Archive for Media

Farvel sosiale media, hallo integrerte nisje-nett

Noen snakker fremdeles om sosiale media, men det vil ikke vare lenge. Siste gang jeg hørte kjentfolk bruke begrepet, var en kollega som lenket til College Humors forslag til det skumle Halloween-kostymet ‘Social Media Pro’. Og det sier noe om at hele begrepet er i ferd med å miste betydning.

Social-Media-Icons

Det betyr ikke at folk slutter å bruke sosiale nettverk. Snarere tvert i mot. Akkurat som med blogging, har det blitt så utbredt at bruken blir usynlig. Joda, jeg legger ut oppdateringer på Facebook og Twitter fremdeles. Men jeg foretrekker å bruke det som en plattform andre systemer kobler seg opp mot. Stadig sjeldnere går jeg inn og leser på Facbook og Twitter.

Verdien av nettverk er fremdeles stor. Jeg synes det er morsomt å dele og følge hva andre spiller på Spotify. Og her er grunnen til at freemium-modellen til denne tjenesten alltid vil slå betalingstjenester som Wimp. Selv om en tjeneste har større utvalg, høyere kvalitet og mer redaksjonelt innhold, kompenserer ikke det for sperrer for å dele musikkoppdagelser med venner uten fullt abonnement.

Derfor lykkes de avisene som gir tilgang til et begrenset antall artikler til andre best med abonnementsløsninger. Leser jeg en bra artikkel, vil jeg kunne dele den med andre. Og det skaper reklame for nye abonnementer.

letterboxd

De nettverkene jeg bruker mest tid på direkte er spesialisert og henvender seg til en nisje. Det gjelder særlig Letterboxd for film og Goodreads for bøker. Jeg skulle ønske at enda flere av vennene mine var aktive der, men de jeg har nettverket med er interessante å følge og muligheten til å logge aktivitetene mine er nok til å holde på interessen min.

Jeg finner det vanskelig å ta artikler seriøst som handler om hvor viktig sosiale media er eller at folk begynner å bli drittlei. Virkeligheten er for sammensatt til at så absolutte konklusjoner har noen verdi.

På samme måte som brukerne av sosiale media er i ferd med å gjøre dem til en naturlig del av hverdagen, må de som jobber med dem profesjonelt integrere dem i prosjekter. Det er ikke et spørsmål om å være for eller i mot, hverken sosiale media eller enkelte tjenester. Det er et spørsmål om hva som gir brukeren verdi.

goodreads

Hvis jeg skal velge ut en nyhet som oppsummerer hvilken retning jeg tror sosiale medier beveger seg i, så er det at Amazon vil bygge Goodreads inn i programvaren på Kindle. Det er et spesialisert nettverk integrert direkte i et produkt for å gjøre det mer nyttig for brukerne.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Den gode intervjueren

Noen måneder før det amerikanske presidentvalget i 2008 døde den amerikanske journalisten Tim Russert. Når jeg bodde i USA i 2002 var det fast søndagsrituale å følge han på Meet the press. Siden har jeg fulgt programmet på podcast.

Det er sjelden jeg føler meg sentimental over et kjendis-dødsfall, men da Tim Russert døde må jeg innrømme å ha lurt på hvordan det skulle være mulig å komme gjennom valgkampen uten hans intervjuer med sentrale amerikanske politikere.

Gode journalist får frem det beste i en person i et godt intervju. De blir en representant for meg som lytter, spør både mine spørsmål og det jeg burde ha spurt om.

Favoritten min nå er Terry Gross i radioprogrammet Fresh Air. Alle ukedager leder hun et program som snakker med de mest interessante stemmene fra USA innen politikk, kultur og media. Det er som et amerikansk P2 i miniatyr. Ofte i pop-kulturen brukes hun som en punchline, både som representant for den gode intervjueren og en liberal holdning til samfunnspørsmål.

Så hva gjør henne så bra som journalist?

For det første er hun alltid godt forberedt. Snakker hun med en forfatter, har hun lest bøkene. Spørsmålene hun stiller viser ikke bare kunnskap om temaet, men også at hun er personlig interessert. Intervjuet går gjerne utover det som står i pressemeldingen og settes ofte inn i en større sammenheng med hva de hun snakker med har gjort tidligere. Det fører ofte til at den som blir intervjuet utbryter at det var et godt spørsmål, sannsynligvis fordi det er er nytt i forhold til det de har blitt spurt om tusen ganger før.

Terry Gross er også personlig, uten å bli sentimental. Et slikt spørsmål hører vi ofte blir innledet med: «Si i fra hvis dette blir for privat…» Jeg har følelsen at det ligger noen meter lydbånd eller noen MB med digitale filer på studiogulvet fra folk som har sagt nei. Og det viser en respekt som er viktig for å få gode svar. Forskjellen fra mange andre som stiller denne typen spørsmål er at jeg alltid føler at det er fordi hun vil vite, ikke fordi journalisten desperat leter etter en menneskelig vinkling og håper på et følelseutbrudd.

Hva så med norske intervjuer?

Jeg har helt gitt opp norsk radio og TV. Det finnes sikkert gode eksempler, men det er en for stor investering av tid å høre gjennom de likegyldige og dårlige intervjuene. Skal jeg følge en journalists intervjuprogram må tilliten min være 100 %. I aviser og magasiner er det i det minste mulig å bla fort videre over innhold som ikke holder mål.

Inntrykket mitt er at journalister i for stor grad prøver å stille spørsmål på vegne av et tenkt publikum som er litt dummere enn dem selv. Dermed mister intervjuet den personlige kloen og intelligensen jeg forventer.

Nå er uansett mediemenyen min fylt til bristepunktet, men Fresh Air og Terry Gross har en fast plass der.

Legg igjen en kommentar

Fersk og oppdatert bok om Midt-Østen

Hvordan i all verden skal man kunne gi ut en bok om Midt-Østen i dag uten å være utdatert om kort tid? Selv aviser og magasiner gis ikke ut i kjapt nok tempo til å holde tritt med utviklingen. Samtidig har det en egenverdi å pakke informasjon sammen i en pakke som setter nyhetene inn i en sammenheng.

Svaret er selvsagt å gi ut en e-bok. Den kan raskt redigeres, pakkes og sendes ut med et minimum av ventetid. Kjapp oppdatering er til og med innen rekkevidde. Revolution in the Arab World er et interessant eksperiment i å utnytte fordelen med elektronisk publisering.

Bak boken står magasinet Foreign Policy, en utgivelse som ligger et sted mellom det seriøse tidsskriftet og utgivelser med mer glanset papir. I Norge finner du blant annet oversatte artikler herfra nesten månedelig i Innsikt. Utgangspunktet er analyse av nyhetene, uten at innholdet strekker seg over mange sider eller blir overlesset med kildehenvisninger. Kvaliteten og lesbarheten er det lite å si på.

’Revolution in the Arab World’ tar utgangspunkt i tidligere publiserte artikler. De noe over 200 sidene putter innholdet  nennsomt inn i kapitler om forspillet til begivenhetene, det som skjedde i Tunisia, de 18 mest dramatiske dagene i Egypt, aktørene bak opprøret, amerikansk engasjement og hva som skjer fremover.

Redigeringen er for forsiktig. Ikke noe av innholdet er endret, noe som skaper mye overlapping mellom artiklene og en del analyser som blir litt bakpå utviklingen. Til tross for disse innvendingene klarer de mange korte artiklene å skape en større historie. Jeg har fulgt begivenhetene i aviser, magasiner og på nett, men fant likevel nye perspektiver. Selv bloggingen fra Tahrir hadde noe å tilføre.

Mye av stoffet er tilgjengelig på nett allerede, for eksempel min favoritt, Revolution U, om et serbisk prosjekt for politisk frihet som egyptiske opprørere hentet inspirasjon fra. Jeg liker imidlertid å få alt i en pakke til å ta med på Kindle eller et annet lesebrett, da er ikke 5 dollar en urimelig pris.

Norske e-bøker har knapt kommet ut av startgropa. I USA er det spennende å se at utgivere begynner å eksperimentere med nye formater.

Legg igjen en kommentar

Glanset kultur

Stakkars Aftenposten K! Det er ikke så ofte det lanseres et nytt, ambisiøst kulturmagasin i Norge med ambisjon om å nå ut til tusenvis av lesere. Med lansering få dager etter Plot druknet de litt i viraken rundt den debuten.

K er imidlertid vel verdt å lese hvis kultursidene er den delen av avisen du har lyst til å lese først eller kjøper Dagens Næringsliv for Etter Børs-sidene. Artiklene er lange og gode, først og fremst i genrene portrett og analyse. Men de gir også førstesiden til Susanne Sundfør for et dikt hun har skrevet. Småstoffet er til og med interessant.

Innsikt kan bli for tettpakket med informasjon etter min smak. Da liker jeg bedre de store flatene og bruken av hvitt i K.

En mulig kritikk, som også gjelder Innsikt, er at det blir en del gjenbruk fra Aftenposten og at det er mye materiale innkjøpt fra utlandet. Jeg synes ikke det er så farlig så lenge den totale pakken er verdt prisen. Vi får se hva den blir etter at introduksjonprisen på 29 kroner går opp.

Det er en viss fare for at magasinene til Aftenposten blir papirets svar på TV2 Zebra. Kan det noen gang tenkes å kjøre en nyhetssak der først? Jeg tror det er nødvendig for at K og Innsikt skal bli vesentlige, ikke bare bra.

iPad-versjonen koster det samme som papirversjonen. Den bruker standard navigasjon i andre elektroniske magasiner: Flipp mellom artikler og scroll nedover i en tekst. Sidene fra magasinet gjenskapes uten ekstramateriale, men alt virker håndlaget og forseggjort. Jeg liker godt nummereringen av sidene som klart viser hvor lang en artikkel er.

Konklusjonen min er at Aftenposten K er svært bra, men at jeg håper på en mer dristig redaksjonell profil når konseptet har begynt å sette seg.

Legg igjen en kommentar

La journalistene få breie seg

I Norge er det få arenaer for en lang og god reportasje. Mange av de utenlandske magasinene jeg liker best lar gjerne artikler breie seg over flere titalls sider. Det er fint å lese noe som er så godt skrevet at jeg får lyst til å lese, selv om det i utgangspunktet ikke høres ut som interessant tema.

Basert på første nummer som kom denne uken, vil det nye norske magasinet Plot fylle dette behovet for meg på norsk. Med fire lange artikler og litt småstoff i en pocketbok-lignende pakke med mye bilder, minner magasinet meg om svenske Filter. De korte artiklene basert på hva som vil skje de neste månedene er bak istedenfor i front, men ellers ligner design og ambisjoner veldig om det svenske magasinet.

Surrogatmødre fra India har vært den store saken som har blitt kjørt frem i media som markedsføring for lanseringsnummeret. Med nærmere 30 sider får Plot frem mange interessante perspektiver som ikke har blitt beskrevet i andre media. Særlig synes jeg de kom dypere ned i situasjonen for de indiske surrgatmødrene enn i tidligere saker i mediene. Et stort pluss i margen får redaksjonen for å publisere alle grunnlagsnotatene på nettsidene.

Med flere temaer å ta opp er det nødvendig å hoppe mellom flere personer og historier. Artikkelen flyter ikke helt naturlig mellom disse sprangene. Kanskje man ikke hadde behøvd å spre seg så mye. Å fortelle hele historien behøver ikke bety å fortelle alle historiene.

Likevel var dette en god artikkel, men jeg synes ikke skribentene helt har funnet formen på å skrive en så lang reportasje.

Intervjuet med Bjarne Melgaard og undersøkelsen av bevilgninger til norsk film har helt rett lengde. Begge sakene har vært tema i aviser tidligere, men Plot klarer å gjøre noe nytt og interessant ut av det.

Sportssidene er omtrent det eneste jeg ikke leser i avisene. Kanskje det er derfor jeg ikke helt skjønner hva som er interessant med to nordmenn på treningsleir i Afrika. Etter de første sidene, viser tema i større grad å være om hva grunnen er til at folk fra Kenya gjør det bra i løping for tiden. Er det arv eller miljø? Sjansen for å ikke miste meg hadde vært større hvis dette temaet hadde vært klarere fra starten.

Et språkelig virkemiddel som irriterte meg i lesingen av Plot, er ufullstendig setninger. En tilfeldig samling av substantiver og adjektiver gjør ikke nyhetsstoff mer litterært.

Mellomtitler for å bryte opp lange tekstsider er for korte. Ofte er de direkte misvisende. Her må Plot gi mer plass til lengre sitater for at det skal bli noe mer enn et designelement.

I sum er Plot god underholdning og til å bli klok av. Ambisjonene i seg selv er verdt hundrelappen magasinet kostet. Jeg har bestilt abonnement og gleder meg til neste nummer i juni. Alle som klager over norske media bør være med på å gi redaksjonen i Plot mulighet til å videreutvikle produktet.

I mellomtiden følger jeg med på Plots Facebook-side. Får jeg suget etter en lang, god reportasje griper jeg til siste nummer av Filter.

Legg igjen en kommentar

Journalistikk fra designperspektiv

Redaktør Tyler Brûlé i det nye magasinet Monocle forteller at han i idé-fasen betraktet hva folk tok med seg fra kiosken før de skulle ut å fly. Skal man dømme etter det endelig resultatet så han en strøm av unge forretningsfolk som kjøpte med seg Economist, Vanity Fair og Wallpaper. Sistnevnte magasin var han med på å starte for 10 år siden.

De siste årene har det dukket opp mange blader på Narvesen med mye design og en liten dash kultur. Miksen i Monocle er imidlertid helt annerledes. Her ligger vekten på aktualitet, økonomi og kultur i tillegg til design. Hovedoppslagene i første nummer er Kinas rolle i Afrika, etter min mening en av de viktigste og mest underrapporterte sakene i media.

I motsetning til Economist kliner de seg ikke helt opp til det aktuelle nyhetsbildet. Friskere i formen er de også. Artiklene er heller ikke sensasjonelle historier, som i Vanity Fair. Misforstå ikke, jeg liker begge magasinene, men innfallsvinkelen er en annen.

Jeg tror det som gjør Monocle så interessant er at det beskriver nyheter som et designmagasin. Det vil vise oss en del av verden Dagbladet og de andre dagsmediene ikke har skrevet så mye om enda. Et intervju med direktøren i Lego er det eneste som føles litt gammelt. Stemningen og følelsen er viktigere enn fakta og avsløringer. Dermed spiller det opp til noe av det som etter min mening er magasiners styrke, å få lese noe om et tema jeg ikke visste var interessant før jeg er godt inne i artikkelen.

Med et så bredt spekter av tema, blir det viktig å redigere stramt. Designet bidrar til dette. Magasinet er delt opp i fem hoveddeler. Ingressen innledes med et ‘preface:’, i tilfelle vi ikke skjønner hva avsnittet er. Bildene er nummerert med korte, faktafylte undertekster. Til tross for det strenge preget, er designet en nytelse å bla i gjennom.

Reklamene ødelegger aldri lesbarheten ved å dele opp artikler, og den kommer i moderate mengder. Eneste kritikken er noen sider som gjør grensen mellom kjøpt plass og redaksjonelt innhold litt uklar.

Et innlegg med en manga signaliserer bredden og det internasjonale preget på stofftilfanget. Noe mesterverk er kanskje ikke historien om en dansk-japansk hemmelig agent (og jeg hater mangelen på håndtegnet tekst), men mangaen er en bra bonus.

Så får vi se om flyplass-hordene kjøper Monocle. Jeg føler at det fyller et hull i min allerede rikholdige mediameny, men erfaringen er at de potetgull-variantene jeg liker fort forsvinner fra butikken. Narvesen kjørte en ivrig promotering av bladet på Nationalteateret i forrige uke, så det burde være lett å finne et eksemplar å bla i gjennom for å se om Monocle virker interessant.

Legg igjen en kommentar

Nerdenes hevn

Nå begynner det å være nerd å bli for mainstream. I USA har det blitt lansert et magasin på glanset papir som stolt bærer navnet Geek Monthly. Jeg har ikke sett bladet i Narvesen enda, men kom over det på en tur til Stockholm i forrige uke.

I utgangspunktet kan det virke som et litt dristig prosjekt. Vil man frivillig bli sett med magasinet i hånden, tilbringes sannsynligvis store deler av døgnet på internett. Utfordringen blir å sette sammen en pakke med artikler som egner seg i papirformat og utfyller resten av mediamenyen til selverklærte nerder.

Her lykkes Geek Monthly bare delvis.

La oss begynne med blikkfanget. Kristen Bell fra Veronica Mars er et godt valg, en person målgruppen er interessert i uten at hun har vært overeksponert andre steder. Forrige nummers valg, Rainn Wilson, nerden fra den amerikanske utgaven av The Office, er et valg av samme type. Her kan man ikke skylde på bimbo-effekten en gang.

Bare synd at intervjuet med Kristen Bell var temmelig poengløst. De lange (eller mellomlange artiklene) var generelt temmelig slappe, både i valg av tema og utførelse. Intervjuet med Guillermo del Toro er det eneste hvor det er litt å bite i.

Småstoffet, artikler under en side, er ypperlig. Her er det nok noe kjent stoff for lesere av filmblogger og Boingboing, likevel var det nok originale vinklinger til å gjøre meg interessert. I omtalen av japansk populærkultur var det nyheter for meg, selv om det er et tema jeg følger på internett.

Et litt absurd høydepunkt var motebildene av, som tittelen sier, «hvordan roboter kler seg som neredete mennesker i en tegneseriebutikk». To sider med anmeldelser av snacks og brus finner jeg neppe så mange andre steder.

Et viktig element som mangler helt er den lange dybdeartikkelen. Eksempelet på perfekt utførelse av denne typen stoff i et magasin finnes i filmbladet Empire. Sammen med lanseringsjournalistikk, nyheter og anmeldelser er det alltid et sekssiders intervju med smarte spørsmål og en artikkel som tar for seg en genre, et fenomen eller en klassiker du ikke visste så mye om fra før.

Jeg kommer til å følge med på Geek Monthly fremover, i en litt sjokkartet rus over at vi har blitt en kjøpesterk gruppe annonsørene ønsker å kaste penger etter.

Legg igjen en kommentar

Older Posts »
%d bloggere like this: