Archive for februar, 2015

Europeisk tegneserienostalgi

Fra det øyeblikket jeg begynte å få ukepenger, var sannsynligheten stor for at de ble brukt på tegneserier. Superhelter og Fantomet var favorittene. Gjennom bytting med de andre ungene i nabolaget stiftet jeg bekjentskap med det meste som hadde blitt utgitt fra 60-tallet og fremover i Norge.

tempo1

En dag på slutten av 70-tallet var jeg med foreldrene mine på besøk til noen venner av dem. Sønnen i huset følte han hadde vokst fra tegneserier og lot meg arve en stor bunke med Tempo. Det var første gang jeg stiftet bekjentskap med europeiske tegneserier, noe som var en annen stil enn det jeg hadde lest frem til da.

Tempo ble gitt ut ukentlig fra 1966 til 1979 i Norge, så min introduksjon til serien var mot slutten av bladets storhetstid. Hver utgave innholdet 4 – 5 kapitler med franske serier, bestående av album kuttet opp i flere episoder. De som er mest kjente i dag er Asterix, Lucky Luke og Blueberry.

Seriene spente over et svært vidt spekter av genre. Det kunne være sport, krim, western, hemmelige agenter og flere til. Variasjonen var spennende etter det litt ensporede utvalget av superhelter i bladhyllene. Historiene virket også mer voksne enn de amerikanske seriene.

Det siste året har noen av seriene blitt gitt ut i bøker med et par album i hver. Sammen med artikler og bakgrunnsmaterialet har det vært  en interessant nostalgi-tripp. Min favoritt var den unge journalisten Allan Falk som alltid havnet i spennende kriminalsaker. Han har allerede fått to historier i de nye bøkene.

tempo2

Så holder Tempo mål i dag?

Bredden i genre og den voksne tonen imponerer fremdeles. Eventyreren Bernard Prince som besøker et sør-amerikansk land har politisk brodd. Westernserien Red Kelly har mer til felles med spaghetti-western enn den klassiske amerikanske. Forfatterne bruker genrene smart.

Sammenlignet med dagens tegneserier virker det litt stivt og gammelmodig. Jeg vet ikke om dette vil tenne dagens unge lesere. De siste årene har vi fått en imponerende bredde i temaer både i USA og Japan, så savnet er ikke like dypt av typer historier som mangler.

For meg er det imidlertid tydelig etter å ha lest Tempo hvordan bladet var et viktig steg for at jeg skulle kunne sette pris på mange av de tegneseriene jeg liker i dag.

Nostalgi er en viktig grunn til at jeg leser Tempo-bøkene. I tillegg er det god historiefortelling, selv om de også er et produkt av 60- og 70-tallet.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Amerikanske superhelter og en veldig engelsk bjørn

Barnealibiene mine er oppe i tenårene mine nå, så jeg har begynt å gå på tegnefilmer på kino alene. En bestemor med barnebarnet på slep kommenterte at det var så morsomt å se voksne gå på Paddington.

Unnskyldningen min var at jeg vokste opp med den lille bjørnen i bøker og på TV på 70-tallet. Og Mark Kermode hadde forsikret om at dette var god underholdning for alle.

paddington

Det jeg husker fra Paddington er noen små bildebøker, tøyaktig animasjoner, marmeladesmørbrød og en veldig britisk stemning. Kan det gjenskapes i 2015 med datagrafikk og et behov for å gjøre alt om til action?

Svaret er ja. Det er nok av slapstick og komedie til å holde oppmerksomheten til de minste, men hver scene med kaos avsluttes med et høflig nikk. Selv når det blir skummelt, dominerer følelsen av at det går greit til sist.

Paddington har så mye personlighet, at jeg glemmer at det er datagrafikk. Et imponerende lag engelske skuespillere gjør at jeg aldri tviler på at bjørnen er en karakter på linje med menneskene.

bighero6

Big hero 6 er like amerikansk som Paddington er engelsk, med et lite touch av manga i utformingen av byen San Fransokyo.

Dette er en vaskekte superhelt-historie. Det begynner med to foreldreløse gutter med håndlag for teknologi, fortsetter med et tragisk dødsfall, en robot og en gjeng med nerder som skal få has på en superskurk.

Bruken av animasjon for å male frem en by som blander et virkelig sted med noe litt mer fantastisk og demonstrasjonen av superkrefter, gjør at dette føles som noe annerledes enn en Marvel-film.

Dessverre skjemmes filmen av å ligne veldig på finalen i Avengers-filmen: Enda en stor greie som prøver å utslette en hel by. Vær så snill, kan superheltfilmer som begynner bra snart sørge for å lage en finale som står til de første ⅔-delen av filmen?

Slutten gjør at Big hero 6 ikke kommer opp mot Incredibles. Jeg tror til og med Paddington bør sees før superheltene.

Legg igjen en kommentar

Amerikansk barbecue i nabolaget

Etter et år i North Carolina var det irriterende hvor umulig det var å få tak i skikkelig spare ribs i Oslo. Det smakte ikke det samme. Var det norske råvarer som var udugelige eller noe kokken ikke skjønte?

barbecue1

Ferien i Florida i sommer minte meg på hvordan barbecue skal smake. Etter nøye undersøkelser fant jeg Tom Jenkins’ Bar-B-Q. Et skikkelig sted for ribs skal ikke ha hvite duker og kandelabre. Det skal være et lite sted med kø av takeaway-kunder.

Reisefølget snudde i døren etter at vi hadde navigert oss frem etter GPS. “Dette var ikke noe koselig”, var kommentaren. Så jeg måtte pent ta drosje ut dagen etterpå for å smake statens beste barbecue.

barbecue2

Plastikken til tross (eller kanskje på grunn av den), dette var fantastisk saftig kjøtt med grillsaus, coleslaw og ‘greens’ ved siden av. Hele nabolaget køet inn og ut med poser fulle av kjøtt og andre godsaker.

Vel hjemme på Bekkestua la jeg merke til en plakat på Stabekk fra bussvinduet som forkynte at her lå Texas Barbecue Café. Med gode minner fra North Carolina og ferien i Florida besøkte jeg nabolagsbula.

Dette var som å komme hjem!

barbecue3

Café i navnet signaliserer enkelheten. Du går til disken og bestiller maten, setter deg ned og rydder selv. Under de første besøkene hørte jeg mye klaging fra folk rundt meg på selvbetjeningen. Jeg håpet inderlig at eieren ikke hørte på surmulende gjester.

For enkelheten og fokuset på det som er viktige er vinneren her. På menyen står kun to typer ribs, pulled pork, kylling, pølser og brisket. Det siste er et stykke gjenstridig kjøtt nennsomt tilberedt. Svært smakfullt og i ferd med å bli den nye trendmaten i USA.

barbecue4

Sideordrene er et kapittel for seg. En coleslaw med fin sødme og syrlighet. Potetstappe med litt grønnsaker og mye ost. En fantastisk chili som ikke jukser med kjøttet. Maisbrødet er litt tørt og jeg liker ikke bønnene så godt, men hvilke som er favoritten vil sikkert variere fra person til person.

Alle som har vært i Sør-statene vet at isteen er viktig. Her er det to store kanner med og uten sukker. Smaken er helt annerledes enn sukkervannet du får kjøpt i kiosken.

Texas Barbecue Café har klart å holde stilen gjennom flere besøk det siste halve året. Så da kan vi slå fast at norske råvarer holder mål. Det er kokkene alle andre steder som ikke tar seg tid til å tilberede dem riktig. Men på Stabekk finnes det ribs som kan få en amerikaner til å gråte.

Legg igjen en kommentar

%d bloggere like this: