sadismen underveis i Prisoners verdt påkjenningen den har påført meg underveis.

Som et utgangspunkt for diskusjoner over et vinglass vil den fungere utmerket, men jeg tror det vil gå bedre filmer på den nye Kino Victoria.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: