Archive for Film

Lidelse for kunsten

Januar er tiden for kvalitetsfilm, med og uten hermetegn. Alle Osar-kandidatene skyves frem, mens popcorn-tidtrøyte må vente noen måneder. På kino nå går to filmer om mennesker som lider for kunsten og er kandidater til flere priser.

Er ikke lidelse det dramtiske grepet i nesten alle biografier? En vanskelig barndom som forklarer behovet for å prestere og den kreative impulsen, en hard kamp for å kjempe seg frem til sin egen stemme og beseire personlige demoner, for så å oppnå suksess i siste scene.

Mr_Turner_poster

At Mr Turner aldri sporer av i en forutsigbar dramaturgi kan vi takke regissøren Mike Leigh for. Han improviserer alltid filmene sine frem med skuespillerne og lar seg ikke friste av forenklinger i historien.

Seeren droppes ned i fortellingen og observerer maleren i moden alder. Maleriene er fantastiske og forut for sin tid. Gjennom scenografien ser vi landskapene gjennom øynene til Turner.

Privatlivet er det vanskeligere å beundre. Hovedpersonen er så oppslukt av kunsten at mennesker og sosiale konvensjoner må finne seg i å bli nedskjøvet til side. Likevel bobler de sterke følelsene til overflaten i en haltende fremføring av en opera-aria,  to forknytte hender på ryggen når han får dårlige nyheter og andre scener.

Jeg liker Mike Leigh best innenfor rammene av et kostymedrama. Topsy Turvy er en tidligere favoritt. Dybden i karakteren skildret ypperlig av Timothy Spall gjør at manglende Oscar-nominasjon virker merkelig. Fraværet av en enkel fortelling gjør kanskje at noen faller av lasset på veien.

whiplash

I Whiplash er lidelsen til den ambisiøse trommeslageren Andrew Neiman bokstavelig. Svetten og blodet drypper. Hender avkjøles i isbiter for at han skal holde ut øvelsene litt lenger. Over han står dirigenten Flethcer og pisker han frem til å nå sitt potensiale.

Historien fortelles stramt og godt, men aldri forutsigbart. I Miles Teller og J K Simmons har regissøren to fantastiske skuespillere. Læreren gir meg assosiasjoner til den første rollen jeg la merke til han i, ny-nazisten i TV-serien Oz.

Etter at siste duellen er over spør jeg meg om filmen hadde en lykkelig eller tragisk slutt. Det Fletcher mener må til for å bli et geni er så ekstremt at et hvilket som helst utfall ville gitt meg svært ambivalente følelser.

Dette er allerede en sterk kandidat til årets beste film for meg. Den fungerer både som en følelsemessig sterk historie og en film jeg har lyst til å diskutere etterpå.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Høy pris for tysk terrorist-jakt

Det behøver ikke alltid å stå om tuenvis av liv og inkludere kamp med episke skurker. I den lavmælte spionthrilleren A most wanted man dreier det seg mer om jobben med å få kontroll over mennesker som en gang kan bringe etterretningsorganisasjonen i posisjon til å ta de store fiskene.

Her er det ikke de farlige terroristene som skal tas i et regn av kuler og eksplosjoner. For menneskene som er involvert er likevel innsatsen svært høy.

A_Most_Wanted_Man_Poster

Filmen bygger på boken ved samme navn av John le Carré. Han står bak klassiske spionfortellinger fra den kalde krigen og har de siste klart å ta tak i mer moderne konflikter. Tinker tailor soldier spy fra noen år tilbake er det klassiske eksempelet på agenter som bruker vel så mye tid på å lese dokumenter og politikk som action.

Fortiden til regissør Anton Corbijn som fotograf er tydelig i komposisjonen av bilder. Han har et øye for det visuelle, men mer i innrammingen enn dramaturgi. Skuespillerne må dra mye av lasset. Klipp og flyt hjelper ikke meg som seer like mye til å følge den til tider kompliserte fortellingen. Derfor bærer ikke filmen helt de interessante temaene om prisen spioner og mistenkte må betale.

Philip Seymor Hoffman var helt klart en av våre største skuespillere. Jeg føler et savn etter etter å ha sett hans siste rolleprestasjon. Rachel McAdams og Willem Dafoe gjør en solid innsats. De er begge gode skuespillere som ikke helt har fått de rollene de fortjener de siste årene. Det samme kan sies om stjernemateriellet Daniel Brühl som er sørgelig bortgjemt som fotsoldat.

Regissøren, Hoffman og en spionfortelling i gråtoner, som TV-serien Homeland, gjorde meg interessert i ‘A most wanted man’. Regissøren gaper over litt mer enn han klarer å svelge ned, men filmen er verdt en titt.

Legg igjen en kommentar

Mine 20 favorittfilmer i 2013

Det store temaet i 2013 er hvor stor plass strømming som distribusjonsmetode har blant favorittfilmene jeg så. 25 %  av de jeg nevner i denne artikkelen gikk ikke på kino i Norge, jeg så de på iTunes, Vimeo og Netflix, og det ligger enda flere filmer av denne typen blant det jeg likte godt. I tillegg ble The World’s End først vist i Oslo etter Facebook-aksjoner.

En del av samme trenden er det at 4 av filmene er finansiert gjennom Kickstarter eller andre utradisjonelle kilder.

Til tross for at jeg går ukentlig på kino, blir dette stadig mindre viktig for meg som filminteressert. Når det er mulig å utforske nisjer andre steder, blir det mer interessant enn å sette seg inn i saler hvor tilbudeter  bestemt av uransaklige kinosjefer og distributører. Etter å ha sett minst 100 filmer i året i 30 år, er det ikke nødvendigvis så interessant å se enda en testoron-action.

Ikke for det. Listen bør vel vise at jeg setter stor pris på god underholdning og B-film. Men hvorfor godta dritt og klisjeer, når det finnes gode og originale opplevelser i sofakroken?

stories we tell

Stories we tell

Sarah Polley har siden The sweet hereafter interessert meg som skuespiller og filmskaper. Her skyter hun blink med en dokumentar om familien sin. Historien hun forteller er fascinerende i seg selv, men enda mer som en dekonstruksjon av hvordan vi tolker virkeligheten og hva det betyr å lage en dokumentar. Årets mest formfullendte film havner klart på toppen av listen min.

beforemidinght

Before midnight

Tidligere har vi fulgt Jesse og Celine i en uskyldig forelskelse i ungdommen, deretter et mer modent møte 9 år senere. Nå treffer vi dem etter at de har levd sammen i flere år. Den naive forventningen som har ligget over de to tidligere filmene er blåst bort når hverdagens realiteter har meldt seg. Sånn sett er dette en råere film, men det måtte til når det skulle lages en utgave nummer 3.

Upstream_Color_poster

Upstream Color

Slapp av. Ikke la uvant filmspråk forvirre deg. Her er det bare å la seg rive med. Og det er greit, for til syvende og sist henger det hele godt sammen, etter min mening. I det ytre blir en kvinne kidnappet og finner senere sammen med en mann. Det hele bindes sammen av en parasitt som gjennom flere trinn påvirker livet til menneskene på negative måter. Her er det store idéer og spenstig bruk av film, alt bundet sammen av en veldig human historie.

Denne kan sees på amerikanske Netflix. Alt-mulig-mannen Shane Carruth valgte å distribuere den selv for å sette filmen inn i den rette sammenhengen, som han har sagt.

220px-The_Place_Beyond_the_Pines_Poster

The place beyond the pines

Her har kritikkene svingt fra slakt til ros til at deler av filmen var bra. Filmen er en realistisk thriller fortalt i tre deler. Dramaturgien gir det hele et mer formelt preg, som et gresk drama eller et Ibsen-stykke om skyld og straff på tvers av generasjoner. Så hvor godt du liker filmen er avhengig i om du får det realistiske og mer kunstige til å henge sammen. Dette er en film jeg ble veldig overrasket over, og jeg elsket det.

220px-The_World's_End_poster

The world’s end

Tenk at denne nesten ikke ble satt opp på kino i Norge. Den inneholder noen av de morsomste action-scenene jeg så i 2013. Heldigvis bruker den tid på å introdusere vennegjengen som går på en siste pub-til-pub-runde i hjembyen før middelalderen tar dem. Det er morsomt nok, med noen av de beste engelske komikerne i hovedrollen. Og så tar det skikkelig av i siste del når vi oppdager hvorfor hjembyen har blitt så mye kjedeligere med årene.

actofkilling

The act of killing

Her kommer dokumentaren som gjennom intevjuer med de som utførte etniske massemord i Indonesia på 70-tallet og dramatiseringer regissert av overgriperne, gir mer informasjon enn det som er behagelig om hvordan etnisk utrensking fungerer.

To ting hindrer meg fra å sette den på toppen av listen: 1) Livredde unger som deltar i opptrinnene illustrer hvordan filmmakerne sannsynligvis tråkker over noen etiske grenser, og 2) Jeg har følelsen av at noe manipulering av deltakerne og oss er usynlig i filmen, noe som svekker troverdigheten. Men det som vises føles som så viktig at The act of killing bør sees. Går fremdeles på kino.

215px-Holy_Motors_poster

Holy motors

En fyr kjører rundt i Paris og spiller forskjellige karakterer. Hvert sekund er fantastisk iscenesatt. Dette er også en film som det er nødvendig å nyte mer som musikk enn fortelling. Jeg har problemer med å forklare hva som skjer her, men har følelsen av at den tar temperaturen på vår tid bedre enn noen annen film på listen.

Gravity_Poster

Gravity

Endelig en film i 3D hvor det fungerer! Etter Avatar har jeg blitt stadig mer skuffet over den nye teknologien og nå oppsøker jeg 2D-versjonen av filmene. Dette er ganske enkelt en dyr B-film hvor alt fungerer. Går fremdeles på kino.

PREMIEREINVITE-gray_ca

Girl walk // All day

Dette var en av de første filmene jeg så i fjor, etter å ha sett den på flere amerikanske topplister for 2012. Det hele er velsignet enkelt og livbejaende: En jente danser seg tvers over New York til en remix av poulære musikk fra de siste årene. Kan sees gratis på nettsidene til filmen.

220px-Catching-Fire_poster

Hunger games: Cathcing fire

Hvor heldig er vi ikke når vi lever i en tid hvor Katniss og Jennifer Lawrence er blant de mest populære navnene i pop-kulturen? Jeg leste Hunger games-triologien i fjor og er svært imponert. Filmatiseringene har klart å fange opp veldig mye av det som er fascinerende, uten å vaske bort samfunnskritikken. Går fremdeles på kino.

Captain_Phillips_Poster

Captain Phillips

Er det historien om en mann som opplever en kapring eller en kritikk av globaliseringen? Begge deler. Jeg ble positivt overrasket over hvordan filmen både var spennende og klart å få frem det forvirrende i asymmetrisk maktbruk i en aktuell situasjon, hvor alle sider fikk komme til orde.

220px-Only_God_Forgives_poster

Only god fogives

Denne filmen har fått veldig mye slakt, men jeg likte den. For meg var det en helt naturlig fortsettelse av Nicolas Winding Refns tre siste filmer Bronson, Valhalla Rising og Drive. Så liker jeg det visuelle uttrykket og tonen fra eksistensialistiske B-filmer.

220px-StarTrekIntoDarkness_FinalUSPoster

Star trek into darkness

Her har jeg også hørt mange kritske røster, men jeg elsker J. J. Abrams fillmer. Han er en av de beste underholdningsregissørene Hollywood har. Å bruke gamle-Spock til å forklare plottet var å gå over streken, men ellers har jeg ikke noe problemer med ekko fra tidligere filmer.

220px-Mud_poster

Mud

En fin oppdatering av den store amerikanske fortellingen om Huckleberry Finn.

220px-Indie_Game_The_Movie_poster

Indie Game the movie

Etter to dokumentarer som viser helt nye ting og dekonstruerer genren, er dette ganske enkelt en historie veldig godt fortalt. Finnes på norske Netflix nå.

The_Grandmaster_poster

The Grandmaster

En visuelt storslagen martial arts film. Når jeg så den tenkte jeg nærmest at den føltes litt abstrakt. Etter å ha lest mer om hvor mye som er kuttet i den vestlige utgaven, skjønner jeg at dette er distributørens feil. Av alle filmene om helten Ip Man som har kommet de siste årene, føler denne nærmest en biografisk virkelighet.

220px-TheMaster2012Poster

The master

En slags biografisk fortelling ikke basert på virkelige personer. Paul Thomas Anderson kan regissere hva pokker han vil, interessant blir det uansett. Finnes på norsk Netflix.

220px-Pacific_Rim_FilmPoster

Pacific Rim

Jeg ser alltid etter action som klarer å være oppfinnsom og knytte kampene opp mot karakterer. At dette i tillegg er en av de få popcorn-filmene som ikke er en oppfølger eller bygger på tegneserier eller bøker, er et stort pluss. En av de mest underholdende to timene jeg har tilbrakt i kinosalen i år.

suchabeautifulday

It’s such a beautiful day

En snodig selv-biografisk animasjonsfilm, som er både morsom og dypt tragisk. Kan kjøpes på Vimeo.

220px-The_Spectacular_Now_film

The spectacular now

En utrolig fin og ærlig ungdomsfilm. Den minner meg litt om klassikeren Say anything, oppdatert for en ny generasjon. Handlingen er en kjærlighetshistorie mellom den populære gutten som tiden er i ferd med å løpe fra og den smarte jenta som er litt outsider.

Legg igjen en kommentar

Førpremiere på arthouse kino og Prisoners

Oslo har behov for en arthouse-kino som viser film som passer bedre til et glass vin enn en kasse full med popcorn. Med Kino Victoria har Oslo Kino brukt nesten et år på å pusse opp tidligere Vika til en flersal-utgave av Gimle. Resultat er høyere komfort og et sterkt utvidet serveringstilbud.

Victoria

Jeg ble invitert til førpremiere på mandag og fikk endelig utnyttet et av de mange gratistilbudene KinoPluss-medlemskapet har lokket med.

Forestillingene som var tilbudt var Prisoners, Enough said og Fortiden, alle sammen høyt oppe på ønskelisten min. Profilen er tydelig fra første stund. Tonen er satt for et mer voksent, kresent og bevisst publikum.

Lokalet innfrir også. Her er det masse sitteplasser både ved inngangen og i kjelleren.

Jeg har bare vært i den store salen, og den var organisert som tidligere. Mellom hvert sete er det imidlertid et lite bord. Så her er tydeligvis planen at publikum skal ta med seg vinglasset og snacks inn. Popcorn er rensket bort, noe sjokolade finnes fremdeles, men den store nyheten er små matpakker med skinke, ost og oliven. Setene er imidlertid ikke like behagelig dype og brede som på Gimle, i tillegg til at muligheten til å legge seg bakover mangler.

Med filmutvalget er det naturlig å diskutere filmen etterpå ved et av de mange bordene. Jeg har ikke kvalitetssjekket hele utvalget, men fant en spennende IPA og sjekket et helt OK glass med hvitvin til en litt mager ostetallerken.

spiseri

Basert på hamburgeren med entrecote er jeg mer skeptisk til dette som et middagssted. Prisnivået er ikke så aller verst og ‘spiseriet’ har lagt seg litt ekstra i selen, men til tross for innpakningen smakte alt veldig ordinært. Det holder ikke å blande piffikrydder i ketchupen for å virke ambisiøs.

Men jeg skal ikke avskrive dette som et rent snackssted enda. Jeg kommer til å teste mer av den akkurat passe lange menyen. Kanskje har jeg  større hell med bacalo eller kjøttgryte som innledning til filmkvelden.

prisoners

Jeg gikk for den mørke thrilleren Prisoners blant åpningsfilmene. I en bygd i USA opplever to par det store marerittet: Deres døtre blir kidnappet. Den ene faren er villig til å gå svært langt for å finne datteren og den lokale politihelten blir besatt av saken. Det underliggende spørsmålet er hvor langt kan en sørgende far gå for å redde sin datter.

Nå begynner nordisk noir å krype inn i amerikanske thrillere. Og jeg liker det ikke. Mulig jeg er i mindretall her, men dvelingen ved sorg og galskap er ikke retterdiggjort i ‘Menn som hater kvinner’ og Forbrytelsen. Skal sadismen være til å holde ut må den enten grave dypere i karakterene eller balanseres mot mørk humor i Tarantino-stil.

Filmen blir effektivt fortalt og skuespillerne gjør jobben med stort alvor. Det er imponerende hvor lenge historien klarer å gjøre meg like usikker som karakterene. Når løsningen kommer, føles det hele likevel for enkelt, til tross for en moll-akkord på slutten. Da er ikke sorgen til foreldrene og sadismen underveis i Prisoners verdt påkjenningen den har påført meg underveis.

Som et utgangspunkt for diskusjoner over et vinglass vil den fungere utmerket, men jeg tror det vil gå bedre filmer på den nye Kino Victoria.

Legg igjen en kommentar

Katakombene 2012: Nye filmer med gamle kjente

Bedre sent enn aldri. ’I gamle dager’ skrev jeg referat fra det tradisjonelle filmblogger-treffet Katakombene umiddelbart etter at det var avholdt. I år tok det en drøy måned. Men her kommer en kort vurdering av en dag med intens filmseeing i selskap med entusiaster fra hele landet.

Årets program inneholdt for første gang ikke noe jeg hadde sett før. Åpningsfilmen Rubber har jeg riktignok i DVD-hyllen, men den egner seg nok best å se i flokk. I en western-bygd i USA dukker det opp et morderisk bildekk som dreper for fote. Alt er veldig meta. Det er utrolig hvor mye motivasjon jeg klarte å tillegge et dekk som ruller sakte mot en ensom kvinne på en øde landevi. Jeg er med på notene, men Rubber balanserer litt ustøtt mellom latterlige grøsser-klisjeer og humoristiske kommentarer til genren.

Black Friday er en indisk film om en virkelig terror-aksjon mot Bombay på 90-tallet. I dokumentarisk stil følger vi ofre, terrorister og politimennene som jakter på dem. Her er det masse gråsoner. Uten å unnskylde noe får vi en forståelse for bakgrunnen for volden. Musikal-numrene er byttet ut med et par godt utførte Oscar-taler. Filmen er god og grundig på en måte som undergraver alle fordommer mot Bollywood.

Putney Swope var veldig 60-tallet, i fascinerende stor grad et barn av sin tid. Styrekampen i et stort reklameselskap ender med at den minst sannsynlige kandidaten blir leder. Putney Swope er afro-amerikaner og plassert der mest for syns skyld. Så kunne man tro at alt blir mye bedre med denne utradisjonelle lederen på plass, men så enkelt er det ikke. Det skjer mye absurd og snodig, men jeg ble aldri klok på filmen.

Life in a day er YouTube-filmen hvor haugevis av mennesker sender inn videoer av seg selv fra 24. juli 2010 og det hele blir sydd sammen til en helaftens dokumentar. Jeg bøyer meg i støvet for klipperne av dette. De har valgt en logisk struktur hvor alt er sortert i flere hovedtemaer og satt sammen i rytmen til en dag. Fascinerende og aldri kjedelig. Det er en film du bare må ta innover deg.

Av en eller annen grunn har jeg alltid endt opp med å organisere pizza-innkjøpet litt utpå kvelden. Sammen med en quiz var det mitt hovebidrag til underholdningen. Ganske jevn konkurranse i midtfeltet og bare et spørsmål ingen klarte å svare på tyder på at jeg traff omtrent riktig i vanskelighetsgrad.

Polyester er en utspekulert bad taste komedie fra regissør John Waters. Alkoholisert husmor spilt av en mann gift med en eier av en pornokino med to tenåringer opphengt i sex. Nei, dette er ikke laget av Disney. Mest imponerende var det at Thomas hadde skaffet originale luktkort. På gitte steder i filmen fikk vi beskjed om å skrape på forskjellige felt. Alle luktene var ikke akkurat blomster. Morsomt, selv om jeg som regel var mer nervøs enn forventningsfull når lukt-symbolet dukket opp på skjermen.

Årets høydepunkt for meg var The devil rides out. Dette var en klassisk og veldig engelsk grøsser fra Hammer-studioet. Christopher Lee spiller okkult detektiv som prøver å redde en slektning ut av klørne til en sektleder med direktelinje til demoner i helvete. Det var så gøy at jeg umiddelbart sjekket om bøkene historien bygger på finnes på Kindle. Svaret er dessverre nei.

Andre i salen hadde gode barndomsminner fra King Salomon’s miner. For meg var dette mer en påminnelse om at underholdende action er mer vanskelig enn det ser ut som. Indiana Jones var tydelig inspirasjonen, men filmskaperne hadde ikke like godt grep om stunts, humor og rytme som Stephen Spielberg. Jeg ble under utålmodig under siste film, men kan ikke klage på at det var kjedelig.

Katakombene var også i år en fin anledning til å se uventede filmer med en gjeng mennesker det er morsomt å diskutere med i pausene.

Jeg har tidligere skrevet referat fra Katakombene i 2006, 2009 og 2011.

Comments (2)

Full kontroll på tidsreisene

I flere år har jeg fulgt arbeidet til Rian Johnson med Looper. Hans to første filmer Brick og The Brothers  Bloom, begge usedvanlig smarte genre-filmer, gjorde at jeg var interessert. Nyhetene fra innspillingen økte interessen ytterligere: En science fiction-historie på lavt budsjett hvor Bruce Willis spiller Joseph Gordon-Levitt som gammel. Hadde jeg ikke hatt så stor tillit til regissøren, hadde jeg vel tvilt på om det ville fungere.

Looper vasser rett ut i en haug med tidsparadokser uten å nøle. Hovedpersonen er en leiemorder som dreper ofre sendt fra fremtiden. Etter noen års karriere unngås farer for tidsparadokser ved at de dreper en 30 år eldre utgave av seg selv. Når Bruce Willis bryter ut av denne løkken ved å slippe unna henrettelsen, er jakten i gang på både den unge og gamle versjonen av leiemorderen.

Jakten er underholdende nok til å tilfredsstille blodlysten min, men det ligger også en eksistensialistisk angst under. Hvem av dobbeltgjengerne skal vi holde med? En ekstra vanskelighetsgrad for actionhelten fra fremtiden er det at hvis han dreper motstanderen sin blir han selv avsluttet.

Styrken til filmen ligger i manuset. Rian Johnson har tenkt gjennom problemstillingene. Forklaringene som blir gitt holder vann, både logisk og følelsemessig – i hvert  fall så lenge filmen pågår. Han kjenner sin filmhistorie og nerder kan lett leke innflytelsesbingo i hver scene. Siteringen blir aldri slitsom, fordi Rian Johnson har funnet sin egen vinkling på historien.

Typisk nok med en film som er så hausset opp, kommer det en negativ reaksjon. Var den virkelig så bra som alle sa? En grunn til det er nok at for en film som forholder seg så mye til en genre, er den veldig uforutsigbar. Det er ingen opplagt helt å holde med. Og midtveis tar historien en sving over i en helt annen science fiction subgenre.

Så Looper er underholdende, men den er også uvant. Det er som å endelig smake tomatsuppe basert på grønnsaken istedenfor en pose med pulver. Noen vil rynke på nesen, fordi det smaker for ekte og annerledes i forhold til det de er vant til.

For Looper er ekte vare, real underholdning laget med utgangspunkt i visjonen til en filmskaper som bare vil lage solid underholdning. Noen ganger er det alt som skal til for å treffe følelsene mine også.

Legg igjen en kommentar

Drømmer om japansk mat

Kulinariske utflukter på film, i tegneserier og på en togstasjon

I et beskjedent lokale på en t-banestasjon i Tokyo står 85 år gamle Jiro Ono og lager verdens beste sushi. 3 stjerner i Michelin-guiden, utallige besøkende og den ny dokumentaren Jiro dreams of sushi gir de beste skussmål til den erfarne kokken. I halvannen time følger vi livet rundt den lille restauranten og de som driver den.

Alt virker så enkelt. I all hovedsak er det nigiri, sjømat på ris, som serveres. Her er det ingen overraskelser. Alt ligger i riktig valg av råvarer, presis teknikk og sans for kvalitet. Det fører til en praksis som balanserer mellom det heroiske og latterlige. Som rishandleren som aldri kunne tenke seg å selge de beste varene sine til en hotellkjede, fordi de ikke er like gode til å koke ris som Jiro. Eller massasje av blekksprut i nærmere en time for å få den riktige konsistensen på maten.

Stoltheten av håndverket blir det sentrale for meg i dokumentaren. Det gjør at en 85-år gammel mester fremdeles står på for fullt i overbevisning om at maten han lager kan bli bedre. Og at hans eldste sønn fremdels jobber som senior lærling i en alder hvor de fleste planlegger pensjonisttilværelsen. Det blir en interessant kommentar til et samfunn rundt som setter personlig suksess og kreativitet i sentrum.

Regissør David Gelb har ikke noe annet valg enn å legge seg på en tilsvarende håndverksmessig tilnærming til presentasjonen. Det kan virke kjedelig, men for mye kruseduller kunne vanskelig fungert uten å undergrave tema og hovedperson.

Bildene av sushi-biter som legges ut på sorte stenplater er lekre, dokumentasjonen av arbeidet effektivt og intervjuene interessante. Sekvensene fungerer hver for seg, som småretter i et måltid, men som en dramaturgisk helhet svikter det. Særlig den oppsummerende montasjen på slutten synes jeg var skuffende.

For en sushi-entusiast er ’Jiro dreams of sushi’ vel verdt å se, men som helhet blir håndverket bare så vidt godt nok til å fortjene plass på et kinolerret.

Stemningen i filmen minner meg veldig om den klassiske mat-mangaen Oishinbo. Den handler om en matkritiker i en avis som skal lage den ultimate menyen. I sterk konkurranse med sin berømte gourmet-far finner han frem til de beste matretter, drikkevarer og teknikker i det japanske kjøkken.

Viz Signature har gitt ut de beste historiene på engelsk i syv bøker. Jeg er skuffet over å ikke få mulighet til å kjøpe hele serien, men er godt fornøyd med det som har kommet ut. Både tegnestil og fortellerteknikk er langt mer edruelig enn i det meste andre jeg har lest av mat-manga som Iron Wok Jan og Yakitate Japan.

I god mat-manga er det i tillegg til dramaet som regel mye å lære. Det eksempelet jeg pleier å nevne er når jeg spiste dumpling med suppe i Shanghai. På forhånd hadde jeg lest om denne matretten i ’Iron Wok Jan’ og tenkt at det ikke var mulig. Etter å ha spist på Nan Xiang tenkte jeg at dette var akkurat som beskrivelsen i tegneserien. Oppskriften på fremgangsmåte har jeg ikke turt å prøve hjemme enda.

’Oishinbo’ har nok bidratt til å gjøre meg mer kresen når det gjelder sushi. Selv på anerkjente restauranter i Oslo har jeg opplevd slurv og ujevn kvalitet når det gjelder tilberedelse av fisken. Og overraskende mange billige steder skjønner ikke hva som skal til for å få risen riktig med konsistens og passe søtsyrlig smak.

Et sted som aldri har skuffet meg er Tintin som holder til i basen av plattformen på Lysaker togstasjon. Det er utrolig at en så bra restaurant holder til så utenfor allfarvei. Heldigvis har Bærumsfolk fått øynene opp for denne perlen av en restaurant. Med fare for at eierne blir fornærmet for selskapet jeg putter den i, så må det nevnes at den er koreansk og serverer fantastisk Bibim Bap med kimchi.

De første årene var stedet stengt i alle de største feriene. Jeg tar det som et tegn på at de ønsket full kontroll på kvaliteten og ikke ønsket å overlate driften til vikarer som ikke kan håndverket. I år har det vært mulig å få sushien min i påske- og juleferien også, med samme kvalitet som ellers i året.

Tintin er et sted hvor det lønner seg å spørre hva de har å anbefale på menyen. Da kan det hende de har noen ekstra gode råvarer eller noen nye retter. Toro er det vanskelig å få tak i, men ved et par anledninger har de hatt denne svært gode tunfisk-typen. I fjor sommer prøvde de ut nigiri med havabbor som var svært god. Og for få uker siden fikk de min favorittmaki med sprøstekt lakseskinn.

I en tid da restaurantkritikere i de store avisene innrømmer, uten å rødme, å skrive en omtale etter kun ett besøk, kan jeg forsikre om at Tintin er testet mange ganger i ulike sammenhenger. Jeg har kommet til at alle matomtaler jeg skriver her på bloggen fra Oslo skal være på bakgrunn av minst to besøk.

Misforstå meg rett. Jeg liker å lese om nye steder i avisene. Ofte stusser jeg imidlertid over generiske, tomme adjektiver. Mellom linjene i negative omtaler er det tydelig at restaurantene har langt større kontroll over faget sitt enn journalistene. Mat er vanskelig å skrive om og bloggen min famler ofte selv. Men jeg tar nå i hvert fall ikke betalt for skrivingen.

Derfor er det forfriskende når restaurantomtaler er så bra at de er verdt å lese selv om jeg aldri kommer til å besøke stedet. Tegneserien Not love but delicious foods make me so happy! handler om en slacker-gjeng i Japan som liker å gå ut å spise sammen. Det er så vidt nok handling til å definere karakterene, men hovedfokuset ligger på å beskrive maten på en japansk restaurant i hvert kapittel.

Underholdningen og lærdommen for en matentusiast i Norge ligger i tegneseriens evnen til å beskrive opplevelsen av å gå ut å spise. Her er det masse å lære for matskribenter. I oversettelse har riktignok japanere en del klisjéer, men det er langt enklere å kjenne seg igjen i denne mangaen enn i de fleste norske restaurantkritikker.

Alle japanere har nok ikke samme kompromissløse holdning til kvalitet som Jiro, Tintin og personene i disse tegneseriene. Selv om det muligens blir Fjordland og ikke sushi i dag, er det spennende å lese om ambisiøs matkultur. Det gjør meg mer opptatt av smak og kvalitet, selv i ferdigkjøpt mikromat.

Comments (1)

« Newer Posts · Older Posts »
%d bloggere like this: