Historier fra virkeligheten er vanskelig

Nordmenn venter spent på Oscar-utdelingen i år. The imitation game av Morten Tyldum føles halveis som en norsk kandidat. Jeg er ikke særlig imponert, til tross for at jeg har stor tro på regissøren.

imiationgame

Historien om Alan Turing og arbeidet med å knekke den tyske koden burde være et ypperlig utgangspunkt for en film. Legg til en spennende karakter forut for sin tid som la grunnlaget for mye av teknologien vi bruker i dag, og alt burde ligge til rette for en interessant fortelling.

Problemet oppstår når manusforfatter og regissør stapper alle fakta i en liten boks. Alt som stikker uten for kantene klippes bort.

Jeg har ikke noe i mot at filmer tar seg store friheter med virkeligheten. The social network, filmen om Facebook, tar seg minst like store friheter. Men den påstår ikke noe annet. Måten den er skrudd sammen på signaliserer i større grad at den er godt jugd. Og den kommer frem til en dypere sannhet om teknologien ved å gjøre det.

I en grundig kritikk i New York Review of Books beskriver Christian Caryl hvor galt det er:

“… either you embrace the richness of Turing as a character and trust the audience to follow you there, or you simply capitulate, by reducing him to a caricature of the tortured genius. The latter, I’m afraid, is the path chosen by director Morten Tyldum and screenwriter Graham Moore…”

I motsetning til The Social Network er ikke målet en dypere sannhet. Snarere tvert i mot, filmen beveger seg hele tiden på overflaten og hamrer løs på billige poeng.

Noen eksempler på hva jeg finner særlig irriterende:

  • Karakteren til Alan Turing og sjefen hans er karikaturer av de historiske personene. Det er gjort for å skape humor og konflikt. Dramaturgi trumfer virkeligheten, ikke for å lage en bedre historie, men for å skape enkel underholdning.
  • Spionen som presser Alan Turing senere i filmen var ikke en del av kodeknekkerne. Jeg går ut i fra at poenget er å vise at å gjøre homofili ulovlig skaper grobunn for utpressing. Men er det virkelig verdt å dikte opp en historie om at helten er forræder for å få frem dette?
  • Og hvordan er det mulig å lage en film som gjør Turing til en homofil martyr uten å vise så mye som et kyss? Det får meg til å lure på hvor langt vi egentlig er kommet i 2015.

Jeg beundrer Morten Tyldums evne til å drive en historie fremover. Hodejegerne var en thriller som var dyktig skrudd sammen. I The imitation game viser denne styrken seg å være en svakhet. Det vil nok være sunt å regissøren å komme over til fiksjon i neste film.

Manuset gjør også et par gode valg. Fremfor å fortelle hele livet til en kjent person, tar den tak i noen få år. Hoppingen frem og tilbake i tid er dyktig gjort, selv når noen av sammenhengene mellom skoledager, krigen og rettsoppgjøret helt tydelig tar seg friheter for å hamre inn et poeng.

Så jeg blir ikke lei meg om den ‘norske’ kandidaten taper. Boyhood og Whiplash er mine favoritter.

Diskusjonen om forholdet mellom film og virkelighet har tatt av i USA i år etter at usedvanlig mange av Oscar-kandidatene bygger på historier fra virkeligheten. Både Dissolve og Pop Culture Happy Hour har interessante samtaler om dette, som særlig dreier seg rundt filmen om Martin Luther King og Selma.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: