Archive for Mat og drikke

Simpel låvemat og elegant inder i London

Vanligvis stoler jeg på at TimeOut anbefaler de beste spisestedene i London, men jeg ble skuffet over Barnyard som står på listen over årets nykommere. Heldigvis var jeg mer heldig med lunsjen dagen etter.

Konseptet på Låven var rett-fram-mat rett fra gården. Men jeg synes det enkle ble for kjedelig og det som var interessant ikke var spesielt vellykket.

LondonBarnyardKylling

Det var ett unntak. Kyllingvinger med en saus med paprika, hvitløk og sitron var en åpenbaring. Egentlig hadde det vært vel verdt å stikke innom for en øl og denne snacksen. Jeg gikk og smattet på smaken flere timer etterpå. Den sterke, røde sausen var klint utover hele ansiktet og hendene mine, så dette er neppe date-mat.

Og har noen tenkt over at kyllingvinger nesten alltid er en tredjedel av kroppsdelen det averteres for? Her ble hele vingen servert, tre ledd. Skinnet kunne vært sprøere, men ellers var dette en inspirerende rett.

LondonBarnyardRoastBeef

Den anbefalte retten roast beef på toast med kjernemelk og salat var nettopp det. Hverken ingridiensene eller sammensetningen hevet retten til noe ekstra.

LondonBarnyardIs

Når vi kommer til desserten tar den noen interessante sjanser med popcorn-is med røkt karamellsmak. Dessverre virket det mer desperat enn vellykket.

Til Barnyards forsvar skal det sies at det var en hyggelig bar med flere shandies, øl-baserte cocktails. Kanskje en middag var litt for mye ansvar å legge på et OK og rimelig sted å henge i London.

Enkelt og rett fram kan definitivt fungere. Med tid for en skikkelig lunsj før hjemturen, gikk jeg videre nedover på TimeOut-listen. Der dukket Gymkhana opp, fine dining i indisk stil.

LondonGymkhanaFisk

Forretten var velsignet enkel. To stykker med perfekt grillet abbor med en mild tomat chutney.

LondonGymkhanaVillsvin

Hovedretten var en lumsk vindaloo villsvin curry. Styrkegraden var ikke noe du valgte, men var tilpasset hver enkel rett. Her kom styrken sakte sigende under måltidet, den var omhyggelig kokt inn i sausen. Ofte når jeg bestiller sterk på restaurant ligger chilien oppå, enten bokstavelig eller i hvordan smaken sitter i munnen.

Her vil jeg tilbake for å kjøre full tasting meny!

Dette er imidlertid ikke et billig sted. Tre retter med en øl kom på nærmere tusenlappen. Med unntak av en pregløs dessert (sjelden det fungerer på asiatiske restauranter), var maten vel verdt pengene.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

5 øl-anbefalinger i Roma

Det er fint å føle seg så hjemme i en by at det er unødvendig å stresse med å få sett alt. I Roma har jeg vært så mange ganger nå at det er mulig å utforske litt utenfor de opptråkkede løypene. Så i juli bestemte jeg meg for at øl skulle være hovedtema i Roma i år.

I fjor vår begynte jeg å ane at håndverksøl var stort i Italia også. I en liten, rar butikk med uforutsigbare åpningstider i nabolaget solgte de et kresent utvalg. Dette var fin balkong-øl mellom sightseeting, lunsj og middag.

Så etter noen dager med bar-besøk i Roma har jeg 5 anbefalinger og et sted jeg ikke likte.

OpenBaladin

Open Baladin

Et av Italias mest anerkjente bryggerier driver dette stedet. Det er et stort, hyggelig lokale med 20 kraner og et stort utvalg flaskeøl med vekt på egne produkter og italienske konkurrenter.

Jeg testet en italiensk burger med mozzarello og pesto. Det var ikke noe mesterverk, men et godt utgangpunkt for en pub-kveld.

Baren ligger i en sidegate i sentrum, rett før du krysser Tiberen over til Trastevere. Så dette er en fin start på en bar-runde med de to neste stedene på listen.

BirFud

Bir & Fud

Hvis du er kresen på maten, vil jeg anbefale å innta middagen på Bir & Fud. Blekksprut-salaten hadde definitivt høyere klasse enn burgeren på Open Baladin. Litt lenger ut i drikkingen bestilte jeg en knasende sprø potet chips med hjemmelaget ketchup-dip som hadde fått Crow Bar til å skamme seg.

Interiøret er moderne, uten å havne i design-helvete til Mikkeler-barene i København. Utvalget på 30 kraner er godt og spennende, med vekt på italienske håndverksøl.

Skulle jeg valgt bare et sted å drikke i Roma, hadde det vært dette stedet.

Ma Che Siete venuti a fà

På den annen side, hvorfor velge et når det finnes en annen pub rett over gaten?

Ma che siete venuti a fà føles mer som nabolagskneipe med fotball på TVen og folk som står og henger overalt. Ikke forvent å få noen kulinarisk nytelse her. Dette er kanskje stedet jeg hadde holdt meg lengst hvis jeg hadde hatt en gjeng å gå ut sammen med.

Utvalget av kranøl er 15 og mer internasjonalt, selv om italienske merker er noe overrepresentert.

Queen Makeda

På en helt annen kant av byen ligger baren og restauranten Queen Makeda. Dette ser ut til å være stedet å tilbringe en hel kveld. En fyldig meny med fristende retter fra hele verden og 40 kraner gir mange muligheter.

En av de eksotiske spesialitetene er smørrebrød. Jeg testet bare dette stedet til lunsj, og merkelig nok serverte de danske spesialiteter kun til middag.

Jeg vil definitivt en tur tilbake her for å spise middag og tilbringe mer tid ved bardisken.

Eataly

Eataly Rome

Et stort kjøpesenter fylt med delikatesser, ferskvarer og spisesteder i tre etasjer får Mathallen i Oslo til å blekne. I andre etasje har de en kjempestor avdeling med italienske øl. To ganger i løpet av ferieuken min fylte jeg opp sekken med balkong-øl.

Eataly er verdt en tur uansett. Selv den mest shopping-sky matelsker kan bruke noen timer her på handling og spising.

En skuffelse

Det var et sted på øl-listen jeg ikke likte. NO.AU ligger bortgjemt på et lite torv bak Piazza Navona. Det var ganske krøkkete å finne, og vel fremme synes jeg utvalget både av øl og mat var skuffende. En potetsuppe med kamskjell fristet ikke til å utforske menyen grundigere.

Stemningen var for krampaktig hipster etter min smak. Kanskje var det dagsformen, men jeg gikk ganske skuffet hjem og spiste en pizza i nabolaget.

Konklusjonen er uansett at det er ingen grunn til å tvinge i seg vin på Italia-tur. Roma har mye å tilby en øl-entusiast.

Legg igjen en kommentar

Amerikansk barbecue i nabolaget

Etter et år i North Carolina var det irriterende hvor umulig det var å få tak i skikkelig spare ribs i Oslo. Det smakte ikke det samme. Var det norske råvarer som var udugelige eller noe kokken ikke skjønte?

barbecue1

Ferien i Florida i sommer minte meg på hvordan barbecue skal smake. Etter nøye undersøkelser fant jeg Tom Jenkins’ Bar-B-Q. Et skikkelig sted for ribs skal ikke ha hvite duker og kandelabre. Det skal være et lite sted med kø av takeaway-kunder.

Reisefølget snudde i døren etter at vi hadde navigert oss frem etter GPS. “Dette var ikke noe koselig”, var kommentaren. Så jeg måtte pent ta drosje ut dagen etterpå for å smake statens beste barbecue.

barbecue2

Plastikken til tross (eller kanskje på grunn av den), dette var fantastisk saftig kjøtt med grillsaus, coleslaw og ‘greens’ ved siden av. Hele nabolaget køet inn og ut med poser fulle av kjøtt og andre godsaker.

Vel hjemme på Bekkestua la jeg merke til en plakat på Stabekk fra bussvinduet som forkynte at her lå Texas Barbecue Café. Med gode minner fra North Carolina og ferien i Florida besøkte jeg nabolagsbula.

Dette var som å komme hjem!

barbecue3

Café i navnet signaliserer enkelheten. Du går til disken og bestiller maten, setter deg ned og rydder selv. Under de første besøkene hørte jeg mye klaging fra folk rundt meg på selvbetjeningen. Jeg håpet inderlig at eieren ikke hørte på surmulende gjester.

For enkelheten og fokuset på det som er viktige er vinneren her. På menyen står kun to typer ribs, pulled pork, kylling, pølser og brisket. Det siste er et stykke gjenstridig kjøtt nennsomt tilberedt. Svært smakfullt og i ferd med å bli den nye trendmaten i USA.

barbecue4

Sideordrene er et kapittel for seg. En coleslaw med fin sødme og syrlighet. Potetstappe med litt grønnsaker og mye ost. En fantastisk chili som ikke jukser med kjøttet. Maisbrødet er litt tørt og jeg liker ikke bønnene så godt, men hvilke som er favoritten vil sikkert variere fra person til person.

Alle som har vært i Sør-statene vet at isteen er viktig. Her er det to store kanner med og uten sukker. Smaken er helt annerledes enn sukkervannet du får kjøpt i kiosken.

Texas Barbecue Café har klart å holde stilen gjennom flere besøk det siste halve året. Så da kan vi slå fast at norske råvarer holder mål. Det er kokkene alle andre steder som ikke tar seg tid til å tilberede dem riktig. Men på Stabekk finnes det ribs som kan få en amerikaner til å gråte.

Legg igjen en kommentar

Tre norske og to amerikanske mexikanere

Lørdagstacoen har aldri vært min favoritt. Skulle jeg lage noe mexikansk ble det fajita, noe rent kjøtt fremfor kjøttdeig. Og tex-mex på restaurant har jeg bestandig hatt følelsen av å kunne lage bedre selv. Derfor var det en aha-opplevelse på en restaurant i San Fransisco å få servert noe som var autentisk mexikansk. Ikke amerikanisert eller norskifisert. Særlig forretten imponerte. Guacamole ble blandet sammen ved bordet etter mine ønsker om balansen mellom ingredienser. Det hele ble servert med nystekte tortilla-lomper. Enkelt, godt og langt unna lørdagskosen jeg er vant til. Taco1 For et år siden kom denne maten til Norge med Taco Republica i Torggata. Noen vil kanskje kalle det en hype, med lange køer uten mulighet for bordbestilling. Etter mange besøk har ventetiden blitt kortere, og jeg må konstantere at dette er den nye sushien for meg. Det er noe jeg bare må ha med jevne mellomrom Et vanlig måltid her for meg starter med guacamole og hjemmelaget totopos, en mais chips En fin rett å nippe til før hovedrettene, bruke som tilbehør til resten av maten og småspise til når regningen nærmer seg. Ceviche Deretter er små sprø maisflak med ceviche på vel verdt å prøve. Den hvite fisken kaldkokt i citrus er frisk og fersk, en skikkelig smaksbombe som inneholder mye chili og sprø grønnsaker. Og så kommer kjernen i besøket, taco. De servers enkeltvis, noe som gjør at du kan sy sammen ditt eget måltid. Hver av dem kommer på en myk tortilla-lompe som smaker mais. Klassikeren er svin, men favoritten min er lam. Et hovedtema er å marinere og langkoke kjøttstykker som ikke er de beste på dyret. Utenfor disse to klassikerne er jeg litt på vakt ovenfor det som kan bli for tørt, men Taco Republica har blitt flinke til å få kylling, sjømat og sopp til å bli saftigere over tid. Til hver rett følger det også en av fire salsaer. Og de har dagens, der de eksperimenterer med nye kombinasjoner. Flere av de rettene som står på menyen nå begynte som dagens. I Florida i sommer var jeg ivrig på å finne et sted i en lignende stil. Nærmere grensen betydde mer autentisk, tenkte jeg. De første forsøkene var skuffende tex-mex. Så en dag på ekspedisjon til bryggeriet Funky Buddha så jeg en mexikansk bule i gangavstand: Tortilleria Mexicana. FortLauderdalebutikk Umiddelbart på innsiden følte jeg meg på rett sted. Den ene halvdelen av lokalet var en skikkelig rotebutikk. I den andre halvdelen var det respatex-bord og en stor TV som viste telenovelas. Menyen besto av et dusin forskjellige kjøttyper, hvor jeg prøvde ut fire. I tillegg til svin og kylling valgte jeg oksetunge og en blanding personalet hadde en uklar forklaring på. FortLauderdaleTaco Det var godt, men en del tørrere enn det som serveres på Taco Republica. Med en hjemmelaget chili-saus på spruteflaske, smakte det likevel svært godt. Kanskje den norske varianten er passe vestligfisert for meg. Nå har det åpnet flere steder i samme stilen som Taco Republica i Oslo. Tijuana Tijuana Bar på Grünerløkke legger stor vekt på den siste delen av navnet. Halvparten av menyen er drinker, tequila og Michelada (fruktige drinker med øl). Men maten er også vel verdt besøket. Klassikerne er her, men de har også valgt å ta den ut med argentiske reker og and (som du ser på bildet over). Hver rett har et sett med tilbehør og sauser som passer godt. Jeg synes kanskje de strekker strikken litt langt og føler at denne er litt for tilpasset eksperimentlystne norske ganer. En stor ulempe er at alt serveres i porsjoner med to, noe som gjør det vanskeligere å sy sammen måltidet som du vil. Taqueria Siste tilskudd på den mexikanske stammen i Oslo er Taqueria i Paleet. Dette er en koselig bar med noen bord. Etter et besøk synes jeg de tacoene jeg prøvde var veldig gode, kanskje med den beste sammenseting av fyll og tilbehør. Selvom de i utgangspunktet serverer hver taco i pakker på to, har de laget en kokkens meny med fire. Med litt overtalelse fikk jeg justert anbefalingen til min smak. Det skapte litt forvirring i serveringen, men endte godt. Så hvilken av de norske vil jeg anbefale? Alle er vel verdt et besøk, men jeg holder fremdeles en knapp på Taco Republica. De klarer å holde en enkel, rett-frem-stil som føles riktig for mexikansk mat. På mange måter er smaksammensetingene på Tijuana og Taqueria vel så spennende, men de jåler det litt til. I Torvgata er det respatex-bord og solide ingredienser som dominerer.

Legg igjen en kommentar

Ost og kjeks, deja vu

Mange av favorittrettene mine fra i fjor var litt utenfor de vanlige kategoriene forrett, hovedrett og noe søtt. Et av eksemplene er en dessert-liknende andepaté midt i måltidet på Olo.

Tanken på å prøve å lage det selv føles helt håpløst, men min nummer to favoritt virket mer overkommelig. Den kom mellom hovedrett og dessert, så i forhold til finnene virket kokkene på Bridges i Amsterdam nesten tradisjonelle.

Bridges2

Det var ikke så mange smulene av Lady Blue i retten, men de smakte sterkt nok til å balansere mot alle de andre ingrediensene. De lå på en vannbakkels med en søtlig gele og macadamianøtter.

På siden lå det en bitter salat med en syrlig dressing. Salat med vinagraitte til ost og kjeks? Javisst, det fungerer som bare pokker.

Ikke mange viner hadde kunnet konkurrere med alle disse smakene. Løsningen var isteden å servere en fin dessertvin som smøyg seg under maten.

Bridges

Det litt nerverpirrene i prøve å gjenskape dette var balansen i smaker. Og forsøket mitt var ikke helt vellykket.

Kraftkar, en norsk blåmuggost, var innertier som basis. Den er smakssterk og spiss på en måte som tåler eksperimenter med andre smaker.

En av disse gode, bitre salatene det blir stadig lettere å finne i grønnsaksdisken med en dressing basert på olivenolje og en balsamico blanco fungerte også veldig bra. En Fibonacci kjøpt på Maascheman var så god at jeg nesten kunne drikke den.

Bakverk, nøtter og gele derimot var helbom. Ripsgele ble for smaksrik og kjøpekjeks for kjedelig. En Graham portvin var veldig god, men alkoholprosenten var for høy til å være så diskret som valget på Bridges.

Men en god ting kom det ut av forsøket. Jeg har fått fullstendig dilla på grønne salater med syrlige dressinger. Det er et sunt resultat av å prøve å lage en kraftig dessert.

Legg igjen en kommentar

Førpremiere på arthouse kino og Prisoners

Oslo har behov for en arthouse-kino som viser film som passer bedre til et glass vin enn en kasse full med popcorn. Med Kino Victoria har Oslo Kino brukt nesten et år på å pusse opp tidligere Vika til en flersal-utgave av Gimle. Resultat er høyere komfort og et sterkt utvidet serveringstilbud.

Victoria

Jeg ble invitert til førpremiere på mandag og fikk endelig utnyttet et av de mange gratistilbudene KinoPluss-medlemskapet har lokket med.

Forestillingene som var tilbudt var Prisoners, Enough said og Fortiden, alle sammen høyt oppe på ønskelisten min. Profilen er tydelig fra første stund. Tonen er satt for et mer voksent, kresent og bevisst publikum.

Lokalet innfrir også. Her er det masse sitteplasser både ved inngangen og i kjelleren.

Jeg har bare vært i den store salen, og den var organisert som tidligere. Mellom hvert sete er det imidlertid et lite bord. Så her er tydeligvis planen at publikum skal ta med seg vinglasset og snacks inn. Popcorn er rensket bort, noe sjokolade finnes fremdeles, men den store nyheten er små matpakker med skinke, ost og oliven. Setene er imidlertid ikke like behagelig dype og brede som på Gimle, i tillegg til at muligheten til å legge seg bakover mangler.

Med filmutvalget er det naturlig å diskutere filmen etterpå ved et av de mange bordene. Jeg har ikke kvalitetssjekket hele utvalget, men fant en spennende IPA og sjekket et helt OK glass med hvitvin til en litt mager ostetallerken.

spiseri

Basert på hamburgeren med entrecote er jeg mer skeptisk til dette som et middagssted. Prisnivået er ikke så aller verst og ‘spiseriet’ har lagt seg litt ekstra i selen, men til tross for innpakningen smakte alt veldig ordinært. Det holder ikke å blande piffikrydder i ketchupen for å virke ambisiøs.

Men jeg skal ikke avskrive dette som et rent snackssted enda. Jeg kommer til å teste mer av den akkurat passe lange menyen. Kanskje har jeg  større hell med bacalo eller kjøttgryte som innledning til filmkvelden.

prisoners

Jeg gikk for den mørke thrilleren Prisoners blant åpningsfilmene. I en bygd i USA opplever to par det store marerittet: Deres døtre blir kidnappet. Den ene faren er villig til å gå svært langt for å finne datteren og den lokale politihelten blir besatt av saken. Det underliggende spørsmålet er hvor langt kan en sørgende far gå for å redde sin datter.

Nå begynner nordisk noir å krype inn i amerikanske thrillere. Og jeg liker det ikke. Mulig jeg er i mindretall her, men dvelingen ved sorg og galskap er ikke retterdiggjort i ‘Menn som hater kvinner’ og Forbrytelsen. Skal sadismen være til å holde ut må den enten grave dypere i karakterene eller balanseres mot mørk humor i Tarantino-stil.

Filmen blir effektivt fortalt og skuespillerne gjør jobben med stort alvor. Det er imponerende hvor lenge historien klarer å gjøre meg like usikker som karakterene. Når løsningen kommer, føles det hele likevel for enkelt, til tross for en moll-akkord på slutten. Da er ikke sorgen til foreldrene og sadismen underveis i Prisoners verdt påkjenningen den har påført meg underveis.

Som et utgangspunkt for diskusjoner over et vinglass vil den fungere utmerket, men jeg tror det vil gå bedre filmer på den nye Kino Victoria.

Legg igjen en kommentar

Så svinger vi på seidelen…

Apropos nisjenettverk og øl i København

untappd

Tidligere i høst ble jeg tipset om det sosiale nettverket Untappd. Det er et slags Facebook for øldrikking. Uansett hvor du er i verden kan du skåle med dine drikke-interessert bekjentskaper. Så snart en øltype og bule er registrert, kan du skåle virtuelt med kommentarer og likes.

For meg er det også en loggbok for nye oppdagelser. Mitt drikkemønster er som regel å gå på steder med stort utvalg og teste ut ølsorter jeg ikke har prøvd før. Da er det fint å ha et lite arkiv med godsaker å slå opp i når jeg skal kjøpe noe på polet eller i butikken.

Og selvsagt er det et lite spill-element i å samle merker for å drikke visse øl-typer, variasjon eller reiseaktivitet.

Vennelisten er ikke like stor som på Facebook. Det er definitivt noen flere drikkevenner jeg kunne tenke meg å følge, for dette kan være en fin kilde til nye tips.

Så ser du en fyr som drikker på en ølbule med stort utvalg, ivrig tastende på mobilen, så er det sikkert meg eller en annen Untappd-fan.

pubologi

Så la meg avslutte med tre øl-høydepunkt fra 2013:

  1. Kråka åpner i Oslo. Dette er akkurat sånn jeg vil at et øl-sted skal være: 20 sorter på fat, eget bryggeri, kunnskap om utvalget og et kresent utvalg snacks.
  2. Full tasting meny med fem øl som passer til hver rett på Pubologi i Stockholm. Ekstra bonus for at jeg fikk spise med kokkene på kjøkkenet, fordi alle andre bord var bortbestilt.
  3. Nögne Ö Wit servert som apertif på Spis i Helsinki.

Legg igjen en kommentar

Older Posts »
%d bloggers like this: