Mine favorittfilmer 2015

De siste dagene har jeg prøvd å få med meg noen potensielle toppfilmer fra 2015 på strømming og kino. Nå er det stopp! Jeg var så utslitt av seriøse filmer i går at det ble en runde med ‘Jupiter ascending’ på Netflix.

Er det noen mesterverk som henger igjen, får det heller dukke opp på neste års liste. Mommy var for eksempel på mange topplister for 2014, men det tok litt tid før jeg fikk sett den. Den var bare for bra til å ikke være på en favorittliste.

Tradisjonen tro består listen min av 20 filmer. Innspurten gjorde at en del popcorn-filmer ble rensket ut de siste dagene. Den siste Mission Impossible-filmen kunne fortjent en plass. Jeg likte finalen i Hunger Games-serien bedre enn de fleste. Skulle jeg valgt en Marvel-film, hadde det nok blitt Ant-man.

De siste årene har jeg vært litt deprimert fordi flere av filmene på favorittlisten min ikke har hatt kinodistribusjon. Det gjelder 6 i år, men de fleste er i nedre del av listen. Den gode nyheten er at mer dukker opp tidligere på strømmetjenestene nå. Har du et par leverandører og vet hva du ser etter, er det mye snadder å finne.

Her er årets liste:

exmachina

1. Ex machina

Smart science fiction sniker seg inn på første plassen. Ingen er overrasket over at Alex Garland skrev et bra manuskript. At han også laget en visuelt spennende film med gode skuespillerprestasjoner var vanskeligere å forutsi. Innimellom spennende samtaler og de store idéene var det innslag av uforutsigbar galskap, som Oscar Isaacs danse-utskeilse.

louder-than-bombs-teaserposter-21x30-screen

2. Louder than bombs

Jeg satt i helspenn gjennom hele filmen. Hvorfor kan ikke flere filmer være så gjennomført? Dette er klassisk arthouse film med vonde familiesituasjoner og psykologi. Det som hever filmen flere hakk er klipping og drømmeaktige tablåer som understreker handlingen. Joachim Trier har laget en tredje film som plasserer seg blant mine favoritter.

madmaxfuryroad

3. Mad Max: Fury Road

Dette er en tilnærmet perfekt action film som holder nerven fra start til slutt. Plot og karakterer blir fortalt gjennom bilkjøring og slåssing. En av de få filmene jeg så flere ganger på kino i år.

mommy

4. Mommy

Her ble det ikke bare litt støvkorn i øyet, tårene rant. Jeg tror dette er min sterkeste følelsmessige reaksjon på kino noen gang. Så kan jeg forstå de som synes filmen er overspent og melodramatisk, men her blir det holdt i tømme av selvsikker regi og teknikk.

themartian

5. The Martian

Hvem hadde trodd Ridley Scott hadde enda en bra science fiction film i seg? Han har ikke levert en fulltreffer på lenge nå. Filmen har ikke pretensjoner om å si noe dypere. Det er helt greit når den er så godt fortalt.

insideout

6. Inside Out

Endelig er Pixar tilbake igjen i full vigør! Filmskaperne tar en ganske komplisert idé, hvordan følelser skaper personlighet, og lager storartet underholdning av det for barn og voksne.

itfollows

7. It Follows

Det kommer underholdnende grøssere med jevne mellomrom, men en med så mye undertekst og følelsesmessig dybde er det lenge siden jeg har sett. Utgangspunktet er klisjéen om puritanisme, men spunnet ut til noe moderne og interessant.

nightcrawler

8. Nightcrawler

Fascinerende karakterstudie av en person som utnytter medias behov for det sensasjonelle. Psykologien og satiren går hånd-i-hånd i denne fullendte thrilleren.

theforce awakens

9. Star Wars: The Force Awakens

Vanskelighetsgraden var svært høy. Å levere noe som føltes tilfredsstillende er en bragd. Så kan jeg innvende at dette kanskje var litt for tett opp til de bra Star Wars-filmene og at hovedskurken var temmelig dårlig data-effekter. Isteden velger jeg å ta av meg hatten for at J. J. Abrams legger en solid grunnmur i en franchise som nå kan gjøre noe mer dristig i de neste filmene.

agirlwalkshomealoneatnight

10. A Girl Walks Home Alone at Night

Jeg sitter bare med et stort smil etter denne filmen. Det er så mye lekenhet og kulhet her. Litt på grunn av nostalgi for indie-filmer fra 90-tallet fra folk som Hal Hartley og Jim Jarmusch. Men også fordi en iransk vampyr western føles nyskapende.

11. Whiplash

Kampen mellom en i overkant intens tromme-lærer og studenten hans er en av årets mer nervepirrende filmopplevelsene. Her er det ikke noe dilldall, bare en besettende historie fortalt svært godt.

12. Dheepan

Filmen tar deg på innsiden av det å være flyktning i et fremmed land. Tre fremmede utgir seg for å være en familie for å komme til Frankrike. Vel fremme oppdager de at det å bo i en drabantby har sine egne utfordringer. Litt mye gangster på slutten, kanskje, men Dheepan klarte å gjøre det på sin særegne måte.

13. Taxi Teheran

Den iranske regissøren Jafar Panahi får ikke lov av regimet til å lage film. Så hva gjør han? Lager anti-film. Dette gir seg ut for å være tilfeldig opptak mens regissøren livnærer seg som taxi-sjåfør. Alt ser ekte ut, men samtalene og det som skjer er nok nøye regissert.

14. White God

Dette har en av årets beste åpninger (kan sees i traileren). En jente sykler ned en stille sommergate i en by. Plutselig halser hundrevis av hunder etter henne. Så hopper historien noen dager tilbake. Jenta eier hunden Hagen som blir kastet ut av faren. I en del følger vi en sosialrealistisk historie om omsorgssvikt. En annen følger en Silkesvarten-liknende fortelling om forskjellige mennesker Hagen blir utsatt for. Til slutt møtes det hele i en ‘Planet of the apes’-liknende finale. Dette er den merkligste og mest vellykkede genre-blandingen jeg har sett på en stund.

15. En natt i Berlin

En to og en halv time lang film uten et eneste klipp. Og her er det ikke noe juks med at kamera går bak en stolpe, som i Birdman. Alt er tatt i en takning. Fortellingen inkluderer bevegelse over flere kilometer, et ran og masse action, så listen er lagt skyhøyt. Det gir en uvanlig rytme, særlig på starten når alt bygges opp. Men det fungerer som pokker og er nærmest som et akrobatisk sirkusnummer.

16. The Look of Silence

Act of Killing var nok bedre og hadde en klarere idé. Likevel må jeg si at runde to hvor regissøren og hans medsammensvoren graver i gamle folkemord i Indonesia er fascinerende.

17. Clouds of Sils Maria

Dette er kanskje den filmen jeg har mest lyst til å se flere ganger. Hoveddelen følger arbeidet en skuespiller gjør med assistenten sin for å bearbeide en teaterrolle. For 20 år siden spilte hun en ung jente som hadde et forhold til en middelaldrende dame. Nå har hun blitt overtalt til å spille den eldre. Virkeligheten og kunsten går over i hverandre. Det minner litt om min favoritt Ingemar Bergman-film, Persona.

18. The One I Love

Her er en science fiction-film uten tekno-mas. Et ektepar med problemer drar på et landsted for å pleie forholdet sitt. Der oppdager de et rom hvor ideal-versjonen av partneren er tilgjengelig. Elegant, morsomt og spennende manus med amerikansk indie-rytme.

19. World of Tomorrow

Don Hertzfeldt er nærmest sin egen genre av animasjon. ‘It’s such a beautiful day’ havnet på en tidligere favorittliste. Den var nesten for depressiv. Her er balansen mellom det mørke og humoristiske langt bedre, men de enkle strekene er de samme. En klone fra fremtiden kommer og besøker en liten jente for å ta henne med på en reise gjennom tid og rom. Mye skjer på noen få minutter. Kan leies på Vimeo.

20. Beasts of No Nation

Helst ville jeg sett denne på kino, men kan Netflix bidra til at flere filmer av denne typen lages, ofrer jeg gjerne film på lerretet. Dette er en mørk fortelling om barnesoldater i Afrika. Regissør Cary Fukunaga vet hvordan han skal lage en visuelt slående film og bruker utmerkede skuespillere som Idris Elba.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: