Archive for Digitalt innhold

Så svinger vi på seidelen…

Apropos nisjenettverk og øl i København

untappd

Tidligere i høst ble jeg tipset om det sosiale nettverket Untappd. Det er et slags Facebook for øldrikking. Uansett hvor du er i verden kan du skåle med dine drikke-interessert bekjentskaper. Så snart en øltype og bule er registrert, kan du skåle virtuelt med kommentarer og likes.

For meg er det også en loggbok for nye oppdagelser. Mitt drikkemønster er som regel å gå på steder med stort utvalg og teste ut ølsorter jeg ikke har prøvd før. Da er det fint å ha et lite arkiv med godsaker å slå opp i når jeg skal kjøpe noe på polet eller i butikken.

Og selvsagt er det et lite spill-element i å samle merker for å drikke visse øl-typer, variasjon eller reiseaktivitet.

Vennelisten er ikke like stor som på Facebook. Det er definitivt noen flere drikkevenner jeg kunne tenke meg å følge, for dette kan være en fin kilde til nye tips.

Så ser du en fyr som drikker på en ølbule med stort utvalg, ivrig tastende på mobilen, så er det sikkert meg eller en annen Untappd-fan.

pubologi

Så la meg avslutte med tre øl-høydepunkt fra 2013:

  1. Kråka åpner i Oslo. Dette er akkurat sånn jeg vil at et øl-sted skal være: 20 sorter på fat, eget bryggeri, kunnskap om utvalget og et kresent utvalg snacks.
  2. Full tasting meny med fem øl som passer til hver rett på Pubologi i Stockholm. Ekstra bonus for at jeg fikk spise med kokkene på kjøkkenet, fordi alle andre bord var bortbestilt.
  3. Nögne Ö Wit servert som apertif på Spis i Helsinki.

Legg igjen en kommentar

Farvel sosiale media, hallo integrerte nisje-nett

Noen snakker fremdeles om sosiale media, men det vil ikke vare lenge. Siste gang jeg hørte kjentfolk bruke begrepet, var en kollega som lenket til College Humors forslag til det skumle Halloween-kostymet ‘Social Media Pro’. Og det sier noe om at hele begrepet er i ferd med å miste betydning.

Social-Media-Icons

Det betyr ikke at folk slutter å bruke sosiale nettverk. Snarere tvert i mot. Akkurat som med blogging, har det blitt så utbredt at bruken blir usynlig. Joda, jeg legger ut oppdateringer på Facebook og Twitter fremdeles. Men jeg foretrekker å bruke det som en plattform andre systemer kobler seg opp mot. Stadig sjeldnere går jeg inn og leser på Facbook og Twitter.

Verdien av nettverk er fremdeles stor. Jeg synes det er morsomt å dele og følge hva andre spiller på Spotify. Og her er grunnen til at freemium-modellen til denne tjenesten alltid vil slå betalingstjenester som Wimp. Selv om en tjeneste har større utvalg, høyere kvalitet og mer redaksjonelt innhold, kompenserer ikke det for sperrer for å dele musikkoppdagelser med venner uten fullt abonnement.

Derfor lykkes de avisene som gir tilgang til et begrenset antall artikler til andre best med abonnementsløsninger. Leser jeg en bra artikkel, vil jeg kunne dele den med andre. Og det skaper reklame for nye abonnementer.

letterboxd

De nettverkene jeg bruker mest tid på direkte er spesialisert og henvender seg til en nisje. Det gjelder særlig Letterboxd for film og Goodreads for bøker. Jeg skulle ønske at enda flere av vennene mine var aktive der, men de jeg har nettverket med er interessante å følge og muligheten til å logge aktivitetene mine er nok til å holde på interessen min.

Jeg finner det vanskelig å ta artikler seriøst som handler om hvor viktig sosiale media er eller at folk begynner å bli drittlei. Virkeligheten er for sammensatt til at så absolutte konklusjoner har noen verdi.

På samme måte som brukerne av sosiale media er i ferd med å gjøre dem til en naturlig del av hverdagen, må de som jobber med dem profesjonelt integrere dem i prosjekter. Det er ikke et spørsmål om å være for eller i mot, hverken sosiale media eller enkelte tjenester. Det er et spørsmål om hva som gir brukeren verdi.

goodreads

Hvis jeg skal velge ut en nyhet som oppsummerer hvilken retning jeg tror sosiale medier beveger seg i, så er det at Amazon vil bygge Goodreads inn i programvaren på Kindle. Det er et spesialisert nettverk integrert direkte i et produkt for å gjøre det mer nyttig for brukerne.

Legg igjen en kommentar

Mitt liv som cowboy

Det begynte med noe så pinlig som en fascinasjon for Taylor Swift. Jeg  er enig at de endeløse sangene om berømte ekser begynner å bli komisk. Hun har fjernet seg fra country-røttene på det siste albumet og er i ferd med å bli en litt pregløs pop-prinsesse. Men de første albumene og konserten jeg var på som voksenfølge for et par år siden tyder på at hun kan komme sterkere tilbake.

Deretter ble jeg interessert i all musikken som dukket opp inspirert av folk, bluegrass og country med Mumford & Sons i front. Fin musikk både å lytte til og ha i bakgrunnen. Inspirert av et par artikler i Entertainment Weekly om genren laget jeg en liste med ny og gammel musikk på Spotify.

Favorittlåten min så langt i år er ‘Merry Go ‘Round’ av Kacey Musgraves. Musikken er direkte fra Nashville, men med en skarp tekst fylt av småby-melankoli føles den mer autentisk enn det meste jeg hører av musikk. Dette nye talentet har fylt det ferske albumet sitt med ektefølte og gode sanger som er på trygg genre-grunn, men strekker seg i tekstene. De åpenhjertige tekstene har blitt adskillig diskutert i mer tradisjonelle country-kretser.

I tillegg til egen musikk rekker Kacey Musgraves også lage sanger for andre artister. En av oppdragsgiverne er TV-serien Nashville.

nashville

Av og til dukker det opp noe på TV som er langt bedre enn det har noen rett til å være. I fjor var det mesteparten av Revenge, til de oppdaget at de ikke hadde en plan for sesong 2 og tok springfart over en flokk haier.

I år er det såpe-operaen Nashville. Første del har gått på TV3 og har nå tatt en pause. En episode kan også sees på Viaplay.

Noe av det jeg har likt svært godt i amerikanske TV-serier de siste årene er at de utforsker nye deler av landet og yrkesgrupper. Det holder med amerikanske leger, advokater og politimenn i California og York nå. Derfor er det en befrielse å få drama på innsiden av musikkbransjen i Nashville.

Stilen er egentlig ganske enkel og rett frem. I sentrum står rivaliseringen mellom en erfaren sangerinne med en karriere på hell og et fremadstormende tenåringsidol. Rundt dem kjemper musikere, managere og politikere om en plass.

Ekstra morsomt er det å leke country-bingo. Mange av karakterene er velkjente arketyper som minner om eksisterende artister, fra fortid og nåtid. Ligner for eksempel ikke et av de sentrale kjæresteparene på en ung Dolly Parton og en arrogant Jack White?

Nesten all musikken er skrevet spesielt for serien, med noen interessante covere innimellom. NårT Bone Burnett har styringen over sangene, holder kvaliteten på låtmaterialet som forventet et høyt nivå.

Så jeg har til min egen overraskelse blitt litt cowboy i musikksmaken i det siste. Jeg er for gammel til å være pinlig berørt av smaken min, men føler meg letter forfjamset over hva som har blitt spilt mest på Spotify i det siste.

Legg igjen en kommentar

Digital fest med nerdedrømmer

Alt har lenge ligget til rette for at filminteresserte lovlig skal få dekket sine nisje-behov gjennom internett. Sakte men sikkert har også Norge fått strømmetjenester. Voddler og iTunes har fått et respektabelt utvalg. Katalogene har ikke samme dybde som Netflix og lignende tjenester i USA, men det begynner å ligne noe.

Nå føler jeg imidlertid det har kommet et gjennombrudd.

Det begynte med et program på en YouTube-kanal. De siste ukene har stadig større del av TV-tiden min gått med på abonnementer på video-tjenesten. Partnerne som får ekstra oppfølging fra Google og YouTube lager etter hvert mange gode og interessante programmer som ligger et sted mellom podcast og kringkastingen.

Særlig Felicia Days Geek & Sundry og Chris Hardwicks Nerdist har produsert flere timer med engasjerende nisje-programmer ukentlig. Dette har overbevist meg om at YouTube er i ferd med å bli mer enn amatørmoro og musikkvideoer.

Et av de ukentlig programmene på Nerdist er et filmprogram med Harry Knowles fra Ain’t It Cool News. På et av dem var det flere intervjuer fra premieren på den nye dokumentaren til Morgan Spurlock, Comic-Con Episode IV: A Fan’s Hope. Og der sa de at filmen var distiribuert gjennom iTunes til hele verden. Jeg kastet meg over iPaden, lastet den ned og streamet den til TV. For 39 kroner fikk jeg halvannen times koselig møte med nerder i alle formater.

Idéen er å gi et bilde den årlige begivenheten Comic-Con og hvem menneskene som deltar der er. Vi får mange glimt fra aktivitetene i det jeg tror må være 2010. En hel bøling med kjendis-nerder som Joss Whedon, Kevin Smith og Stan Lee forteller om sine opplevelser gjennom årene. Det er gudbenådede fortellere som kan kunsten å fremføre en anekdote og noen morsomme spissformuleringer.

Hovedrollen spiller imidlertid en håndfull fans som alle ønsker å få til noe i løpet av konferansen. For to er det å vise frem tegningene sine for å begynne å jobbe profesjonelt i Marvel eller et annet stort forlag. En ung gutt traff kjæresten sin på arrangementet i fjor og ønsker nå å fri på spektakulært vis. En gruppe ungdom fra tjukkeste bondelandet drar flere hundre mil for å vise et ambisiøst opptrinn i Mass Effect-kostymer med svært avanserte effekter.

Jeg har litt ekstra sympati med sjefen for Mile High Comics som er avhengig av å gjøre god butikk på salg av tegneserier for å redde bedriften og unngå å selge et svært sjeldent tegneseriehefte han er veldig glad i. Det var nemlig fra dette firmaet jeg bestilte min månedelige dose på slutten av 80-tallet, når jeg ikke lenger klarte meg med det begrensede utvalget i norske butikker.

Morgan Spurlock har i alt jeg har sett av han tidligere satt seg selv i sentrum. Fremdeles er han mest kjent for hvordan han satte livet i fare ved å leve på bare McDonald-mat i ’Super Size Me’. Det har ofte gjort det vanskelig å vurdere hvor god regissør han egenlig er. I denne filmen holder Spurlock seg helt i bakgrunnen.

Resultatet er veldig underholdende. Filmen imponerer gjennom å holde masse baller i luften og klarer å ta dem ned på en svært tilfredsstillende måte. Det som lett kunne blitt masse kjendishoder som snakker og skryter av hverandre, har blitt mer en dokumentarisk flettefilm som viser bredden i nerdekultur i dag. Det vi ser hovedpersonene gjør for hobbyen sin er ofte ekstremt, men i alle tilfellene klarer filmen å få frem det menneskelige og personlig. Dette er ikke et raritetskabinett med geeks.

Når det er sagt er dette ikke King of Kong hvor filmen fungerer for alle. Du må nok ha sympati for interessene til hovedpersonene for å leve deg inn i historiene. Med et lite nerdegene er jeg overbevist om at Comic-Con Episode IV: A Fan’s Hope blir en festkveld.

Legg igjen en kommentar

Conan i tre medier, en klassiker i to

I Norge har nok de fleste stiftet bekjentskap med Conan i tegneseriene. En del har også fått med seg filmen med Arnold Schwarzenegger. Det gjorde meg så nysgjerrig på kildematerialet at jeg i fjor leste alt det skaperen Robert E. Howard skrev om den kjente barbaren.

I denne artikkelen tenkte jeg å si litt om mine Conan-favoritter i bok, film og tegneserie.

Bøkene

Å lese en bok jeg har hørt mye om og sett andre versjoner av er alltid interessant. Når utgangspunktet er en så kjent karakter som Conan, er det vanskelig ikke å ha noen fordommer og forventinger. Noen ganger blir de oppfylt, andre ganger ikke.

La oss derfor få en opplagt snublestein av veien. Dette er pulp, smusslitteratur, som ble betalt pr ord publisert. Ron E. Howard hadde ikke akkurat gått på forfatterstudiet i Bø. Det gir seg utslag i et temmelig blomstrende språk, særlig i de tidlige fortellingene om siste del av livet til Conan, når han var konge.

Samtidig er hver fortelling, for det meste som ble skrevet av opphavsmannen er noveller, reinspikket underholdning. Og det fungerer. Det er en grunn til at karakteren har blitt stående i konkurranse med hundrevis av andre helter fra samme tiden. Energien og stemningen er der fremdeles. De smarte skaperne som går til kildematerialet for å fortelle nye historier lykkes.

Hva er som forventet? Genren har blitt hetende ’sword and sorcery’. Det gjenspeiler den grunnleggende motsetningen mellom trollmenn, monstre og svunne sivilisasjoner på den ene siden, med barbarens sverd på den andre. Dekadense mot dyrisk energi er en typisk konflikt i historiene.

Conan er imidlertid vel så slu og gatesmart som en ustoppelig muskelbunt. Han er soldat i mange av historiene, men ikke uten grunn er han er en tyv og svindler i mange andre. Grunnen til at han ofte blir leder er ikke bare at han er sterk. Illustrasjonene til de første fortellingene er langt unna en bola muskelbunt.

Noe av det som gjorde størst inntrykk på meg under lesningen, var den drømmeaktige stilen. Fantasy-genren dreier seg ofte om stemning. De svunne sivilisasjonene, trollmennene og monstrene er ikke bare dekadente. De inneholder også en lengsel etter tiden før fallet.

Noen av beskrivelsene av andre raser og kvinner kan få meg som moderne leser til å rynke på nesen, men Frazetta’s tegninger og forsiden av pulp-magasinene får ta mye av skylden for det negative inntrykket. Selv om det er mange jomfruer i nød, så er de ikke tapt bak en vogn. Som regel har de egne meninger som Conan respekterer.

Så bøkene er vel verdt å lese. De kan leses i hvilken rekkefølge du måtte ønske, siden de er frittstående fortellinger som hopper i biografien til Conan. En av mine favoritter er ’Queen of the Black Coast’, hvor mye av det jeg liker er mest utpreget.

Film

Jeg måtte se den nye Conan-filmen før jeg skrev denne artikkelen. Omtalene tydet på at det var liten grunn til å tro at den var bra, men noen ganger er det interessant å finne ut hvorfor en film går skikkelig på trynet. Dokumentarene og kommentarsporet på DVDen ga mange spor.

En av forfatterne sa at de ikke kunne bruke noen av de opprinnelige fortellingene. Isteden begynner de med oppveksten til Conan (en halv time!), prøver å vise så mye som mulig av bredden i geografien og binder det hele sammen i en historie med en trollmann som vil overta verden. Og så vil Conan hevne farens død.

De som har lest noe Conan vet at han aldri er involvert i noen verdensomspennende komplott eller altoppslukende hevntokt. Han er alltid en eventyrer som tilfeldigvis havner i trøbbel. Joda, han kan spille en viktig rolle for hva som skjer i et kongerike, men da er det litt i utkanten av verden. Det gir fortellingene, til tross for magi og monstre, et tilforlatelig preg.

Forvirringen i manuset gjenspeiler seg i resten av filmen. Det er tydelig at regissøren har overlatt veldig mye til second unit, særlig når det gjelder action. Sammen med brå skift i stemning, ustødig bruk av vold og dårlige skuespillere, så blir dette en dårlig lapskaus. Og da har jeg ikke begynt å snakke om all logisk brist i historien, som at trollmannen som driver plottet bruker 20 år på å lage en maske som knapt gir noen magiske egenskaper i finalen.

Egentlig har filmen fra 80-tallet mange av de samme svakhetene og ligger langt fra bøkene. Forskjellen er at den henger bedre sammen som visjonen til en manusforfatter og regissør, John Milius. Da spiller det mindre rolle at den er langt unna tonen i det Robert E. Howard har skrevet.

Tegneserier

Takk Crom for tegneseriene! Conan har vært veldig heldig på denne fronten. Selv de første på 70-tallet er skrevet og tegnet av folk som har stor respekt for kildematerialet. Det er såpass rikt at det godt tåler forskjellig vektlegging av elementene i bøkene. Noe er rått og brutalt, annet er mer drømmende.

Min favoritt fra de siste årene er historiene til Kurt Busiek og Cary Nord. De går tilbake til starten og forteller kronologisk om ungdomsårene til Conan. Han er en enkel, naiv og slu barbar, men allerede i første fortelling om frostgigantenes datter er både han og vi i tvil om hva som er fantasi og virkelighet. Helten er muskuløs, men streken er samtidig myk og fleksibel.

Timothy Truman som overtok for noen år siden tok histoiren til den voksne Conan. Da synes jeg tempoet ble for lavt. Respekten for kildematerialet var overdreven og alt skulle beskrives i minste detalj. En novelle kunne strekke seg over 6 hefter. Fremdeles er det verdt å lese i samlebøker og tegningene er ofte fantastiske, men jeg blir utålmodig.

Brian Wood, en av mine favoritt tegneserieforfattere, har nå begynt på den fortellingen jeg liker best, Queen of the Black Coast. De to første kapitlene lover veldig godt. Akkurat som Truman bygger han historien ut, men rytmen i fortellingen er raskere og sikrere. Og de drømmeaktige tegningene av piratdronningen Belit av Betty Cloonan gjør at jeg allerede gleder meg til møtet med ruiner og monstre noen måneder frem i tid. Dette tegner til å bli på høyden med det beste av Conan-tegneserier!

Konklusjon

De originale Conan-bøkene er vel verdt å vende tilbake til og det er mye bra i tegneserie-formatet. Utviklingen de siste årene tyder på at det vil komme mer interessant i årene som kommer. På lerretet må den siste filmen unngås (med mindre man er interessert i å dissekere en katastrofe), mens 80-tallsversjonen er verdt å se for sin klare visjon. Den endelige virkelig bra Conan-filmen ligger enda i fremtiden.

Legg igjen en kommentar

Futurisme og science fiction

Noveller og magasiner i digitalt format utgjør fremdeles en hoveddel av lesemenyen min. I den nye publikasjonen Arc kombineres science fiction, futurisme og populærvitenskap på som minner om magasinet Omni i sine velmaktsdager på 80-tallet. Jeg nevner det fordi det var en trøst for en fan av fantastisk litteratur i en norsk småby som Narvesen hjalp til med.

Arc gis ut av folkene bak New Scientist, et engelsk ukemagasin om vitenskap. Det gir tyngde til futurismen i essayene. Jeg var litt, men ikke så veldig, skuffet når Lightspeed Magazine for noen måneder siden kuttet sitt artikkelstoff. Men det krever egne egenskaper som redaksjon å håndtere non-fiction, og hvis man ikke vil legge ressurser i det er det like godt å kutte ut.

Arc har imidlertid et godt grep om essayene. Med unntak av en litt slapp artikkel av Bruce Sterling om futurisme generelt, leverer alle bidragsyterne personlige innfallsvinkler med interessant informasjon. Særlig likte jeg China Mieville beskrivelse av det fremmede i blekkspruter (med flere YouTube-eksempler) og Simon Ings om betydningen av containere.

Novellene er også svært bra. Stephen Baxter åpner med ’En reise til Amasia’, om en rekonstruert personlighet som vandrer inn i en kunstig intelligens. Mange av landskapene ekspedisjonen går gjennom minner om surrealistiske illustrasjoner på forsiden av science fiction-bøker på 70-tallet, men dette er samtidig en historie som vet hvor den vil og ender opp med et godt sluttpoeng. Ganske nærme perfekt.

Avslutningen er like god og leverer godt på interessant futurisme i Vanntyven av Alistair Reynolds. Historien foregår i en nær og sannsynlig fremtid, der store deler av befolkningen lever i flyktningleire som leier ut sin tankekraft til å styre dumme roboter som utfører manuelle oppgaver over hele verden, inkludert verdensrommet.

Resten av innholdet er også godt over akseptabelt og interessant. Arc lover kort sagt veldig godt. Når de har fått med forfattere som Margaret Atwood og det ikke er blant de beste bidragene, så gleder jeg meg til nest nummer.

På nettsidene til Arc står det at de gis ut hvert kvartal. Det er lettest tilgjenglig elektronisk gjennom Kindle eller Zinio, men kan også kjøpes på papir gjennom Magcloud.

Legg igjen en kommentar

6 teser om regulering av bokbransjen

Rundt lanseringen av Bokskya ga jeg opp å ha meninger om norsk bokbransje. Jeg leser fremdeles mye om hva som skjer på området i utlandet og Norge. E-lesing er tross alt en hobby jeg bruker mye tid og penger på.

Med diskusjonen om ny boklov og reguleringer av bransjen har alt endret seg. Når saken flyttes fra forretningspraksis til politikk er det ingen grunn til å være sjenert. Da er det snakk om hvordan samfunnets ressurser skal brukes. Da har alle plikt til å si hva de mener. Innsigelser om at jeg ikke kjenner til hva som skjer på kontorene i forlagene er ikke gyldig lenger.

Så her er mine innspill til debatten:

En sviktende forretningsmodell reddes ikke av jus og politikk

Plate- og filmbransjen har brukt masse ressurser på å saksøke og lobbe, uten at det har demmet opp for publikums ønske om å få underholdning digitalt. Dette har i stor grad vært penger ut av vinduet som kunne vært brukt til å utvikle innhold og bedre distribusjonsmetoder. Lesere, forfattere og samfunnet har ingenting å tjene på at forlag gjør samme tabben. Advokater og informasjonskonsulenter vil derimot juble.

Reguleringer er for lesere, forfattere og små forlag

Det er talsmenn for de store forlagene som snakker mest i debatten nå, men reguleringer skal først og fremst beskytte de som ikke har makt og innflytelse. Når det i hovedsak er det største aktørenes synspunkter som er reflektert i utredningene, må politikerne stå i mot for at det ikke skal lukte økonomiske vinninger av de avgjørelsene som blir tatt.

Reguleringer er greit, men kanskje andre enn forlagene ønsker

Fastpris kan være greit, dersom det gir armslag for innovasjon i bransjen og bedrer situasjonen for lesere, forfattere og små forlag. Det må ikke bli en hvilepute. Og det er bare en liten del av reguleringene. For eksempel er det opplagt helt uakseptabelt at ikke alle nettbutikker får tilgang til innholdet i Bokskya. Dette er monopol-tiltak som bare de største forlagene tjener på. Dette er en viktigere regulering enn fastpris.

En boklov er en tvangstrøye

Les hva bransjen trodde om markedet for 5, 10, 20 år siden. Hvis det hadde blitt laget en lov under de forutsetningene, ville vi vært bedre rustet til å møte fremtiden? Jeg tviler sterkt. Det ville ha sementert holdninger som hadde gjort det enda vanskeligere å sikre en levende, norsk språkkultur. Se bare på alle de gale spådommene om hvilke katastrofer friere bokpriser ville føre til og forlagene som kjøpte opp et et allerede da skrantende bokhandlerledd. En boklov er den formen for regulering som vil gjøre det vanskeligst å tilpasse seg fremtiden når den går i en annen retning enn det vi kan se i dag.

Lik bokmoms

Det er bare en fornuftig grunn til moms på e-bøker: Finansdepartmentet ønsker å utvide avgiftsgrunnlaget til å gjelde papir-bøker. Og det er greit nok, så lenge det er likt uansett distribusjonskanal. Dagens forskjell oppmuntrer til å satse mer på papir og mindre på teknologisk utvikling, det hindrer teknologisk innovasjon.

Nå er det vel så sannsynlig at dette er en ad hoc løsning som ikke er gjennomtenkt. Det finnes sikkert formelle grunner til at forskjellig moms er korrekt. Selv tolket i beste mening betyr det at formalia er viktigere enn det politiske målet med momsfritak på bøker. Da står nok tiltaket for fall over tid.

Det er umulig å putte tannkremen tilbake på tuben

Fremdeles er det folk som sier at de foretrekker følelsen av å lese på papir. Ganske overfladisk å bedømme lesestoffet på omslaget, synes jeg, men greit nok. Men å bruke det som grunnlag for strategiske beslutninger er oppsigelsesgrunn.

Et godt eksempel på fornektelsen, riktignok fra USA, er en artikkel som tolker en e-bok vekst på 20 % fra slutten av 2011 til januar 2012 som en utflatning i markedet. Det dukker opp mye rar statistikk og tolkning av den fra de som forsvarer dagens forretningsmodell for tiden.

Til syvende og sist vil jeg og andre lesere gjøre det som passer oss best. Hvor mye tid jeg bruker på bøker, styres av hvor gøy det er å lese tegneserier, magasiner, se film, TV og spille spill. Min konklusjon er at pris, tilgjenglighet og nye forretningsmodeller bestemmer hvor mye av pengene mine som går til bokkjøp. Og da er det ikke stort å hente for norske forlag i lommeboken min om dagen.

Legg igjen en kommentar

Porsjonspakker med science fiction

Med mindre tid til bøker er det fint å kunne lese noveller. I løpet av en time er det mulig å få en liten litterær opplevelse, selv etter en lang arbedisdag, et par TV-episoder og de faste internettrutinene. Jeg har tidligere skrytt av Lightspeed Magazine, science fiction i små ukentlig porsjoner. De siste månedene har det skjedd så mye nytt at det er vel verdt å gjenta anbefalingen.

I høst overtok redaktøren John Joseph Adams ansvaret for utgivelsen og i januar ble Lightspeed slått sammen med Fantasy. Hver uke publiserer de gratis en novelle i hver genre på nettsidene pluss et intervju med forfatteren. Samtidig har de kuttet ut artikkel-stoffet, med unntak av omtaler av skribentene og kunsterne de bruker. Fagstoffet var med på å gi Lightspeed et særpreg, men plassen ble alltid for begrenset til å kunne gå i dybden, så jeg finner det lett å tilgi.

Det er mer behagelig å lese magasinet på Kindle, derfor har jeg begynt å abonnere. Da lastes alt innholdet automatisk ned en gang i måneden, pluss en lengre novelle som nærmer seg en kortroman. Det løser noe av det jeg følte var den største ulempen med Lightspeed: Innholdet var begrenset til det som passet på en lang web-side.

Å bruke Readability vil jeg anbefale alle som ikke har Kindle-programvare eller er interessert i å betale. Det gir en bedre leseopplevelse på internett, uansett hvilken plattform du er på. Alt unødvendig materiale er skrelt bort og designere har funnet optimale fonter for behagelig lesing.

John Joseph Adams er i ferd med å bygge seg opp til å bli en sentral redaktør i den fantastiske genren. Ikke bare gjør han en fantastisk jobb ved å plukke ut nytt og klassisk innhold som føles viktig i dette magasinet, han bidrar også hvert år med flere antologier. Styrken til Lightspeed er den høye, jevne kvaliteten i et bredt utvalg innen den fantastiske genren.

To anbefalinger fra de siste månedene er Crystal Halloway and the Forgotten Passage og The Five Elements of the Heart Mind. Den første en historie om en jente som brutalt vokser fra sin fantasiverden og den andre en perfekt blanding av romskip, fremmede planeter, kulturer og en AI.

Det finnes billigere SF-magasiner der ute. Fantasy & Science Fiction, hvor Adams startet sin karriere, inneholder mer lesestoff for en lavere pris. Etter å ha abonnert noen måneder har jeg kommet over flere fantastiske historier, men mer som har vært likegyldig. Jeg må innrømme å ha noen nostalgiske følelser for magasinet, fordi det var mulig å kjøpe i Narvesen på 80-tallet, en tid da jeg var sulteforet på genren etter å ha lest tom hyllen på Skien Bibliotek. Tiden er imidlertid alltid den knappe ressursen, så da foretrekker jeg å betale mer for et mer nennsomt utvalg.

Clarkesworld kan det imidlertid være verdt å ta en titt på. Med tre noveller hver måned, gratis og av høy kvalitet, er det en imponerende pakke. Fra de siste månedene har jeg særlig likt Scattered Along the River of Heaven, en fortelling på fremmede planeter med kinesiske koloniseter som gir assosiasjoner til det siste årets opprør i den arabiske verden.

Legg igjen en kommentar

Mildred Pierce – noir og melodrama

Etter å ha sett første episode av TV-serien Mildred Pierce i fjor ble jeg så fasinert at jeg umiddelbart lastet ned boken den bygde på til Kindle og bestilte filmen fra 50-tallet på DVD.

Felles for alle utgavene av Mildred Pierce er historien om hovedpersonen som mot alle odds overlever som alenemor og forretningskvinne på 30-tallet i USA. Hun har imidlertid grunn til å føles seg sviktet av menneskene rundt henne, særlig datteren Veda som må være litteraturhistoriens verste drittunge.

Så hva skiller de tre utgavene av historien fra hverandre?

Boken

Romanen Mildred Pierce er skrevet av James M. Cain. Han står bak historiene til to av de største noir-klassikerne på film: The postman always rings twice og Double indemnity.

Det unike med boken i mine øyne er hvordan krim noir og melodrama smelter sammen.

Mildred Pierce er langt fra så uskyldig som hun kan virke på film og TV. Hun er så stolt at det ofte fører til at hun er nedlatende og har tvilsom motivasjon for handlingene sine. Faktisk gjør boken det lettere å forstå hvorfor Veda er så utspekulert. Drittungen ligner rett og slett på moren sin. Her ligger mye av noir-stemningen Cain var kjent for i andre sammenhenger. Hovedpersonen har en mørk psykologi og fortellingen er til tider ganske kynisk.

På den annen side er dette historien om en kvinne som kjemper mot omstendighetene: En dårlig økonomi, rådende samfunnsforhold og mennesker som svikter henne. Det er lett å redigere bort Mildreds hubris og bare se kampen for tilværelsen. Da vil du oppfatte dette som et melodrama.

Nå brukes ofte melodramatisk som et skjellsord. Opprinnelig var det vel så mye en genre som spiller på følelser, ofte hvor en kvinne blir satt i en vanskelig situasjon. I dag hvor sterke følelser i kunst blir sett på med mistenksomhet og møtt med ironi, er det nesten vanskelig å snakke om melodrama uten å bli misforstått.

Blandingen av sympati og skepsis til Mildred Pierce gjør at boken virker moderne. Den er nok også skrevet som underholdning og i en pulp-tradisjon. Det gjør at noen scener males ut mer enn det som er nødvendig, men det er også noen av de delene av boken jeg liker best.

Kapittelet om åpningen av Midreds første restaurant, for eksempel, er en fryd. Tatt i betraktning hvor viktig del av menneskers liv det er å drive eller besøke en privat bedrift, er det en merkelig underrepresentert del av litteraturen. I løpet av noen sider er vi gjennom den nagende tvilen om det kommer noen, stresset når mange ting skal gjøres på en gang og gleden over å ha lykkes.

Kort sagt, boken levde opp til forventingene fra TV-serien, og vel så det. Jeg synes alltid det er morsomt å lese en ”klassiker” og oppdage at den fremdeles føles frisk.

TV-serie

Regissøren Todd Haynes var det som gjorde meg interessert i å følge TV-serien. Han har tidligere laget Far from heaven, en film som på en visuell iøyenfallende måte gjenskapte en moderne versjon av de klassiske melodramaene som ble laget på 50-tallet i Hollywood.

Gjenskapningen av 30-tallet, eller i hvert fall en mytologisk utgave av den, er nydelig. Fargene er mer dempet enn i ’Far from heaven’, de går mer i brunt og grønt. Men det hele er akkurat så estetisk som jeg hadde forventet meg fra Todd Haynes.

Melodrama tar imidlertid overhånd i en slik grad at det ofte er vanskelig å forstå motivasjonen til hovedpersonen og i enda større grad de rundt henne. Jeg har for eksempel diskutert med andre scenen hvor hun slår opp med Monty, kjæresten hennes, hvor brikken først falt på plass når jeg forklarte hva hun tenkte i boken. Hovedtråden i TV-serien er hvordan Mildred Pierce klarer seg mot alle odds.

Skuespillerne er så gode at seerne ofte føler at det er følesesmessig logisk likevel. Som auteur-TV er serien vel verdt å se. Men for meg inneholder boken så mye helt nødvendig bakgrunn at Mildred Pierce fra HBO ikke står på sine egne vaklende ben.

Et interessant spørsmål er hvorfor Mildred Pierce har fått en renessanse utløst av TV-serien akkurat nå. Jeg tror nok mange kjenner igjen trekk fra den historiske perioden i dag, særlig slik det er beskrevet i boken: Økonomiske nedgangstider, bolig-bobler, familier i oppløsning og en kjempende middelklasse på vei nedover på rangsstigen.

Film

Et mord, en fortelling strukturert som et tilbakeblikk, Veda som klassisk femme fatale. Joda, det er lett å kjenne igjen trekk fra klassiske film noir.

I motsetning til boken er Mildred Pierce her bare en tragisk heltinne. Det er knapt noe hubris å spore. Vanligvis er dette en genre hvor ingen bare er snille, men her har vi et unntak. På den måten er de to genrene blandet sammen på en annen måte enn i boken. Vi har en melodrama-hovedperson kastet inn i en film noir.

Filmen er ikke blant de beste klassiske film noir jeg har sett, men den er vel verdt en titt. Joan Crawford gjør en imponerende rolle som klarer å forvandle henne fra ung og sexy tidligere i karrieren til en sentral, moden skuespiller.

Jeg klarer ikke å løsrive meg fra tanken på at alt det jeg likte i boken ser merkelig og forvridd ut i filmen. I TV-serien var det lett å godta forenklingene, fordi motivasjonen bare var bedre forklart i det litterære utgangspunktet. I filmen var det som å lese romanen gjennom et tivoli-speil, hvor alle gjenkjennbare handlinger fikk helt nye meninger.

Samtidig må jeg innrømme at filmen fungerer bedre som et selvstendig verk enn TV-serien.

Rekkefølgen

Filmen kunne jeg klart meg uten, men egentlig hadde det vært best å se den først. Da hadde det vært mulig å vurdere den i større grad som en film noir-klassiker. Deretter ville jeg lest boken. TV-serien er en ren nytelse visuelt og skuespillerne gjør en god jobb. Historien fungerer også greit, men kanskje bedre hvis du legger til alt det du vet om motivasjonene etter å ha lest boken.

Legg igjen en kommentar

5 tips for digitale tegneseriefans

Min påstand er at vi er inne i en gullalder for tegneseriefans akkurat nå. På internett er det gamle gubber som klager (som alltid), men bredden i genre og tilgjengeligheten er større enn noen gang i de nærmere 40 årene jeg har vært fulgt med. Med en iPad, surfebrett eller datamaskin er det fantastisk lett å få tilgang til det som utgis både i USA og Asia.

I denne artikkelen har jeg fem tips til tegneserie-elskere med digital tilgang:

1. Comixology

Når jeg begynte å skrive om apps til iPhone for to år siden var det vanskelig å vite hvordan markedet ville utvikle seg. Nå er det klart hvem som vil være dominerende de neste årene. Comixology distribuerer for alle de store og mange mindre forlag gjennom sine apper til iOS, Android og PC.

De satt standarden for å presentere tegneserier digitalt, hvor man enten ser en hel side eller viser historien gjennom ruter og utdrag av sidene. På brett fungerer det fantastisk, på telefon akseptabelt.

Butikken er godt designet. Vi du se det siste, ligger alt godt presentert på forside. Å søke etter gamle favoritter er lett. Og er du helt fersk, har de satt av en egen seksjon for nye lesere der de anbefaler steder det er lett å starte, både med nye og klassiske serier.

Prisen settes av utgiver og ligger mellom 2 og 4 dollar. Det lønner seg å følge med på dagstilbud, da det jevnlig presenteres tilbud som gjør at du fort betaler noen tiere for det som ville koste et par hundrelapper i butikken.

Anbefalinger: Sjekk Thomas og min diskusjon av DCs høstutgivelser. De siste månedene har jeg snakket varmt om Fantastiske Fire til Jonathan Hickman og serien Sword. Ellers er butikken så klart presentert at du helt sikker klarer deg fint på egen hånd.

2. Dark Horse

Dette mellomstore forlaget er det eneste som selger tegneserier gjennom sin egen plattform på iOS, Android og PC, dermed sitter de igjen med mer penger enn de som må betale for distribusjon til Comixology. Prispolitikken er mer systematisk med samme pris i salgsmåneden, for deretter å bli satt ned.

Jeg er jevnlig innom butikken deres. Etter et par runder med oppdateringer er presentasjonen både av tilbudet og historiene like gode som hos konkurrenten Comixology.

Forlaget er ukjent i Norge, men flere av seriene deres har velkjente karakterer. De gir for eksempel ut Star Wars, Conan, Hellboy og Buffy-universet. Dark Horse er eneste forlaget som selger manga til norske brukere, blant annet Lone Wolf and Cub.

Anbefaling: Conan med Kurt Busiek som forfatter gjenskaper historiene bedre enn filmene. Buffy er bra, særlig fordi Joss Whedon selv har skrevet historiene og følger innholdet like tett som i TV-serien. Særlig den ferske sesong 9 er lovende. Joss Whedon innrømmer at han gikk for langt i å gjøre heltinnen til en superhelt og pøse på med spesialeffekter i sesong 8.

3. Double Feature

Å gjenskape de gamle serieheftene er vel og bra, men er det noen som gjør noe nytt med app-formatet? Ja, iPad-appen Double Feature overbeviser i presentasjon og innhold (det er også mulig å kjøpe seriene i pdf-format).

For å ta innholdet først, så er hvert nummer du kjøper til 7 kroner to korte historier. Fokuset er å underholde i klassiske genre for lesere i alle aldre. I hovedsak er dette gjennomarbeidede historier som kan leses av hele familien. Det som irriterer meg mest med tegneserier nå er nemlig hvor få av de bra jeg kunne lest før jeg gikk på videregående. Det er vel og bra med store episke historier, men jeg setter også pris på de som klarer å levere underholdning i en liten pakke.

I presentasjon er dette tegneserie med ekstramateriale. Du kan velge å lese historiene med kommentarspor eller se tegningene i tidligere versjoner. Her snakker vi om god utnyttelse av det elektroniske formatet.

4. Age of Bronze

Eric Shanower har gått løs på et prosjekt som er tilnærmet like episk som temaet hans: Den ultimate gjenfortellingen av Iliaden fra begynnelse til slutt. Allerede i papirutgaven utgjorde noteapparatet en stor prosentandel av innholdet.

På iPad-appen som ble lansert i fjor høst er det mer plass til kommentarer. Thomas Beasley gir omfattende historiske og litterære analyser av hver side, med ytterligere lenker til mer materiale på internett.

Jeg har lest dette i bokform tidligere og synes det er en vanvittig fascinerende fortelling. På bakgrunn av en livslang interesse for Iliaden har Eric Shanower utformet en gjenomarbeidet historie som prøver å forklare alle merkverdigheter i klassikerne og fyller ut spriket mellom dem. Karakterene trer tydelig frem. Tegningene er forfinede, opprinnelige i svart/hvitt, med diskret fargelegging på appen.

Jeg frykter at forsinkelsene fra papirutgaven vil fortsette digitalt. Det har kommet ut to hefter til nå, det som skulle komme i desember har fremdeles ikke dukket opp. Eric Shanower er engasjert i et tilsvarende ambisiøst prosjekt om Oz-bøkene hos Marvel, som nok gir mer penger i kassa.

5. Manga

Tragisk nok blir japanske tegneserier forhindret fra å bli solgt på engelsk til Norge av mer kompliserte rettighetsavtaler. Et gråmarked av scanninger og fan-oversatte manga fyller hullet. Dessverre. Jeg skulle gjerne betalt for dette. Amerikanske distributører har prøvd å kaste apper for å lese manga på internett ut av App Store. Etter å ha undersøkt med sine advokater har Apple latt dem ligge.

Mesteparten av det jeg leser fra Japan er fremdeles på papir, men for å teste ut nyheter har jeg brukt Manga Rock Unity på iPad. De henter innhold blant annet fra Manga Fox, som du kan bruke rett fra en browser.

Standard-versjonen er gratis og holder hvis du ikke er en storbruker. Du kan betale litt ekstra for å få flere muligheter til å organisere det du laster ned.

Nyheter

Fremdeles forvirret? Da har jeg noen nettsider du kan følge med på for det siste om hva som skjer på tegenseriefronten. Comic Book Resources dekker det meste innen nyheter, kritikk og kommentarer. Hvis ikke det holder kan det være verdt å sjekke ut Newsarama, iFanboy og Bleeding Cool.

Har du lang reisevei til jobben kan det være hyggelig å ha intervjuene til John Siuentres. Han har lange samtaler med sentrale forfattere, tegnere og forlagsfolk. De går noen ganger litt av sporet og ender opp i temaer som pop-kultur (greit nok) og sport (boksing og baseball er ikke så interessant). John har etter hvert opparbeidet seg et imponerende nettverk innen industrien (en karakter i Ultimate Spiderman er basert på han) og har mye kunnskap om pulp og superhelter tilbake til 30-tallet. Word Balloon er en av mine favoritt podcast.

Når jeg vokste opp på 70-tallet var jeg bestandig misunnelig på fans som vokste opp i USA med ubegrenset tilgang til hobbyen. Desto morsommere er det nå å kunne få lest det som kommer ut hver uke samtidig med andre nerder fra hele verden og slenge seg med i diskusjoner på internett om det som skjedde i siste nummer av X-men.

Legg igjen en kommentar

Older Posts »
%d bloggere like this: