Archive for Film

Førpremiere på arthouse kino og Prisoners

Oslo har behov for en arthouse-kino som viser film som passer bedre til et glass vin enn en kasse full med popcorn. Med Kino Victoria har Oslo Kino brukt nesten et år på å pusse opp tidligere Vika til en flersal-utgave av Gimle. Resultat er høyere komfort og et sterkt utvidet serveringstilbud.

Victoria

Jeg ble invitert til førpremiere på mandag og fikk endelig utnyttet et av de mange gratistilbudene KinoPluss-medlemskapet har lokket med.

Forestillingene som var tilbudt var Prisoners, Enough said og Fortiden, alle sammen høyt oppe på ønskelisten min. Profilen er tydelig fra første stund. Tonen er satt for et mer voksent, kresent og bevisst publikum.

Lokalet innfrir også. Her er det masse sitteplasser både ved inngangen og i kjelleren.

Jeg har bare vært i den store salen, og den var organisert som tidligere. Mellom hvert sete er det imidlertid et lite bord. Så her er tydeligvis planen at publikum skal ta med seg vinglasset og snacks inn. Popcorn er rensket bort, noe sjokolade finnes fremdeles, men den store nyheten er små matpakker med skinke, ost og oliven. Setene er imidlertid ikke like behagelig dype og brede som på Gimle, i tillegg til at muligheten til å legge seg bakover mangler.

Med filmutvalget er det naturlig å diskutere filmen etterpå ved et av de mange bordene. Jeg har ikke kvalitetssjekket hele utvalget, men fant en spennende IPA og sjekket et helt OK glass med hvitvin til en litt mager ostetallerken.

spiseri

Basert på hamburgeren med entrecote er jeg mer skeptisk til dette som et middagssted. Prisnivået er ikke så aller verst og ‘spiseriet’ har lagt seg litt ekstra i selen, men til tross for innpakningen smakte alt veldig ordinært. Det holder ikke å blande piffikrydder i ketchupen for å virke ambisiøs.

Men jeg skal ikke avskrive dette som et rent snackssted enda. Jeg kommer til å teste mer av den akkurat passe lange menyen. Kanskje har jeg  større hell med bacalo eller kjøttgryte som innledning til filmkvelden.

prisoners

Jeg gikk for den mørke thrilleren Prisoners blant åpningsfilmene. I en bygd i USA opplever to par det store marerittet: Deres døtre blir kidnappet. Den ene faren er villig til å gå svært langt for å finne datteren og den lokale politihelten blir besatt av saken. Det underliggende spørsmålet er hvor langt kan en sørgende far gå for å redde sin datter.

Nå begynner nordisk noir å krype inn i amerikanske thrillere. Og jeg liker det ikke. Mulig jeg er i mindretall her, men dvelingen ved sorg og galskap er ikke retterdiggjort i ‘Menn som hater kvinner’ og Forbrytelsen. Skal sadismen være til å holde ut må den enten grave dypere i karakterene eller balanseres mot mørk humor i Tarantino-stil.

Filmen blir effektivt fortalt og skuespillerne gjør jobben med stort alvor. Det er imponerende hvor lenge historien klarer å gjøre meg like usikker som karakterene. Når løsningen kommer, føles det hele likevel for enkelt, til tross for en moll-akkord på slutten. Da er ikke sorgen til foreldrene og sadismen underveis i Prisoners verdt påkjenningen den har påført meg underveis.

Som et utgangspunkt for diskusjoner over et vinglass vil den fungere utmerket, men jeg tror det vil gå bedre filmer på den nye Kino Victoria.

Legg igjen en kommentar

Katakombene 2012: Nye filmer med gamle kjente

Bedre sent enn aldri. ’I gamle dager’ skrev jeg referat fra det tradisjonelle filmblogger-treffet Katakombene umiddelbart etter at det var avholdt. I år tok det en drøy måned. Men her kommer en kort vurdering av en dag med intens filmseeing i selskap med entusiaster fra hele landet.

Årets program inneholdt for første gang ikke noe jeg hadde sett før. Åpningsfilmen Rubber har jeg riktignok i DVD-hyllen, men den egner seg nok best å se i flokk. I en western-bygd i USA dukker det opp et morderisk bildekk som dreper for fote. Alt er veldig meta. Det er utrolig hvor mye motivasjon jeg klarte å tillegge et dekk som ruller sakte mot en ensom kvinne på en øde landevi. Jeg er med på notene, men Rubber balanserer litt ustøtt mellom latterlige grøsser-klisjeer og humoristiske kommentarer til genren.

Black Friday er en indisk film om en virkelig terror-aksjon mot Bombay på 90-tallet. I dokumentarisk stil følger vi ofre, terrorister og politimennene som jakter på dem. Her er det masse gråsoner. Uten å unnskylde noe får vi en forståelse for bakgrunnen for volden. Musikal-numrene er byttet ut med et par godt utførte Oscar-taler. Filmen er god og grundig på en måte som undergraver alle fordommer mot Bollywood.

Putney Swope var veldig 60-tallet, i fascinerende stor grad et barn av sin tid. Styrekampen i et stort reklameselskap ender med at den minst sannsynlige kandidaten blir leder. Putney Swope er afro-amerikaner og plassert der mest for syns skyld. Så kunne man tro at alt blir mye bedre med denne utradisjonelle lederen på plass, men så enkelt er det ikke. Det skjer mye absurd og snodig, men jeg ble aldri klok på filmen.

Life in a day er YouTube-filmen hvor haugevis av mennesker sender inn videoer av seg selv fra 24. juli 2010 og det hele blir sydd sammen til en helaftens dokumentar. Jeg bøyer meg i støvet for klipperne av dette. De har valgt en logisk struktur hvor alt er sortert i flere hovedtemaer og satt sammen i rytmen til en dag. Fascinerende og aldri kjedelig. Det er en film du bare må ta innover deg.

Av en eller annen grunn har jeg alltid endt opp med å organisere pizza-innkjøpet litt utpå kvelden. Sammen med en quiz var det mitt hovebidrag til underholdningen. Ganske jevn konkurranse i midtfeltet og bare et spørsmål ingen klarte å svare på tyder på at jeg traff omtrent riktig i vanskelighetsgrad.

Polyester er en utspekulert bad taste komedie fra regissør John Waters. Alkoholisert husmor spilt av en mann gift med en eier av en pornokino med to tenåringer opphengt i sex. Nei, dette er ikke laget av Disney. Mest imponerende var det at Thomas hadde skaffet originale luktkort. På gitte steder i filmen fikk vi beskjed om å skrape på forskjellige felt. Alle luktene var ikke akkurat blomster. Morsomt, selv om jeg som regel var mer nervøs enn forventningsfull når lukt-symbolet dukket opp på skjermen.

Årets høydepunkt for meg var The devil rides out. Dette var en klassisk og veldig engelsk grøsser fra Hammer-studioet. Christopher Lee spiller okkult detektiv som prøver å redde en slektning ut av klørne til en sektleder med direktelinje til demoner i helvete. Det var så gøy at jeg umiddelbart sjekket om bøkene historien bygger på finnes på Kindle. Svaret er dessverre nei.

Andre i salen hadde gode barndomsminner fra King Salomon’s miner. For meg var dette mer en påminnelse om at underholdende action er mer vanskelig enn det ser ut som. Indiana Jones var tydelig inspirasjonen, men filmskaperne hadde ikke like godt grep om stunts, humor og rytme som Stephen Spielberg. Jeg ble under utålmodig under siste film, men kan ikke klage på at det var kjedelig.

Katakombene var også i år en fin anledning til å se uventede filmer med en gjeng mennesker det er morsomt å diskutere med i pausene.

Jeg har tidligere skrevet referat fra Katakombene i 2006, 2009 og 2011.

Comments (2)

Full kontroll på tidsreisene

I flere år har jeg fulgt arbeidet til Rian Johnson med Looper. Hans to første filmer Brick og The Brothers  Bloom, begge usedvanlig smarte genre-filmer, gjorde at jeg var interessert. Nyhetene fra innspillingen økte interessen ytterligere: En science fiction-historie på lavt budsjett hvor Bruce Willis spiller Joseph Gordon-Levitt som gammel. Hadde jeg ikke hatt så stor tillit til regissøren, hadde jeg vel tvilt på om det ville fungere.

Looper vasser rett ut i en haug med tidsparadokser uten å nøle. Hovedpersonen er en leiemorder som dreper ofre sendt fra fremtiden. Etter noen års karriere unngås farer for tidsparadokser ved at de dreper en 30 år eldre utgave av seg selv. Når Bruce Willis bryter ut av denne løkken ved å slippe unna henrettelsen, er jakten i gang på både den unge og gamle versjonen av leiemorderen.

Jakten er underholdende nok til å tilfredsstille blodlysten min, men det ligger også en eksistensialistisk angst under. Hvem av dobbeltgjengerne skal vi holde med? En ekstra vanskelighetsgrad for actionhelten fra fremtiden er det at hvis han dreper motstanderen sin blir han selv avsluttet.

Styrken til filmen ligger i manuset. Rian Johnson har tenkt gjennom problemstillingene. Forklaringene som blir gitt holder vann, både logisk og følelsemessig – i hvert  fall så lenge filmen pågår. Han kjenner sin filmhistorie og nerder kan lett leke innflytelsesbingo i hver scene. Siteringen blir aldri slitsom, fordi Rian Johnson har funnet sin egen vinkling på historien.

Typisk nok med en film som er så hausset opp, kommer det en negativ reaksjon. Var den virkelig så bra som alle sa? En grunn til det er nok at for en film som forholder seg så mye til en genre, er den veldig uforutsigbar. Det er ingen opplagt helt å holde med. Og midtveis tar historien en sving over i en helt annen science fiction subgenre.

Så Looper er underholdende, men den er også uvant. Det er som å endelig smake tomatsuppe basert på grønnsaken istedenfor en pose med pulver. Noen vil rynke på nesen, fordi det smaker for ekte og annerledes i forhold til det de er vant til.

For Looper er ekte vare, real underholdning laget med utgangspunkt i visjonen til en filmskaper som bare vil lage solid underholdning. Noen ganger er det alt som skal til for å treffe følelsene mine også.

Legg igjen en kommentar

Drømmer om japansk mat

Kulinariske utflukter på film, i tegneserier og på en togstasjon

I et beskjedent lokale på en t-banestasjon i Tokyo står 85 år gamle Jiro Ono og lager verdens beste sushi. 3 stjerner i Michelin-guiden, utallige besøkende og den ny dokumentaren Jiro dreams of sushi gir de beste skussmål til den erfarne kokken. I halvannen time følger vi livet rundt den lille restauranten og de som driver den.

Alt virker så enkelt. I all hovedsak er det nigiri, sjømat på ris, som serveres. Her er det ingen overraskelser. Alt ligger i riktig valg av råvarer, presis teknikk og sans for kvalitet. Det fører til en praksis som balanserer mellom det heroiske og latterlige. Som rishandleren som aldri kunne tenke seg å selge de beste varene sine til en hotellkjede, fordi de ikke er like gode til å koke ris som Jiro. Eller massasje av blekksprut i nærmere en time for å få den riktige konsistensen på maten.

Stoltheten av håndverket blir det sentrale for meg i dokumentaren. Det gjør at en 85-år gammel mester fremdeles står på for fullt i overbevisning om at maten han lager kan bli bedre. Og at hans eldste sønn fremdels jobber som senior lærling i en alder hvor de fleste planlegger pensjonisttilværelsen. Det blir en interessant kommentar til et samfunn rundt som setter personlig suksess og kreativitet i sentrum.

Regissør David Gelb har ikke noe annet valg enn å legge seg på en tilsvarende håndverksmessig tilnærming til presentasjonen. Det kan virke kjedelig, men for mye kruseduller kunne vanskelig fungert uten å undergrave tema og hovedperson.

Bildene av sushi-biter som legges ut på sorte stenplater er lekre, dokumentasjonen av arbeidet effektivt og intervjuene interessante. Sekvensene fungerer hver for seg, som småretter i et måltid, men som en dramaturgisk helhet svikter det. Særlig den oppsummerende montasjen på slutten synes jeg var skuffende.

For en sushi-entusiast er ’Jiro dreams of sushi’ vel verdt å se, men som helhet blir håndverket bare så vidt godt nok til å fortjene plass på et kinolerret.

Stemningen i filmen minner meg veldig om den klassiske mat-mangaen Oishinbo. Den handler om en matkritiker i en avis som skal lage den ultimate menyen. I sterk konkurranse med sin berømte gourmet-far finner han frem til de beste matretter, drikkevarer og teknikker i det japanske kjøkken.

Viz Signature har gitt ut de beste historiene på engelsk i syv bøker. Jeg er skuffet over å ikke få mulighet til å kjøpe hele serien, men er godt fornøyd med det som har kommet ut. Både tegnestil og fortellerteknikk er langt mer edruelig enn i det meste andre jeg har lest av mat-manga som Iron Wok Jan og Yakitate Japan.

I god mat-manga er det i tillegg til dramaet som regel mye å lære. Det eksempelet jeg pleier å nevne er når jeg spiste dumpling med suppe i Shanghai. På forhånd hadde jeg lest om denne matretten i ’Iron Wok Jan’ og tenkt at det ikke var mulig. Etter å ha spist på Nan Xiang tenkte jeg at dette var akkurat som beskrivelsen i tegneserien. Oppskriften på fremgangsmåte har jeg ikke turt å prøve hjemme enda.

’Oishinbo’ har nok bidratt til å gjøre meg mer kresen når det gjelder sushi. Selv på anerkjente restauranter i Oslo har jeg opplevd slurv og ujevn kvalitet når det gjelder tilberedelse av fisken. Og overraskende mange billige steder skjønner ikke hva som skal til for å få risen riktig med konsistens og passe søtsyrlig smak.

Et sted som aldri har skuffet meg er Tintin som holder til i basen av plattformen på Lysaker togstasjon. Det er utrolig at en så bra restaurant holder til så utenfor allfarvei. Heldigvis har Bærumsfolk fått øynene opp for denne perlen av en restaurant. Med fare for at eierne blir fornærmet for selskapet jeg putter den i, så må det nevnes at den er koreansk og serverer fantastisk Bibim Bap med kimchi.

De første årene var stedet stengt i alle de største feriene. Jeg tar det som et tegn på at de ønsket full kontroll på kvaliteten og ikke ønsket å overlate driften til vikarer som ikke kan håndverket. I år har det vært mulig å få sushien min i påske- og juleferien også, med samme kvalitet som ellers i året.

Tintin er et sted hvor det lønner seg å spørre hva de har å anbefale på menyen. Da kan det hende de har noen ekstra gode råvarer eller noen nye retter. Toro er det vanskelig å få tak i, men ved et par anledninger har de hatt denne svært gode tunfisk-typen. I fjor sommer prøvde de ut nigiri med havabbor som var svært god. Og for få uker siden fikk de min favorittmaki med sprøstekt lakseskinn.

I en tid da restaurantkritikere i de store avisene innrømmer, uten å rødme, å skrive en omtale etter kun ett besøk, kan jeg forsikre om at Tintin er testet mange ganger i ulike sammenhenger. Jeg har kommet til at alle matomtaler jeg skriver her på bloggen fra Oslo skal være på bakgrunn av minst to besøk.

Misforstå meg rett. Jeg liker å lese om nye steder i avisene. Ofte stusser jeg imidlertid over generiske, tomme adjektiver. Mellom linjene i negative omtaler er det tydelig at restaurantene har langt større kontroll over faget sitt enn journalistene. Mat er vanskelig å skrive om og bloggen min famler ofte selv. Men jeg tar nå i hvert fall ikke betalt for skrivingen.

Derfor er det forfriskende når restaurantomtaler er så bra at de er verdt å lese selv om jeg aldri kommer til å besøke stedet. Tegneserien Not love but delicious foods make me so happy! handler om en slacker-gjeng i Japan som liker å gå ut å spise sammen. Det er så vidt nok handling til å definere karakterene, men hovedfokuset ligger på å beskrive maten på en japansk restaurant i hvert kapittel.

Underholdningen og lærdommen for en matentusiast i Norge ligger i tegneseriens evnen til å beskrive opplevelsen av å gå ut å spise. Her er det masse å lære for matskribenter. I oversettelse har riktignok japanere en del klisjéer, men det er langt enklere å kjenne seg igjen i denne mangaen enn i de fleste norske restaurantkritikker.

Alle japanere har nok ikke samme kompromissløse holdning til kvalitet som Jiro, Tintin og personene i disse tegneseriene. Selv om det muligens blir Fjordland og ikke sushi i dag, er det spennende å lese om ambisiøs matkultur. Det gjør meg mer opptatt av smak og kvalitet, selv i ferdigkjøpt mikromat.

Comments (1)

Digital fest med nerdedrømmer

Alt har lenge ligget til rette for at filminteresserte lovlig skal få dekket sine nisje-behov gjennom internett. Sakte men sikkert har også Norge fått strømmetjenester. Voddler og iTunes har fått et respektabelt utvalg. Katalogene har ikke samme dybde som Netflix og lignende tjenester i USA, men det begynner å ligne noe.

Nå føler jeg imidlertid det har kommet et gjennombrudd.

Det begynte med et program på en YouTube-kanal. De siste ukene har stadig større del av TV-tiden min gått med på abonnementer på video-tjenesten. Partnerne som får ekstra oppfølging fra Google og YouTube lager etter hvert mange gode og interessante programmer som ligger et sted mellom podcast og kringkastingen.

Særlig Felicia Days Geek & Sundry og Chris Hardwicks Nerdist har produsert flere timer med engasjerende nisje-programmer ukentlig. Dette har overbevist meg om at YouTube er i ferd med å bli mer enn amatørmoro og musikkvideoer.

Et av de ukentlig programmene på Nerdist er et filmprogram med Harry Knowles fra Ain’t It Cool News. På et av dem var det flere intervjuer fra premieren på den nye dokumentaren til Morgan Spurlock, Comic-Con Episode IV: A Fan’s Hope. Og der sa de at filmen var distiribuert gjennom iTunes til hele verden. Jeg kastet meg over iPaden, lastet den ned og streamet den til TV. For 39 kroner fikk jeg halvannen times koselig møte med nerder i alle formater.

Idéen er å gi et bilde den årlige begivenheten Comic-Con og hvem menneskene som deltar der er. Vi får mange glimt fra aktivitetene i det jeg tror må være 2010. En hel bøling med kjendis-nerder som Joss Whedon, Kevin Smith og Stan Lee forteller om sine opplevelser gjennom årene. Det er gudbenådede fortellere som kan kunsten å fremføre en anekdote og noen morsomme spissformuleringer.

Hovedrollen spiller imidlertid en håndfull fans som alle ønsker å få til noe i løpet av konferansen. For to er det å vise frem tegningene sine for å begynne å jobbe profesjonelt i Marvel eller et annet stort forlag. En ung gutt traff kjæresten sin på arrangementet i fjor og ønsker nå å fri på spektakulært vis. En gruppe ungdom fra tjukkeste bondelandet drar flere hundre mil for å vise et ambisiøst opptrinn i Mass Effect-kostymer med svært avanserte effekter.

Jeg har litt ekstra sympati med sjefen for Mile High Comics som er avhengig av å gjøre god butikk på salg av tegneserier for å redde bedriften og unngå å selge et svært sjeldent tegneseriehefte han er veldig glad i. Det var nemlig fra dette firmaet jeg bestilte min månedelige dose på slutten av 80-tallet, når jeg ikke lenger klarte meg med det begrensede utvalget i norske butikker.

Morgan Spurlock har i alt jeg har sett av han tidligere satt seg selv i sentrum. Fremdeles er han mest kjent for hvordan han satte livet i fare ved å leve på bare McDonald-mat i ’Super Size Me’. Det har ofte gjort det vanskelig å vurdere hvor god regissør han egenlig er. I denne filmen holder Spurlock seg helt i bakgrunnen.

Resultatet er veldig underholdende. Filmen imponerer gjennom å holde masse baller i luften og klarer å ta dem ned på en svært tilfredsstillende måte. Det som lett kunne blitt masse kjendishoder som snakker og skryter av hverandre, har blitt mer en dokumentarisk flettefilm som viser bredden i nerdekultur i dag. Det vi ser hovedpersonene gjør for hobbyen sin er ofte ekstremt, men i alle tilfellene klarer filmen å få frem det menneskelige og personlig. Dette er ikke et raritetskabinett med geeks.

Når det er sagt er dette ikke King of Kong hvor filmen fungerer for alle. Du må nok ha sympati for interessene til hovedpersonene for å leve deg inn i historiene. Med et lite nerdegene er jeg overbevist om at Comic-Con Episode IV: A Fan’s Hope blir en festkveld.

Legg igjen en kommentar

Conan i tre medier, en klassiker i to

I Norge har nok de fleste stiftet bekjentskap med Conan i tegneseriene. En del har også fått med seg filmen med Arnold Schwarzenegger. Det gjorde meg så nysgjerrig på kildematerialet at jeg i fjor leste alt det skaperen Robert E. Howard skrev om den kjente barbaren.

I denne artikkelen tenkte jeg å si litt om mine Conan-favoritter i bok, film og tegneserie.

Bøkene

Å lese en bok jeg har hørt mye om og sett andre versjoner av er alltid interessant. Når utgangspunktet er en så kjent karakter som Conan, er det vanskelig ikke å ha noen fordommer og forventinger. Noen ganger blir de oppfylt, andre ganger ikke.

La oss derfor få en opplagt snublestein av veien. Dette er pulp, smusslitteratur, som ble betalt pr ord publisert. Ron E. Howard hadde ikke akkurat gått på forfatterstudiet i Bø. Det gir seg utslag i et temmelig blomstrende språk, særlig i de tidlige fortellingene om siste del av livet til Conan, når han var konge.

Samtidig er hver fortelling, for det meste som ble skrevet av opphavsmannen er noveller, reinspikket underholdning. Og det fungerer. Det er en grunn til at karakteren har blitt stående i konkurranse med hundrevis av andre helter fra samme tiden. Energien og stemningen er der fremdeles. De smarte skaperne som går til kildematerialet for å fortelle nye historier lykkes.

Hva er som forventet? Genren har blitt hetende ’sword and sorcery’. Det gjenspeiler den grunnleggende motsetningen mellom trollmenn, monstre og svunne sivilisasjoner på den ene siden, med barbarens sverd på den andre. Dekadense mot dyrisk energi er en typisk konflikt i historiene.

Conan er imidlertid vel så slu og gatesmart som en ustoppelig muskelbunt. Han er soldat i mange av historiene, men ikke uten grunn er han er en tyv og svindler i mange andre. Grunnen til at han ofte blir leder er ikke bare at han er sterk. Illustrasjonene til de første fortellingene er langt unna en bola muskelbunt.

Noe av det som gjorde størst inntrykk på meg under lesningen, var den drømmeaktige stilen. Fantasy-genren dreier seg ofte om stemning. De svunne sivilisasjonene, trollmennene og monstrene er ikke bare dekadente. De inneholder også en lengsel etter tiden før fallet.

Noen av beskrivelsene av andre raser og kvinner kan få meg som moderne leser til å rynke på nesen, men Frazetta’s tegninger og forsiden av pulp-magasinene får ta mye av skylden for det negative inntrykket. Selv om det er mange jomfruer i nød, så er de ikke tapt bak en vogn. Som regel har de egne meninger som Conan respekterer.

Så bøkene er vel verdt å lese. De kan leses i hvilken rekkefølge du måtte ønske, siden de er frittstående fortellinger som hopper i biografien til Conan. En av mine favoritter er ’Queen of the Black Coast’, hvor mye av det jeg liker er mest utpreget.

Film

Jeg måtte se den nye Conan-filmen før jeg skrev denne artikkelen. Omtalene tydet på at det var liten grunn til å tro at den var bra, men noen ganger er det interessant å finne ut hvorfor en film går skikkelig på trynet. Dokumentarene og kommentarsporet på DVDen ga mange spor.

En av forfatterne sa at de ikke kunne bruke noen av de opprinnelige fortellingene. Isteden begynner de med oppveksten til Conan (en halv time!), prøver å vise så mye som mulig av bredden i geografien og binder det hele sammen i en historie med en trollmann som vil overta verden. Og så vil Conan hevne farens død.

De som har lest noe Conan vet at han aldri er involvert i noen verdensomspennende komplott eller altoppslukende hevntokt. Han er alltid en eventyrer som tilfeldigvis havner i trøbbel. Joda, han kan spille en viktig rolle for hva som skjer i et kongerike, men da er det litt i utkanten av verden. Det gir fortellingene, til tross for magi og monstre, et tilforlatelig preg.

Forvirringen i manuset gjenspeiler seg i resten av filmen. Det er tydelig at regissøren har overlatt veldig mye til second unit, særlig når det gjelder action. Sammen med brå skift i stemning, ustødig bruk av vold og dårlige skuespillere, så blir dette en dårlig lapskaus. Og da har jeg ikke begynt å snakke om all logisk brist i historien, som at trollmannen som driver plottet bruker 20 år på å lage en maske som knapt gir noen magiske egenskaper i finalen.

Egentlig har filmen fra 80-tallet mange av de samme svakhetene og ligger langt fra bøkene. Forskjellen er at den henger bedre sammen som visjonen til en manusforfatter og regissør, John Milius. Da spiller det mindre rolle at den er langt unna tonen i det Robert E. Howard har skrevet.

Tegneserier

Takk Crom for tegneseriene! Conan har vært veldig heldig på denne fronten. Selv de første på 70-tallet er skrevet og tegnet av folk som har stor respekt for kildematerialet. Det er såpass rikt at det godt tåler forskjellig vektlegging av elementene i bøkene. Noe er rått og brutalt, annet er mer drømmende.

Min favoritt fra de siste årene er historiene til Kurt Busiek og Cary Nord. De går tilbake til starten og forteller kronologisk om ungdomsårene til Conan. Han er en enkel, naiv og slu barbar, men allerede i første fortelling om frostgigantenes datter er både han og vi i tvil om hva som er fantasi og virkelighet. Helten er muskuløs, men streken er samtidig myk og fleksibel.

Timothy Truman som overtok for noen år siden tok histoiren til den voksne Conan. Da synes jeg tempoet ble for lavt. Respekten for kildematerialet var overdreven og alt skulle beskrives i minste detalj. En novelle kunne strekke seg over 6 hefter. Fremdeles er det verdt å lese i samlebøker og tegningene er ofte fantastiske, men jeg blir utålmodig.

Brian Wood, en av mine favoritt tegneserieforfattere, har nå begynt på den fortellingen jeg liker best, Queen of the Black Coast. De to første kapitlene lover veldig godt. Akkurat som Truman bygger han historien ut, men rytmen i fortellingen er raskere og sikrere. Og de drømmeaktige tegningene av piratdronningen Belit av Betty Cloonan gjør at jeg allerede gleder meg til møtet med ruiner og monstre noen måneder frem i tid. Dette tegner til å bli på høyden med det beste av Conan-tegneserier!

Konklusjon

De originale Conan-bøkene er vel verdt å vende tilbake til og det er mye bra i tegneserie-formatet. Utviklingen de siste årene tyder på at det vil komme mer interessant i årene som kommer. På lerretet må den siste filmen unngås (med mindre man er interessert i å dissekere en katastrofe), mens 80-tallsversjonen er verdt å se for sin klare visjon. Den endelige virkelig bra Conan-filmen ligger enda i fremtiden.

Legg igjen en kommentar

Enkel moro på film

Det er noe i intensiteten og glimten av galskap i underholdningslitteratur fra begynnelsen av 1900-tallet, såkalt pulp, som er veldig interessant. Mildred Pierce har røttene der, men er for ambisiøs til å regnes med. Doc Savage som jeg leser i tegneserie-utgaven fra 70-tallet nå og Conan som jeg håper å få skrevet om etter å ha sett den nye filmen, befinner seg midt i sentrum for denne stilen.

Pulp har spredt seg til film. Forrige uke hadde en av de store heltene fra denne perioden, John Carter, sin debut på kinolerretet. Jeg så samme helg den australske actionfilmen Red Hill. Beina er her plantet solid på bakken, uten noen fantastiske elementer, men noe av stemningen gir assosiasjoner til en tid med enklere underholdning.

Tarzan er i dag den mest kjente skikkelsen til Edgar Rice Bourroughs. Fordelen til John Carter er at han ikke er skadet av en runde gjennom Disney-musikal maskineriet. Jeg har ikke lest bøkene, men husker godt en tegneserie jeg kjøpte i oppveksten om mannen fra jorden som via mystiske metoder ender opp på en døende Mars med monstre og prinsesser. Til tross for en anelse science fiction, kan fortellingene minne vel så mye om Conan.

En ting som forundrer meg med mange storfilmer de siste årene er hvor forbasket komplisert noen insisterer på å gjøre enkel underholdning. Før John Carter kommer til poenget, lider vi oss i gjennom en prolog på Mars, et møte med forfatteren og hovedpersonen i det ville vesten.

Stopp! Greit at vi må ha noen minutter på jorden for å understreke at helten vår er utenfor på Mars, men dette er bare alt for mye.

Jeg har ikke noen problemer med kompleksitet i Inception, David Lynch eller Certified copy, men starten på John Carter er helt uforståelig for meg. Den siste Sherlock Holmes-filmen ga meg samme følelse. Er det fordi manusforfatteren må rettferdiggjøre at de jobber på filmen? Den anerkjente forfatteren Michael Chabon har tatt i et tak her og snakker engasjert om de enkle gleder ved bøkene. Holdningen hadde vært mer overbevisende med en tilsvarende enkel introduksjon til historien.

Vel fremme på Mars finner John Carter raskt sin form og blir akkurat så underholdende som jeg hadde håpet. Særlig er jeg imponert over verdensbyggingen. Konfliktene mellom forskjellige fremmede kulturer og raser er godt definert. Action-scenene flyter lett og er vel-laget. Så lenge filmen holder seg på Mars, er jeg godt fornøyd.

Dette er typisk en film som tjener på at de fleste tror den er dårligere enn den er. Den får neppe klassikerstatus og besøkstallene tyder på at vi må vente lenge på en oppfølger. I motsetning til så mye av det som slippes i sommermånedene er den likevel aldri mindre enn underholdende.

Samme helg så jeg den australske actionfilmen Red Hill. Selv om den heller ikke er noe mesterverk, har den rensket bort all unødvendig kompleksitet, skapt interessant skytescener og strødd over et lite lag med absurditet.

By-purken Shane Cooper vil slippe unna vold og en traumatisk opplevelse ved å bli sheriff-assistent i den lille byen Red Hill. Planen går katastrofalt av skinnene når en fange rømmer og vil ta hevn over innbyggerne. Historien bygger seg sakte opp mot en eksplosiv andre halvdel.

Noen vil kanskje si at filmen er forutsigbar, men det er sjelden en relevant kritikk for meg. I det store er det selvsagt rett. Men det som teller er hvordan det hele iscenesettes, og her gjør filmskaperen så mange riktige små grep at jeg bøyer meg i støvet: Shanes gravide kone misbrukes aldri som offer, fangen holder aldri lange forklarende taler og det introduseres aldri unødvendige karakterer. Et lite absurd grep gir meg også litt pulp-følelsen (hva skremte hestene på starten?).

Ryan Kwantzen, broren til Sookie i Tru blood, spiller helten. Det var godt å se at han hadde et litt bredere register å spille på enn rollen som naiv landsby-Casanova. Jeg ser ingen grunn til at ikke han skal lykkes i Hollywood.

Mer vil jeg ikke skryte av Red Hill, for den vil nok også tjene på å være en positiv overraskelse. Regissør Patrick Hughes er det imidlertid all grunn til å ha forventninger til. Han har fått mye ut av en enkel historie og et opplagt lag australske skuespillere med denne filmen.

Legg igjen en kommentar

Mildred Pierce – noir og melodrama

Etter å ha sett første episode av TV-serien Mildred Pierce i fjor ble jeg så fasinert at jeg umiddelbart lastet ned boken den bygde på til Kindle og bestilte filmen fra 50-tallet på DVD.

Felles for alle utgavene av Mildred Pierce er historien om hovedpersonen som mot alle odds overlever som alenemor og forretningskvinne på 30-tallet i USA. Hun har imidlertid grunn til å føles seg sviktet av menneskene rundt henne, særlig datteren Veda som må være litteraturhistoriens verste drittunge.

Så hva skiller de tre utgavene av historien fra hverandre?

Boken

Romanen Mildred Pierce er skrevet av James M. Cain. Han står bak historiene til to av de største noir-klassikerne på film: The postman always rings twice og Double indemnity.

Det unike med boken i mine øyne er hvordan krim noir og melodrama smelter sammen.

Mildred Pierce er langt fra så uskyldig som hun kan virke på film og TV. Hun er så stolt at det ofte fører til at hun er nedlatende og har tvilsom motivasjon for handlingene sine. Faktisk gjør boken det lettere å forstå hvorfor Veda er så utspekulert. Drittungen ligner rett og slett på moren sin. Her ligger mye av noir-stemningen Cain var kjent for i andre sammenhenger. Hovedpersonen har en mørk psykologi og fortellingen er til tider ganske kynisk.

På den annen side er dette historien om en kvinne som kjemper mot omstendighetene: En dårlig økonomi, rådende samfunnsforhold og mennesker som svikter henne. Det er lett å redigere bort Mildreds hubris og bare se kampen for tilværelsen. Da vil du oppfatte dette som et melodrama.

Nå brukes ofte melodramatisk som et skjellsord. Opprinnelig var det vel så mye en genre som spiller på følelser, ofte hvor en kvinne blir satt i en vanskelig situasjon. I dag hvor sterke følelser i kunst blir sett på med mistenksomhet og møtt med ironi, er det nesten vanskelig å snakke om melodrama uten å bli misforstått.

Blandingen av sympati og skepsis til Mildred Pierce gjør at boken virker moderne. Den er nok også skrevet som underholdning og i en pulp-tradisjon. Det gjør at noen scener males ut mer enn det som er nødvendig, men det er også noen av de delene av boken jeg liker best.

Kapittelet om åpningen av Midreds første restaurant, for eksempel, er en fryd. Tatt i betraktning hvor viktig del av menneskers liv det er å drive eller besøke en privat bedrift, er det en merkelig underrepresentert del av litteraturen. I løpet av noen sider er vi gjennom den nagende tvilen om det kommer noen, stresset når mange ting skal gjøres på en gang og gleden over å ha lykkes.

Kort sagt, boken levde opp til forventingene fra TV-serien, og vel så det. Jeg synes alltid det er morsomt å lese en ”klassiker” og oppdage at den fremdeles føles frisk.

TV-serie

Regissøren Todd Haynes var det som gjorde meg interessert i å følge TV-serien. Han har tidligere laget Far from heaven, en film som på en visuell iøyenfallende måte gjenskapte en moderne versjon av de klassiske melodramaene som ble laget på 50-tallet i Hollywood.

Gjenskapningen av 30-tallet, eller i hvert fall en mytologisk utgave av den, er nydelig. Fargene er mer dempet enn i ’Far from heaven’, de går mer i brunt og grønt. Men det hele er akkurat så estetisk som jeg hadde forventet meg fra Todd Haynes.

Melodrama tar imidlertid overhånd i en slik grad at det ofte er vanskelig å forstå motivasjonen til hovedpersonen og i enda større grad de rundt henne. Jeg har for eksempel diskutert med andre scenen hvor hun slår opp med Monty, kjæresten hennes, hvor brikken først falt på plass når jeg forklarte hva hun tenkte i boken. Hovedtråden i TV-serien er hvordan Mildred Pierce klarer seg mot alle odds.

Skuespillerne er så gode at seerne ofte føler at det er følesesmessig logisk likevel. Som auteur-TV er serien vel verdt å se. Men for meg inneholder boken så mye helt nødvendig bakgrunn at Mildred Pierce fra HBO ikke står på sine egne vaklende ben.

Et interessant spørsmål er hvorfor Mildred Pierce har fått en renessanse utløst av TV-serien akkurat nå. Jeg tror nok mange kjenner igjen trekk fra den historiske perioden i dag, særlig slik det er beskrevet i boken: Økonomiske nedgangstider, bolig-bobler, familier i oppløsning og en kjempende middelklasse på vei nedover på rangsstigen.

Film

Et mord, en fortelling strukturert som et tilbakeblikk, Veda som klassisk femme fatale. Joda, det er lett å kjenne igjen trekk fra klassiske film noir.

I motsetning til boken er Mildred Pierce her bare en tragisk heltinne. Det er knapt noe hubris å spore. Vanligvis er dette en genre hvor ingen bare er snille, men her har vi et unntak. På den måten er de to genrene blandet sammen på en annen måte enn i boken. Vi har en melodrama-hovedperson kastet inn i en film noir.

Filmen er ikke blant de beste klassiske film noir jeg har sett, men den er vel verdt en titt. Joan Crawford gjør en imponerende rolle som klarer å forvandle henne fra ung og sexy tidligere i karrieren til en sentral, moden skuespiller.

Jeg klarer ikke å løsrive meg fra tanken på at alt det jeg likte i boken ser merkelig og forvridd ut i filmen. I TV-serien var det lett å godta forenklingene, fordi motivasjonen bare var bedre forklart i det litterære utgangspunktet. I filmen var det som å lese romanen gjennom et tivoli-speil, hvor alle gjenkjennbare handlinger fikk helt nye meninger.

Samtidig må jeg innrømme at filmen fungerer bedre som et selvstendig verk enn TV-serien.

Rekkefølgen

Filmen kunne jeg klart meg uten, men egentlig hadde det vært best å se den først. Da hadde det vært mulig å vurdere den i større grad som en film noir-klassiker. Deretter ville jeg lest boken. TV-serien er en ren nytelse visuelt og skuespillerne gjør en god jobb. Historien fungerer også greit, men kanskje bedre hvis du legger til alt det du vet om motivasjonene etter å ha lest boken.

Legg igjen en kommentar

Tor Andrés 20 film-favoritter fra 2011

Det er mye fra i år jeg fremdeles har lyst til å se, men 2011 har da vært et fint filmår. Jeg prøver å gå jevnelig på kino, men det var mange sterke kandidater fra DVD-hylla også i år. For noen av dem rakk jeg å kjøpe dem fra England før de kom på lerretet. Det er litt irriterende for en kino-entusiast som meg.

Inspirert av Montages-listene har jeg 10 favoritter jeg grunngir, med ytterligere 10 bonus-filmer.

1. Monsters

Sånn skal en science fiction-film være! Nå begynner filmene i genren å komme opp på samme nivå som litteraturen var når jeg saumfarte hyllene på Skien bibliotek på 70-tallet. Utrolig gjennomarbeidet film hvor det fantastiske kun er et bakteppe for å utforske sosiale og menneskelige problemstillinger.

2. Oslo, 31. August

Vond film på en utrolig fin måte. Samtalen hovedpersonen har med kameraten sin tidlig i filmen er akkurat sånn jeg tror jeg ville reagert. Først litt klønete forsøk på å spøke bort det vonde for å gå over i hjelpeløse forsøk på å nå frem. Og alt er så gjenkjennbart allerede i de gamle bildene fra Oslo til alle stedene jeg har vært, inkludert festen som jeg vagt føler å ha deltatt på.

3. Drive

Pulp er så interessant. Enkle, underholdende og tøffe historier. Er det så meningsfylt som det noen ganger føles? Noen ganger faller det opplagt på trynet og er flatt. Men når det fungerer føles det eksistensialistisk, selv om det kanskje mest er en Rorschach-flekk. Med gjennomført stil, gode skuespillere og fengende musikk var dette en gjennomført filmopplevelse.

4. Attack the block

Bedre 80-tallsnostalgi for meg enn Super 8. Historien og stilen er som en gammel science fiction-grøsser, men karakterene føles moderne og realistiske. Håper vi får se mer til Joe Cornish som regissør.

5. X-men: First class

I et år som jeg synes har vært bra for tegneserier på papir, er dette den eneste tegneserie-baserte filmen jeg helhjertet kan anbefale. Den fanger veldig mye av det som fenger meg med tegneserier. Det inkluderer litt for mange karakterer og historie, noe som bidrar til at jeg får en følelse av at det eksisterer en verden utenfor det som skjer på lerretet. Ambisiøst manus, god regi og fantastiske skuespillere.

6. Nader og Simin – et brudd

Alt virker så dagligdags og nedpå i iransk film, derfor er det desto mer interessant å se hvordan filmen bruker thriller-grep for å skape twist etter twist i ganske dagligdagse situasjoner. Det er lett å stirre seg blind på at dette foregår i Iran. Er det ikke mye å identifisere seg med i hvordan velmenende mennesker spinner ut av kontroll og hvordan samfunnsinstitusjoner (rettssytemet og religion) ikke klarer å svare tilfredsstillende på mellommenneskelige problemer?

7. Rise of the planet of the apes

Igjen en god science fiction-film, det var mange av disse i år. Et gjennomarbeidet manus med mye på hjertet ble godt ivaretatt av regissøren. Mest imponerende er hvordan skuespillere og datagrafikk klarte å skape troverdige karakterer ut av apene.

8. Source code

Fint å se at Duncan Jones fra Moon klare å levere en mer kommersiell science fiction-film uten å bli for A4. For meg var den, akkurat som Donnie Darko, følelsmessig logisk, noe som er ekstremt viktig for meg i en historie av denne typen.

9. Certified copy

Apropos, her har vi en film som plot-messig bæres frem av logisk brist. Jeg er veldig svak for skravle-filmer (som Min middag med André, Breakfast club, Før soloppgang og –nedgang). Juliette Binoche gjør en nærmest atletisk skuespillerprestasjon, mens motspilleren er en effektiv straight man å spille ball mot.

10. Tree of life

Karakter har noe med vanskelighetsgrad og gjennomføring å gjøre. Nedslaget er ikke helt støtt her, men jeg lot meg berøre mer av denne filmen enn de fleste andre. Selv svakhetene jeg hadde hørt mange snakke om på forhånd var lett å tilgi.

11. Winter’s bone

12. Black swan

13. Bridesmaids

14. Hanna

15. Blue valentine

16. Another year

17. Midnight in Paris

18. Hodejegerne

19. A dangerous method

20. 13 assasins

For flere filmanbefalinger er Tordendomen å anbefale, en årviss avstemning med årets filmer, klassikere og kult-favoritter.

 

Legg igjen en kommentar

‘The American’ på 25 ord

Fin eksistensialistisk pulp i fantastisk visuell innpakning. George Clooney depper. Blir mer lange enn ladede øyeblikk, så den blir aldri så meningsfylt som den tilstreber.

Comments (1)

« Newer Posts · Older Posts »
%d bloggere like this: