Archive for januar, 2015

Historier fra virkeligheten er vanskelig

Nordmenn venter spent på Oscar-utdelingen i år. The imitation game av Morten Tyldum føles halveis som en norsk kandidat. Jeg er ikke særlig imponert, til tross for at jeg har stor tro på regissøren.

imiationgame

Historien om Alan Turing og arbeidet med å knekke den tyske koden burde være et ypperlig utgangspunkt for en film. Legg til en spennende karakter forut for sin tid som la grunnlaget for mye av teknologien vi bruker i dag, og alt burde ligge til rette for en interessant fortelling.

Problemet oppstår når manusforfatter og regissør stapper alle fakta i en liten boks. Alt som stikker uten for kantene klippes bort.

Jeg har ikke noe i mot at filmer tar seg store friheter med virkeligheten. The social network, filmen om Facebook, tar seg minst like store friheter. Men den påstår ikke noe annet. Måten den er skrudd sammen på signaliserer i større grad at den er godt jugd. Og den kommer frem til en dypere sannhet om teknologien ved å gjøre det.

I en grundig kritikk i New York Review of Books beskriver Christian Caryl hvor galt det er:

“… either you embrace the richness of Turing as a character and trust the audience to follow you there, or you simply capitulate, by reducing him to a caricature of the tortured genius. The latter, I’m afraid, is the path chosen by director Morten Tyldum and screenwriter Graham Moore…”

I motsetning til The Social Network er ikke målet en dypere sannhet. Snarere tvert i mot, filmen beveger seg hele tiden på overflaten og hamrer løs på billige poeng.

Noen eksempler på hva jeg finner særlig irriterende:

  • Karakteren til Alan Turing og sjefen hans er karikaturer av de historiske personene. Det er gjort for å skape humor og konflikt. Dramaturgi trumfer virkeligheten, ikke for å lage en bedre historie, men for å skape enkel underholdning.
  • Spionen som presser Alan Turing senere i filmen var ikke en del av kodeknekkerne. Jeg går ut i fra at poenget er å vise at å gjøre homofili ulovlig skaper grobunn for utpressing. Men er det virkelig verdt å dikte opp en historie om at helten er forræder for å få frem dette?
  • Og hvordan er det mulig å lage en film som gjør Turing til en homofil martyr uten å vise så mye som et kyss? Det får meg til å lure på hvor langt vi egentlig er kommet i 2015.

Jeg beundrer Morten Tyldums evne til å drive en historie fremover. Hodejegerne var en thriller som var dyktig skrudd sammen. I The imitation game viser denne styrken seg å være en svakhet. Det vil nok være sunt å regissøren å komme over til fiksjon i neste film.

Manuset gjør også et par gode valg. Fremfor å fortelle hele livet til en kjent person, tar den tak i noen få år. Hoppingen frem og tilbake i tid er dyktig gjort, selv når noen av sammenhengene mellom skoledager, krigen og rettsoppgjøret helt tydelig tar seg friheter for å hamre inn et poeng.

Så jeg blir ikke lei meg om den ‘norske’ kandidaten taper. Boyhood og Whiplash er mine favoritter.

Diskusjonen om forholdet mellom film og virkelighet har tatt av i USA i år etter at usedvanlig mange av Oscar-kandidatene bygger på historier fra virkeligheten. Både Dissolve og Pop Culture Happy Hour har interessante samtaler om dette, som særlig dreier seg rundt filmen om Martin Luther King og Selma.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Mine favorittfilmer i 2014

Det er aldri noe problem å plukke ut 20 gode favorittfilmer i løpet av et år, 10 holder ikke.

Hvor mye popcorn det er på listen varierer mye fra et år til et annet. I det siste har jeg vært veldig imponert over superhelter og action. Så lenge de dumme filmene er så smarte som i år, klager ikke jeg på mer av det samme. Det eneste som irriterer meg er at uansett hvor orginale Marvel-filmer er i starten, så ender de med store gjenstander som styrter ned i en by.

Stadig mer av film-dietten min kommer fra strømming eller DVD, til tross for ukentlig besøk på kino. I år hadde ikke Under the skin, Locke eller Blue ruin distribusjon. Til gjengjeld var Raid 2 og Snowpiercer hyggelige overraskelser på lerretet i Oslo.

undertheskin

1. Under the skin

Tankevekkende science fiction er min favoritt-genre. Det er fint å se at filmer av denne typen begynner å matche de beste bøkene. Denne stemningfulle studien av en fremmed som utforsker Skottland er tankevekkende. Scarlett Johansen gjør en av sine beste roller. Musikken er original og står svært bra til bildene.

boyhood

2. Boyhood

Når jeg går gjennom listen min fra året som har gått, er det opplevelsene som har sittet lengst igjen som får forrang. Fortellingen hvor vi følger en gutt over 12 år og ser han vokse opp foran øynene våre er gjenkjennbar, uten å ty til enkle dramatiseringer. Istedenfor å konsentrere seg om selvsagte milepæler, får vi se øyeblikkene som virkelig betyr noe for en oppvekst. Spørsmålet mitt etter å ha sett Boyhood er hvorfor vi godtar så mange tenåringer som ikke oppfører seg naturlig på film og TV.

The-Great-Beauty

3. The great beauty

Litt juks, siden den hadde premiere på kino i 2013, men pokker for en film. Vi blir kjent med en dekadent evig ungkar. Han beveger seg elegant rundt i Roma. Han kan virke overflatisk og ironisk, men har også melankolske følelser i møte med virkeligheten rundt seg. Jeg elsker middagsselskapet hvor han brutalt avkler en venninne alle hennes livsløgner. Bonuspoeng for en fin skildring av en vakker by høyt på min favorittliste.

legomovie

4. Lego-filmen

En av de få filmene jeg har kjøpt det siste året. Den har vitser og morsomme poenger i et tempo jeg ikke har sett siden Hjelp, vi flyr. Det er et mirakel at en film basert på en leke kan være så bra.

ineterestellar

5. Interstellar

Jeg hører hva kritikerne sier, men hard science fiction og melankolsk stemning fungerte perfekt for meg.

theraid

6. Raid 2

Når jeg blir kritisk til underholdningsfilmer og noen beskylder meg for å ikke like action, er det bare å peke til denne voldskonfekten. Historien prøver litt for hardt, men god, oppfinnsom kampsport og biljakt trumfer alle andre svakheter. Det er fint å se at det fremdeles er mulig å lage action-scener jeg ikke har sett før.

locke

7. Locke

En av de filmen jeg har henvist til flest ganger i samtaler i løpet av året. Først og fremst er det en oppvisning i smart manus og skuespillerkunst fra Tom Hardy. Noe av det som fasinerte meg var utforskningen av den moderne mannen og hvor stor rolle det å beherske en jobb spilte i historien.

edgeoftomorrow

8. Edge of tomorrow

Dette er årets beste popcorn-film, men den gjorde det skuffende dårlig på kino. Versjonen av ‘samme dag gjenoppleves flere ganger’-plottet føles frisk og variert. Markedsføringen sviktet på alle nivåer, ikke minst ved at man endret tittelen fra Everyting is kill.

gonegirl

9. Gone girl

Boken Gone girl var fantastisk. Var det noen som kunne levere dette på lerretet, så var det David Fincher. Balansen i kampen mellom upålitelige fortellere er noe forrykket i forhold til orginalen. Skuespillerne gir alle karrierebeste.

snowpiercer

10. Snowpiercer

Den filmen jeg har sett flest ganger i år. Her er det action, allegori og visuell effekter om hverandre i et festfyrverkeri.

11. X-men: Days of future past

Flere superhelt-filmer var bra i år, men jeg synes X-men var best. Mange helter og skurker behøver ikke være så ille med den rette regissøren ved roret. Action-scenene brukte interessante effekter og er mindre forutsigbare enn Guardians of the galaxy og Captain America 2.

12. Her

En svært god science fiction-fabel som har klart å holde seg på listen nesten et år etter at den gikk på kino. Imponerende vellaget film om mennesker i en teknologisk tidsalder med høy vanskelighetsgrad.

13. Dawn of the planet of the apes

Blir dette den mest siterte filmen fra 2014? “Human work” fungerer både i filmen og som en scene som kan parodieres. Finstemt skuespill ved hjelp av motion capture og grafikk imponerer, men aper på hest med gevær slår alt.

14. Calvary

Finstemt drama om religion fortalt gjennom mennesker i en liten landsby. Årets beste åpningsscene, fra innsiden av en skriftestol hvor presten anonymt blir fortalt at han vil dø om en uke.

15. Grand Budapest Hotell

En skikkelig bløtkake av en film. Den fragmenterte historien grep meg ikke like mye som andre Anderson-filmer. Jeg håper ikke de som er lei av stilen hans får gjennomslag. Snurrepipperiene kan gjerne komme i flere år fremover.

16. En due satt på en gren

Så noe helt annerledes. De absurde, teatrealske opptrinnene til Roy Anderson er nesten det totalt motsatte av Grand Budapest Hotell. Dette foregår i en grå, sosialdemokratisk verden det er lett å kjenne seg igjen i til tross for alt det surrealistiske. Den havner litt ned på listen fordi jeg synes filmen mistet balansen mellom det humoristiske og tragiske mot slutten.

17. Inside Llewyn Davis

En film som først og fremst er stemning, en slags ‘Sult’ satt til New York (med en avstikker til Chicago) på 60-tallet.

18. 12 years a slave

Regissøren Steve McQueen er i ferd med å bli en favoritt. Han lager filmer som balanserer det estetiske, fortelling og karakterer veldig godt. Og det er nødvendig i møte med en brutal film om slaveriet.

19. Prinsess Kaguya

De to siste Ghibli-filmene er neste mer for voksne enn barn. En poetisk fortelling i et akvarell-lignende uttrykk kan bli en tålmodihetsprøve for de minste, i hvert fall den dagen jeg så den. For meg er dette kanskje årets vakreste film.

20. Blue ruin

Sånn hadde jeg tatt hevn. Klønete og delvis mislykket. Ved å spille mot klisjeene blir volden mer brutal, men også mørkt humoristisk. Selv ikke masse hype og høye forventinger klart å ødelegge filmen for meg.

Legg igjen en kommentar

Lidelse for kunsten

Januar er tiden for kvalitetsfilm, med og uten hermetegn. Alle Osar-kandidatene skyves frem, mens popcorn-tidtrøyte må vente noen måneder. På kino nå går to filmer om mennesker som lider for kunsten og er kandidater til flere priser.

Er ikke lidelse det dramtiske grepet i nesten alle biografier? En vanskelig barndom som forklarer behovet for å prestere og den kreative impulsen, en hard kamp for å kjempe seg frem til sin egen stemme og beseire personlige demoner, for så å oppnå suksess i siste scene.

Mr_Turner_poster

At Mr Turner aldri sporer av i en forutsigbar dramaturgi kan vi takke regissøren Mike Leigh for. Han improviserer alltid filmene sine frem med skuespillerne og lar seg ikke friste av forenklinger i historien.

Seeren droppes ned i fortellingen og observerer maleren i moden alder. Maleriene er fantastiske og forut for sin tid. Gjennom scenografien ser vi landskapene gjennom øynene til Turner.

Privatlivet er det vanskeligere å beundre. Hovedpersonen er så oppslukt av kunsten at mennesker og sosiale konvensjoner må finne seg i å bli nedskjøvet til side. Likevel bobler de sterke følelsene til overflaten i en haltende fremføring av en opera-aria,  to forknytte hender på ryggen når han får dårlige nyheter og andre scener.

Jeg liker Mike Leigh best innenfor rammene av et kostymedrama. Topsy Turvy er en tidligere favoritt. Dybden i karakteren skildret ypperlig av Timothy Spall gjør at manglende Oscar-nominasjon virker merkelig. Fraværet av en enkel fortelling gjør kanskje at noen faller av lasset på veien.

whiplash

I Whiplash er lidelsen til den ambisiøse trommeslageren Andrew Neiman bokstavelig. Svetten og blodet drypper. Hender avkjøles i isbiter for at han skal holde ut øvelsene litt lenger. Over han står dirigenten Flethcer og pisker han frem til å nå sitt potensiale.

Historien fortelles stramt og godt, men aldri forutsigbart. I Miles Teller og J K Simmons har regissøren to fantastiske skuespillere. Læreren gir meg assosiasjoner til den første rollen jeg la merke til han i, ny-nazisten i TV-serien Oz.

Etter at siste duellen er over spør jeg meg om filmen hadde en lykkelig eller tragisk slutt. Det Fletcher mener må til for å bli et geni er så ekstremt at et hvilket som helst utfall ville gitt meg svært ambivalente følelser.

Dette er allerede en sterk kandidat til årets beste film for meg. Den fungerer både som en følelsemessig sterk historie og en film jeg har lyst til å diskutere etterpå.

Legg igjen en kommentar

%d bloggere like this: