Det store temaet i 2013 er hvor stor plass strømming som distribusjonsmetode har blant favorittfilmene jeg så. 25 % av de jeg nevner i denne artikkelen gikk ikke på kino i Norge, jeg så de på iTunes, Vimeo og Netflix, og det ligger enda flere filmer av denne typen blant det jeg likte godt. I tillegg ble The World’s End først vist i Oslo etter Facebook-aksjoner.
En del av samme trenden er det at 4 av filmene er finansiert gjennom Kickstarter eller andre utradisjonelle kilder.
Til tross for at jeg går ukentlig på kino, blir dette stadig mindre viktig for meg som filminteressert. Når det er mulig å utforske nisjer andre steder, blir det mer interessant enn å sette seg inn i saler hvor tilbudeter bestemt av uransaklige kinosjefer og distributører. Etter å ha sett minst 100 filmer i året i 30 år, er det ikke nødvendigvis så interessant å se enda en testoron-action.
Ikke for det. Listen bør vel vise at jeg setter stor pris på god underholdning og B-film. Men hvorfor godta dritt og klisjeer, når det finnes gode og originale opplevelser i sofakroken?
Sarah Polley har siden The sweet hereafter interessert meg som skuespiller og filmskaper. Her skyter hun blink med en dokumentar om familien sin. Historien hun forteller er fascinerende i seg selv, men enda mer som en dekonstruksjon av hvordan vi tolker virkeligheten og hva det betyr å lage en dokumentar. Årets mest formfullendte film havner klart på toppen av listen min.
Tidligere har vi fulgt Jesse og Celine i en uskyldig forelskelse i ungdommen, deretter et mer modent møte 9 år senere. Nå treffer vi dem etter at de har levd sammen i flere år. Den naive forventningen som har ligget over de to tidligere filmene er blåst bort når hverdagens realiteter har meldt seg. Sånn sett er dette en råere film, men det måtte til når det skulle lages en utgave nummer 3.
Slapp av. Ikke la uvant filmspråk forvirre deg. Her er det bare å la seg rive med. Og det er greit, for til syvende og sist henger det hele godt sammen, etter min mening. I det ytre blir en kvinne kidnappet og finner senere sammen med en mann. Det hele bindes sammen av en parasitt som gjennom flere trinn påvirker livet til menneskene på negative måter. Her er det store idéer og spenstig bruk av film, alt bundet sammen av en veldig human historie.
Denne kan sees på amerikanske Netflix. Alt-mulig-mannen Shane Carruth valgte å distribuere den selv for å sette filmen inn i den rette sammenhengen, som han har sagt.
Her har kritikkene svingt fra slakt til ros til at deler av filmen var bra. Filmen er en realistisk thriller fortalt i tre deler. Dramaturgien gir det hele et mer formelt preg, som et gresk drama eller et Ibsen-stykke om skyld og straff på tvers av generasjoner. Så hvor godt du liker filmen er avhengig i om du får det realistiske og mer kunstige til å henge sammen. Dette er en film jeg ble veldig overrasket over, og jeg elsket det.
Tenk at denne nesten ikke ble satt opp på kino i Norge. Den inneholder noen av de morsomste action-scenene jeg så i 2013. Heldigvis bruker den tid på å introdusere vennegjengen som går på en siste pub-til-pub-runde i hjembyen før middelalderen tar dem. Det er morsomt nok, med noen av de beste engelske komikerne i hovedrollen. Og så tar det skikkelig av i siste del når vi oppdager hvorfor hjembyen har blitt så mye kjedeligere med årene.
Her kommer dokumentaren som gjennom intevjuer med de som utførte etniske massemord i Indonesia på 70-tallet og dramatiseringer regissert av overgriperne, gir mer informasjon enn det som er behagelig om hvordan etnisk utrensking fungerer.
To ting hindrer meg fra å sette den på toppen av listen: 1) Livredde unger som deltar i opptrinnene illustrer hvordan filmmakerne sannsynligvis tråkker over noen etiske grenser, og 2) Jeg har følelsen av at noe manipulering av deltakerne og oss er usynlig i filmen, noe som svekker troverdigheten. Men det som vises føles som så viktig at The act of killing bør sees. Går fremdeles på kino.
En fyr kjører rundt i Paris og spiller forskjellige karakterer. Hvert sekund er fantastisk iscenesatt. Dette er også en film som det er nødvendig å nyte mer som musikk enn fortelling. Jeg har problemer med å forklare hva som skjer her, men har følelsen av at den tar temperaturen på vår tid bedre enn noen annen film på listen.
Endelig en film i 3D hvor det fungerer! Etter Avatar har jeg blitt stadig mer skuffet over den nye teknologien og nå oppsøker jeg 2D-versjonen av filmene. Dette er ganske enkelt en dyr B-film hvor alt fungerer. Går fremdeles på kino.
Dette var en av de første filmene jeg så i fjor, etter å ha sett den på flere amerikanske topplister for 2012. Det hele er velsignet enkelt og livbejaende: En jente danser seg tvers over New York til en remix av poulære musikk fra de siste årene. Kan sees gratis på nettsidene til filmen.
Hvor heldig er vi ikke når vi lever i en tid hvor Katniss og Jennifer Lawrence er blant de mest populære navnene i pop-kulturen? Jeg leste Hunger games-triologien i fjor og er svært imponert. Filmatiseringene har klart å fange opp veldig mye av det som er fascinerende, uten å vaske bort samfunnskritikken. Går fremdeles på kino.
Er det historien om en mann som opplever en kapring eller en kritikk av globaliseringen? Begge deler. Jeg ble positivt overrasket over hvordan filmen både var spennende og klart å få frem det forvirrende i asymmetrisk maktbruk i en aktuell situasjon, hvor alle sider fikk komme til orde.
Denne filmen har fått veldig mye slakt, men jeg likte den. For meg var det en helt naturlig fortsettelse av Nicolas Winding Refns tre siste filmer Bronson, Valhalla Rising og Drive. Så liker jeg det visuelle uttrykket og tonen fra eksistensialistiske B-filmer.
Her har jeg også hørt mange kritske røster, men jeg elsker J. J. Abrams fillmer. Han er en av de beste underholdningsregissørene Hollywood har. Å bruke gamle-Spock til å forklare plottet var å gå over streken, men ellers har jeg ikke noe problemer med ekko fra tidligere filmer.
En fin oppdatering av den store amerikanske fortellingen om Huckleberry Finn.
Etter to dokumentarer som viser helt nye ting og dekonstruerer genren, er dette ganske enkelt en historie veldig godt fortalt. Finnes på norske Netflix nå.
En visuelt storslagen martial arts film. Når jeg så den tenkte jeg nærmest at den føltes litt abstrakt. Etter å ha lest mer om hvor mye som er kuttet i den vestlige utgaven, skjønner jeg at dette er distributørens feil. Av alle filmene om helten Ip Man som har kommet de siste årene, føler denne nærmest en biografisk virkelighet.
En slags biografisk fortelling ikke basert på virkelige personer. Paul Thomas Anderson kan regissere hva pokker han vil, interessant blir det uansett. Finnes på norsk Netflix.
Jeg ser alltid etter action som klarer å være oppfinnsom og knytte kampene opp mot karakterer. At dette i tillegg er en av de få popcorn-filmene som ikke er en oppfølger eller bygger på tegneserier eller bøker, er et stort pluss. En av de mest underholdende to timene jeg har tilbrakt i kinosalen i år.
En snodig selv-biografisk animasjonsfilm, som er både morsom og dypt tragisk. Kan kjøpes på Vimeo.
En utrolig fin og ærlig ungdomsfilm. Den minner meg litt om klassikeren Say anything, oppdatert for en ny generasjon. Handlingen er en kjærlighetshistorie mellom den populære gutten som tiden er i ferd med å løpe fra og den smarte jenta som er litt outsider.
