Lidelse for kunsten

Januar er tiden for kvalitetsfilm, med og uten hermetegn. Alle Osar-kandidatene skyves frem, mens popcorn-tidtrøyte må vente noen måneder. På kino nå går to filmer om mennesker som lider for kunsten og er kandidater til flere priser.

Er ikke lidelse det dramtiske grepet i nesten alle biografier? En vanskelig barndom som forklarer behovet for å prestere og den kreative impulsen, en hard kamp for å kjempe seg frem til sin egen stemme og beseire personlige demoner, for så å oppnå suksess i siste scene.

Mr_Turner_poster

At Mr Turner aldri sporer av i en forutsigbar dramaturgi kan vi takke regissøren Mike Leigh for. Han improviserer alltid filmene sine frem med skuespillerne og lar seg ikke friste av forenklinger i historien.

Seeren droppes ned i fortellingen og observerer maleren i moden alder. Maleriene er fantastiske og forut for sin tid. Gjennom scenografien ser vi landskapene gjennom øynene til Turner.

Privatlivet er det vanskeligere å beundre. Hovedpersonen er så oppslukt av kunsten at mennesker og sosiale konvensjoner må finne seg i å bli nedskjøvet til side. Likevel bobler de sterke følelsene til overflaten i en haltende fremføring av en opera-aria,  to forknytte hender på ryggen når han får dårlige nyheter og andre scener.

Jeg liker Mike Leigh best innenfor rammene av et kostymedrama. Topsy Turvy er en tidligere favoritt. Dybden i karakteren skildret ypperlig av Timothy Spall gjør at manglende Oscar-nominasjon virker merkelig. Fraværet av en enkel fortelling gjør kanskje at noen faller av lasset på veien.

whiplash

I Whiplash er lidelsen til den ambisiøse trommeslageren Andrew Neiman bokstavelig. Svetten og blodet drypper. Hender avkjøles i isbiter for at han skal holde ut øvelsene litt lenger. Over han står dirigenten Flethcer og pisker han frem til å nå sitt potensiale.

Historien fortelles stramt og godt, men aldri forutsigbart. I Miles Teller og J K Simmons har regissøren to fantastiske skuespillere. Læreren gir meg assosiasjoner til den første rollen jeg la merke til han i, ny-nazisten i TV-serien Oz.

Etter at siste duellen er over spør jeg meg om filmen hadde en lykkelig eller tragisk slutt. Det Fletcher mener må til for å bli et geni er så ekstremt at et hvilket som helst utfall ville gitt meg svært ambivalente følelser.

Dette er allerede en sterk kandidat til årets beste film for meg. Den fungerer både som en følelsemessig sterk historie og en film jeg har lyst til å diskutere etterpå.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: