Archive for Media

Fett om klassefeminisme

Hvis jeg hadde kjøpt feminismetidsskriftet Fett på Narvesen, måtte det vært gjemt under en bunke mykpornoblader. Nå sitter jeg husvakt for noen venner, og der fant jeg siste nummer i en sykurv. Så da fikk jeg lest et interessant tidsskrift uten å måtte kjøpe hverken Fett eller mykporno.

Nummer 4 2006 har klasse som hovedtema, og det inneholder flere interessante artikler som diskuterer feminisme i et klasseperspektiv. Det meste er lesbart og interessant, særlig fordi dette er en innfallsvinkel jeg selv har vært interessert i.

Svensken Anna-Klara Bratt påpeker i et intervju at en tredeling av fødselspermisjonen er mest fordelaktig for middelklassen:

Be en underbetalt, nybakt mor, uten fleksibel og god kontorstol, om å gå tilbake i arbeid etter seks måneder… Skal man forandre folks oppførsel, må man starte med å endre de sosioøkonomiske forholdene. Forslaget om å dele foreldrepermisjonen i tre, er et liberal-feministisk forslag, der målet er å styre folks oppførsel gjennom verdipolitikk.

I en annen artikkel angriper nestlederen i Trondheim LO Heidi Larsen frontfagsmodellen, dessverre uten å fremlegge det begrensede mandatet i Likelønnskommisjonen en visitt.

Jeg håper dette er perspektiver som kommer mer frem i diskusjoner om likestilling fremover, fordi det kan gjøre prioriteringene klarere når det kommer til politisk handling. Feminisme er mer enn kjønnskvotering i styrer og politiske organer.

Dessverre er ikke innholdet tilgjengelig på nett.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Forskjellen på en utenrikskorrespondent og en blogger

Nå er fingeravtrykkene til George Bush senior tydelig i USAs politikk, mener utenrikskorrespondent John Hultgren i dagens Aftenposten.

Jeg tror han tar feil. Et første tegn kan være at den største delen av artikkelen går med til å demonstrere avstanden mellom familiemedlemmene og hvor forskjellig innfallsvinkel de har til utenrikspolitikk.

Hovedgrunnen til å anta en sammenheng, er at nye koster som bringes inn har jobbet for senior tidligere. Men det er ikke uvanlig, hverken i norsk eller amerikansk politikk. Og disse personene er så sterke navn at de ikke trenger støtten til en eks-president. I den grad det overhodet er en fordel.

David Frum er den eneste kilden som er nevnt for å indikere en revolusjon. Han er en lite pålitelig kilde for objektive vurderinger av Bush-administrasjonen. Sammen med en god del andre neo-konservative, vakte han nylig oppsikt ved å gå ut i Vanity Fair med kritikk av Irak-krigen. Ikke fordi den var satt i gang, men for dårlig ledelse av folkene rundt presidenten.

Innholdet i sitatet gir enda større grunn til mistenksomhet. Han påstår at seniors gamle venn, James Baker, i praksis er utenriksminister. Dette antyder at den gamle utenriksministere styrer prosessen med en revurdering av strategien for Irak-krigen.

Salon fortalte tidligere i uken historien bak James Bakers kommisjon. Journalisten hadde snakket med flere kilder som hadde vært direkte involvert i arbeidet. Her får vi vite at initiativet kom fra det republikanske kongressmedlemmet Frank Wolf. Utenriksminister Condoleezza Rice måtte jobbe hardt mot presidenten og rundt nummer to, Dick Cheney, for å få etablert granskingen.

Det tyder på at Condoleezza Rice har større makt etter forfremmelsen enn mange har trodd. Alternativet, som mange liker å kose seg med, er at George Bush og utenriksministeren er dumme marionetter. En gruppe med dukkeførere har på bakrommet kastet ut en annen. Nå skal jeg ikke si presidenten er et geni, men Rice har i hvert fall en imponerende CV før opptredenen i Det Hvite Hus.

Så hvem skal man tro på, en blogger eller utenrikskorrespondent?

John Hultgren har skrevet mye interessant. På 80-tallet gikk vi på samme skole og var aktive i Unge Høyre. Jeg kommer fremdeles til å følge det han skriver med interesse.

I denne artikkelen står det imidlertid lite som tyder på journalistisk fotarbeid. Alt er sitater fra andrehånds skriftlige kilder, der jeg har like god tilgang som utenrikskorrespondenten. Konklusjonen min bygger egentlig på at jeg kanskje til og med har litt bredere kildetilfang, ved å ikke bare holde meg til Times, Washington Post og Newsweek.

Legg igjen en kommentar

Hva slags direktør ønsker Aftenposten?

En svært streng lederartikkel i dagens Aftenposten kritiserer den anonyme skribenten operastyret for å ville ansette en ny administrerende direktør uten krav om kunstfaglig kompetanse:

[Styreleder] Solbu fremholder at operaen aldri skal komme i en situasjon der administrerende direktør overprøver de kunstneriske lederne i deres valg av repertoar. Det er en underlig uttalelse når det samtidig er slått fast at direktøren er ansvarlig for den samlede virksomheten. I tilspissede situasjoner vil det jo være topplederens simple plikt å overprøve valg tatt på lavere nivå, uansett hvilket ansvar som er delegert nedover i organisasjonen og hvor stor selvstendighet de kunstneriske lederne har til daglig.

Dette gjorde meg nysgjerrig på hva slags bakgrunn direktør Olav Mugaas i Aftenposten hadde. Mediabedrifter er også en type virksomheter hvor lederen er ansvarlig for den totale driften og hvor det redaksjonelle innholdet kan komme i konflikt med økonomiske krav.

Et intervju i Propaganda fra i fjor kunne fortelle om lederskribentens sjef over alle sjefer. Punktene på CVen før ledelsen av redaksjonell virksomhet var disponent på trykkeri og salgssjef i Norsk Data. Svarene til Olav Mugaas tyder på at noen på toppen som kan konsentrere seg om økonomi og administrasjon er en god hjelp for å skape armslag for å lage en god avis.

Nå er det godt mulig at journalister og redaksjonen i Aftenposten er skeptisk til innflytelsen til en direktør, men modellen virker godt innarbeidet i media. Grunnen er nok at man ser at det i praksis gir redaksjonen bedre muligheter til å skape. Det er ingen grunn til å tro at noe annet er tilfelle for en kunstinstitusjon. Etter min mening var Sune Nordgrens mest alvorlige feiltrinn dårlig økonomistyring av Kyss Frosken-utstillingen.

Med en administrerende direktør med fokus på økonomi og administrasjon, en dedikert opera-ansvarlig og en ny stilling som leder for ballettvirksomheten, vil den kunstneriske ledelsen i operaen bli styrket.

Det slår meg forøvrig at en del av Aftenpostens redaksjonelle holdninger på kultur virker temmelig gammelmannsaktig, mer tilpasset pensjonistleserne enn et moderne publikum. Jeg tenker da særlig på kampanjejournalistikken i forbindelse med Nasjonalmuséene.

Standpunktet i dagens lederartikkel henger igjen i gamle holdninger skribenten av en eller annen grunn ikke finner grunn til å argumentere for. Jeg håper ikke denne typen reaksjonære holdinger blir styrende for Aftenpostens kulturdekning.

Legg igjen en kommentar

Når forsket de på deg også

Å sitte i salen under et seminar om aktiv mediedeltakelse var en snodig opplevelse. En undersøkelse om hvorfor mediebedrifter satser på kommentarer fra leserne og SMS, en annen om hvem som deltar og deretter litt om blogging og Mess-TV gir meg alle samme følelse. De har forsket på meg.

Jeg hadde noe av samme følelse på en konferanse i vår om fremtidens kino. De fleste i salen var folk som jobbet med film og kino. De hadde sine egne synspunkter på publikums ønsker, som i liten grad stemte særlig overens med ønskene til de jeg kjenner. Og enda mindre med mine prioriteringer. Innspillene fra brukerne som satt i salen så ut til å prelle litt av på deltakerne.

Nå må jeg si at seminaret arrangert av forskningsprosjektet Participation and Play ved Institutt for Medier og Kommunikasjon ved Universitet i Oslo var ypperlig arrangert. Å ta ut resultatene sine til et større publikum på denne måten er forbilledelig.

Analysen av motivasjonen media har for å åpne for publikumsdeltakelse var mest grundig og interessant. Forskerne stilte åpne spørsmål til 56 deltakere for å avdekke hvorfor de ønsket å satse på dette. Deretter ble svarene gruppert og analysert. Her er listen som ble presentert i noe jeg oppfattet som tilnærmet prioritert rekkefølge:

  1. Økt lojalitet fra brukerne
  2. Nye inntjeningsmuligheter
  3. Innovasjon
  4. Merkevarebygging, særlig mot unge
  5. Økt kildetilfang, media ønsker seg nye stemmer
  6. Umiddelbar respons fra brukerne
  7. Politisk legitimering
  8. Døgndrift
  9. Demokratisering, selv om man ofte ser at de mest idealistiske blir skuffet
  10. Publikums forventning og behov for deltakelse

De fleste av deltakerne så ut til å være blant informantene til denne undersøkelsen og ingen protesterte på konklusjonene. Ut fra hvordan jeg ser at blogging, SMS og andre virkemidler blir brukt, stemmer dette godt.

Den tilsvarende undersøkelsen om publikum virket langt tynnere. Tallene var fra 2004, utvalget var lite og den eneste konklusjonen som virket sikker var at ungdom var mest aktive på SMS. Ikke akkurat noe sjokk.

Sekvensen om blogging virket også fjernt fra norsk hverdag. Det ble lagt mest vekt på den mer idealistiske visjonen om bloggernes utfordring for tradisjonell media. Eksemplene var engelskspråkelig, hovedsaklig amerikanske. Innsikten i hva som var interessant blogging var god nok, men å konsentrere seg kun om dette er å ikke se skogen for bare et tre.

Å trekke frem disse sakene er en undervurdering av blogging. Mengden mennesker som gjør dette daglig, bredden i tema og leserantallet på alle de ubetydelig bloggene samlet er vel så interessant som de store toppene. Diskusjonen i norsk bloggosfære om egen betydning virker å ha beveget seg flere hakk forbi dette stadiet.

Jeg ser for meg at fokuset til forskningen og interessen på publikumsmedvirkning i stor grad er styrt av medias og forskernes egeninteresse. Det er forståelig, men jeg tror det kan gjøre det vanskelig å skjønne driverne for folks deltakelse, hvor veien går videre og hva de må gjøre for å engasjere publikum igjen.

Legg igjen en kommentar

Midtstrømsmedia eksisterer ikke

Kommentaren til Knut Olav Åmås i Aftenposten om hvor lite viktig blogger var provoserte meg overraskende lite. Vampus svarte med et bra motinnlegg med en svært treffende overskrift (overhypet og undervurdert), men jeg følte noe manglet. Først med Øyvind Strømmens kommentar i går klarte jeg å formulere følelsene mine rundt Knut Olav Åmås vurdering av blogger.

Midstrømsmedia er et kunstig begrep, konstruert av noen representanter for tradisjonell media og bloggere i fellesskap. Det hjelper journalister med å heve selvfølelsen i et skiftende marked. Internetthordene får en behagelig fiende å angripe og måle seg opp mot.

For ti år siden startet de første nettavisene i Norge. Etter en periode hvor papirutgavene var overbevist om at de ville bestå i all evighet og nettprofetene samtidig oversolgte sitt glade budskap, kom tilbakeslaget. Som med så mye annen hypet teknologi kom ikke endringene så raskt som de ivrigste ventet. Akkurat når alle var enig om at nettsatsningene var et tapshull, ble det klart at de var fremtiden likevel. Nå er oppsagte journalister i papir-VG sure fordi de ikke blir flyttet til en voksende nettredaksjon.

Det gjelder ikke bare aviser. Markedet for TV, radio, magasiner og internett fragmenteres. Annonsører finner det stadig vanskeligere å nå dem de ønsker, for eksempel ungdom, gjennom tradisjonelle medier. De blir brukt fordi alternativene er usikre, men så snart bedriftene finner ut hvordan de kan nå sitt publikum på nye måter, kan massemedia vinke farvel til nye millioner av annonsekroner. Raset i inntekter har bare startet.

Endringer i holdninger og medieforbruk styrer det som skjer. Ny teknologi har en tendens til å bli overfokusert. Det har lenge vært mulig å lage blogger, for å ta det som er utgangspunktet for denne diskusjonen (for blogging er kun en liten del av endringene som kommer). Årsakene til at de har kommet opp på dagsorden den siste tiden finnes i folks endrede holdninger til mediaforbruk. Teknologi alene forklarer ikke dette.

Å snakke om blogging som en utfordrer til midtstrømsmedia er derfor helt feilslått. Det er som å angripe telegrafen, en død teknologi. Massemedia er ikke så død, men det er kun en gradsforskjell.

Jeg sier dette som entusiastisk og daglig leser av Aftenposten og Dagens Næringsliv. Mye av det som skrives der er uunværlig for å danne meninger. Likevel ser jeg i venneflokken min, høyt utdannede og smarte mennesker i 30 – 40-årene, at jeg tilnærmet er den eneste som leser papiraviser daglig. I yngre årsklasser tror jeg det er enda verre.

Bloggere er langt mer integrert med midtstrømsmedia enn folk flest i Norge. Få mennesker jeg kjenner kan sitere og lenke til så mange medieskapte diskusjoner som norske bloggere. Kombinasjonen av at vi er storforbrukere av media og ønsker å kritisere media, gjør det vanskelig å se at fremtiden blir mer annerledes enn vi tror. Hovedskyteskive for bloggere blir ofte den journalistikken som er nærmest blogging og fremtidens skrivestil: Subjektiv journalistikk og et lang videre meningstilfang.

Hva er egentlig definisjonen som gjør Aftenposten mer viktig enn en blogg?

Antall lesere av avisen. Eller for å være mer nøyaktig, hvor mange som potensielt kan lese en gitt artikkel. At tilnærmet ingen leser en kronikk blir ikke tatt med i betraktning. Samtiden regnes vel med i det gode selskap, med et opplag på 6500. Ærlig talt tror jeg mange norske bloggere har flere lesere enn det i løpet av en tre-måneders periode.

Deretter regnes det gode selskap av medier som viktig fordi innholdet blir diskutert av andre i de samme publikasjonene. Så midtstrømsmedia er viktig fordi innholdet der diskuteres i midtstrømsmedia. Det er sirkelargumentasjon og en logisk kortslutning, uavhengig av hvor mange potensielle lesere en meningsytring har.

Jeg har gjennom et par år nå fulgt The Movie Blog, en canadisk nettside om film. De har vokst til flere millioner lesere og tusenvis av lyttere på sin podcast. Nå har også Hollywood fått øynene opp for leserne til John Campea. Nylig ble han invitert til filmopptakene av den nye Transformers-filmen.

I siste podcast hadde Campea en interessant fundering over opplevelsen sin i Los Angels. Han innrømmet å ha drømt om å bli et stort, profesjonelt nettsted. Når han nå var i ferd med å lykkes, oppdaget han i møte med sine mulige konkurrenter at det ikke var det han ønsket. Bloggen hans hadde sin styrke i å være skrevet av en amatør, uten noen pretensjon om å være et seriøst nettmagasin.

Jeg skulle ønske alle bloggere turte tenke så selvstendig rundt sitt prosjekt. Det er godt mulig Øyvind Strømmen vil jobbe med nettpublisering etter journalistiske prinsipper. Til tider synes selv jeg at det kan være gøy selv. Men jeg er slett ikke sikker på at det vil gjøre Hjorthen, Vampus, Hans Rustad eller min blogg bedre.

Idealene ved tradisjonell journalistikk har mye bra i seg med lang holdbarhetsdato, men midstrømsmedia er et begrep som får stadig mindre mening. Bloggere bør derfor ikke slåss mot dem, med mindre veiene deres tilfeldig møtes.

Alle bloggere som ønsker å være ambisiøse bør kjempe med sine egne prosjekter, alene eller helst sammen med andre. Tilbakemeldinger på spesifikke nettprosjekter og utviklingen det fører til ville lede frem til en ny mediehverdag. Generelle dommer om fenomenet er mindre interessante.

Legg igjen en kommentar

Terrorister i mellom

Selv på internett slipper vi ikke unna terrorister. Atlantic Monthlys sommernummer forteller historien om Irhabi007, en hacker i terroristenes tjeneste. Gjennom lenger tid jobbet denne personen som en PR-agent på internett for Al-Zarqawi. Sannsynligvis sto han for spredningen av flere hodeavhugningsvidoer, i tillegg til oversettelser av propaganda og instruksjoner i hvordan ungdom kunne bruke datamaskinen for å assistere i jihad.

Både offisielle politimyndigheter og data-vigilanter jaktet på Irhabi007. Artikkelen er som en thriller. I tillegg forteller journalisten Nadya Labi hvordan internett brukes som en rekurtteringskanal.

Sjefen sjøl blir også viet stor oppmerksomhet i Inventing Al-Zarqawi (lenke til sammendrag). Mary Anne Weaver oppsøker byen han kommer fra og menn han har kjempet med. Journalisten mener USA i stor grad har manipulert historien om terroristen, for å skape en mer beleilig fiende. Portrettet fyller ut bildet ved å gi monsteret en personlighet. Samtidig er det ikke tvil om at Al-Zarqawi er en ubehagelig terrorist.

En av gjengangerne i denne historien er hvor usannsynlig det er at mannen er en lenke mellom Saddam og Al-Quadia. Osama bin-Laden hadde han en voldsom krangel med om hvordan man skulle forholde seg til Shia-muslimer. En religiøs fanatiker og den sekulære Saddam er heller ikke noe lykkelig partnerskap.

Det er godt mulig at fakta tilsier at det ikke var noen forbindelse til det irakiske diktaturet, men ideologiske skiller er et dårlig argument. Al-Zarqawi har jobbet tett med shia-muslimer i Iran, til tross for at han kom i krangel med Osama bin-Laden fordi han mente de var frafalne og derfor kunne drepes. En etterretingsagent fra Jordan sier:

I begynnelsen ga [Iran] han automatvåpen, uniformer, militært utstyr, mens han var en del av hæren til Ansar al-Islam [som Mullah Krekar ledet].

Terrorisme fungerer på tvers av mange religiøse og politiske skiller. Se bare på shiaene i Hizbollah som gjerne jobber sammen med sekulære sunnier i Syria for å nå sine mål. I kampen mot Israel og USA kan mange andre meningsforskjeller oversees.

Al-Zarqawi er drept, men jihad lever videre. Angrepet på Hizbollah i Libanon og en stadig mer effektiv utnyttelse av internett gjør rekruttering enklere. Nå skal jeg ikke ta en TV-fantasien Sleeper Cell som sannhetsvitne for en utvikling, men jeg tror sammensetningen av terroristgruppen her antyder at det vil bli stadig vanskeligere å kjenne igjen en terrorist.

Teknologien for å kjempe en krig er hele tiden under utvikling. Historien er full av eksempler på overlegne styrker som har mislykkes med feil teknolog, enten det er hester mot stridsvogner eller spyd mot kanoner.

Israel ser ut til å innrømme tabben det var å bruke angrepskrig mot bygerilja med tilgang til høyteknologi raskere enn amerikanerne. Skal demokratiet lykkes i kampen mot terrorisme må vi finne bedre metoder for å stoppe terrorister enn tradisjonelle våpen og upresis overvåkning. Det er å utkjempe gårsdagens krig.

Jeg tror godt gammeldags politiarbeid, diplomati og politiske virkemidler er langt mer vellykket, sammen med en mye større villighet til å sette inn fredsstyrker som ikke er redde for å bli skitne på fingrene.

Andre interessante artikler i Atlantic Mohtlys sommernummer var artikkelen om seriemorderen som inspirerte historien i om Hannibal Lecter i Firenze og Christopher Hitchens om ketman i Iran (ikke tilgjengelig åpent på internett).

Legg igjen en kommentar

Trolling i norsk media

Aktive deltagere på internett-forum og blogger er sjokkert over de siste dagenes råskap i norske aviser. Dagbladet fremstiller Israels statsminister som nazist og Mona Levin sammenligner en kronikk av Jostein Gaarder med Hitlers Mein Kampf. Hver dag har lesere på jakt etter seriøst lesestoff blitt bombardert med skjellsord fra et bredt utvalg kjendiser.

«Norsk media driver trolling,» sier en respektert, anonym norsk blogger til Typisk Tor Andre. Dette begrepet brukes på internett for å beskrive debattanter som skriver provoserende ting de egentlig ikke mener for å få andre til å reagere.

Blant kronikkskribenter er det allerede en kjent sak at debattredaktører foretrekker ekstreme synspunkt. En bunke med lydbåndopptak av telefonsamtaler med kjent intellektuelle viser en sjokkerende praksis i avisredaksjonene. En journalist ringer opp kjendiser, fisker om sympatier og deretter presser dumme utsagn ut av kjente personer.

Bloggeren som beskylder norsk media for trolling forteller at trolling på internett av slikt omfang kun bedrives av anonyme personer . Folk som står for det de sier er noe annet og en ærlig ting. Det sjokkerende er ikke ekstreme synspunkter i samfunnsdebatten, men holdningsløsheten i formidlingen av dem:

«De siste dagene har vært mikrofonstativ for folk som støtter Jostein Gaarder den ene dagen, den neste har motstandere blitt slått opp. Tilbake sitter leseren med inntrykk av aviser uten meninger og holdninger. Var det ikke aviser som skulle formidle de lange linjene i en fraksjonert medievirkelighet?»

Redaktøren i en større norsk avis er ikke nådig mot bloggeren som beskylder han og andre pressefolk for trolling: «Vi er profesjonelle folk og kan ikke ta lesere med på råd når vi lager avisen. De rasistiske kommentarene i diskusjonsgrupper på nettsidene våre, viser at de fleste er tullinger. Jeg har snakket med vennene våre i PFU, og vi er enig om at bloggere ikke kan tas seriøst.»

På internett går diskusjonen høyt om når aviser, radio og TV skal holde samme debattnivå som internett. Mange foreldre og engasjert ungdom er bekymret for at holdningene til norske avisredaksjoner skal spre seg til skolegården og blogger.

Kilde: FNN (Fake News Network)

Legg igjen en kommentar

« Newer Posts · Older Posts »
%d bloggere like this: