Archive for Film

Mine favorttfilmer 2016

Nå begynner det å dukke opp noen potensielle favoritter for 2017, så la oss få unna ‘20 på topp’-listen min for fjoråret.

Det var nok å velge i. Jeg måtte trimme en god del for å komme ned i 20.

Årets skuffelse var en veldig svak popcorn-sesong over sommeren. Det er lenge siden jeg har gått så lite på kino i juli og august. I tillegg til mislykkede forsøk på å følge opp franchises (eksempler er Jason Bourne, Ghostbusters og X-men) er det en skandale at Warner etter Dark Knight ikke har klart å lage en DC-film som er like god som den dårligste fra Marvel.

De siste årene har jeg irritert meg over at bra filmer ikke kommer opp på kino. Oslo trenger virkelig et bredere tilbud. Cinemateket og filmfestivaler hjelper noe.

I år vil jeg imidlertid også påpeke at det er noen favoritter hvor det overrasket meg positiv at de ble satt opp på kino, for eksempel ‘The girl with all the gifts’.

Så her er årets liste:

arrival-amy-adams

1. Arrival

I økende grad finnes det science fiction-filmer som har like høy kvalitet som det jeg leser. I Arrival smelter en historie om aliens sammen med det personlige. Manus, regi, scenografi og skuespill var alle helt på topp. Det var en fryd å høre hvordan publikum ble utfordret rundt meg i salen når lyset ble slått på.

Regissøren Denis Villeneuve har imponert meg tidligere med Prisoner og Sicario, men det har vært noe i tonen jeg ikke likte. Likevel har jeg vært overbevist om at han på et tidspunkt ville lage en favoritt-film og her er den. Godt mulig at det kommer flere, så dette er ganske sikkert en fyr det vil komme mer interessant fra.

captain_america_civil_war_poster

2. Captain America: Civil war

Dette er en av de mest perfekt superheltfilmene jeg har sett. Den forteller en interessant og samtidig stram historie som bruker et bredt utvalg helter. Balansen mellom det alvorlige og humoristiske er fantastisk. Og den klarer å introdusere to nye karakterer uten å virke overlesset.

Den forrige Captain America-filmen fikk meg til å tenke at Marvel-filmene ikke kunne fortsette å gjøre finalen stadig større. Derfor var det en lettelse at slutten i Civil War blir dramatisk ved å gjøre slåsskampen personlig, ikke ved å ødelegge større leketøy.

neondemon

3. Neon demon

Kritikkene hadde vært blandet av Neon demon, så jeg var usikker på om jeg kom til å like den. De første bildene av ansiktet til Elle Fanning mot en rød bakgrunn med glitter og pulserende elektro-musikk av Cliff Martinez ryddet all tvil av banen. Jeg er en Nicolas Wending Rafn-fanboy.

Dette groteske eventyret fra Hollywood har en drømmeaktig logikk som minner om en glanset David Lynch.

steve-jobs

4. Steve Jobs

Filmen er et overspent filmet teaterstykke. Det har selvsagt lite å gjøre med den biografiske virkeligheten, men prøver å komme frem til en dypere sannhet ved å sette sammen fakta på nye måter.

toni-erdmann

5. Toni Erdmann

Mange av mine favoritt TV-serier i år er vanskelig å genre-plassere (for eksempel Atlanta og The girlfriend experience). Tysk komedie med innslag av familie-drama, har noen sagt om Toni Erdmann. Skal noen prøve å beskrive hvordan det er å leve i en global verden, er det nødvendig å blande tragedie og absurd komedie. Det jeg virkelig liker med filmen er at den tar alle karakterene og de komplekse situasjonene på alvor. Derfor er den ikke lett å plassere den i en genre-boks.

10_cloverfield_lane

6. 10 Cloverfield Lane

Dette er ganske nær en perfekt genre-film, uten at den føler seg begrenset av konvensjoner og prøver for hardt å gjenskape sine forbilder. Mesteparten av handlingen foregår i et bomberom med tre skuespillere som alle leverer.

manifesto

7. Manifesto

Er dette en film?

På sommerferie i Berlin gikk jeg på et moderne kunstmuseum. I et rom viste de denne installasjonen som består av 12 kortfilmer projisert i et stort rom. Cate Blanchett fremfører kjente manifester, for eksempel dadaistenes programerklæring eller Dogme ‘95. Hver er satt i en setting hvor teksten inngår mer eller mindre naturlig, i flere eksempler som en tale. På det samme tidspunktet i hver film går skuespilleren over i en messende tone som høres i hele rommet samtidig. På den måten blir hele kunstverket ca hvert kvarter knyttet sammen.

Jeg brukte bokstavelig talt timesvis på denne installasjonen. Veldig ofte synes jeg video-kunst blir platt. Det filmfaglige blir for overflatisk. Her fungerte idé, scenografi og skuespill sammen.

Filmene skal visst sette sammen til noe som kan vises i en kinosal, men det er vanskelig å se for seg at det kan ha samme virkning som installasjonen.

the-girl-with-all-the-gifts-poster

8. The girl with all the gifts

I et år hvor zombie TV-seriene har kollapset er det fint å få en film som tar konseptet fra grøsser-klisjéer til smart science fiction.

deadpool

9. Deadpool

En superhelt med selvbevisst South Park-humor er akkurat det jeg trengte i 2016. Og egentlig unngår jeg å lese tegneseriene om denne fan-favoritten, men synes likevel filmen fungerte veldig bra.

singstreet

10. Sing street

Av de filmene som ikke gikk på kino i fjor, er dette den største skandalen. Jeg kan ikke tenke meg annet enn at en varm og morsom film om ungdom på 80-tallet som forelsker seg og spiller i band kunne gått bra med riktig markedsføring.

11. The room

Det begynner å bli noen måneder siden denne filmen om en kvinne og hennes sønn som er stengt inne i et lite rom i årevis gikk på kino. Hadde det ikke vært for at jeg fører en liste over favoritter etterhvert som jeg ser den, hadde jeg knapt husket den. Historien høres uutholdelig ut, men filmen klarer å fortelle historien på en måte som ikke er spekulativ.

12. Kubo and the two-string

Det er en del animasjonsfilmer fra i fjor jeg ikke ha sett enda, men dette er favoritten min foreløpig. Den japanske settingen og dukkene gjorde at den føles mer levende en del av de mer glatte produksjonene.

13. The lobster

Første gang jeg leste hva filmen handlet om, visste jeg at det var noe for meg. Den foregår i en verden, ganske lik vår egen, hvor de som ikke lever i par blir forvist til en slags leir på et hotell. De som ikke finner noen å leve med blir gjort om til et dyr. Hovedpersonen risikerer å bli gjort om til en hummer. Absurditetene henger sammen, verden har så mange detaljer at den virker troverdig og det kommer også vendinger som utforsker tematikken fra flere perspektiver.

14. Creed

Igen, en nærmest perfekt genre-film. Hvem skulle trodd at en ny Rocky-film skulle bli en favoritt? Det skal bli en sann glede å se hva regissør Ryan Coogler gjør med Marvel-helten Black Panther.

15. Tangerine

Mange av de kritikerne jeg følger hadde mye godt å si om denne filmen på slutten av 2015. Når den dukket opp på strømmetjenester kastet jeg meg over den. Tangerine er en ganske enkel film som henger med transseksuelle prostituerte i Los Angels en kveld. Dokumentarisk og filmet på en iPhone gir det mulighet å bli kjent med mennesker du ikke ser så ofte på film.

16. When Marnie was there

Det går stadig rykter om at Studio Ghibli legges ned, men det kommer jevnlig interessante filmer fra det legendariske animasjonsstudioet i Japan. Dette er en poetisk historie om en jente som sendes til tanten på landet. Vennskapet hennes med Marnie blir viktig for henne, men hvem (eller hva) er venninnen?

17. Everybody wants some!

Mulig jeg er litt Linklater-fanboy, men det er bare så fint å henge med denne gjengen med college baseball-spiller på 80-tallet. Det skjer egentlig ikke så mye. Tommel opp til Cinemateket som viste denne og neste film.

18. Midnight special

Dette er noe i nærheten av kino-utgaven av Stranger things. Det foregår ikke på 80-tallet og er litt mer vag i finalen, men jeg likte godt denne Spielberg-inspirerte historien om en gutt med spesielle evner på flukt med faren sin fra en kult og myndighetene.

19. Train to Busan

Fantastisk underholdende zombie-historie og kanskje årets beste actionfilm. Det har vært snakk om en amerikansk versjon allerede, men det blir neppe like bra som den anarkistiske koreanske filmen. De beste asiatiske filmene har en tendens til løpe fra den ene genren til den andre. Her har vi rask rekkefølge familiedrama, action, komedie og samfunnskritikk.

20. Eye in the sky

En klar idé-film hvor bruken av droner i krigen blir utforsket, fra den flere etiske problemstillinger. Historien er bra, stramt regissert med gode skuespillere. Den eneste grunnen til at den ikke havner lenger opp på listen er at den nesten litt for mekanisk hopper mellom de forskjellige perspektivene.

Legg igjen en kommentar

Mine favorittfilmer 2015

De siste dagene har jeg prøvd å få med meg noen potensielle toppfilmer fra 2015 på strømming og kino. Nå er det stopp! Jeg var så utslitt av seriøse filmer i går at det ble en runde med ‘Jupiter ascending’ på Netflix.

Er det noen mesterverk som henger igjen, får det heller dukke opp på neste års liste. Mommy var for eksempel på mange topplister for 2014, men det tok litt tid før jeg fikk sett den. Den var bare for bra til å ikke være på en favorittliste.

Tradisjonen tro består listen min av 20 filmer. Innspurten gjorde at en del popcorn-filmer ble rensket ut de siste dagene. Den siste Mission Impossible-filmen kunne fortjent en plass. Jeg likte finalen i Hunger Games-serien bedre enn de fleste. Skulle jeg valgt en Marvel-film, hadde det nok blitt Ant-man.

De siste årene har jeg vært litt deprimert fordi flere av filmene på favorittlisten min ikke har hatt kinodistribusjon. Det gjelder 6 i år, men de fleste er i nedre del av listen. Den gode nyheten er at mer dukker opp tidligere på strømmetjenestene nå. Har du et par leverandører og vet hva du ser etter, er det mye snadder å finne.

Her er årets liste:

exmachina

1. Ex machina

Smart science fiction sniker seg inn på første plassen. Ingen er overrasket over at Alex Garland skrev et bra manuskript. At han også laget en visuelt spennende film med gode skuespillerprestasjoner var vanskeligere å forutsi. Innimellom spennende samtaler og de store idéene var det innslag av uforutsigbar galskap, som Oscar Isaacs danse-utskeilse.

louder-than-bombs-teaserposter-21x30-screen

2. Louder than bombs

Jeg satt i helspenn gjennom hele filmen. Hvorfor kan ikke flere filmer være så gjennomført? Dette er klassisk arthouse film med vonde familiesituasjoner og psykologi. Det som hever filmen flere hakk er klipping og drømmeaktige tablåer som understreker handlingen. Joachim Trier har laget en tredje film som plasserer seg blant mine favoritter.

madmaxfuryroad

3. Mad Max: Fury Road

Dette er en tilnærmet perfekt action film som holder nerven fra start til slutt. Plot og karakterer blir fortalt gjennom bilkjøring og slåssing. En av de få filmene jeg så flere ganger på kino i år.

mommy

4. Mommy

Her ble det ikke bare litt støvkorn i øyet, tårene rant. Jeg tror dette er min sterkeste følelsmessige reaksjon på kino noen gang. Så kan jeg forstå de som synes filmen er overspent og melodramatisk, men her blir det holdt i tømme av selvsikker regi og teknikk.

themartian

5. The Martian

Hvem hadde trodd Ridley Scott hadde enda en bra science fiction film i seg? Han har ikke levert en fulltreffer på lenge nå. Filmen har ikke pretensjoner om å si noe dypere. Det er helt greit når den er så godt fortalt.

insideout

6. Inside Out

Endelig er Pixar tilbake igjen i full vigør! Filmskaperne tar en ganske komplisert idé, hvordan følelser skaper personlighet, og lager storartet underholdning av det for barn og voksne.

itfollows

7. It Follows

Det kommer underholdnende grøssere med jevne mellomrom, men en med så mye undertekst og følelsesmessig dybde er det lenge siden jeg har sett. Utgangspunktet er klisjéen om puritanisme, men spunnet ut til noe moderne og interessant.

nightcrawler

8. Nightcrawler

Fascinerende karakterstudie av en person som utnytter medias behov for det sensasjonelle. Psykologien og satiren går hånd-i-hånd i denne fullendte thrilleren.

theforce awakens

9. Star Wars: The Force Awakens

Vanskelighetsgraden var svært høy. Å levere noe som føltes tilfredsstillende er en bragd. Så kan jeg innvende at dette kanskje var litt for tett opp til de bra Star Wars-filmene og at hovedskurken var temmelig dårlig data-effekter. Isteden velger jeg å ta av meg hatten for at J. J. Abrams legger en solid grunnmur i en franchise som nå kan gjøre noe mer dristig i de neste filmene.

agirlwalkshomealoneatnight

10. A Girl Walks Home Alone at Night

Jeg sitter bare med et stort smil etter denne filmen. Det er så mye lekenhet og kulhet her. Litt på grunn av nostalgi for indie-filmer fra 90-tallet fra folk som Hal Hartley og Jim Jarmusch. Men også fordi en iransk vampyr western føles nyskapende.

11. Whiplash

Kampen mellom en i overkant intens tromme-lærer og studenten hans er en av årets mer nervepirrende filmopplevelsene. Her er det ikke noe dilldall, bare en besettende historie fortalt svært godt.

12. Dheepan

Filmen tar deg på innsiden av det å være flyktning i et fremmed land. Tre fremmede utgir seg for å være en familie for å komme til Frankrike. Vel fremme oppdager de at det å bo i en drabantby har sine egne utfordringer. Litt mye gangster på slutten, kanskje, men Dheepan klarte å gjøre det på sin særegne måte.

13. Taxi Teheran

Den iranske regissøren Jafar Panahi får ikke lov av regimet til å lage film. Så hva gjør han? Lager anti-film. Dette gir seg ut for å være tilfeldig opptak mens regissøren livnærer seg som taxi-sjåfør. Alt ser ekte ut, men samtalene og det som skjer er nok nøye regissert.

14. White God

Dette har en av årets beste åpninger (kan sees i traileren). En jente sykler ned en stille sommergate i en by. Plutselig halser hundrevis av hunder etter henne. Så hopper historien noen dager tilbake. Jenta eier hunden Hagen som blir kastet ut av faren. I en del følger vi en sosialrealistisk historie om omsorgssvikt. En annen følger en Silkesvarten-liknende fortelling om forskjellige mennesker Hagen blir utsatt for. Til slutt møtes det hele i en ‘Planet of the apes’-liknende finale. Dette er den merkligste og mest vellykkede genre-blandingen jeg har sett på en stund.

15. En natt i Berlin

En to og en halv time lang film uten et eneste klipp. Og her er det ikke noe juks med at kamera går bak en stolpe, som i Birdman. Alt er tatt i en takning. Fortellingen inkluderer bevegelse over flere kilometer, et ran og masse action, så listen er lagt skyhøyt. Det gir en uvanlig rytme, særlig på starten når alt bygges opp. Men det fungerer som pokker og er nærmest som et akrobatisk sirkusnummer.

16. The Look of Silence

Act of Killing var nok bedre og hadde en klarere idé. Likevel må jeg si at runde to hvor regissøren og hans medsammensvoren graver i gamle folkemord i Indonesia er fascinerende.

17. Clouds of Sils Maria

Dette er kanskje den filmen jeg har mest lyst til å se flere ganger. Hoveddelen følger arbeidet en skuespiller gjør med assistenten sin for å bearbeide en teaterrolle. For 20 år siden spilte hun en ung jente som hadde et forhold til en middelaldrende dame. Nå har hun blitt overtalt til å spille den eldre. Virkeligheten og kunsten går over i hverandre. Det minner litt om min favoritt Ingemar Bergman-film, Persona.

18. The One I Love

Her er en science fiction-film uten tekno-mas. Et ektepar med problemer drar på et landsted for å pleie forholdet sitt. Der oppdager de et rom hvor ideal-versjonen av partneren er tilgjengelig. Elegant, morsomt og spennende manus med amerikansk indie-rytme.

19. World of Tomorrow

Don Hertzfeldt er nærmest sin egen genre av animasjon. ‘It’s such a beautiful day’ havnet på en tidligere favorittliste. Den var nesten for depressiv. Her er balansen mellom det mørke og humoristiske langt bedre, men de enkle strekene er de samme. En klone fra fremtiden kommer og besøker en liten jente for å ta henne med på en reise gjennom tid og rom. Mye skjer på noen få minutter. Kan leies på Vimeo.

20. Beasts of No Nation

Helst ville jeg sett denne på kino, men kan Netflix bidra til at flere filmer av denne typen lages, ofrer jeg gjerne film på lerretet. Dette er en mørk fortelling om barnesoldater i Afrika. Regissør Cary Fukunaga vet hvordan han skal lage en visuelt slående film og bruker utmerkede skuespillere som Idris Elba.

Legg igjen en kommentar

Tiårs-jubileum i Katakombene

For 10 år siden samlet Thomas Herlofsen en gjeng med filmbloggere og Skiensfolk til filmtreffet Katakombene. Siden har han arrangert dette hvert år. Og jeg synes det er så gøy at jeg har prioritert å komme hvert år.

Det hjelper at jeg kommer fra Skien og kan kombinere det med familiebesøk.

Men først og fremst er det fordi Thomas skrur sammen et interessant program med filmer og aktiviteter som byr på overraskelser selv for den mest blaserte film-entusiast. Jeg ser filmer på kino hver uke og følger med på masse filmblogger. Likevel byr Katakombene på noen overraskelser hvert år.

I løpet av 10 år har det utviklet seg noen tradisjoner. Jeg organiserer pizza-bestillinger. Espen insisterer på at vi trenger minst 11. Quiz. Snorkelyder når arrangementet går inn i sin 10. time. Usikkerhet om jeg drømmer eller er våken når klokken kryper over midnatt.

Her er årets program:

The_Midnight_After_poster

The Midnight After

Hong Kong-film med Lost-tendenser, på godt og vondt. En minibuss fra sentrum kjører gjennom en tunnel, og plutselig befinner de seg i en by uten noen andre mennesker.

Idéen er god, med noen fine øyeblikk. Problemet er at filmen aldri definerer noen regler for galskapen, så det hele blir ganske tilfeldig. Kunne like godt vært en midnattsfilm.

the-harder-they-come-movie-poster-1972-1020174141

The Harder They Come

Klassisk gangster-drama på Jamaica med mye reggae-musikk og litt sosialrealisme. En solid film som fulgte genre-konvensjonene, men hadde sin egen skjeve rytme.

Bluedahlia

The Blue Dahlia

Klassisk film noir fra 1946 som jeg har lest og hørt om tidligere. Dette var en gjennomført thriller med bra manus av Raymond Chandler og gode skuespillere i alle roller. Jeg likte hvor godt plottet var skrudd sammen, uten at det ble forutsigbart.

apocalypseoz

Apocalypse Oz

En kuriøs mashup av Apocalypse Now og Trollmannen fra Oz. Det var morsomt, men det var godt at den holdt seg til under halvtimen.

Gymkata

Gymkata

En ‘så dårlig at den er bra’-klassiker jeg har hørt mye om. Den virkelige turnstjernen Kurt Tomas skal leke action-helt i denne absurde filmen fra 1985. Når det dukker opp skurker, har det en tendens til å dukke opp en turnstang eller en bøylehest.

Manuset er absurd dårlig. Jeg tviler nesten på om noen kan ha lest i gjennom det før de begynte å filme. Hvem syntes det var en god idé å kalle et land med en ninja-hær for Parmistan?

Høylytte kommentarer underveis og latter på feil steder er en forutsetning for fullt utbytte.

agirlwalkshomealoneatnight

A Girl Walks Home Alone At Night

Dette er blant favorittfilmene mine i 2015, men det hørtes ut som om resten av salen var mer lunkne.

Pitchen er at det er en iransk vampyrfilm.

For meg er det hele stemningen i filmen som er så fin. Elegant sort/hvit scenografi. Dramaturgi som i Hal Hartley eller Jim Jarmusch fra nittitallet. En fin bruk av soundtrack. Lange partier uten noe dialog. Når det blir dialog foregår den som snurrig meta-konversasjoner.

suspiria

Suspira

Jeg trodde dette var en film jeg hadde sett, men tror det må ha vært en annen Dario Argento-film.

Dette er et mareritt med høyt soundtrack, en syk fargepalett og okkult arkitektur. Men et bra mareritt.

Argento har rykte for å være så gal og brutal, at det nesten føltes snillere enn fryktet. Når det er sagt, mordene er godt over middels utspekulerte og blodige. Han sparer ikke på konfekten.

Hvis noen sovnet under nestsiste film og våknet under Suspira frykter jeg får senskader.

Så vaklet jeg søvndrukken hjem til barndomshjemmet og lurte på hva slags filmperler Thomas vil servere om et år.

Legg igjen en kommentar

En lang tagning i Berlin

Kunst er på sitt beste når den må forholde seg til strenge rammer. Derfor velger noen å lage og følge kronglete manifester som Lars von Trier i en periode. Derfor kan det bli store filmer av trange kår.

Og kanskje er det derfor en regissør kan få den sprø idéen å lage en film i en tagning.

Birdman fra i fjor jukset ved å kjøre kamera bak søyler når det var behov for å kutte. For å skjule klippene drev de opp tempoet noe enormt med huing, skriking og tromming. Digitale effekter var svært lite dogme. Det var en bra film, men for heseblesende til å havne blant årets favoritter.

Victoria

Victoria er mer ærlig i uttrykket. 2 og en halv time er filmet i en lang tagning av nordmannen Sturla Brandth Grøvlen. Tempo er variert gjennom hele fortellingen. Oppjaget på en nattklubb i starten: søkende når hovedpersonen møter en guttegjeng på drift i Berlin-natten, rolig i nachspiel-samtaler og thriller-rytmen setter inn i siste halvdel.

Traileren og omtalene fanget meg umiddelbart. Kombinasjonen av genre-film og høye håndverksmessige ambisjoner tiltaler meg. Og Victoria leverte på det.

Mangelen på kutt jobber mot trenden til stadige kjappere rytme. Det kan føles litt gammeldags å følge hovedpersonene hvert sekund. Se på en film fra noen ti-år tilbake og du kan fort få følelsen at alt tar en evighet.

Oppbyggingen tar sin tid i Victoria, men på veien tar filmen seg tid til å forklare motivasjonen til hovedpersonene. Hvor godt man henger med i svingene er nok avhengig av at vi tror på at hovedpersonen først velger å henge med guttegjengen og deretter at hun blir med på ranet. Forklaringen holder så vidt det er.

Uansett synes jeg hele filmen har en fin, naturlig rytme. Akkurat som i livet tar noen ting tid, andre bare hopper avgårde. Fotografen står for en gangs skyld i sentrum for alt, men regissøren og ensembelet av skuespiller gir god støtte underveis.

Legg igjen en kommentar

Amerikanske superhelter og en veldig engelsk bjørn

Barnealibiene mine er oppe i tenårene mine nå, så jeg har begynt å gå på tegnefilmer på kino alene. En bestemor med barnebarnet på slep kommenterte at det var så morsomt å se voksne gå på Paddington.

Unnskyldningen min var at jeg vokste opp med den lille bjørnen i bøker og på TV på 70-tallet. Og Mark Kermode hadde forsikret om at dette var god underholdning for alle.

paddington

Det jeg husker fra Paddington er noen små bildebøker, tøyaktig animasjoner, marmeladesmørbrød og en veldig britisk stemning. Kan det gjenskapes i 2015 med datagrafikk og et behov for å gjøre alt om til action?

Svaret er ja. Det er nok av slapstick og komedie til å holde oppmerksomheten til de minste, men hver scene med kaos avsluttes med et høflig nikk. Selv når det blir skummelt, dominerer følelsen av at det går greit til sist.

Paddington har så mye personlighet, at jeg glemmer at det er datagrafikk. Et imponerende lag engelske skuespillere gjør at jeg aldri tviler på at bjørnen er en karakter på linje med menneskene.

bighero6

Big hero 6 er like amerikansk som Paddington er engelsk, med et lite touch av manga i utformingen av byen San Fransokyo.

Dette er en vaskekte superhelt-historie. Det begynner med to foreldreløse gutter med håndlag for teknologi, fortsetter med et tragisk dødsfall, en robot og en gjeng med nerder som skal få has på en superskurk.

Bruken av animasjon for å male frem en by som blander et virkelig sted med noe litt mer fantastisk og demonstrasjonen av superkrefter, gjør at dette føles som noe annerledes enn en Marvel-film.

Dessverre skjemmes filmen av å ligne veldig på finalen i Avengers-filmen: Enda en stor greie som prøver å utslette en hel by. Vær så snill, kan superheltfilmer som begynner bra snart sørge for å lage en finale som står til de første ⅔-delen av filmen?

Slutten gjør at Big hero 6 ikke kommer opp mot Incredibles. Jeg tror til og med Paddington bør sees før superheltene.

Legg igjen en kommentar

Historier fra virkeligheten er vanskelig

Nordmenn venter spent på Oscar-utdelingen i år. The imitation game av Morten Tyldum føles halveis som en norsk kandidat. Jeg er ikke særlig imponert, til tross for at jeg har stor tro på regissøren.

imiationgame

Historien om Alan Turing og arbeidet med å knekke den tyske koden burde være et ypperlig utgangspunkt for en film. Legg til en spennende karakter forut for sin tid som la grunnlaget for mye av teknologien vi bruker i dag, og alt burde ligge til rette for en interessant fortelling.

Problemet oppstår når manusforfatter og regissør stapper alle fakta i en liten boks. Alt som stikker uten for kantene klippes bort.

Jeg har ikke noe i mot at filmer tar seg store friheter med virkeligheten. The social network, filmen om Facebook, tar seg minst like store friheter. Men den påstår ikke noe annet. Måten den er skrudd sammen på signaliserer i større grad at den er godt jugd. Og den kommer frem til en dypere sannhet om teknologien ved å gjøre det.

I en grundig kritikk i New York Review of Books beskriver Christian Caryl hvor galt det er:

“… either you embrace the richness of Turing as a character and trust the audience to follow you there, or you simply capitulate, by reducing him to a caricature of the tortured genius. The latter, I’m afraid, is the path chosen by director Morten Tyldum and screenwriter Graham Moore…”

I motsetning til The Social Network er ikke målet en dypere sannhet. Snarere tvert i mot, filmen beveger seg hele tiden på overflaten og hamrer løs på billige poeng.

Noen eksempler på hva jeg finner særlig irriterende:

  • Karakteren til Alan Turing og sjefen hans er karikaturer av de historiske personene. Det er gjort for å skape humor og konflikt. Dramaturgi trumfer virkeligheten, ikke for å lage en bedre historie, men for å skape enkel underholdning.
  • Spionen som presser Alan Turing senere i filmen var ikke en del av kodeknekkerne. Jeg går ut i fra at poenget er å vise at å gjøre homofili ulovlig skaper grobunn for utpressing. Men er det virkelig verdt å dikte opp en historie om at helten er forræder for å få frem dette?
  • Og hvordan er det mulig å lage en film som gjør Turing til en homofil martyr uten å vise så mye som et kyss? Det får meg til å lure på hvor langt vi egentlig er kommet i 2015.

Jeg beundrer Morten Tyldums evne til å drive en historie fremover. Hodejegerne var en thriller som var dyktig skrudd sammen. I The imitation game viser denne styrken seg å være en svakhet. Det vil nok være sunt å regissøren å komme over til fiksjon i neste film.

Manuset gjør også et par gode valg. Fremfor å fortelle hele livet til en kjent person, tar den tak i noen få år. Hoppingen frem og tilbake i tid er dyktig gjort, selv når noen av sammenhengene mellom skoledager, krigen og rettsoppgjøret helt tydelig tar seg friheter for å hamre inn et poeng.

Så jeg blir ikke lei meg om den ‘norske’ kandidaten taper. Boyhood og Whiplash er mine favoritter.

Diskusjonen om forholdet mellom film og virkelighet har tatt av i USA i år etter at usedvanlig mange av Oscar-kandidatene bygger på historier fra virkeligheten. Både Dissolve og Pop Culture Happy Hour har interessante samtaler om dette, som særlig dreier seg rundt filmen om Martin Luther King og Selma.

Legg igjen en kommentar

Mine favorittfilmer i 2014

Det er aldri noe problem å plukke ut 20 gode favorittfilmer i løpet av et år, 10 holder ikke.

Hvor mye popcorn det er på listen varierer mye fra et år til et annet. I det siste har jeg vært veldig imponert over superhelter og action. Så lenge de dumme filmene er så smarte som i år, klager ikke jeg på mer av det samme. Det eneste som irriterer meg er at uansett hvor orginale Marvel-filmer er i starten, så ender de med store gjenstander som styrter ned i en by.

Stadig mer av film-dietten min kommer fra strømming eller DVD, til tross for ukentlig besøk på kino. I år hadde ikke Under the skin, Locke eller Blue ruin distribusjon. Til gjengjeld var Raid 2 og Snowpiercer hyggelige overraskelser på lerretet i Oslo.

undertheskin

1. Under the skin

Tankevekkende science fiction er min favoritt-genre. Det er fint å se at filmer av denne typen begynner å matche de beste bøkene. Denne stemningfulle studien av en fremmed som utforsker Skottland er tankevekkende. Scarlett Johansen gjør en av sine beste roller. Musikken er original og står svært bra til bildene.

boyhood

2. Boyhood

Når jeg går gjennom listen min fra året som har gått, er det opplevelsene som har sittet lengst igjen som får forrang. Fortellingen hvor vi følger en gutt over 12 år og ser han vokse opp foran øynene våre er gjenkjennbar, uten å ty til enkle dramatiseringer. Istedenfor å konsentrere seg om selvsagte milepæler, får vi se øyeblikkene som virkelig betyr noe for en oppvekst. Spørsmålet mitt etter å ha sett Boyhood er hvorfor vi godtar så mange tenåringer som ikke oppfører seg naturlig på film og TV.

The-Great-Beauty

3. The great beauty

Litt juks, siden den hadde premiere på kino i 2013, men pokker for en film. Vi blir kjent med en dekadent evig ungkar. Han beveger seg elegant rundt i Roma. Han kan virke overflatisk og ironisk, men har også melankolske følelser i møte med virkeligheten rundt seg. Jeg elsker middagsselskapet hvor han brutalt avkler en venninne alle hennes livsløgner. Bonuspoeng for en fin skildring av en vakker by høyt på min favorittliste.

legomovie

4. Lego-filmen

En av de få filmene jeg har kjøpt det siste året. Den har vitser og morsomme poenger i et tempo jeg ikke har sett siden Hjelp, vi flyr. Det er et mirakel at en film basert på en leke kan være så bra.

ineterestellar

5. Interstellar

Jeg hører hva kritikerne sier, men hard science fiction og melankolsk stemning fungerte perfekt for meg.

theraid

6. Raid 2

Når jeg blir kritisk til underholdningsfilmer og noen beskylder meg for å ikke like action, er det bare å peke til denne voldskonfekten. Historien prøver litt for hardt, men god, oppfinnsom kampsport og biljakt trumfer alle andre svakheter. Det er fint å se at det fremdeles er mulig å lage action-scener jeg ikke har sett før.

locke

7. Locke

En av de filmen jeg har henvist til flest ganger i samtaler i løpet av året. Først og fremst er det en oppvisning i smart manus og skuespillerkunst fra Tom Hardy. Noe av det som fasinerte meg var utforskningen av den moderne mannen og hvor stor rolle det å beherske en jobb spilte i historien.

edgeoftomorrow

8. Edge of tomorrow

Dette er årets beste popcorn-film, men den gjorde det skuffende dårlig på kino. Versjonen av ‘samme dag gjenoppleves flere ganger’-plottet føles frisk og variert. Markedsføringen sviktet på alle nivåer, ikke minst ved at man endret tittelen fra Everyting is kill.

gonegirl

9. Gone girl

Boken Gone girl var fantastisk. Var det noen som kunne levere dette på lerretet, så var det David Fincher. Balansen i kampen mellom upålitelige fortellere er noe forrykket i forhold til orginalen. Skuespillerne gir alle karrierebeste.

snowpiercer

10. Snowpiercer

Den filmen jeg har sett flest ganger i år. Her er det action, allegori og visuell effekter om hverandre i et festfyrverkeri.

11. X-men: Days of future past

Flere superhelt-filmer var bra i år, men jeg synes X-men var best. Mange helter og skurker behøver ikke være så ille med den rette regissøren ved roret. Action-scenene brukte interessante effekter og er mindre forutsigbare enn Guardians of the galaxy og Captain America 2.

12. Her

En svært god science fiction-fabel som har klart å holde seg på listen nesten et år etter at den gikk på kino. Imponerende vellaget film om mennesker i en teknologisk tidsalder med høy vanskelighetsgrad.

13. Dawn of the planet of the apes

Blir dette den mest siterte filmen fra 2014? “Human work” fungerer både i filmen og som en scene som kan parodieres. Finstemt skuespill ved hjelp av motion capture og grafikk imponerer, men aper på hest med gevær slår alt.

14. Calvary

Finstemt drama om religion fortalt gjennom mennesker i en liten landsby. Årets beste åpningsscene, fra innsiden av en skriftestol hvor presten anonymt blir fortalt at han vil dø om en uke.

15. Grand Budapest Hotell

En skikkelig bløtkake av en film. Den fragmenterte historien grep meg ikke like mye som andre Anderson-filmer. Jeg håper ikke de som er lei av stilen hans får gjennomslag. Snurrepipperiene kan gjerne komme i flere år fremover.

16. En due satt på en gren

Så noe helt annerledes. De absurde, teatrealske opptrinnene til Roy Anderson er nesten det totalt motsatte av Grand Budapest Hotell. Dette foregår i en grå, sosialdemokratisk verden det er lett å kjenne seg igjen i til tross for alt det surrealistiske. Den havner litt ned på listen fordi jeg synes filmen mistet balansen mellom det humoristiske og tragiske mot slutten.

17. Inside Llewyn Davis

En film som først og fremst er stemning, en slags ‘Sult’ satt til New York (med en avstikker til Chicago) på 60-tallet.

18. 12 years a slave

Regissøren Steve McQueen er i ferd med å bli en favoritt. Han lager filmer som balanserer det estetiske, fortelling og karakterer veldig godt. Og det er nødvendig i møte med en brutal film om slaveriet.

19. Prinsess Kaguya

De to siste Ghibli-filmene er neste mer for voksne enn barn. En poetisk fortelling i et akvarell-lignende uttrykk kan bli en tålmodihetsprøve for de minste, i hvert fall den dagen jeg så den. For meg er dette kanskje årets vakreste film.

20. Blue ruin

Sånn hadde jeg tatt hevn. Klønete og delvis mislykket. Ved å spille mot klisjeene blir volden mer brutal, men også mørkt humoristisk. Selv ikke masse hype og høye forventinger klart å ødelegge filmen for meg.

Legg igjen en kommentar

Lidelse for kunsten

Januar er tiden for kvalitetsfilm, med og uten hermetegn. Alle Osar-kandidatene skyves frem, mens popcorn-tidtrøyte må vente noen måneder. På kino nå går to filmer om mennesker som lider for kunsten og er kandidater til flere priser.

Er ikke lidelse det dramtiske grepet i nesten alle biografier? En vanskelig barndom som forklarer behovet for å prestere og den kreative impulsen, en hard kamp for å kjempe seg frem til sin egen stemme og beseire personlige demoner, for så å oppnå suksess i siste scene.

Mr_Turner_poster

At Mr Turner aldri sporer av i en forutsigbar dramaturgi kan vi takke regissøren Mike Leigh for. Han improviserer alltid filmene sine frem med skuespillerne og lar seg ikke friste av forenklinger i historien.

Seeren droppes ned i fortellingen og observerer maleren i moden alder. Maleriene er fantastiske og forut for sin tid. Gjennom scenografien ser vi landskapene gjennom øynene til Turner.

Privatlivet er det vanskeligere å beundre. Hovedpersonen er så oppslukt av kunsten at mennesker og sosiale konvensjoner må finne seg i å bli nedskjøvet til side. Likevel bobler de sterke følelsene til overflaten i en haltende fremføring av en opera-aria,  to forknytte hender på ryggen når han får dårlige nyheter og andre scener.

Jeg liker Mike Leigh best innenfor rammene av et kostymedrama. Topsy Turvy er en tidligere favoritt. Dybden i karakteren skildret ypperlig av Timothy Spall gjør at manglende Oscar-nominasjon virker merkelig. Fraværet av en enkel fortelling gjør kanskje at noen faller av lasset på veien.

whiplash

I Whiplash er lidelsen til den ambisiøse trommeslageren Andrew Neiman bokstavelig. Svetten og blodet drypper. Hender avkjøles i isbiter for at han skal holde ut øvelsene litt lenger. Over han står dirigenten Flethcer og pisker han frem til å nå sitt potensiale.

Historien fortelles stramt og godt, men aldri forutsigbart. I Miles Teller og J K Simmons har regissøren to fantastiske skuespillere. Læreren gir meg assosiasjoner til den første rollen jeg la merke til han i, ny-nazisten i TV-serien Oz.

Etter at siste duellen er over spør jeg meg om filmen hadde en lykkelig eller tragisk slutt. Det Fletcher mener må til for å bli et geni er så ekstremt at et hvilket som helst utfall ville gitt meg svært ambivalente følelser.

Dette er allerede en sterk kandidat til årets beste film for meg. Den fungerer både som en følelsemessig sterk historie og en film jeg har lyst til å diskutere etterpå.

Legg igjen en kommentar

Høy pris for tysk terrorist-jakt

Det behøver ikke alltid å stå om tuenvis av liv og inkludere kamp med episke skurker. I den lavmælte spionthrilleren A most wanted man dreier det seg mer om jobben med å få kontroll over mennesker som en gang kan bringe etterretningsorganisasjonen i posisjon til å ta de store fiskene.

Her er det ikke de farlige terroristene som skal tas i et regn av kuler og eksplosjoner. For menneskene som er involvert er likevel innsatsen svært høy.

A_Most_Wanted_Man_Poster

Filmen bygger på boken ved samme navn av John le Carré. Han står bak klassiske spionfortellinger fra den kalde krigen og har de siste klart å ta tak i mer moderne konflikter. Tinker tailor soldier spy fra noen år tilbake er det klassiske eksempelet på agenter som bruker vel så mye tid på å lese dokumenter og politikk som action.

Fortiden til regissør Anton Corbijn som fotograf er tydelig i komposisjonen av bilder. Han har et øye for det visuelle, men mer i innrammingen enn dramaturgi. Skuespillerne må dra mye av lasset. Klipp og flyt hjelper ikke meg som seer like mye til å følge den til tider kompliserte fortellingen. Derfor bærer ikke filmen helt de interessante temaene om prisen spioner og mistenkte må betale.

Philip Seymor Hoffman var helt klart en av våre største skuespillere. Jeg føler et savn etter etter å ha sett hans siste rolleprestasjon. Rachel McAdams og Willem Dafoe gjør en solid innsats. De er begge gode skuespillere som ikke helt har fått de rollene de fortjener de siste årene. Det samme kan sies om stjernemateriellet Daniel Brühl som er sørgelig bortgjemt som fotsoldat.

Regissøren, Hoffman og en spionfortelling i gråtoner, som TV-serien Homeland, gjorde meg interessert i ‘A most wanted man’. Regissøren gaper over litt mer enn han klarer å svelge ned, men filmen er verdt en titt.

Legg igjen en kommentar

Mine 20 favorittfilmer i 2013

Det store temaet i 2013 er hvor stor plass strømming som distribusjonsmetode har blant favorittfilmene jeg så. 25 %  av de jeg nevner i denne artikkelen gikk ikke på kino i Norge, jeg så de på iTunes, Vimeo og Netflix, og det ligger enda flere filmer av denne typen blant det jeg likte godt. I tillegg ble The World’s End først vist i Oslo etter Facebook-aksjoner.

En del av samme trenden er det at 4 av filmene er finansiert gjennom Kickstarter eller andre utradisjonelle kilder.

Til tross for at jeg går ukentlig på kino, blir dette stadig mindre viktig for meg som filminteressert. Når det er mulig å utforske nisjer andre steder, blir det mer interessant enn å sette seg inn i saler hvor tilbudeter  bestemt av uransaklige kinosjefer og distributører. Etter å ha sett minst 100 filmer i året i 30 år, er det ikke nødvendigvis så interessant å se enda en testoron-action.

Ikke for det. Listen bør vel vise at jeg setter stor pris på god underholdning og B-film. Men hvorfor godta dritt og klisjeer, når det finnes gode og originale opplevelser i sofakroken?

stories we tell

Stories we tell

Sarah Polley har siden The sweet hereafter interessert meg som skuespiller og filmskaper. Her skyter hun blink med en dokumentar om familien sin. Historien hun forteller er fascinerende i seg selv, men enda mer som en dekonstruksjon av hvordan vi tolker virkeligheten og hva det betyr å lage en dokumentar. Årets mest formfullendte film havner klart på toppen av listen min.

beforemidinght

Before midnight

Tidligere har vi fulgt Jesse og Celine i en uskyldig forelskelse i ungdommen, deretter et mer modent møte 9 år senere. Nå treffer vi dem etter at de har levd sammen i flere år. Den naive forventningen som har ligget over de to tidligere filmene er blåst bort når hverdagens realiteter har meldt seg. Sånn sett er dette en råere film, men det måtte til når det skulle lages en utgave nummer 3.

Upstream_Color_poster

Upstream Color

Slapp av. Ikke la uvant filmspråk forvirre deg. Her er det bare å la seg rive med. Og det er greit, for til syvende og sist henger det hele godt sammen, etter min mening. I det ytre blir en kvinne kidnappet og finner senere sammen med en mann. Det hele bindes sammen av en parasitt som gjennom flere trinn påvirker livet til menneskene på negative måter. Her er det store idéer og spenstig bruk av film, alt bundet sammen av en veldig human historie.

Denne kan sees på amerikanske Netflix. Alt-mulig-mannen Shane Carruth valgte å distribuere den selv for å sette filmen inn i den rette sammenhengen, som han har sagt.

220px-The_Place_Beyond_the_Pines_Poster

The place beyond the pines

Her har kritikkene svingt fra slakt til ros til at deler av filmen var bra. Filmen er en realistisk thriller fortalt i tre deler. Dramaturgien gir det hele et mer formelt preg, som et gresk drama eller et Ibsen-stykke om skyld og straff på tvers av generasjoner. Så hvor godt du liker filmen er avhengig i om du får det realistiske og mer kunstige til å henge sammen. Dette er en film jeg ble veldig overrasket over, og jeg elsket det.

220px-The_World's_End_poster

The world’s end

Tenk at denne nesten ikke ble satt opp på kino i Norge. Den inneholder noen av de morsomste action-scenene jeg så i 2013. Heldigvis bruker den tid på å introdusere vennegjengen som går på en siste pub-til-pub-runde i hjembyen før middelalderen tar dem. Det er morsomt nok, med noen av de beste engelske komikerne i hovedrollen. Og så tar det skikkelig av i siste del når vi oppdager hvorfor hjembyen har blitt så mye kjedeligere med årene.

actofkilling

The act of killing

Her kommer dokumentaren som gjennom intevjuer med de som utførte etniske massemord i Indonesia på 70-tallet og dramatiseringer regissert av overgriperne, gir mer informasjon enn det som er behagelig om hvordan etnisk utrensking fungerer.

To ting hindrer meg fra å sette den på toppen av listen: 1) Livredde unger som deltar i opptrinnene illustrer hvordan filmmakerne sannsynligvis tråkker over noen etiske grenser, og 2) Jeg har følelsen av at noe manipulering av deltakerne og oss er usynlig i filmen, noe som svekker troverdigheten. Men det som vises føles som så viktig at The act of killing bør sees. Går fremdeles på kino.

215px-Holy_Motors_poster

Holy motors

En fyr kjører rundt i Paris og spiller forskjellige karakterer. Hvert sekund er fantastisk iscenesatt. Dette er også en film som det er nødvendig å nyte mer som musikk enn fortelling. Jeg har problemer med å forklare hva som skjer her, men har følelsen av at den tar temperaturen på vår tid bedre enn noen annen film på listen.

Gravity_Poster

Gravity

Endelig en film i 3D hvor det fungerer! Etter Avatar har jeg blitt stadig mer skuffet over den nye teknologien og nå oppsøker jeg 2D-versjonen av filmene. Dette er ganske enkelt en dyr B-film hvor alt fungerer. Går fremdeles på kino.

PREMIEREINVITE-gray_ca

Girl walk // All day

Dette var en av de første filmene jeg så i fjor, etter å ha sett den på flere amerikanske topplister for 2012. Det hele er velsignet enkelt og livbejaende: En jente danser seg tvers over New York til en remix av poulære musikk fra de siste årene. Kan sees gratis på nettsidene til filmen.

220px-Catching-Fire_poster

Hunger games: Cathcing fire

Hvor heldig er vi ikke når vi lever i en tid hvor Katniss og Jennifer Lawrence er blant de mest populære navnene i pop-kulturen? Jeg leste Hunger games-triologien i fjor og er svært imponert. Filmatiseringene har klart å fange opp veldig mye av det som er fascinerende, uten å vaske bort samfunnskritikken. Går fremdeles på kino.

Captain_Phillips_Poster

Captain Phillips

Er det historien om en mann som opplever en kapring eller en kritikk av globaliseringen? Begge deler. Jeg ble positivt overrasket over hvordan filmen både var spennende og klart å få frem det forvirrende i asymmetrisk maktbruk i en aktuell situasjon, hvor alle sider fikk komme til orde.

220px-Only_God_Forgives_poster

Only god fogives

Denne filmen har fått veldig mye slakt, men jeg likte den. For meg var det en helt naturlig fortsettelse av Nicolas Winding Refns tre siste filmer Bronson, Valhalla Rising og Drive. Så liker jeg det visuelle uttrykket og tonen fra eksistensialistiske B-filmer.

220px-StarTrekIntoDarkness_FinalUSPoster

Star trek into darkness

Her har jeg også hørt mange kritske røster, men jeg elsker J. J. Abrams fillmer. Han er en av de beste underholdningsregissørene Hollywood har. Å bruke gamle-Spock til å forklare plottet var å gå over streken, men ellers har jeg ikke noe problemer med ekko fra tidligere filmer.

220px-Mud_poster

Mud

En fin oppdatering av den store amerikanske fortellingen om Huckleberry Finn.

220px-Indie_Game_The_Movie_poster

Indie Game the movie

Etter to dokumentarer som viser helt nye ting og dekonstruerer genren, er dette ganske enkelt en historie veldig godt fortalt. Finnes på norske Netflix nå.

The_Grandmaster_poster

The Grandmaster

En visuelt storslagen martial arts film. Når jeg så den tenkte jeg nærmest at den føltes litt abstrakt. Etter å ha lest mer om hvor mye som er kuttet i den vestlige utgaven, skjønner jeg at dette er distributørens feil. Av alle filmene om helten Ip Man som har kommet de siste årene, føler denne nærmest en biografisk virkelighet.

220px-TheMaster2012Poster

The master

En slags biografisk fortelling ikke basert på virkelige personer. Paul Thomas Anderson kan regissere hva pokker han vil, interessant blir det uansett. Finnes på norsk Netflix.

220px-Pacific_Rim_FilmPoster

Pacific Rim

Jeg ser alltid etter action som klarer å være oppfinnsom og knytte kampene opp mot karakterer. At dette i tillegg er en av de få popcorn-filmene som ikke er en oppfølger eller bygger på tegneserier eller bøker, er et stort pluss. En av de mest underholdende to timene jeg har tilbrakt i kinosalen i år.

suchabeautifulday

It’s such a beautiful day

En snodig selv-biografisk animasjonsfilm, som er både morsom og dypt tragisk. Kan kjøpes på Vimeo.

220px-The_Spectacular_Now_film

The spectacular now

En utrolig fin og ærlig ungdomsfilm. Den minner meg litt om klassikeren Say anything, oppdatert for en ny generasjon. Handlingen er en kjærlighetshistorie mellom den populære gutten som tiden er i ferd med å løpe fra og den smarte jenta som er litt outsider.

Legg igjen en kommentar

Older Posts »
%d bloggere like this: