Archive for Mat og drikke

Pub til pub i København

Det siste året har jeg hatt et par fine turer til København. Gode anbefalinger fra kolleger, på Facebook og gode guider fra Malmö har hjulpet meg å finne flere bra steder. I denne artikkelen syr jeg sammen en fin mat og drikke-runde basert på tre besøk konsentrert om Vesterbro, men også streif innom Nyhavn og Nørrebro.

rødspette

La oss anta at dagen begynner med mat på hotellet, sight-seeing og shopping. Da er det naturlig å begynne runden med lunsj, eller frokost som danskene forvirrende for en nordmann kaller det. Husker du å bestille eller kommer utenom den mest travle tiden, ville jeg startet på Told og Snaps i Nyhavn.

Smørrebrødene deres er tradisjonelle med råvarer av høy kvalitet, uten noe jåleri. Stedet har en fin miks av lokalbefolkning og tilreisende som har stolt på guideboken. På fat har de solide øl fra Bryghuset Braunstein.

Som navnet tilsier, her bør du virkelig ta en dram ved siden av maten. De har hjemmelagde varianter som passer hvert smørbrød. Glassene blir fylt opp til randen. Mine to favoritter så langt er rødspette med dilldram og Dyrlegens natmad (leverpostei og salt kjøtt) med timiansnaps.

Et alternativ på Vesterbro er Kødbyen, et gammelt industristrøk med masse spisesteder. På siste besøk spiste vi brunch-buffet med pizza, italienskinspirerte salater, ost og frukt på Mother. En bra start på øl-turen.

Noen hundre meter bortenfor Kødbyen ligger Kihoskh. De har et imponerende utvalg av flaskeøl, og brygger også noe selv. På sommeren hadde det vært en løsning å kjøpe et utvalg for å ta med ut på plassen rett utenfor. Været var for kaldt denne høstdagen, men jeg lot meg friste til å kjøpe en flaske før jeg husket på sikkerhetskontroll og at jeg kun hadde håndbagasje på flyturen hjem.

fermentoren

Fermentoren var første drikke-stopp på runden. Stedet hadde de vanlige 20 kranene med et godt utvalg. Lokalet hadde en hjemmekoselig stemning med slitte møbler og rockeplakater på veggene. Her kunne jeg godt tilbrakt hele kvelden.

Av drikken satte jeg særlig pris på Ugly Christmas. Jeg hadde drukket en frisk IPA, Papsø in the tropics, fra samme bryggeriet, Ugly Duck, for noen uker siden. Begge variantene traff midt i mine favorittsmaker.

mikkeller

Victoriagade og Mikkeler var neste stopp. Det er et koselig kjellerlokale noen kvartaler fra togstasjonen. Interiøret kan kanskje bli litt for hipster dansk design, men det er ingenting å si på stemingen og ølutvalget fra 20 kraner.

De hadde hatt mørke øl-dager den siste tiden. For meg kan det bli litt for tungt, men jeg prøvde et par glass og varierte med noen andre øltyper.

Når jeg er på et sted med bredt utvalg, er det bare å prøve seg frem. Mikkeller Spontanframboos er det første surølet (lambic) jeg har testet som var mer enn kuriøst eller kun passer til en spesiell anledning. Dette hadde nok vært det beste stedet å starte for å utforske denne typen øl.

Av mer normale øl var Hoppy Lovin’ Christmas absolutt en fin juleøl fra Mikkeller å sette tennene i.

flaskeøl

Over i Nørrebro-omårdet ligger Mikkeller & Friends. De har samme stil som avdelingen på Vesterbro, men 40 kraner, større lokale og en velassortert flaskebutikk.

Ingen pub-runde i København uten en Bodega. I gjengen fra Malmö var det stor entusiasme å spore for McKluud. I Norge ville vi vel kalt det et brunt sted. Her var det flaskeøl fra Carlsberg servert ut av kjøleskap som gjaldt, ikke noe hipster-øl å spore. Tomgodset sto oppmarsjert på bordene til stamgjestene.

Røyking var ikke noe hinder, så her satt ikke bare eimen i veggene. Tobakkslukten lå som en tåke over hele lokalet. Dette gjør meg lettere nostalgisk for barbesøk i ungdomsårene, men jeg savner det ikke. Det var egentlig deilig å ta en liten tur innom Mikkeller igjen som en liten epilog på runden.

halifax

Etter noen timers øl-utflukt passer det med noe god gatemat. Halifax har flere hamburger-restauranter rundt i København med spennende tilbehør og reale porsjoner. Jeg avsluttet dagen med en forholdsvis avansert asiatisk versjon. Råvarene virket så bra at det kunne vært interessant å prøve en helt enkel cheeseburger neste gang.

Selv om jeg har kombinert tre dager i denne runden, er ikke dette helt urealistisk å få til på en fridag. Sammenlignet med en kjapp kveldstur i Oslo for øl og mat, får man god valuta for pengene i København.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

En smak av Finland på Olo

forrige besøk i Helsinki prøvde jeg husmannskost på Seahorse. På vei hjem til hotellet gikk jeg forbi Olo. Etter undersøkelser på internett var det ingen tvil om at dette var et sted å teste ut neste gang og i juni fikk jeg muligheten.

Olo satser på lokale råvarer og det skandinaviske kjøkkenet. Tilberedelsesmetodene er raffinerte og heller mot molykulær gastronomi, men prøver aldri å lure gjestene. De fleste rettene har knapt en hovedrolle. Forskjellige ingredienser, og det er gjerne mange av dem, balanseres ut på spennende måter.

Servicen var god. Jeg pleier å stille mange spørsmål og det var alltid noen som kunne gi informasjon, både om ingredienser og vinvalg. Det hadde kanskje vært enda bedre om det ikke hadde vært så mange som betjente meg, og jeg mistet en svært kunnskapsrik vinkelner midt i måltidet, men intet ønske eller spørsmål ble ubesvart.

Her er noen av favorittene fra smaksmenyen:

tomatsalat

På toppen er det et flak laget av melk pyntet med spiselige blomster. Under er det asparges og tomater tilberedt på forskjellige måter. Mest overraskende var en helt klar gele laget av tomatjuice. En svært original form for tomatsalat.

laks

Selv på de beste resturanter er det sjeldent rettene er satt sammen for å passe sammen over en hel meny. En hvilerett av eplesorbet og rogn, var imidlertid en perfekt overtyre til norsk laks. Bare synd at tilbehøret ble for dominerende. Eplegeleen var grei, men reddiker og løk ga for mye smak. Dette var det eneste feiltrinnet i menyen, men samspillet med hvileretten var så spennende at det måtte med.

andepate

Ganske snart dukket det opp som kanskje er en av mine favorittretter noen gang opp. Midt i måltidet, med et glass dessertvin, ble det er servert andepatéen innbakt i rabarbra-gelé. Tilbehøret får frem forskjellige sider av rabarbraen, søtt og syrlig. I tillegg til at det smakte godt, hadde det hele adskillig wow-effekt.

hvitfisk

Det var derfor greit å bli litt mer edruelig med et stykke hvit fisk med sprøtt skinn, løk, dill, potet og aske. En supertørr hvitvin med anissmak var en god match.

kongekrabbe

Samme vinen passet også godt til denne sammensetningen av kongekrabbe, rekesalat, gulerot i forskjellige former og en god kraft for å binde det hele sammen.

sweetbread

Den avsluttende kjøttretten skuffet heller ikke. Sweetbread, en smakfull kjertel, har blitt en av mine favoritter. Rødbeter, kål, byggkorn og gressløk ga det hele en finsk stil.

ispinne

Dessertene var også svært vellykkete. Den jeg husker best var en yogurt-is inne i et tykt lag av hvit sjokolade med litt godt salt. Eller bjørnebær med lakris. Men det er alltid deilig med en leken slutt på et så kraftig måltid, så jeg satte vel så stor pris på denne enkle ispinnen helt til slutt.

Legg igjen en kommentar

Matekspedisjoner i Helsinki

Tre dager i samme byen på jobbtur skjer sjeldent. En kombinasjon av en konferanse, besøk hos en avdeling i Lappeenranta og møter på hovedkontoret ga meg muligheter til å utforske Helsinki på kveldene tidligere i vår. Og det ga mersmak. En fin, liten og tett bykjerne med masse gode barer og spisesteder.

Med anbefalinger fra gode kolleger tok jeg første kvelden turen til Seahorse. Etter en spasertur ut av sentrum kom jeg til et sted med rosa, glorete lys i vinduene. På innsiden imponerte derimot stedet med gjennomført art deco interiør. Det var ikke slitt, men virket ekte og levende. Sannsynligvis er det ikke så langt fra hvordan stedet ble innredet moderne når det åpnet 1934.

FinlandFiskesuppe

Jeg sto over et shot med Koskenkorva som sto blant forrettene, ikke drikkemenyen, og valgte en fiskesuppe. Dette var husmannskost, som bestemoren din ville laget. Jeg hadde følelsen av at det ikke var lagt så stort arbeid i å velge råvarene, men desto mer omsorg i tilberedelsene av et tradisjonelt måltid med store porsjoner til bra priser.

Favoritten min var nok kålrulettene med potetstappe, brun saus og rødbeter. Det hadde et mer øst-europeisk preg. Mye godt kan sies om denne retten, men fotogen var den ikke med sine mørke farger.

FinlandPølse

Dagen etter gikk turen til Kuurna. Jeg ble litt forvirret over mangelen på merking på utsiden, men fant til slutt skiltet hvor det stod Ravintola (restaurant). Hele restauranten fikk plass i et lite rom, hvor kjøkkenet var skilt fra gjestene med et forheng oppe på en platting. Stemningen var avslappet i det lille lokalet.

Menyen besto av tre forretter, hovedretter og desserter som ble skiftet ut jevnlig. Jeg valgt å begynne med en pølse med risotto laget av byggkorn. Råvarene og tilberedningen var utsøkt.

FinlandKjøtt

Til hovedrett fikk jeg et stykke saftig, kokt storfe-kjøtt raskt frest i stekepannen. Det er en type tilberedning jeg ikke har testet. Ta et stykke smakfullt kjøtt, muligens av en billig del av dyret. Kok det lenge og gi det en stekeskorpe. Det hele var servert med potetkake, grønnsaker og god kraft.

Vinene var derimot litt skuffende. De sto ikke så bra til maten. Særlig krasjet fruktigheten i dessertvinen med mangoen som ble servert til isen.

FinlandTapa

Tenk deg en amerikansk kjederestaurant av typen TGI Friday eller Hard Rock Café, men hvor all mat og øl er tsjekkisk. Da har du Vltava, rett ved sentralbanen i Helsinki.

Utvalget av øl var hovedsaklig alkholsvakt industriøl, men godt og spennende. Hver rett hadde sin egen anbefaling av drikke. Jeg satset på tsjekkisk tapas og en solid kjøttrett. Alt var servert effektivt og profesjonelt til en grei pris i store porsjoner.

FinlandSkagen

Gode restauranter på flyplasser kan være vanskelig å finne, men etter to besøk anbefaler jeg Fly Inn Restaurant i Helsinki. De har en bra meny som legger vekt på finske råvarer. Skagensalaten var av fersk sjømat med mye smak. Elgburgeren med en Lapin Kulta Arctic Malt var verdt de ekstra kronene i forhold til gatekjøkkenmaten andre steder i terminalen.

Neste tur til Helsinki blir i juni. Den blir kortere, men jeg har allerede planlagt middagen.

Comments (1)

Gazpacho, sherry og annen snadder

Fettlaget er en fast høsttradisjon i vennegjengen. Opp mot 20 matglade folk treffes med hver sin rett for å gjøre seg klar til en lang og hard vinter.

Mitt bidrag i år var en gazpacho jeg lagde til bursdagen min i fjor. En grundigere filtrering og en knusktørr sherry var klare forbedringer, men jeg skulle ønske det hadde vært en potte til med estragon i butikken, både for smak og pynt.

På tidligere fettlag har noen av deltagerne vist et usunt konkurranseinstinkt. Jeg nevner bare de duellerende Waldor-salatene. La meg derfor si at utvalget av retter presentert under er de jeg tok bilder av. Det er kriteriet for å bli med i artikkelen.

En tradisjon mange følger er å ta med seg mat de har fanget selv. Reinsdyrskavet her ble servert med en god jakthistorie, løk, eple og persillerot. Enkle, gode smaker som sto godt til hverandre. Dette hadde fungert like greit på hyttetur som i selskap.

Apropos enkelt, synes jeg denne utgaven av husmannskost fra Finnskogen var en interessant rotnorsk rett. Motti består av en næringsrik kornblanding med tyttebær og bacon for smak.

Hvis det ikke var for mengden mat, hadde jeg gjerne tatt en ekstra porsjon av denne retten: Middagstrudel med svinekjøtt, kål, karve, muskat og bacon.

Coq au vin er en kjent fransk teknikk for å få mer ut av en seig hane. I Norge ender denne retten ofte med en god gourmet-høne i gryten. Fettlag-varianten inneholder selvslaktet hann-fugl. I tillegg til vin, fikk vi to gryter kokt med chamapgne og øl.

Julemiddager blir bare barnemat sammenlignet med mengden mat på et Fettlag. Variasjonen er så stor at jeg har lyst til å smake på alt. Det er en hard jobb, men vel verdt innsatsen.

Legg igjen en kommentar

Gjensyn og nye opplevelser i London

I høstferien var jeg tre dager i London og fikk med meg flere hyggelige gjensyn. Noen nye bekjentskaper ble det også.

St John servere fremdeles utsøkt engelsk mat, med vekt på å bruke hele dyret og tradisjonelle tilberedningsmetoder. Hovedretten jeg valgte var en gammel kjenning fra det første besøket mitt i 2006, sweetbread, en kjertel, servert med løk, kål og flesk.

Forretten var en salat med rødbeter, egg og tynne skiver av speket lever. Og til dessert valgte jeg en ostetallerken.

Det andre gjensynet var Borough Market. Det var mer aktivitet der denne gangen enn sist. Trafikken var stor foran alle bodene med grønnsaker, pølser, oster , sopp og andre varer fra småskala-produsenter. Jeg fant blant annet en utvandret norsk fudge-selger.

De fleste stedene tilbød ferske varmretter og det var vanskelig å velge hva som skulle bli dagens lunsj. Til slutt falt valget på et veldig engelsk alternativ, en kjøttpai med potetstappe.

Et nytt bekjentskap som har fått plass på favorittlisten min er Manchurian Legends i Chinatown. De hadde til min store forvirring flyttet, så jeg løp lenge stresset rundt før jeg fant en lapp i et vindu om den nye adressen.

Vel fremme gikk blikket mitt fort til den imponerende listen av innmat-retter. Når valget falt på en rett med tarmer, paprika og chili, advarte kelneren at jeg neppe kom til å like den. Men den falt selvsagt i smak.

Gjestene så ut til å være halvparten kinesere og halvparten andre turister. Den siste gruppen tok som regel dumplings eller signaturretten tørrmarinerte grillspidd. Veldig god og trygg mat for alle som tåler litt krydder.

Siste dag, i timene før flyet skulle gå på ettermiddagen, tok jeg en ekspedisjon til en bydel jeg aldri har vært i, Camden. Dette er fremdeles stedet for rufsete bruktbutikker og gatemote.

Hovedmålet for reisen var imidlertid Chin Chin Laboratorists, molykulær gastronomi i hurtigmat format. Trikset deres er fløteblandinger som blandes med flytende nitrogen for å skape iskrem mens du ser på. Rene smaker, ekstrem teknikk og enkle sauser skaper en morsom og kald opplevelse.

Legg igjen en kommentar

Engelsk og polsk mat blir bra ferie

Når jeg sammenlignet Durham med Galtvort på Facebook, trodde jeg at det var en spøk. Men etter en omvisning på borgen som skuer over byen oppdaget jeg at det var studenthybler inkludert en stor trapp opp i et tårn, en krypt og en gigantisk spisesal med plass til lærerne på en scene.

Først og fremst var turen min til Nord-England øl, god mat og avslapning. Selv en kjedelig nabo-pub har godt utvalg i fatøl, så for de som har lyst til å prøve noe nytt er det aldri grunn til å drikke samme øl to ganger.

Favoritten min var nok Blackfriars i Newcastle, en restaurant basert på lokale råvarer og engelske tradisjoner.

Her har vi en rett bestående av et flak med sprø svinesvor på toppen, deretter et stykke svineribbe (pork belly), ny-kål, blodpudding og gulrotsmør. Retten får et lite minus for tørt kjøtt. På den annen siden ga blodpuddingen en aha-opplevelse med en mild, salt smak, langt fra den søte, krydrede blodmaten jeg kjenner fra Norge.

På spørsmål om de hadde noe øl å anbefale til maten fikk jeg Wylam Rocket, en bitter. Det gleder meg at øl blir tatt like seriøst som vin i slike sammenhenger.

Ostefatet med seks engelske oster er blant de beste dessertene jeg har fått, både i smak og overdådighet. Tilbehøret gjorde stort inntrykk med en chutney, syltede stangselleri og et kanelbrød.

Hotellet Jesmond Dene litt utenfor Newcastle, gjennom et strøk med små hus og inn i et parkområde, var mer forfinet engelsk tradisjonsmat. Her var det mer naturlig å be om anbefaling av vin enn øl.

Forretten av kald laks servert på skivet sitron med et tilbehør av persillerotkrem, salat, pære og kapers tok seg godt ut både på tallerken og i munnen.

Jeg så en fugl på menyen, grouse, jeg ikke var sikker på hva var. Er det noe nytt på menyen, er det ingen tvil. Det må prøves. Etter å ha diskutert med en del andre har vi kommet til at det må være fasan.

Fuglen med potetpuré, sopp og mais var mer kaotisk i utseendet. Fuglen var imidlertid perfekt stekt med to møre bryststykker og svært blodige indrefileter.

Merkelig at det finnes så lite øst-europeisk mat å få på restaurant i Oslo. De gangene jeg har spist på denne typen steder i utlandet har det vært veldig godt. Den polske restauranten Krakow ga assosiasjoner til Norge på 70-tallet, men på en fin måte.

Forretten var ganske enkelt potetpannekaker. Med en Tyskie-øl og et shot av Wyborova-vodka gjorde jeg meg klar for hovedretten.

Fra barndommen husker jeg med stor glede kålruletter. Først må store kålblader kokes, deretter pakkes noe fyll inn i dem, før de får en kjapp tur i stekepannen. Det er ikke akkurat hurtigmat. Her er rulettene fylt med ris og grønnsaker, og servert i en mektig sopp-saus. En skål med rødbet-mos hørte med som tilbehør.

Dette restaurantbesøket dannet grunnlag for en lang og entusiastisk samtale med drosjesjåføren som kjørte meg til flyplassen. Han hadde mange gode matminner å dele. Vel fremme kom jeg plutselig på at jeg ikke hadde spist en skikkelig engelsk frokost på turen, så det behovet ble dekket rett før flyavgangen.

Da var det bare en ting til. De hadde en fin BrewDog-pub i Newcastle med Punk IPA og andre godbiter på fat. Stemningen var langt mer avslappet, mindre tatoveringer og metal på høytalerne. Her var det diskret piercing og reggea på vinyl.

Legg igjen en kommentar

Drømmer om japansk mat

Kulinariske utflukter på film, i tegneserier og på en togstasjon

I et beskjedent lokale på en t-banestasjon i Tokyo står 85 år gamle Jiro Ono og lager verdens beste sushi. 3 stjerner i Michelin-guiden, utallige besøkende og den ny dokumentaren Jiro dreams of sushi gir de beste skussmål til den erfarne kokken. I halvannen time følger vi livet rundt den lille restauranten og de som driver den.

Alt virker så enkelt. I all hovedsak er det nigiri, sjømat på ris, som serveres. Her er det ingen overraskelser. Alt ligger i riktig valg av råvarer, presis teknikk og sans for kvalitet. Det fører til en praksis som balanserer mellom det heroiske og latterlige. Som rishandleren som aldri kunne tenke seg å selge de beste varene sine til en hotellkjede, fordi de ikke er like gode til å koke ris som Jiro. Eller massasje av blekksprut i nærmere en time for å få den riktige konsistensen på maten.

Stoltheten av håndverket blir det sentrale for meg i dokumentaren. Det gjør at en 85-år gammel mester fremdeles står på for fullt i overbevisning om at maten han lager kan bli bedre. Og at hans eldste sønn fremdels jobber som senior lærling i en alder hvor de fleste planlegger pensjonisttilværelsen. Det blir en interessant kommentar til et samfunn rundt som setter personlig suksess og kreativitet i sentrum.

Regissør David Gelb har ikke noe annet valg enn å legge seg på en tilsvarende håndverksmessig tilnærming til presentasjonen. Det kan virke kjedelig, men for mye kruseduller kunne vanskelig fungert uten å undergrave tema og hovedperson.

Bildene av sushi-biter som legges ut på sorte stenplater er lekre, dokumentasjonen av arbeidet effektivt og intervjuene interessante. Sekvensene fungerer hver for seg, som småretter i et måltid, men som en dramaturgisk helhet svikter det. Særlig den oppsummerende montasjen på slutten synes jeg var skuffende.

For en sushi-entusiast er ’Jiro dreams of sushi’ vel verdt å se, men som helhet blir håndverket bare så vidt godt nok til å fortjene plass på et kinolerret.

Stemningen i filmen minner meg veldig om den klassiske mat-mangaen Oishinbo. Den handler om en matkritiker i en avis som skal lage den ultimate menyen. I sterk konkurranse med sin berømte gourmet-far finner han frem til de beste matretter, drikkevarer og teknikker i det japanske kjøkken.

Viz Signature har gitt ut de beste historiene på engelsk i syv bøker. Jeg er skuffet over å ikke få mulighet til å kjøpe hele serien, men er godt fornøyd med det som har kommet ut. Både tegnestil og fortellerteknikk er langt mer edruelig enn i det meste andre jeg har lest av mat-manga som Iron Wok Jan og Yakitate Japan.

I god mat-manga er det i tillegg til dramaet som regel mye å lære. Det eksempelet jeg pleier å nevne er når jeg spiste dumpling med suppe i Shanghai. På forhånd hadde jeg lest om denne matretten i ’Iron Wok Jan’ og tenkt at det ikke var mulig. Etter å ha spist på Nan Xiang tenkte jeg at dette var akkurat som beskrivelsen i tegneserien. Oppskriften på fremgangsmåte har jeg ikke turt å prøve hjemme enda.

’Oishinbo’ har nok bidratt til å gjøre meg mer kresen når det gjelder sushi. Selv på anerkjente restauranter i Oslo har jeg opplevd slurv og ujevn kvalitet når det gjelder tilberedelse av fisken. Og overraskende mange billige steder skjønner ikke hva som skal til for å få risen riktig med konsistens og passe søtsyrlig smak.

Et sted som aldri har skuffet meg er Tintin som holder til i basen av plattformen på Lysaker togstasjon. Det er utrolig at en så bra restaurant holder til så utenfor allfarvei. Heldigvis har Bærumsfolk fått øynene opp for denne perlen av en restaurant. Med fare for at eierne blir fornærmet for selskapet jeg putter den i, så må det nevnes at den er koreansk og serverer fantastisk Bibim Bap med kimchi.

De første årene var stedet stengt i alle de største feriene. Jeg tar det som et tegn på at de ønsket full kontroll på kvaliteten og ikke ønsket å overlate driften til vikarer som ikke kan håndverket. I år har det vært mulig å få sushien min i påske- og juleferien også, med samme kvalitet som ellers i året.

Tintin er et sted hvor det lønner seg å spørre hva de har å anbefale på menyen. Da kan det hende de har noen ekstra gode råvarer eller noen nye retter. Toro er det vanskelig å få tak i, men ved et par anledninger har de hatt denne svært gode tunfisk-typen. I fjor sommer prøvde de ut nigiri med havabbor som var svært god. Og for få uker siden fikk de min favorittmaki med sprøstekt lakseskinn.

I en tid da restaurantkritikere i de store avisene innrømmer, uten å rødme, å skrive en omtale etter kun ett besøk, kan jeg forsikre om at Tintin er testet mange ganger i ulike sammenhenger. Jeg har kommet til at alle matomtaler jeg skriver her på bloggen fra Oslo skal være på bakgrunn av minst to besøk.

Misforstå meg rett. Jeg liker å lese om nye steder i avisene. Ofte stusser jeg imidlertid over generiske, tomme adjektiver. Mellom linjene i negative omtaler er det tydelig at restaurantene har langt større kontroll over faget sitt enn journalistene. Mat er vanskelig å skrive om og bloggen min famler ofte selv. Men jeg tar nå i hvert fall ikke betalt for skrivingen.

Derfor er det forfriskende når restaurantomtaler er så bra at de er verdt å lese selv om jeg aldri kommer til å besøke stedet. Tegneserien Not love but delicious foods make me so happy! handler om en slacker-gjeng i Japan som liker å gå ut å spise sammen. Det er så vidt nok handling til å definere karakterene, men hovedfokuset ligger på å beskrive maten på en japansk restaurant i hvert kapittel.

Underholdningen og lærdommen for en matentusiast i Norge ligger i tegneseriens evnen til å beskrive opplevelsen av å gå ut å spise. Her er det masse å lære for matskribenter. I oversettelse har riktignok japanere en del klisjéer, men det er langt enklere å kjenne seg igjen i denne mangaen enn i de fleste norske restaurantkritikker.

Alle japanere har nok ikke samme kompromissløse holdning til kvalitet som Jiro, Tintin og personene i disse tegneseriene. Selv om det muligens blir Fjordland og ikke sushi i dag, er det spennende å lese om ambisiøs matkultur. Det gjør meg mer opptatt av smak og kvalitet, selv i ferdigkjøpt mikromat.

Comments (1)

« Newer Posts · Older Posts »
%d bloggere like this: