Archive for Bok

Eksentrisk historie og essay om tegneserier

De få papirbøkene jeg kjøper har en tendens til å bli ulest. Elektroniske utgaver blir lagt øverst i bunken. Supergods av Grant Morrison har blitt liggende et drøyt år, til tross for at jeg er en stor fan av forfatteren. Merkelig nok er ikke boken tilgjenglig digitalt fra Norge.

supergods

Få av de nye tegneserieskaperne fra 80-tallet har klart å levere bra over tid. Grant Morrison er i en særstilling blant de store navnene fra denne perioden hvor superheltene tok en mer voksen vending. Jeg har skrevet to artikler om han tidligere på bloggen.

Boken ‘Supergods’ er strukturert som en historie om genren fra slutten av 30-tallet frem til våre dager. Ikke forvent en tørr. saklig fremstilling. Dette er en høyest subjektiv historie som baserer seg på forfatterens egne opplevelser som en aktiv deltager i bransjen de siste 30 årene.

En sammenligning jeg trakk under lesingen var til den litterære kritikeren Harold Bloom, blant annet kjent for ‘The Western Canon’. Bøkene hans er fulle av bombastiske spissformuleringer som er underholdende, men de avdekker også interessante sider ved litteraturen de omtaler hvis leseren klarer å se bak provokasjonene.

Kapitlene om den klassiske perioden på 30-tallet inneholder mye kjent stoff. Likevel klarer Grant Morrison å gi det hele en interessant dreining som gjør at jeg får et nytt perspektiv på sentrale helter som Superman, Batman og Wonder Woman. Sølvalderen fra 60-tallet omtaler forfatteren i rosende vendinger. Marvel bidro til mye innovasjonen i denne perioden, men ikke overraskende avslører Morrison en vel så stor beundring for de mer mytologiske superheltene fra DC.

I perioden fra slutten av 70-tallet frem til 2000 tallet synes jeg Supergods i størst grad bidrar til en interessant nytolkning. Første grep er å kalle perioden The Dark Ages. Mye av det som jeg synes gjør tegneseriene mer voksne og akseptable, er boken svært kritisk til. Det inkluderer mye av den bevegelsen Grant Morrison selv var en del av på slutten av 80-tallet.

Kritikken av Watchmen, for eksempel, er en fryd å lese. Jeg er fremdeles en stor fan av boken, men skjønner hvor forfatteren vil. En kort versjon av kritikken er at Alan Moore lar strukturen i historien styre, karakterene og verden har ikke noe eget liv, de er kun der for å få frem forfatterens poenger. Det mørke og kyniske verdenssynet fører superheltene inn i en blindvei hvor det blir umulig å gå videre.

Det står i motsetning til Grant Morrisons syn på superheltene. De har et eget liv, på samme måte som de store mytologiene, som eksisterer helt uavhengig av forfattere, tegneserier og forlagene som eier rettighetene til dem. Og de vil fremdeles ha mye å si om hva det betyr å være mennesker i fremtiden.

Jeg tror Grant Morrison har svært gode poenger i denne kritikken. Nyere forfattere har funnet andre innganger til å fortelle relevante fortellinger i tegneserie, uten å havne i den totale nihilisme. Det er ingen tilfeldighet av at Alan Moore virker frustrert over den nye medievirkeligheten og lager tegneserier som er mer drøye enn provoserende (for eksempel Lovecraft-bøkene hans), samtidig som Grant Morrison nærmer seg rockestjerne-status og har en jevn produksjon som gjør det bra kommersielt og blant kritikere.

Når vi kommer til de siste årenes utvikling, renessansen som forfatteren kaller perioden vi er inne i, tar det subjektive og kaoset over. Det er en svakhet ved Supergods, men den blir mest påtrengende i de siste kapitlene. Kanskje er det naturlig at det er vanskelig å skrive historien om vår egen tid. Uten noen års avstand blir det vanskelig å få et bredere perspektiv.

Et annet element som blir påtrengende mot slutten er Grant Morrisons livssyn. Noen vil si at fyren er fullstendig gal. Han har et nærmest pragmatisk syn på utøvelse av kaosmagi og utstrakt bruk av narkotika. Det henger tett sammen med hva han skriver og jeg synes det er svært fascinerende, men når han forteller om besøk han har hatt til fremmede planeter og dagligdagse magiske ritualer kan det fort ta litt mye av.

Supergods er derfor ikke en god introduksjon til tegneserier. Det er mer en debattbok for fans som pirker i mange av genrens hellige skrifter. De fleste vil finne noe å bli provosert av. Men det gir et interessant bilde av hvor dagens populære superhelter kommer fra og dypere forståelse av en stor original som har vært med på å forme denne moderne myotlogien.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Conan i tre medier, en klassiker i to

I Norge har nok de fleste stiftet bekjentskap med Conan i tegneseriene. En del har også fått med seg filmen med Arnold Schwarzenegger. Det gjorde meg så nysgjerrig på kildematerialet at jeg i fjor leste alt det skaperen Robert E. Howard skrev om den kjente barbaren.

I denne artikkelen tenkte jeg å si litt om mine Conan-favoritter i bok, film og tegneserie.

Bøkene

Å lese en bok jeg har hørt mye om og sett andre versjoner av er alltid interessant. Når utgangspunktet er en så kjent karakter som Conan, er det vanskelig ikke å ha noen fordommer og forventinger. Noen ganger blir de oppfylt, andre ganger ikke.

La oss derfor få en opplagt snublestein av veien. Dette er pulp, smusslitteratur, som ble betalt pr ord publisert. Ron E. Howard hadde ikke akkurat gått på forfatterstudiet i Bø. Det gir seg utslag i et temmelig blomstrende språk, særlig i de tidlige fortellingene om siste del av livet til Conan, når han var konge.

Samtidig er hver fortelling, for det meste som ble skrevet av opphavsmannen er noveller, reinspikket underholdning. Og det fungerer. Det er en grunn til at karakteren har blitt stående i konkurranse med hundrevis av andre helter fra samme tiden. Energien og stemningen er der fremdeles. De smarte skaperne som går til kildematerialet for å fortelle nye historier lykkes.

Hva er som forventet? Genren har blitt hetende ’sword and sorcery’. Det gjenspeiler den grunnleggende motsetningen mellom trollmenn, monstre og svunne sivilisasjoner på den ene siden, med barbarens sverd på den andre. Dekadense mot dyrisk energi er en typisk konflikt i historiene.

Conan er imidlertid vel så slu og gatesmart som en ustoppelig muskelbunt. Han er soldat i mange av historiene, men ikke uten grunn er han er en tyv og svindler i mange andre. Grunnen til at han ofte blir leder er ikke bare at han er sterk. Illustrasjonene til de første fortellingene er langt unna en bola muskelbunt.

Noe av det som gjorde størst inntrykk på meg under lesningen, var den drømmeaktige stilen. Fantasy-genren dreier seg ofte om stemning. De svunne sivilisasjonene, trollmennene og monstrene er ikke bare dekadente. De inneholder også en lengsel etter tiden før fallet.

Noen av beskrivelsene av andre raser og kvinner kan få meg som moderne leser til å rynke på nesen, men Frazetta’s tegninger og forsiden av pulp-magasinene får ta mye av skylden for det negative inntrykket. Selv om det er mange jomfruer i nød, så er de ikke tapt bak en vogn. Som regel har de egne meninger som Conan respekterer.

Så bøkene er vel verdt å lese. De kan leses i hvilken rekkefølge du måtte ønske, siden de er frittstående fortellinger som hopper i biografien til Conan. En av mine favoritter er ’Queen of the Black Coast’, hvor mye av det jeg liker er mest utpreget.

Film

Jeg måtte se den nye Conan-filmen før jeg skrev denne artikkelen. Omtalene tydet på at det var liten grunn til å tro at den var bra, men noen ganger er det interessant å finne ut hvorfor en film går skikkelig på trynet. Dokumentarene og kommentarsporet på DVDen ga mange spor.

En av forfatterne sa at de ikke kunne bruke noen av de opprinnelige fortellingene. Isteden begynner de med oppveksten til Conan (en halv time!), prøver å vise så mye som mulig av bredden i geografien og binder det hele sammen i en historie med en trollmann som vil overta verden. Og så vil Conan hevne farens død.

De som har lest noe Conan vet at han aldri er involvert i noen verdensomspennende komplott eller altoppslukende hevntokt. Han er alltid en eventyrer som tilfeldigvis havner i trøbbel. Joda, han kan spille en viktig rolle for hva som skjer i et kongerike, men da er det litt i utkanten av verden. Det gir fortellingene, til tross for magi og monstre, et tilforlatelig preg.

Forvirringen i manuset gjenspeiler seg i resten av filmen. Det er tydelig at regissøren har overlatt veldig mye til second unit, særlig når det gjelder action. Sammen med brå skift i stemning, ustødig bruk av vold og dårlige skuespillere, så blir dette en dårlig lapskaus. Og da har jeg ikke begynt å snakke om all logisk brist i historien, som at trollmannen som driver plottet bruker 20 år på å lage en maske som knapt gir noen magiske egenskaper i finalen.

Egentlig har filmen fra 80-tallet mange av de samme svakhetene og ligger langt fra bøkene. Forskjellen er at den henger bedre sammen som visjonen til en manusforfatter og regissør, John Milius. Da spiller det mindre rolle at den er langt unna tonen i det Robert E. Howard har skrevet.

Tegneserier

Takk Crom for tegneseriene! Conan har vært veldig heldig på denne fronten. Selv de første på 70-tallet er skrevet og tegnet av folk som har stor respekt for kildematerialet. Det er såpass rikt at det godt tåler forskjellig vektlegging av elementene i bøkene. Noe er rått og brutalt, annet er mer drømmende.

Min favoritt fra de siste årene er historiene til Kurt Busiek og Cary Nord. De går tilbake til starten og forteller kronologisk om ungdomsårene til Conan. Han er en enkel, naiv og slu barbar, men allerede i første fortelling om frostgigantenes datter er både han og vi i tvil om hva som er fantasi og virkelighet. Helten er muskuløs, men streken er samtidig myk og fleksibel.

Timothy Truman som overtok for noen år siden tok histoiren til den voksne Conan. Da synes jeg tempoet ble for lavt. Respekten for kildematerialet var overdreven og alt skulle beskrives i minste detalj. En novelle kunne strekke seg over 6 hefter. Fremdeles er det verdt å lese i samlebøker og tegningene er ofte fantastiske, men jeg blir utålmodig.

Brian Wood, en av mine favoritt tegneserieforfattere, har nå begynt på den fortellingen jeg liker best, Queen of the Black Coast. De to første kapitlene lover veldig godt. Akkurat som Truman bygger han historien ut, men rytmen i fortellingen er raskere og sikrere. Og de drømmeaktige tegningene av piratdronningen Belit av Betty Cloonan gjør at jeg allerede gleder meg til møtet med ruiner og monstre noen måneder frem i tid. Dette tegner til å bli på høyden med det beste av Conan-tegneserier!

Konklusjon

De originale Conan-bøkene er vel verdt å vende tilbake til og det er mye bra i tegneserie-formatet. Utviklingen de siste årene tyder på at det vil komme mer interessant i årene som kommer. På lerretet må den siste filmen unngås (med mindre man er interessert i å dissekere en katastrofe), mens 80-tallsversjonen er verdt å se for sin klare visjon. Den endelige virkelig bra Conan-filmen ligger enda i fremtiden.

Legg igjen en kommentar

Futurisme og science fiction

Noveller og magasiner i digitalt format utgjør fremdeles en hoveddel av lesemenyen min. I den nye publikasjonen Arc kombineres science fiction, futurisme og populærvitenskap på som minner om magasinet Omni i sine velmaktsdager på 80-tallet. Jeg nevner det fordi det var en trøst for en fan av fantastisk litteratur i en norsk småby som Narvesen hjalp til med.

Arc gis ut av folkene bak New Scientist, et engelsk ukemagasin om vitenskap. Det gir tyngde til futurismen i essayene. Jeg var litt, men ikke så veldig, skuffet når Lightspeed Magazine for noen måneder siden kuttet sitt artikkelstoff. Men det krever egne egenskaper som redaksjon å håndtere non-fiction, og hvis man ikke vil legge ressurser i det er det like godt å kutte ut.

Arc har imidlertid et godt grep om essayene. Med unntak av en litt slapp artikkel av Bruce Sterling om futurisme generelt, leverer alle bidragsyterne personlige innfallsvinkler med interessant informasjon. Særlig likte jeg China Mieville beskrivelse av det fremmede i blekkspruter (med flere YouTube-eksempler) og Simon Ings om betydningen av containere.

Novellene er også svært bra. Stephen Baxter åpner med ’En reise til Amasia’, om en rekonstruert personlighet som vandrer inn i en kunstig intelligens. Mange av landskapene ekspedisjonen går gjennom minner om surrealistiske illustrasjoner på forsiden av science fiction-bøker på 70-tallet, men dette er samtidig en historie som vet hvor den vil og ender opp med et godt sluttpoeng. Ganske nærme perfekt.

Avslutningen er like god og leverer godt på interessant futurisme i Vanntyven av Alistair Reynolds. Historien foregår i en nær og sannsynlig fremtid, der store deler av befolkningen lever i flyktningleire som leier ut sin tankekraft til å styre dumme roboter som utfører manuelle oppgaver over hele verden, inkludert verdensrommet.

Resten av innholdet er også godt over akseptabelt og interessant. Arc lover kort sagt veldig godt. Når de har fått med forfattere som Margaret Atwood og det ikke er blant de beste bidragene, så gleder jeg meg til nest nummer.

På nettsidene til Arc står det at de gis ut hvert kvartal. Det er lettest tilgjenglig elektronisk gjennom Kindle eller Zinio, men kan også kjøpes på papir gjennom Magcloud.

Legg igjen en kommentar

6 teser om regulering av bokbransjen

Rundt lanseringen av Bokskya ga jeg opp å ha meninger om norsk bokbransje. Jeg leser fremdeles mye om hva som skjer på området i utlandet og Norge. E-lesing er tross alt en hobby jeg bruker mye tid og penger på.

Med diskusjonen om ny boklov og reguleringer av bransjen har alt endret seg. Når saken flyttes fra forretningspraksis til politikk er det ingen grunn til å være sjenert. Da er det snakk om hvordan samfunnets ressurser skal brukes. Da har alle plikt til å si hva de mener. Innsigelser om at jeg ikke kjenner til hva som skjer på kontorene i forlagene er ikke gyldig lenger.

Så her er mine innspill til debatten:

En sviktende forretningsmodell reddes ikke av jus og politikk

Plate- og filmbransjen har brukt masse ressurser på å saksøke og lobbe, uten at det har demmet opp for publikums ønske om å få underholdning digitalt. Dette har i stor grad vært penger ut av vinduet som kunne vært brukt til å utvikle innhold og bedre distribusjonsmetoder. Lesere, forfattere og samfunnet har ingenting å tjene på at forlag gjør samme tabben. Advokater og informasjonskonsulenter vil derimot juble.

Reguleringer er for lesere, forfattere og små forlag

Det er talsmenn for de store forlagene som snakker mest i debatten nå, men reguleringer skal først og fremst beskytte de som ikke har makt og innflytelse. Når det i hovedsak er det største aktørenes synspunkter som er reflektert i utredningene, må politikerne stå i mot for at det ikke skal lukte økonomiske vinninger av de avgjørelsene som blir tatt.

Reguleringer er greit, men kanskje andre enn forlagene ønsker

Fastpris kan være greit, dersom det gir armslag for innovasjon i bransjen og bedrer situasjonen for lesere, forfattere og små forlag. Det må ikke bli en hvilepute. Og det er bare en liten del av reguleringene. For eksempel er det opplagt helt uakseptabelt at ikke alle nettbutikker får tilgang til innholdet i Bokskya. Dette er monopol-tiltak som bare de største forlagene tjener på. Dette er en viktigere regulering enn fastpris.

En boklov er en tvangstrøye

Les hva bransjen trodde om markedet for 5, 10, 20 år siden. Hvis det hadde blitt laget en lov under de forutsetningene, ville vi vært bedre rustet til å møte fremtiden? Jeg tviler sterkt. Det ville ha sementert holdninger som hadde gjort det enda vanskeligere å sikre en levende, norsk språkkultur. Se bare på alle de gale spådommene om hvilke katastrofer friere bokpriser ville føre til og forlagene som kjøpte opp et et allerede da skrantende bokhandlerledd. En boklov er den formen for regulering som vil gjøre det vanskeligst å tilpasse seg fremtiden når den går i en annen retning enn det vi kan se i dag.

Lik bokmoms

Det er bare en fornuftig grunn til moms på e-bøker: Finansdepartmentet ønsker å utvide avgiftsgrunnlaget til å gjelde papir-bøker. Og det er greit nok, så lenge det er likt uansett distribusjonskanal. Dagens forskjell oppmuntrer til å satse mer på papir og mindre på teknologisk utvikling, det hindrer teknologisk innovasjon.

Nå er det vel så sannsynlig at dette er en ad hoc løsning som ikke er gjennomtenkt. Det finnes sikkert formelle grunner til at forskjellig moms er korrekt. Selv tolket i beste mening betyr det at formalia er viktigere enn det politiske målet med momsfritak på bøker. Da står nok tiltaket for fall over tid.

Det er umulig å putte tannkremen tilbake på tuben

Fremdeles er det folk som sier at de foretrekker følelsen av å lese på papir. Ganske overfladisk å bedømme lesestoffet på omslaget, synes jeg, men greit nok. Men å bruke det som grunnlag for strategiske beslutninger er oppsigelsesgrunn.

Et godt eksempel på fornektelsen, riktignok fra USA, er en artikkel som tolker en e-bok vekst på 20 % fra slutten av 2011 til januar 2012 som en utflatning i markedet. Det dukker opp mye rar statistikk og tolkning av den fra de som forsvarer dagens forretningsmodell for tiden.

Til syvende og sist vil jeg og andre lesere gjøre det som passer oss best. Hvor mye tid jeg bruker på bøker, styres av hvor gøy det er å lese tegneserier, magasiner, se film, TV og spille spill. Min konklusjon er at pris, tilgjenglighet og nye forretningsmodeller bestemmer hvor mye av pengene mine som går til bokkjøp. Og da er det ikke stort å hente for norske forlag i lommeboken min om dagen.

Legg igjen en kommentar

Porsjonspakker med science fiction

Med mindre tid til bøker er det fint å kunne lese noveller. I løpet av en time er det mulig å få en liten litterær opplevelse, selv etter en lang arbedisdag, et par TV-episoder og de faste internettrutinene. Jeg har tidligere skrytt av Lightspeed Magazine, science fiction i små ukentlig porsjoner. De siste månedene har det skjedd så mye nytt at det er vel verdt å gjenta anbefalingen.

I høst overtok redaktøren John Joseph Adams ansvaret for utgivelsen og i januar ble Lightspeed slått sammen med Fantasy. Hver uke publiserer de gratis en novelle i hver genre på nettsidene pluss et intervju med forfatteren. Samtidig har de kuttet ut artikkel-stoffet, med unntak av omtaler av skribentene og kunsterne de bruker. Fagstoffet var med på å gi Lightspeed et særpreg, men plassen ble alltid for begrenset til å kunne gå i dybden, så jeg finner det lett å tilgi.

Det er mer behagelig å lese magasinet på Kindle, derfor har jeg begynt å abonnere. Da lastes alt innholdet automatisk ned en gang i måneden, pluss en lengre novelle som nærmer seg en kortroman. Det løser noe av det jeg følte var den største ulempen med Lightspeed: Innholdet var begrenset til det som passet på en lang web-side.

Å bruke Readability vil jeg anbefale alle som ikke har Kindle-programvare eller er interessert i å betale. Det gir en bedre leseopplevelse på internett, uansett hvilken plattform du er på. Alt unødvendig materiale er skrelt bort og designere har funnet optimale fonter for behagelig lesing.

John Joseph Adams er i ferd med å bygge seg opp til å bli en sentral redaktør i den fantastiske genren. Ikke bare gjør han en fantastisk jobb ved å plukke ut nytt og klassisk innhold som føles viktig i dette magasinet, han bidrar også hvert år med flere antologier. Styrken til Lightspeed er den høye, jevne kvaliteten i et bredt utvalg innen den fantastiske genren.

To anbefalinger fra de siste månedene er Crystal Halloway and the Forgotten Passage og The Five Elements of the Heart Mind. Den første en historie om en jente som brutalt vokser fra sin fantasiverden og den andre en perfekt blanding av romskip, fremmede planeter, kulturer og en AI.

Det finnes billigere SF-magasiner der ute. Fantasy & Science Fiction, hvor Adams startet sin karriere, inneholder mer lesestoff for en lavere pris. Etter å ha abonnert noen måneder har jeg kommet over flere fantastiske historier, men mer som har vært likegyldig. Jeg må innrømme å ha noen nostalgiske følelser for magasinet, fordi det var mulig å kjøpe i Narvesen på 80-tallet, en tid da jeg var sulteforet på genren etter å ha lest tom hyllen på Skien Bibliotek. Tiden er imidlertid alltid den knappe ressursen, så da foretrekker jeg å betale mer for et mer nennsomt utvalg.

Clarkesworld kan det imidlertid være verdt å ta en titt på. Med tre noveller hver måned, gratis og av høy kvalitet, er det en imponerende pakke. Fra de siste månedene har jeg særlig likt Scattered Along the River of Heaven, en fortelling på fremmede planeter med kinesiske koloniseter som gir assosiasjoner til det siste årets opprør i den arabiske verden.

Legg igjen en kommentar

Mildred Pierce – noir og melodrama

Etter å ha sett første episode av TV-serien Mildred Pierce i fjor ble jeg så fasinert at jeg umiddelbart lastet ned boken den bygde på til Kindle og bestilte filmen fra 50-tallet på DVD.

Felles for alle utgavene av Mildred Pierce er historien om hovedpersonen som mot alle odds overlever som alenemor og forretningskvinne på 30-tallet i USA. Hun har imidlertid grunn til å føles seg sviktet av menneskene rundt henne, særlig datteren Veda som må være litteraturhistoriens verste drittunge.

Så hva skiller de tre utgavene av historien fra hverandre?

Boken

Romanen Mildred Pierce er skrevet av James M. Cain. Han står bak historiene til to av de største noir-klassikerne på film: The postman always rings twice og Double indemnity.

Det unike med boken i mine øyne er hvordan krim noir og melodrama smelter sammen.

Mildred Pierce er langt fra så uskyldig som hun kan virke på film og TV. Hun er så stolt at det ofte fører til at hun er nedlatende og har tvilsom motivasjon for handlingene sine. Faktisk gjør boken det lettere å forstå hvorfor Veda er så utspekulert. Drittungen ligner rett og slett på moren sin. Her ligger mye av noir-stemningen Cain var kjent for i andre sammenhenger. Hovedpersonen har en mørk psykologi og fortellingen er til tider ganske kynisk.

På den annen side er dette historien om en kvinne som kjemper mot omstendighetene: En dårlig økonomi, rådende samfunnsforhold og mennesker som svikter henne. Det er lett å redigere bort Mildreds hubris og bare se kampen for tilværelsen. Da vil du oppfatte dette som et melodrama.

Nå brukes ofte melodramatisk som et skjellsord. Opprinnelig var det vel så mye en genre som spiller på følelser, ofte hvor en kvinne blir satt i en vanskelig situasjon. I dag hvor sterke følelser i kunst blir sett på med mistenksomhet og møtt med ironi, er det nesten vanskelig å snakke om melodrama uten å bli misforstått.

Blandingen av sympati og skepsis til Mildred Pierce gjør at boken virker moderne. Den er nok også skrevet som underholdning og i en pulp-tradisjon. Det gjør at noen scener males ut mer enn det som er nødvendig, men det er også noen av de delene av boken jeg liker best.

Kapittelet om åpningen av Midreds første restaurant, for eksempel, er en fryd. Tatt i betraktning hvor viktig del av menneskers liv det er å drive eller besøke en privat bedrift, er det en merkelig underrepresentert del av litteraturen. I løpet av noen sider er vi gjennom den nagende tvilen om det kommer noen, stresset når mange ting skal gjøres på en gang og gleden over å ha lykkes.

Kort sagt, boken levde opp til forventingene fra TV-serien, og vel så det. Jeg synes alltid det er morsomt å lese en ”klassiker” og oppdage at den fremdeles føles frisk.

TV-serie

Regissøren Todd Haynes var det som gjorde meg interessert i å følge TV-serien. Han har tidligere laget Far from heaven, en film som på en visuell iøyenfallende måte gjenskapte en moderne versjon av de klassiske melodramaene som ble laget på 50-tallet i Hollywood.

Gjenskapningen av 30-tallet, eller i hvert fall en mytologisk utgave av den, er nydelig. Fargene er mer dempet enn i ’Far from heaven’, de går mer i brunt og grønt. Men det hele er akkurat så estetisk som jeg hadde forventet meg fra Todd Haynes.

Melodrama tar imidlertid overhånd i en slik grad at det ofte er vanskelig å forstå motivasjonen til hovedpersonen og i enda større grad de rundt henne. Jeg har for eksempel diskutert med andre scenen hvor hun slår opp med Monty, kjæresten hennes, hvor brikken først falt på plass når jeg forklarte hva hun tenkte i boken. Hovedtråden i TV-serien er hvordan Mildred Pierce klarer seg mot alle odds.

Skuespillerne er så gode at seerne ofte føler at det er følesesmessig logisk likevel. Som auteur-TV er serien vel verdt å se. Men for meg inneholder boken så mye helt nødvendig bakgrunn at Mildred Pierce fra HBO ikke står på sine egne vaklende ben.

Et interessant spørsmål er hvorfor Mildred Pierce har fått en renessanse utløst av TV-serien akkurat nå. Jeg tror nok mange kjenner igjen trekk fra den historiske perioden i dag, særlig slik det er beskrevet i boken: Økonomiske nedgangstider, bolig-bobler, familier i oppløsning og en kjempende middelklasse på vei nedover på rangsstigen.

Film

Et mord, en fortelling strukturert som et tilbakeblikk, Veda som klassisk femme fatale. Joda, det er lett å kjenne igjen trekk fra klassiske film noir.

I motsetning til boken er Mildred Pierce her bare en tragisk heltinne. Det er knapt noe hubris å spore. Vanligvis er dette en genre hvor ingen bare er snille, men her har vi et unntak. På den måten er de to genrene blandet sammen på en annen måte enn i boken. Vi har en melodrama-hovedperson kastet inn i en film noir.

Filmen er ikke blant de beste klassiske film noir jeg har sett, men den er vel verdt en titt. Joan Crawford gjør en imponerende rolle som klarer å forvandle henne fra ung og sexy tidligere i karrieren til en sentral, moden skuespiller.

Jeg klarer ikke å løsrive meg fra tanken på at alt det jeg likte i boken ser merkelig og forvridd ut i filmen. I TV-serien var det lett å godta forenklingene, fordi motivasjonen bare var bedre forklart i det litterære utgangspunktet. I filmen var det som å lese romanen gjennom et tivoli-speil, hvor alle gjenkjennbare handlinger fikk helt nye meninger.

Samtidig må jeg innrømme at filmen fungerer bedre som et selvstendig verk enn TV-serien.

Rekkefølgen

Filmen kunne jeg klart meg uten, men egentlig hadde det vært best å se den først. Da hadde det vært mulig å vurdere den i større grad som en film noir-klassiker. Deretter ville jeg lest boken. TV-serien er en ren nytelse visuelt og skuespillerne gjør en god jobb. Historien fungerer også greit, men kanskje bedre hvis du legger til alt det du vet om motivasjonene etter å ha lest boken.

Legg igjen en kommentar

Andre meninger er en personlig fornærmelse

Etter lødig litteratur som Dresden-files og science fiction-noveller, var det i ferien på tide å ta frem en bok jeg har vært på nippet til å lese lenge. 36 arguments for the existence of god er ikke en kristen-fundamentalistisk traktat, men en roman om akademiske sysler, religion og hva det betyr for et menneske å bruke tid til å tenke på dette.

Cass Seltzer er til sin store overraskelse i ferd med å bli en intellektuell kjendis. Han har skrevet en bestselger som har gitt han tittelen ’ateisten med sjel’ og betraktelig karrieremessig suksess. Boken hans avsluttes med et tillegg som er 36 argumenter for gud og en tilbakevisning, derav tittelen på romanen.

Hvem Cass er og hvordan han endte opp som professor i religionens psykologi brettes ut i resten av boken og leder frem til en spennende debatt med en konservativ om guds eksistens. På veien dit klarer forfatteren Rebecca Newberger Goldstein å skape spenning ved å antyde at det er viktige detaljer vi fremdeles ønsker å få vite om hovedpersonen.

De 36 argumentene er også med som et tillegg i romanen. De kan være nyttige å ha lest for en ateist. Alle argumenter jeg har hørt for religion er fanget opp her. Men enda viktigere er det at etter å ha lest boken, skjønner vi bedre hvordan argumentene som blir brukt, selv i en saklig debatt, er farget av historien til den som fremfører dem. Vi ser hvordan Cass bruker ord som springer ut av hvem han er.

En bok om idéer kan høres tørre, men når de så klart knyttes til personer blir idéene levende. Latter hjelper også. Det er mye humor i engasjerte mennesker som ikke helt skjønner hvordan omverden oppfatter dem. Cass er smart og empatisk, men samtidig naiv og distré. Kolleger av han har oppblåste selvbilder.

Verst går det utover Jonas Elijah Klapper, en bombastisk litteraturviter som minner betraktelig om en ekstrem utgave av Harold Bloom. Nå er jeg en stor beundrer av Bloom og har lest mange av bøkene hans, samtidig som jeg er bevisst om at han må tas med klype salt. Goldstein har truffet måten hans å skrive og tenke på. Klappers tirade mot de empiriske vitenskaper og uttalelsen om at han tar matematikk som en personlig fornærmelse er fornøyelig.

I Norge ser jeg for meg at Helene Uri kunne skrevet denne boken som en universitetssatire. Eller kanskje ikke. Nordmenn har en viss berøringsangst i forhold til religion. Noe av det som vekket interessen min for boken i utgangspunktet var at hovedpersonen var en ateist med sjel. I debatter om tro er det ytterpunktene som dominerer, derfor er det fint å lese en litterær tilnærming som kan nærme seg religion med empati.

Legg igjen en kommentar

Older Posts »
%d bloggere like this: