Archive for Musikk

Mitt liv som cowboy

Det begynte med noe så pinlig som en fascinasjon for Taylor Swift. Jeg  er enig at de endeløse sangene om berømte ekser begynner å bli komisk. Hun har fjernet seg fra country-røttene på det siste albumet og er i ferd med å bli en litt pregløs pop-prinsesse. Men de første albumene og konserten jeg var på som voksenfølge for et par år siden tyder på at hun kan komme sterkere tilbake.

Deretter ble jeg interessert i all musikken som dukket opp inspirert av folk, bluegrass og country med Mumford & Sons i front. Fin musikk både å lytte til og ha i bakgrunnen. Inspirert av et par artikler i Entertainment Weekly om genren laget jeg en liste med ny og gammel musikk på Spotify.

Favorittlåten min så langt i år er ‘Merry Go ‘Round’ av Kacey Musgraves. Musikken er direkte fra Nashville, men med en skarp tekst fylt av småby-melankoli føles den mer autentisk enn det meste jeg hører av musikk. Dette nye talentet har fylt det ferske albumet sitt med ektefølte og gode sanger som er på trygg genre-grunn, men strekker seg i tekstene. De åpenhjertige tekstene har blitt adskillig diskutert i mer tradisjonelle country-kretser.

I tillegg til egen musikk rekker Kacey Musgraves også lage sanger for andre artister. En av oppdragsgiverne er TV-serien Nashville.

nashville

Av og til dukker det opp noe på TV som er langt bedre enn det har noen rett til å være. I fjor var det mesteparten av Revenge, til de oppdaget at de ikke hadde en plan for sesong 2 og tok springfart over en flokk haier.

I år er det såpe-operaen Nashville. Første del har gått på TV3 og har nå tatt en pause. En episode kan også sees på Viaplay.

Noe av det jeg har likt svært godt i amerikanske TV-serier de siste årene er at de utforsker nye deler av landet og yrkesgrupper. Det holder med amerikanske leger, advokater og politimenn i California og York nå. Derfor er det en befrielse å få drama på innsiden av musikkbransjen i Nashville.

Stilen er egentlig ganske enkel og rett frem. I sentrum står rivaliseringen mellom en erfaren sangerinne med en karriere på hell og et fremadstormende tenåringsidol. Rundt dem kjemper musikere, managere og politikere om en plass.

Ekstra morsomt er det å leke country-bingo. Mange av karakterene er velkjente arketyper som minner om eksisterende artister, fra fortid og nåtid. Ligner for eksempel ikke et av de sentrale kjæresteparene på en ung Dolly Parton og en arrogant Jack White?

Nesten all musikken er skrevet spesielt for serien, med noen interessante covere innimellom. NårT Bone Burnett har styringen over sangene, holder kvaliteten på låtmaterialet som forventet et høyt nivå.

Så jeg har til min egen overraskelse blitt litt cowboy i musikksmaken i det siste. Jeg er for gammel til å være pinlig berørt av smaken min, men føler meg letter forfjamset over hva som har blitt spilt mest på Spotify i det siste.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Beatles, med og uten plastikkinstrumenter

«Visste ikke du hadde noe forhold til Beatles», kommenterte noen under spilling med fullt band av The Beatles: Rock Band for noen uker siden. Men det har jeg.

beatlesrockband

Et av mine tidlige musikkminner var første gang jeg kjøpte musikk, en kassett på slutten av 70-tallet, for egne penger. Det førte til en diskusjon med faren min. Han mente det var mye bedre å kjøpe musikken av et cover-band. Det var billigere.

For å gi denne selv-mytologiske historien litt troverdighet, så husker jeg ikke akkurat hva jeg endte opp med. Det jeg husker fra mine første spede forsøk på å bygge en musikksamling var mye Leo Sayer, en Abba greatest hits med gruppen på et tegnet omslag med monsterkostymer og Tina Charles I love to love. Abba holder seg i hvert fall fremdeles.

Faren min endte opp med en kassett med Beatles-covere. Selv da hørte jeg forskjellen. Tror jeg. Den konklusjonen skaper i hvert fall den beste historien.

Mordet på John Lennon var mer enn noe annet det som utløste en mer aktiv interesse for Beatles. Gjennom noen år fikk broren min som regel plater med Elvis og jeg med John Lennon. I denne perioden kjøpte jeg det blå albumet. Det var de senere platene fra gruppe som var mest interessante for meg. Selv ikke kalkun-filmen bygd på Sgt. Peppers med Bee Gees klarte å ødelegge inntrykket.

Når den teknologiske utviklingen gikk sin gang, ble vinyl byttet ut med CD. Langt fra all musikk i samlingen fikk være med meg inn i den digitale tidsalderen. Det blå albumet har alltid ligget der og blitt tatt frem med jevne mellomrom. Beatles har liksom vært der hele tiden, selv om oppmerksomheten snart ble erobret av andre grupper.

Nysgjerrigheten ble vekket når the Beatles: Rock Band dukket opp på radaren for noen måneder siden. Fra og med Guitar Hero II har jeg ivrig kastet meg på bølgen med å spille på plastikkinstrumenter. Hovedgrunnen til at jeg kjøpte Xbox like før jul var ønsket om en harddisk å legge ekstra musikk på.

Rock Band har dessverre ikke hatt like god distribusjon i Norge som Guitar Hero. Etter å ha spilt begge seriene en stund, er det liten tvil om hvem som går av med seieren. Jeg kjøper fremdeles Guitar Hero, men det er ikke det jeg drar frem for å spille en sang eller to.

Fordelen med Rock Band er:

  • Mer edruelige rytmer nærmere melodien, uten behov for å lage kunstige utbroderinger
  • En mer interessant historie/kampanje-modus
  • Mer naturlig måte å utløse bonus på for trommer og sang
  • Trommer og bass føles mer unike, ikke bare gitar med annen rytme
  • Realistisk grafikk
  • Større utvalg og variasjon i musikk
  • Guitar Hero er blitt bedre på samspillet i de siste versjonene, men Rock Band har opptil nå gitt en bedre følelse av å spille i en gruppe.
  • Nesten alle sanger kan spilles fra Rock Band 2, det er ikke nødvendig å bruke flere disker som i Guitar Hero

Ingen tvil om at Rock Band var best egnet til å ta vare på Beatles og spillet leverer som forventet. Kampanjen er ikke så avansert, men det gir en god innføring i Beatles karriere. Utrolig hvordan gruppen beveget seg fra rett-fram rock til eksperimenter og avsluttet med musikk som ga grobunn for populærmusikk utover 70-tallet i løpet av noen få år.

Bildene og videoene som er premier for bra prestasjoner er virkelig interessante. Fantastiske tegnefilmer gjør spillingen underholdende for de som sitter i sofaen og venter på tur også.

Aldri har så mange hatt lyst til å synge før på spillkveldene. Hovedinntrykket er at her er det mye viktig og kjent. Noen merksnodigheter finnes imidlertid. På Within You Without You følte jeg meg mest som en Sitar Hero i en Bollywood-film. I en sangtekst var det forventet bjeffing på tysk som fikk Lucy In The Sky til å virke normal. Likevel, mye av det mest sentrale som gjør seg bra på gitar er med.

Vanskelighetsgraden er forholdsvis lav. De fleste kan trygt legge seg på et nivå høyere enn vanlig. Helt greit for meg. Til syvende og siste er Beatles Rock Band et vellykket fest-spill.

Comments (1)

Bare musikk i Spotify eksisterer

De gode nyhetene om at Spotify kom på Apple iPhone ble dempet noe av at norske artister truet med å trekke seg fra musikktjenesten. Inntektene var kun småpenger og knapt verdt bryet.

For egen del betaler jeg for et par album i måneden. Hva jeg kjøper er avhengig av omtaler og anbefalinger, deretter noen gjennomlytninger i Spotify. Musikk som ikke er der faller utenfor mitt vurderingssett, som en markedsfører ville sagt.

For eksempel har kunstrock gruppen Fiery Furnaces kommet med nytt album. Deres forrige utgivelse, Widow City, var en av mine favoritter i fjor. Hverken dette eller siste album er tilstede på Spotify, så jeg kjøper det neppe. Ikke er det mulig å anbefale gruppen med en lenke til en Spotify spilleliste til deg som leser denne artikkelen heller.

Nå er dette en ny måte å kjøpe musikk på og alle er nok ikke som meg, men mye tyder på at det vil bli en stadig vanligere måte å tenke på for aktive musikkelskere. Det som ikke finnes i streamet eller nedlastet form, eksisterer ikke. Beatles, hva er det?

Samme dag nyheten kom om iPhone-klient og skeptiske norske artister leste jeg at Universal i Sverige tjente mer penger på Spotify enn iTunes.  Andre plateselskaper er også overbevist om at det er penger å hente. Så hva skyldes forskjellen i holdninger til den nye tjenesten?

For det første er det et spørsmål om perspektiv:

  • Sammenligning med andre inntektsstrømmer er mer realistisk enn tankegangen til de som administrer norske artister. Hvor mye tjener de egentlig på annen elektronisk distribusjon? Sannsynligvis lite eller ingenting.
  • Plateselskapene har ganske sikkert tatt sin del av kaken. Avtalen med Spotify går gjennom dem.
  • Dessuten har plateselskapene ganske direkte interesser i Spotify, ved at de har fått aksjer.
  • Muligens har også de største bedre avtaler enn de små.

For det andre virker tankegangen til de norske artistene lite fruktbar:

  • Brukere i Spotify velger neppe å kjøpe musikken gjennom andre kanaler.
  • Kostnaden ved å gjøre musikken tilgjengelig i en ny digital kanal er tilnærmet lik null.
  • Markedsføringseffekten av å være på Spotify vil være mer verdifull enn inntekten for avspilling for artister som gjør konserter og gir ut nytt materiale.
  • Å bygge opp Spotify til en betydelig inntektskilde vil kreve mange brukere og tid. De regner selv med to år.

Nå virker det mer som om det er bakmennene, managere, som har klaget. Å snakke om norske artister er derfor litt urettferdig. Ingen har har fulgt opp diskusjonene etter de første artiklene på torsdag. Men kanskje det er på tide for musikerne å skaffe seg samarbeidspartnere med et mer fremtidsrettet perspektiv på utviklingen til bransjen.

Comments (2)

Andre keisere på nabofest

I sommer diskuterte jeg entusiastisk musikken til Kaiser Chiefs med noen venner. Litt ut i samtalen ble jeg litt forvirret i hvordan de beskrev musikken. Etter noen oppklarende spørsmål forsto jeg at de snakket om Kaizers Orchestra. De er også bra, men misforståelsen bidro til en noe mindre surrealistisk samtale.

Kaiser Chiefs gjorde meg til fan på første album, Employment. Vanligvis tar det to plater for å overbevise meg om at en hypet gruppe er verdt mer enn en piratnedlasting. Det gjaldt for eksempel Franz Ferdinand. Coldplay klarte jeg å sortere ut etter første plate. I teorien er det så bra med gode melodier, engasjerte tekster og sympatiske bandmedlemmer. I praksis er det noe av det kjedeligste jeg har hørt. Jeg var nødt til å slå opp på sangen Clocks for å huske navnet på gjengen.

Med sin andre plate Yours Truly, Angry Mob holder Kaiser Chiefs på oppskriften som engasjerte meg i første runde: Melodiøs gitarrock med ironiske tekster litt på tvers av trykket i det musikalske uttrykket. Live-versjonene på bonuslåtene gjør seg svært godt også hermetisk. De minst vellykkede sangene er de med minst metall i seg, som balladen Try your best.

Singelen Ruby er fengende, men mangler noe av ambivalensen jeg liker i de beste sangene. Angry Mob er favoritten så langt og føles som en oppfølger til I predict a riot på Employment. Mobben er imidlertid de konstant sinte tabloidmediene og deres lesere. Den begynner som en rett frem rockelåt med vers og refreng, men stopper nesten helt opp etter to runder og går over i et nytt refreng som synges som et anthem:

We are the angry mob
We read the papers every day
We like who likeWe hate who we hate
But we’re also easily swayed

På første gjennomlytt virker Kaiser Chiefs veldig enkelt, men sangene holder seg godt ved flere gjennomlyttinger. Andre platen holder tempoet oppe. De minner meg litt om 10cc med iørefallende melodier og ironiske tekster som beveger seg i andre områder enn hjerte og smerte.

Bloc Party er for meg en mer tradisjonell historie, ved at første albumet langt fra overbeviste. En remix av Banquet har riktignok gått på Ipoden konstant i to år, men ellers følte jeg at de var grovt overvurdert. Med andre-albumet A weekend in the city er jeg overbevist.

Mange har klaget over at Bloc Party har blåst seg litt opp og blitt for gigantomaniske, men for meg fungerer det veldig bra. De er fremdeles melodiske, men langt mer ambisiøse i arrangementene.

Favoritten min på platen er Uniform, en sang som bygger seg sakte opp. Det begynner med et melankolsk vers og refreng om livstrett ungdom. Etter to runder legges det på mer gitarer og mer rock. Helt frem til låten runder av etter fem og et halvt minutt skjer det noe interessant i utviklingen av sangen.

‘Cause we’re so handsome and we’re so bored
So entertain us, tell me a joke
Make it long, make it last
Make it cruel, just make me laugh

Bloc party har utviklet seg og blitt mer avanserte siden den siste platen. Jeg regner med at disse to platene vil gå en stund på Ipoden. Merkelig forøvrig at jeg for første gang på mange år begynner å se frem til nye plater fra band jeg liker. Arcade Fire er neste nye utgivelse jeg ser frem til.

Legg igjen en kommentar

Bacharach skrudd til et par hakk

Fremdeles blir vel Burt Bacharach undervurdert litt i Norge, som en easy listening-fyr med overfladiske popmelodier. I utlandet har det blitt stadig vanligere for artister å putte han inn i familietreet sitt. Iørefallende melodier har en tendens til å skygge for godt håndverk, spennende melodilinjer, solide tekster og sammensatte følelser.

Etter å ha lastet ned No Education og I sing silence fra Plush tenkte jeg umiddelbart på et av mine favorittalbum, Painted from memory hvor Elivs Costello samarbeider med Burt Bacharach. Gode melodilinjer og gjennomarbeidede arrangementer gjorde Plush til musikk det, var lett å høre på, uten at jeg følte at den snakket ned til meg.

Særlig på ‘No Education’ følte jeg også at artisten var sulten på å skru til sangene et par hakk. Etter å ha kjøpt albumene Underfed og More becomes you får jeg inntrykket bekreftet. På begge brukes stemmen for å utfordre klisjéene ved å skape dramatikk. På ‘(I didn’t know) I was asleep’ knekker stemmen til vokalisten når han anstrenger seg. Han bare ler og synger videre, på en naturlig og behagelig måte. Så kan det jo hende jeg går lei etter 50 ganger, men det beskriver noe av den upretensiøse lekingen.

Arrangementene brukes på samme måte for å bryte forventningene, særlig på Underfed. Noen av sangene strekker seg mot symfonisk rock fra 70-tallet. Et annet favoritt album jeg assosierte til var Crime of the century av Supertramp. I Fed Intro bygges temaet opp i 10 minutter. Den typen musikk lages alt for sjelden i dag.

Så har da bakmann Liam Hayes fått betale for sin ambisjoner. Fed ble aldri utgitt i hjemlandet USA, kun på et lite japansk selskap.

Jeg håper filene over tyder på at det kan bli en liten internett-hype rundt en interessant artist. For første gang på lenge har jeg fattet nok interesse for artist til å kjøpe to album. ‘I sing silence’ over er en uferdig mix fra det fremtidige albumet, men høres allerede bra ut.

Legg igjen en kommentar

Mens vi venter på Grindhouse

Det er sjelden jeg virkelig liker en musikkvideo. Og her er det ikke først og fremst snakk om å sette pris på musikken, men hele opplevelsen. Knight of Cydonia fikk meg imidlertid til å lengte tilbake til en tid hvor filmsmaken var mindre kresen og mer fokusert på naive adrenalinrush. Tarantino og Rodriguez planlegger å glede oss på samme måte senere i år med Grindhouse. I mellomtiden kan jeg kose meg med dette lille mesterverket.

Legg igjen en kommentar

Videogjensyn med melankolsk elektropop

Nyheten om at YouTube har ambisjoner om å legge ut alle musikkvideoer som noen gang er laget fikk meg til å lete opp en gammel favoritt.

80-tallskavalkader kan slumpe borti å ha Vienna av Ultravox, men Dancing with tears in my eyes har jeg ikke sett på godt over 20 år. Helt siden jeg så denne på Sky hos en kommentar står det for meg som min favoritt video.

Jeg har følelsen av at videoer som prøver å fortelle en historie har blitt sjeldnere med årene. Hyggelig var det derfor å se at denne melankolske lille filmen har holdt seg ganske bra.

Husker noen andre hvor direkte redd man var for atombomben på 80-tallet? Videoen er skjer riktignok under en atomkraft-ulykke, men assosiasjonene til krig og verdens undergang er ikke langt unna. Viktigst er selvsagt den personlig historien om hovedpersonen som tar farvel med familien.

Legg igjen en kommentar

Older Posts »
%d bloggere like this: