Archive for Media

Når forsket de på deg også

Å sitte i salen under et seminar om aktiv mediedeltakelse var en snodig opplevelse. En undersøkelse om hvorfor mediebedrifter satser på kommentarer fra leserne og SMS, en annen om hvem som deltar og deretter litt om blogging og Mess-TV gir meg alle samme følelse. De har forsket på meg.

Jeg hadde noe av samme følelse på en konferanse i vår om fremtidens kino. De fleste i salen var folk som jobbet med film og kino. De hadde sine egne synspunkter på publikums ønsker, som i liten grad stemte særlig overens med ønskene til de jeg kjenner. Og enda mindre med mine prioriteringer. Innspillene fra brukerne som satt i salen så ut til å prelle litt av på deltakerne.

Nå må jeg si at seminaret arrangert av forskningsprosjektet Participation and Play ved Institutt for Medier og Kommunikasjon ved Universitet i Oslo var ypperlig arrangert. Å ta ut resultatene sine til et større publikum på denne måten er forbilledelig.

Analysen av motivasjonen media har for å åpne for publikumsdeltakelse var mest grundig og interessant. Forskerne stilte åpne spørsmål til 56 deltakere for å avdekke hvorfor de ønsket å satse på dette. Deretter ble svarene gruppert og analysert. Her er listen som ble presentert i noe jeg oppfattet som tilnærmet prioritert rekkefølge:

  1. Økt lojalitet fra brukerne
  2. Nye inntjeningsmuligheter
  3. Innovasjon
  4. Merkevarebygging, særlig mot unge
  5. Økt kildetilfang, media ønsker seg nye stemmer
  6. Umiddelbar respons fra brukerne
  7. Politisk legitimering
  8. Døgndrift
  9. Demokratisering, selv om man ofte ser at de mest idealistiske blir skuffet
  10. Publikums forventning og behov for deltakelse

De fleste av deltakerne så ut til å være blant informantene til denne undersøkelsen og ingen protesterte på konklusjonene. Ut fra hvordan jeg ser at blogging, SMS og andre virkemidler blir brukt, stemmer dette godt.

Den tilsvarende undersøkelsen om publikum virket langt tynnere. Tallene var fra 2004, utvalget var lite og den eneste konklusjonen som virket sikker var at ungdom var mest aktive på SMS. Ikke akkurat noe sjokk.

Sekvensen om blogging virket også fjernt fra norsk hverdag. Det ble lagt mest vekt på den mer idealistiske visjonen om bloggernes utfordring for tradisjonell media. Eksemplene var engelskspråkelig, hovedsaklig amerikanske. Innsikten i hva som var interessant blogging var god nok, men å konsentrere seg kun om dette er å ikke se skogen for bare et tre.

Å trekke frem disse sakene er en undervurdering av blogging. Mengden mennesker som gjør dette daglig, bredden i tema og leserantallet på alle de ubetydelig bloggene samlet er vel så interessant som de store toppene. Diskusjonen i norsk bloggosfære om egen betydning virker å ha beveget seg flere hakk forbi dette stadiet.

Jeg ser for meg at fokuset til forskningen og interessen på publikumsmedvirkning i stor grad er styrt av medias og forskernes egeninteresse. Det er forståelig, men jeg tror det kan gjøre det vanskelig å skjønne driverne for folks deltakelse, hvor veien går videre og hva de må gjøre for å engasjere publikum igjen.

Legg igjen en kommentar

Midtstrømsmedia eksisterer ikke

Kommentaren til Knut Olav Åmås i Aftenposten om hvor lite viktig blogger var provoserte meg overraskende lite. Vampus svarte med et bra motinnlegg med en svært treffende overskrift (overhypet og undervurdert), men jeg følte noe manglet. Først med Øyvind Strømmens kommentar i går klarte jeg å formulere følelsene mine rundt Knut Olav Åmås vurdering av blogger.

Midstrømsmedia er et kunstig begrep, konstruert av noen representanter for tradisjonell media og bloggere i fellesskap. Det hjelper journalister med å heve selvfølelsen i et skiftende marked. Internetthordene får en behagelig fiende å angripe og måle seg opp mot.

For ti år siden startet de første nettavisene i Norge. Etter en periode hvor papirutgavene var overbevist om at de ville bestå i all evighet og nettprofetene samtidig oversolgte sitt glade budskap, kom tilbakeslaget. Som med så mye annen hypet teknologi kom ikke endringene så raskt som de ivrigste ventet. Akkurat når alle var enig om at nettsatsningene var et tapshull, ble det klart at de var fremtiden likevel. Nå er oppsagte journalister i papir-VG sure fordi de ikke blir flyttet til en voksende nettredaksjon.

Det gjelder ikke bare aviser. Markedet for TV, radio, magasiner og internett fragmenteres. Annonsører finner det stadig vanskeligere å nå dem de ønsker, for eksempel ungdom, gjennom tradisjonelle medier. De blir brukt fordi alternativene er usikre, men så snart bedriftene finner ut hvordan de kan nå sitt publikum på nye måter, kan massemedia vinke farvel til nye millioner av annonsekroner. Raset i inntekter har bare startet.

Endringer i holdninger og medieforbruk styrer det som skjer. Ny teknologi har en tendens til å bli overfokusert. Det har lenge vært mulig å lage blogger, for å ta det som er utgangspunktet for denne diskusjonen (for blogging er kun en liten del av endringene som kommer). Årsakene til at de har kommet opp på dagsorden den siste tiden finnes i folks endrede holdninger til mediaforbruk. Teknologi alene forklarer ikke dette.

Å snakke om blogging som en utfordrer til midtstrømsmedia er derfor helt feilslått. Det er som å angripe telegrafen, en død teknologi. Massemedia er ikke så død, men det er kun en gradsforskjell.

Jeg sier dette som entusiastisk og daglig leser av Aftenposten og Dagens Næringsliv. Mye av det som skrives der er uunværlig for å danne meninger. Likevel ser jeg i venneflokken min, høyt utdannede og smarte mennesker i 30 – 40-årene, at jeg tilnærmet er den eneste som leser papiraviser daglig. I yngre årsklasser tror jeg det er enda verre.

Bloggere er langt mer integrert med midtstrømsmedia enn folk flest i Norge. Få mennesker jeg kjenner kan sitere og lenke til så mange medieskapte diskusjoner som norske bloggere. Kombinasjonen av at vi er storforbrukere av media og ønsker å kritisere media, gjør det vanskelig å se at fremtiden blir mer annerledes enn vi tror. Hovedskyteskive for bloggere blir ofte den journalistikken som er nærmest blogging og fremtidens skrivestil: Subjektiv journalistikk og et lang videre meningstilfang.

Hva er egentlig definisjonen som gjør Aftenposten mer viktig enn en blogg?

Antall lesere av avisen. Eller for å være mer nøyaktig, hvor mange som potensielt kan lese en gitt artikkel. At tilnærmet ingen leser en kronikk blir ikke tatt med i betraktning. Samtiden regnes vel med i det gode selskap, med et opplag på 6500. Ærlig talt tror jeg mange norske bloggere har flere lesere enn det i løpet av en tre-måneders periode.

Deretter regnes det gode selskap av medier som viktig fordi innholdet blir diskutert av andre i de samme publikasjonene. Så midtstrømsmedia er viktig fordi innholdet der diskuteres i midtstrømsmedia. Det er sirkelargumentasjon og en logisk kortslutning, uavhengig av hvor mange potensielle lesere en meningsytring har.

Jeg har gjennom et par år nå fulgt The Movie Blog, en canadisk nettside om film. De har vokst til flere millioner lesere og tusenvis av lyttere på sin podcast. Nå har også Hollywood fått øynene opp for leserne til John Campea. Nylig ble han invitert til filmopptakene av den nye Transformers-filmen.

I siste podcast hadde Campea en interessant fundering over opplevelsen sin i Los Angels. Han innrømmet å ha drømt om å bli et stort, profesjonelt nettsted. Når han nå var i ferd med å lykkes, oppdaget han i møte med sine mulige konkurrenter at det ikke var det han ønsket. Bloggen hans hadde sin styrke i å være skrevet av en amatør, uten noen pretensjon om å være et seriøst nettmagasin.

Jeg skulle ønske alle bloggere turte tenke så selvstendig rundt sitt prosjekt. Det er godt mulig Øyvind Strømmen vil jobbe med nettpublisering etter journalistiske prinsipper. Til tider synes selv jeg at det kan være gøy selv. Men jeg er slett ikke sikker på at det vil gjøre Hjorthen, Vampus, Hans Rustad eller min blogg bedre.

Idealene ved tradisjonell journalistikk har mye bra i seg med lang holdbarhetsdato, men midstrømsmedia er et begrep som får stadig mindre mening. Bloggere bør derfor ikke slåss mot dem, med mindre veiene deres tilfeldig møtes.

Alle bloggere som ønsker å være ambisiøse bør kjempe med sine egne prosjekter, alene eller helst sammen med andre. Tilbakemeldinger på spesifikke nettprosjekter og utviklingen det fører til ville lede frem til en ny mediehverdag. Generelle dommer om fenomenet er mindre interessante.

Legg igjen en kommentar

Terrorister i mellom

Selv på internett slipper vi ikke unna terrorister. Atlantic Monthlys sommernummer forteller historien om Irhabi007, en hacker i terroristenes tjeneste. Gjennom lenger tid jobbet denne personen som en PR-agent på internett for Al-Zarqawi. Sannsynligvis sto han for spredningen av flere hodeavhugningsvidoer, i tillegg til oversettelser av propaganda og instruksjoner i hvordan ungdom kunne bruke datamaskinen for å assistere i jihad.

Både offisielle politimyndigheter og data-vigilanter jaktet på Irhabi007. Artikkelen er som en thriller. I tillegg forteller journalisten Nadya Labi hvordan internett brukes som en rekurtteringskanal.

Sjefen sjøl blir også viet stor oppmerksomhet i Inventing Al-Zarqawi (lenke til sammendrag). Mary Anne Weaver oppsøker byen han kommer fra og menn han har kjempet med. Journalisten mener USA i stor grad har manipulert historien om terroristen, for å skape en mer beleilig fiende. Portrettet fyller ut bildet ved å gi monsteret en personlighet. Samtidig er det ikke tvil om at Al-Zarqawi er en ubehagelig terrorist.

En av gjengangerne i denne historien er hvor usannsynlig det er at mannen er en lenke mellom Saddam og Al-Quadia. Osama bin-Laden hadde han en voldsom krangel med om hvordan man skulle forholde seg til Shia-muslimer. En religiøs fanatiker og den sekulære Saddam er heller ikke noe lykkelig partnerskap.

Det er godt mulig at fakta tilsier at det ikke var noen forbindelse til det irakiske diktaturet, men ideologiske skiller er et dårlig argument. Al-Zarqawi har jobbet tett med shia-muslimer i Iran, til tross for at han kom i krangel med Osama bin-Laden fordi han mente de var frafalne og derfor kunne drepes. En etterretingsagent fra Jordan sier:

I begynnelsen ga [Iran] han automatvåpen, uniformer, militært utstyr, mens han var en del av hæren til Ansar al-Islam [som Mullah Krekar ledet].

Terrorisme fungerer på tvers av mange religiøse og politiske skiller. Se bare på shiaene i Hizbollah som gjerne jobber sammen med sekulære sunnier i Syria for å nå sine mål. I kampen mot Israel og USA kan mange andre meningsforskjeller oversees.

Al-Zarqawi er drept, men jihad lever videre. Angrepet på Hizbollah i Libanon og en stadig mer effektiv utnyttelse av internett gjør rekruttering enklere. Nå skal jeg ikke ta en TV-fantasien Sleeper Cell som sannhetsvitne for en utvikling, men jeg tror sammensetningen av terroristgruppen her antyder at det vil bli stadig vanskeligere å kjenne igjen en terrorist.

Teknologien for å kjempe en krig er hele tiden under utvikling. Historien er full av eksempler på overlegne styrker som har mislykkes med feil teknolog, enten det er hester mot stridsvogner eller spyd mot kanoner.

Israel ser ut til å innrømme tabben det var å bruke angrepskrig mot bygerilja med tilgang til høyteknologi raskere enn amerikanerne. Skal demokratiet lykkes i kampen mot terrorisme må vi finne bedre metoder for å stoppe terrorister enn tradisjonelle våpen og upresis overvåkning. Det er å utkjempe gårsdagens krig.

Jeg tror godt gammeldags politiarbeid, diplomati og politiske virkemidler er langt mer vellykket, sammen med en mye større villighet til å sette inn fredsstyrker som ikke er redde for å bli skitne på fingrene.

Andre interessante artikler i Atlantic Mohtlys sommernummer var artikkelen om seriemorderen som inspirerte historien i om Hannibal Lecter i Firenze og Christopher Hitchens om ketman i Iran (ikke tilgjengelig åpent på internett).

Legg igjen en kommentar

Trolling i norsk media

Aktive deltagere på internett-forum og blogger er sjokkert over de siste dagenes råskap i norske aviser. Dagbladet fremstiller Israels statsminister som nazist og Mona Levin sammenligner en kronikk av Jostein Gaarder med Hitlers Mein Kampf. Hver dag har lesere på jakt etter seriøst lesestoff blitt bombardert med skjellsord fra et bredt utvalg kjendiser.

«Norsk media driver trolling,» sier en respektert, anonym norsk blogger til Typisk Tor Andre. Dette begrepet brukes på internett for å beskrive debattanter som skriver provoserende ting de egentlig ikke mener for å få andre til å reagere.

Blant kronikkskribenter er det allerede en kjent sak at debattredaktører foretrekker ekstreme synspunkt. En bunke med lydbåndopptak av telefonsamtaler med kjent intellektuelle viser en sjokkerende praksis i avisredaksjonene. En journalist ringer opp kjendiser, fisker om sympatier og deretter presser dumme utsagn ut av kjente personer.

Bloggeren som beskylder norsk media for trolling forteller at trolling på internett av slikt omfang kun bedrives av anonyme personer . Folk som står for det de sier er noe annet og en ærlig ting. Det sjokkerende er ikke ekstreme synspunkter i samfunnsdebatten, men holdningsløsheten i formidlingen av dem:

«De siste dagene har vært mikrofonstativ for folk som støtter Jostein Gaarder den ene dagen, den neste har motstandere blitt slått opp. Tilbake sitter leseren med inntrykk av aviser uten meninger og holdninger. Var det ikke aviser som skulle formidle de lange linjene i en fraksjonert medievirkelighet?»

Redaktøren i en større norsk avis er ikke nådig mot bloggeren som beskylder han og andre pressefolk for trolling: «Vi er profesjonelle folk og kan ikke ta lesere med på råd når vi lager avisen. De rasistiske kommentarene i diskusjonsgrupper på nettsidene våre, viser at de fleste er tullinger. Jeg har snakket med vennene våre i PFU, og vi er enig om at bloggere ikke kan tas seriøst.»

På internett går diskusjonen høyt om når aviser, radio og TV skal holde samme debattnivå som internett. Mange foreldre og engasjert ungdom er bekymret for at holdningene til norske avisredaksjoner skal spre seg til skolegården og blogger.

Kilde: FNN (Fake News Network)

Legg igjen en kommentar

Sosiologi på skraphaugen

Kombinasjonen av at kommunikasjonskonvensjonene har endret seg og den stadige utviklingen i mediene gjør at utviklingen på mange måter har løpt ifra teoriene.

Sosiolog Håkon Larsen

En skikkelig dukking av Store Studio i en kronikk av sosiolog Håkon Larsen gledet meg minst like mye som Tonje. Etter å ha lest master-oppgaven den bygger på ble jeg betenkt og gikk tilbake til artikkelen hans. Hvis vi trekker fra skadefryden over å se et wannabe-program bli driti ut, er det egentlig noe hold i sosiologens konklusjoner?

Min måte å reagere på når jeg ser Store Studio er langt billigere og mer effektiv (for å snakke ny-liberalistisk) enn universitetsmetoden. Jeg lar være å se programmet og skriver noen linjer på bloggen min. Så få vi se hvem som analyserer den rådende kulturdiskursen best.

La meg først si at denne ironien ungdommen snakker så mye om er totalt forkastelig. Store Studio gjennomsyres av fenomenet og det må straks opphøre. Dessuten er ironi SÅ 90-tallet. Ingen med respekt for seg selv bruker det lenger.

Hipster-stempelet faller dermed på sin egen urimelighet. Ironi og utvalget av temaer tyder på at Store Studio er laget for 30-åringer som hører på U2 for å være ungdommelige.

Bedre blir det ikke av vaktsjef Helle Vaaglands forsvar av bredden i programmet: «Vi har hatt alt fra J.R. Ewing til Olav Stedje live. Vi har intervjuet en drøss amerikanske, uavhengige filmskapere og en ortodoks jødisk reggaemusiker.» Jeg går ut i fra at det ikke var Vaaglands mening å være ironisk?

Min lille analyse av Store Studio er at det er et program bygget på lanseringsjournalistikk, diskret skjult med debatter om aktuelle temaer. Ved å plassere intervjuer på en scene illuderer man at publikum, som ønsker å være en mer aktiv deltager på kulturarrangementer enn hun er, deltar på et møte (med nachspiel på radioen etterpå). Språket er selvsagt som i vennekretsen til målgruppen.

Master-oppgaven til sosiolog Håkon Larsen strever imidlertid med å finne svar på problemstillingen den selv definerer: «Jeg ønsker… å undersøke hvilke forståelser av kunst og kultur som dominerer i den norske offentligheten.» Selv om kronikken først og fremst handler om Store Studio, generaliserer den (som oppgaven) til en viss kulturelite.

Jeg ser ingen grunn til at en analyse av fire sendinger av et program skal kunne fortelle oss noe om holdninger til kultur i Norge generelt. Larsen gjør noen temmelig svake forsøk på å begrunne metoden med at NRK er dominerende i den norske medievirkeligheten, men seertallene viser tydelig at Store Studio ikke akkurat tilhører gullrekka. Og det er langt fra opplagt at et mye sett program er viktig for å demonstrere forståelsen av kultur i norsk offentlighet.

La oss hoppe over alle de delene av diskursanalysen jeg er uenig i og gå rett til hovedproblemet. Håkon Larsen innrømmer selv i konklusjonen at modellene han bruker for å tolke materialet kommer til kort. Frankfurter-skolen og Bourdieu klarer ikke forklare en ny mediahverdag hvor

  • Konsumentene på internett deltar i kulturproduksjonen, 10 % ved selv å delta med kommentarer og 1 % ved selv å produsere.
  • Fans styrer hva kommersielle aktører lager og gir ut.
  • Alle går utenom de etablerte kommersielle kanalene ved å laste ned fra internett.
  • Det er lett å gå utenom nasjonal distribusjon for å få tilgang til kulturprodukter fra andre verdensdeler.
  • Nisjene overtar markedsandeler fra masseproduserte suksesser.

Så sitter altså Håkon Larsen der med en haug tvilsomme data uten noen sosiologisk modell å putte dem inn. Da er vel en kronikk i Aftenposten det beste man kan håpe på. Det kunne vært verre. Den kunne endt opp i Klassekampen eller Morgenbladet.

Mest alvorlig er det at sosiologien sitter litt avkledt, uten en fungerende modell for å diskutere det moderne mediasamfunnet.

For de som fremdeles har lyst på litt ironi, les artikkelen til The Onion om amerikanske hipsters i streik.

Legg igjen en kommentar

Folket tidligere kjent som lesere

Avisene skjønner nå, i større eller mindre grad, at leserne forlanger å bli hørt. I mange år har diskusjonsforum og blogger levd sitt eget liv. Når kommentarfeltene nå er tatt inn på redaksjonelle artikler, begynner mediekommentatorene å våkne.

Dagbladet har hatt en debatt gående en stund nå om hva som skal godtas og hvordan de kan holde styr på leserne. I Dagens Næringsliv i går skrev Tellef Øgrim entusiastisk om media som er mer åpne for publikum (ikke tilgjengelig på internett, ironisk nok). Likevel avslutter han kommentaren med spørsmålet som ser ut til å være på mange nettredaktørers lepper:

«Står redaktørene i fare for å suspenderes seg selv fullstendig av frykt for å støte fremtidens generasjoner av interaktive mediebrukere?»

La oss først slå fast at mange nå deltar i mediedebatten ved å lage eget innhold, enda flere vil være med i diskusjonen. Noen i USA, blant annet Jay Rosen, setter dette på spissen ved å omtale selvproduserende mediebrukere for The people formerly known as the audience.

Å jobbe med et aktivt publikum er et fag i seg selv. Jeg sier det med bakgrunn i at jeg fra 1999 – 2002 jobbet som community manager i Funcom. Ansvaret var å ha kontakt med fan-sider for spillene til selskapet, informere tusenvis av eksisterende kunder og moderere de svært aktive diskusjonsforumene.

Kort oppsummert er erfaringen min at man aldri kan ha full kontroll over en diskusjon på internett, men det er utrolig hvordan sunn fornuft, gode verktøy og forståelse for deltakerne kan gi et godt miljø.

Trikset for redaktørene er ikke å tillate alt, men å ta mer styring. Det finnes flere websider som bygger på at brukerne styrer innholdet, og det er fint at Dagbladet har tatt slike mekanismer i bruk for å styre kommentarer på bloggene sine, men avisene bør ha som ambisjon å bidra med sin unike kompetanse som redaktører.

  • Å invitere til åpen fest, sette frem noe potetgull og øl, for deretter å snike seg ut bakdøren når gjestene kommer er ikke en oppskrift for suksess. Vertene må være langt mer aktive i planlegging og å styre stemningen underveis.
  • Å gå midt i samtalen er uhøflig. Er det kommentarfelt på en artikkel er det frekt av forfatteren å ikke delta.
  • Redaksjonen bør gjøre det lett for lesere som ønsker å lese gjennomtenkte kommentarer ved å plukke de beste ut i en egen liste. Jeg har ikke noe problem med en slik mer leserbrev-aktig utsortering, så lenge alle fortsatt kan kommentere og de først legges ut umoderert. Se for eksempel hvordan Salon har gjort det.
  • Innlegg som ikke har noe med artikkelen å gjøre eller bryter med reglene avisen har satt, legges et annet sted. Man kan til og med lenke til det fjernede innlegget fra diskusjonstråden. Så lenge ingenting strykes, kan ingen beskylde redaksjonen for å sensurere.
  • Anonymitet er helt greit, men en registrert bruker med en kontinuerlig stemme bør gis forrang (for eksempel ved at kun de havner i redaksjonens utvalgte). Fornuftig innhold i innhold på internett er ikke så viktig som noen kanskje skulle ønske. Det å kjenne igjen en person og stemme over tid er det som gir autoritet.
  • Minst en person bør representere redaksjonen i debattene, en community ansvarlig. Det er utrolig i hvilken grad det er mulig å dempe en krangel eller fungere som lynavleder i opphissede situasjoner, dersom en slik stemme er etablert på forhånd.

Hvis avisene mener alvor med å skape leserinvolvering – og strengt tatt har de ikke noe valg -, må de regne med å bruke ressurser på det. Nettstedene med de beste diskusjonene har fremtiden foran seg, alle andre ligger tynt an.

Legg igjen en kommentar

Filter: Drivhus og Gore i alle kanaler

Nå er det håp om at USA skal vekkes fra sin miljømessig Tornerose-søvn. Al Gore fikk omtale verden over for dokumentaren om sitt korstog de siste årene for å opplyse amerikanerne om drivhuseffekten. Magasinene Vanity Fair og Wired har hatt tema-nummer om miljøspørsmål de siste månedene.

Til forveksling kan Vanity Fair minne om et glossy Se og Hør med Morten Krogvold som fotograf. Omslaget kan villede. Ofte er artiklene dyptpløyende og gode, men ikke denne gangen.

Essayet til Al Gore kan ha gjort seg bra på scenen med audiovisuelle hjelpemidler, men på trykk blir det abstrakt politikerpreik. Mark Hertsgaard vil litt for mye med Mens Washington Sov. Sammen med artikkelen om gruvedrift i Appalachia-fjellene blir det hele indignert og sant nok, men lite matnyttig.

Høydepunktet i mai-nummeret var en grundig artikkel om Suzy Parker, verdens første supermodell. Visstnok var hun inspirasjonen for to klassiske Auderey Hepburn roller, Funny Face og Breakfast at Tiffany’s. Det må sies å være en nedtur for et nummer som skulle være om miljøet. Uansett er det akkurat tatt ut av Narvesen-hyllene.

De siste årene har Wired blitt temmelig tannløse med mange kjendiser på forsiden. Entusiasmen for teknologi i 90-årene var smittende og alltid interessant, selv når den ga seg latterlige utslag. I miljønummeret kribler det litt igjen.

I motsetning til Vanity Fair har redaksjonen en helt klar innfallsvinkel til miljøproblemene som er praktisk og realistisk. Hovedessayet definerer utfordringen som å stoppe forurensende teknologi fordi utslippene er et tegn på ineffektivitet. Kjendistrynet Al Gore blir utfordret litt og en artikkel om de ny-grønne forteller retningen økonomien kan ta med bevisste forbrukere.

Wired klarer langt bedre til å utfordre meg litt enn surpompene i Vanity Fair. Jeg får nesten tro på tekno-optimismen igjen.

Legg igjen en kommentar

Media: Et spørsmål om tillit

I USA, England og Tyskland stoler folk mer på myndighetene enn media. Det er et funn i en undersøkelse presentert på WeMedia-konferansen tidligere i uken. Utenfor den vestlige verden er forholdet omvendt. Norge er ikke med i undersøkelsen, men jeg vil tro tilliten her ligner mest på resultatet fra USA og Europa.

Med alle mulig forbehold om at tillitskrisen ikke er enorm og at det er forskjeller mellom typer media, er det grunn til å stille spørsmålet hva dette betyr for kritisk og undersøkende journalistikk. Uansett hvor god og solid den, dersom folk stoler mer på de kritiserte enn kritikerne mister vokterfunksjonen til media sin kraft.

Foreløpig er ikke blogger noe fullgodt alternativ. Kjennskapen er lav og leserne deler seg nøyaktig i to når det gjelder tilliten til mediet. Det er oppmuntrende at tilliten er størst til blogger i Sør-Korea, det landet som har kommet lengst i å utvikle borger-journalistikk.

Legg igjen en kommentar

Filter: Sand velter president

Fortellinger om militære operasjoner er endeløst fascinerende for å få et bilde av hvordan mennesker håndterer usikkerhet, skjønner at noe er i ferd med å gå galt og klarer å improviserer for å komme seg ut av en livstruende situasjon.

I siste utgave av Atlantic Monthly (observert i Narvesen nå) har Mark Bowden skrevet en artikkel om redningsaksjonen president Carter satt i verk for å redde ut amerikanske gisler fra Iran i 1980. Den er kjent for å være hendelsen som gjorde at han ikke ble gjenvalgt og bidro til at han er en fotnote i amerikansk historie.

Artikkelen er som en action-film, men uten klare helter og en oppbyggelig finale. Det tekniske utstyret får en del sand i maskineriet. Resultatet er flere døde mennesker og en spektakulært mislykket redningsaksjon. Jeg synes det hele oppsummeres bra i beskrivelsen av hva som skjer når beskjeden når Det Hvite Hus: Presidentens rådgiver løper inn på do og spyr.

Mark Bowden har tidligere skrevet boken Black Hawk Down bygger på, så han er vel vant med å skildre mislykkede militæraksjoner. Artikkelen er et utdrag fra en bok og er ribbet for all analyse. Konklusjonene overlates i stor grad til leseren. Det gjør bare artikkelen mer effektiv.

Memo kommenterte for to uker siden at motivasjonen til Atlantic Monthly for å publisere artikkelen kunne være en advarsel mot aksjoner i Iran. Jeg tror det er en overfortolkning og velger derfor å heve innsatsen.

Historien er vel så mye en demonstrasjon av hvordan dårlig kjennskap til lokale forhold kan velte en godt planlagt aksjon, og i verste fall en president. Sånn sett er hendelsen i Iran i 1980 vel så mye en kommentar til situasjonen i Irak.

Legg igjen en kommentar

Prisen for Se og Hør

Oppslaget i Her og Nå om graviditeten som viste seg å ha endt i spontanabort er selvsagt ikke unik. Blant mange oppslag jeg har lest de siste årene, tisket litt om, knist litt av har det sikkert ofte vært store private tragedier bak.

Politikeren som har fått terningkast to og blitt omtalt som blek og kjedelig kan nettopp ha opplevd at sønnen gjorde selvmord. Den overfladiske blondinen som har gått i fra den ålreite fyren kan ha gjort det fordi han har banket henne opp med jevne mellomrom. Oppslag de siste dagene og i A-magasinet i morgen tyder på at alt ikke nødvendigvis har vært fryd og gammen etter at kameraene har vært slått av etter at Tore har vært på sporet.

En ting er at folk sladrer privat. Det har alltid skjedd. En annen ting er at det blir brettet ut offentlig med begrunnelsen om at sånn skal og bør det være. Dagbladet ser ut til å ta det som en selvfølge at en privat SMS fra advokat Meling er mer forkastelig enn å be Otto Jespersen kommentere den.

Prisen for kjendiskulturen slipper ingen unna. Det er som med skatt. Selv de som aldri leser Se og Hør må betale. Kun total medieisolasjon hjelper. I motsetning til med andre skatter er det vanskelig å planlegge seg bort fra den. Noen ganger rammer det tilfeldig. Ofte betaler rike og kjente betaler den høyeste prisen.

Det er vanskelig å vite hva jeg kan gjøre for å unngå å bli med på kjøret. La være å kjøpe Se og Hør, Her og Nå og aviser som synes dette er viktig, selvsagt. Stå i mot medieregien som forteller hvem jeg skal synes synd på og hva jeg skal mene. Men er det nok?

Kanskje er det ikke så farlig en gang.

Legg igjen en kommentar

« Newer Posts · Older Posts »
%d bloggere like this: