Archive for Musikk

Mer bossanovapop på internett

Listen min med bossanovapop utvides ytterligere med prosjektet Eldissa, etter min mening langt bedre enn Nouvelle Vague. Forskjellen ligger i hvor elegant den opprinnelige musikken integreres med latinske arrangementer.

På veien til dette funnet kom jeg over en plate som bør høres til skrekk og advarsel. Kjente sanger fra Roling Stones og Bob Marley kjøres på full pine. Samtidig tvinges bossanova rytmeboksen inn i alle mellomrom. Bæljemusikk av verste støpning, selv om noen av de mest kjente låtene er uimotståelig som kuriositeter.

Nouvelle Vague har en tendens til å respektere new wave-musikken hakket for høyt. De stoler ikke helt på at bossanova-rytemene kan smelte sammen med originalene for å skape noe nytt og interessant.

Ta for eksempel Bauhus ‘Bela Lugosis Dead’ på det siste albumet. Et stemningsskapende forspill med kirkeklokker, kirkegårdsløping og vindsus beholdes nesten akkurat som i den opprinnelige sangen. Hvor ble det av lounge-musikken?

Motet svikter skuffende ofte på den nye platen fra Nouvelle Vague, noe som gjør at coverene blir litt pregløse. Likevel er den vel verdt en lytt.

Eldissa har i utgangspunktet en enklere oppgave ved å ta utgangspunkt i disco, men først og fremst er det bedre håndverk og større selvsikkerhet som får prosjektet til å lykkes så godt. Noen smakebiter er å finne på en webside for prosjektet.

Jeg fant forøvrig gruppen gjennom Pandora, en ganske morsom tjeneste med mål å gjøre det lett å finne ny musikk. Skriv inn en artist eller sang, så lager websiden en spesiallaget kanal med annen musikk i samme stil. Utvalget er stort og manuelt kategorisert av ansatte. Flere entusiastiske artikler har vært skrevet om Pandora de siste månedene.

Eksempelet med Eldissa demonstrer hvor bra det kan fungere, men som en musikktjeneste har systemet klare svakheter.

Etter å ha laget et 20-talls kanaler går jeg gjennom samme historie hver gang. Et par sanger treffer bra, så skjærer valgene ut i en retning jeg overhodet ikke liker. Det er fullt mulig å styre Pandora inn på en smalere sti igjen, men resultatet er ofte at de samme artistene spilles om og om igjen.

Kanalene blir enten for tilfeldig eller forutsigbare. Playlist eller shuffle på genre/hele samlingen er mye morsommere i det lange løp.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Bossanova pop

En ny playlist tar form på iPoden om dagen, bossanova pop. Under følger en beskrivelse og lenker til musikk som passer perfekt til en fin sommer.

Den utslagsgivende grunnen til at det ble en egen playlist var samlingen med mp3-filer av Isabella Antena på 3hive denne uken. Musikken er som konfektsjokolade, utsøkt og umulig å la ligge. De ni låtene danner den første av 3 søyler i listen.

På biltur for å spise fiskesuppe i Langesund spilte en kamerat sine favoritter. Plutselig dukket det opp en låt jeg gjorde høylytt oppmerksom på at var iørenfallende. En time senere dukket det opp en ny sang jeg entusiastisk ga min tilslutning til. «Det er samme band», fikk jeg høre. På vei hjem igjen var ble jeg oppmerksom på en tredje sang. Jammen var ikke den også fra den samme gruppen. Dermed tydet alt på at jeg hadde funnet en ny favoritt.

Bandet heter 2raumwohnung. Den siste platen deres, Melancholisch Schön, inneholder pop i latinsk stil, samt noen remixer av gamle låter i bossanova-takt. Hele dette albumet er den andre søylen i playlisten.

Nouvelle vague har jeg omtalt tidligere. Dagens Næringsliv skrev om dem for en stund siden. De tar rockelåter og popper dem opp med sløye latinske rytmer. De har en ny plate rett rundt hjørnet. I mellomtiden kan kanskje disse versjonene av Tuxedomons In a manner of speaking og Clashs Guns of Brixton gi en idé om hva de gjør. Her tappes alt på bossanova-listen min.

For å variere litt tar jeg med et par låter av den franske sangerinnen Camille. Hun er en av flere vokalister i Nouvelle vague. Fra hennes siste solo-plate tar jeg Ta Doleur og noe med Nouvelle Vague-stempelet på seg. Og sjekk videoen på siden hennes. Smart, pen og fransk uten å ta seg selv for alvorlig. Lurer på om det er på tide å innføre min egen lille ukens dame.

Okay, Camille passer ikke helt inn i temaet, men det er min liste. For at hun skal få selskap slenger jeg også med et par sanger av en annen dame som gir franskpop-assosiasjoner, April March. Keep in touch og Poor Lola gir en passe sløv stemning.

Summen av dette er noe i nærheten av den ultimate sommermusikken for en rolig kveld med interessante samtaler over noe mat og et glass vin. Noen andre forslag til denne typen easy listening pop?

Legg igjen en kommentar

Kinesisk smak

Til tross for at mitt lille utvalg fra den kinesiske DVD-topp listen var temmelig blandet drops, var alle filmene lett å like. Noen klisjéer og kjente grep hindret ikke en følelse av at filmskaperne prøvde noe nytt, enten det var dristige genreblandinger eller formeksperimenter.

Jeg kom til å tenke på dette etter å ha lest en artikkel om hvordan kinesisk ungdoms holdning til musikk skiller seg fra vestlig:

«… [K]inesisk ungdom har en ekstremt sammensatt musikksmak, men de liker spesielt de sangerne som har et talent for a skape en ‘chop suey’* musikalsk stemning. Lojalitet (eller illojalitet) til en enkelt popsanger for lengre perioder er sjelden tilfelle. Kinesisk ungdom holder seg heller ikke til et stabilt sett med genre. Musikere som har en forandrelig blanding av stilarter og genre har den beste sjansen til å appellere til et slikt ustabilt klientell… [I]nternasjonale artister henger langt bak Asias egne stjerner…»

*Chop-suey tolker jeg i denne sammenheng som en ‘ta-hva-man-har’-holdning til å lage noe. I Encarta står retten definert som en amerikansk-kinesisk rett bestående av bønneskudd, grønnsaker og kjøttbiter. Navnet beskriver altså ikke en saus, men en variert og krysskulturell blanding ingredienser på tallerkenen.

Sitatet stemmer godt med inntrykket etter å ha sett magasinforsider og platebutikker fra innsiden. Kjekkasen som fikk mest veggplass er et typisk eksempel på en artist uten sans for genregjerder. Nordmenn vil legge merke til en usedvanlig stor andel norske artister i hyllene. Lene Marlin og M2M var lett å finne de fleste stedene, i tillegg til en del andre halvkjente navn fra steinrøysa.

En klar forskjell mellom musikk og film er at stjernene er viktig. Jeg har følelsen at lojaliteten til noen skuespillere er svært stor. Sammo Hung, Jet Li og Jackie Chan er en god start for å gjøre det bra.

Stramme kvoter på distribusjon gjør det vanskelig å vite hva folk egentlig ser og liker etter en runde på kino og kjøpesentrene.

Når jeg leser meldinger om at ‘Memoirs of a Geisha’ og Brokeback Mountain er sensurert, lurer jeg på om de ikke heller er ofre for begrensninger på hvor mange utenlandske filmer som kan importeres. Premierene henger noen måneder etter resten av verden, noe som gir tid til å se besøkstall. Med kun en håndfull filmer å ta inn hver måned er det neppe god økonomi i å ta inn en av disse fremfor King Kong eller Narnia. Når det er sagt lurer jeg på hvordan i all verden Duplex klarte å havne på kino i alle byene jeg var.

Sjappene fulle med kopier behøver ikke ta hensyn til kvoter. Amerikanske filmer ligger i front, utvalget av hjemmebrygg er godt og anime dominerende i ungdomskulturen. Jeg sluttet imidlertid aldri å bli overrasket hvor ekstremt bredt utvalget var. Izzat var lett å finne, det samme årets danske filmer. Hva som fikk de beste plassene i hyllene tydet på bedre smak enn de fleste norske DVD-kunder har.

Argumentet med at det er lett å pushe produkter som nesten er gratis holder ikke. De fleste butikkene har begrenset hylleplass, og det ligger en økonomi i hva som blir plassert med forsidebildet ut.

Ut fra utvalget i DVD-sjappene og innholdet i de filmene jeg ser tolker jeg derfor den kinesiske filmsmaken som mye mer fordomsfri, åpen og variert enn i USA og Europa. Analysen av pop-musikk over tyder på det samme.

Å selge kopier er forøvrige ikke helt trygt. I Quanzhou opplevde jeg at en favoritt hos vertskapet var stengt av myndighetene. Den beste sjappa i Xiamen krevde at man gikk til tebutikken ved siden av, banket på en solid dør bakerst i lokalet og ble vist inn i et trangt lokale i andre etasje for å få tilgang til godbitene.

Legg igjen en kommentar

Likheten mellom Kate Bush og Dr Who

Etter hvert som jeg graver meg lenger inn i DVD-boksen med siste sesong Dr Who blir jeg stadig mer imponert. På Ipoden er det ‘Aerial’, Kate Bushs nye album blir kjørt seg mest. Så hva nytt kan jeg si om disse to favorittene…?

Rett og slett påpeke alt de har felles:

  • Begge to tok en nesten 15 år lang pause. Avskjeden før årets produksjon var langt fra spektakulær. Doctor Who hadde gått fra å være en institusjon til å bli stadig mindre relevant. En kort oppliving på 90-tallet ble kvelt etter en pilot. Kate Bush leverte en av sine svakere plater før hun gikk i dvale. Suksessen når comebacket endelig kom var langt fra sikkert for noen av dem, til tross for en kjernegruppe av ivrige fans.
  • En grunn til at pausen kanskje var grei nok er at Kate Bush og Dr Who er blottet for ironi. Teatralsk heliumstemme i gjennomproduserte konseptalbum skriker gravalvor og 70-tallet. Humoren i Dr Who er barnslig og rett frem, en mulig grunn til at en kamerat syntes at den virket mindre treffsikker enn morsomheter i de beste amerikanske seriene. Ironi er fortsatt gøy, men den er langt fra like dominerende som for 10 år siden.
  • Underholdning blir druknet i amerikansk kultur. Dr Who og Kate Bush er erke-britiske. Å reise rundt i tid og rom i en telefonkiosk kunne aldri skjedd i science fiction fra Hollywood. Klipperytme, temaer, humor, skuespillere gir en følelse av engelske landsbyer og grønne jorder. Jeg klarer ikke å nagle det britiske til Kate Bush der i samme grad, men likevel gir ‘Aerial’ assosiasjoner av samme typen. Britiskheten gir en annen timing og stemning enn noe som har drevet over Atlanteren.
  • Musikken og historien er forankret i det hverdagslige. Jeg tror det kjedelige er i ferd med å bli trendy (se også ‘Medium’). Eventyrserien har mange fantastiske innslag, men det blir hele tiden satt opp mot Rose’s ‘common sense’ og drabantby-bakgrunn. Kate Bush har alltid beskrevet feminine erfaringer i tekstene sine, men denne gangen i ekstrem grad. ‘Mrs Bartolozzi’ med sitt refereng om vaskemaskiner er prøven på hva du vil synes om ‘Aerial’. Meg traff den mer direkte følelsemessig enn noen annen sang siden Eminems ‘Bonnie and Clyde ’97’.
  • Både Dr Who og Kate Bush er eksentrikere, inntil det irriterende. Resultatet er at de som ikke liker dette sannsynligvis hater det. De som liker det, elsker det. Mange har latt seg inspirere, men originaler av denne typen er det vanskelig å sette en merkelapp på. De er mer sine egne genre som andre kan hente materiale fra.

Begge har blitt kritiker- og publikumssuksesser i England, men kanskje noe mindre i Norge. Så er det noen andre overlappende fan av disse to eller er det bare meg?

Legg igjen en kommentar

Sønner av Joy Division

Alle går vel gjennom sine perioder. I første halvdel av 90-tallet brukte jeg alt for mye tid på rollespill, både i klassisk og mørk fantasi. ‘Vampire’ fra White Wolf var favoritten. Nå var nok dette en viktig grunn til at jeg fikk jobb i Funcom, men min egen spådom om at jeg kom til å rollespille på gamlehjemmet slår neppe til.

Noen særlig gother ble jeg aldri, med unntak av noen måneder med farging av håret (sort og striper av hvitt på sidene). Av musikken jeg oppdaget på den tiden ga Sisters of Mercy for mange posør-vibber, men Joy Division har festet seg på favorittlisten min. Musikksmaken min på 80-tallet gjorde at jeg ikke fikk dem med meg når de var kule første gang, akkurat som jeg gikk glipp av Happy Mondays til jeg så en film om Manchester-musikk på 80-tallet.

Joy Division utga kun to album før vokalisten, Ian Curtis, tok selvmord rett før det store gjennombruddet. Det er en sikker måte å få legendestatus på. Resten av bandet gjorde stor suksess som New Order. Selv har jeg aldri klart å stable på beina nok entusiasme for noe de har gjort til å kjøpe musikken deres.

Joy Division blir stadig gjenoppdaget i musikksamlingen min. Andre griper til gruppen for å gjenskape 80-tallet på film, for eksempel i festscenen på slutten av Donnie Darko.

En jevn strøm av cover-versjoner fra Paul Young til nyere artister tyder på at de vil bli stående i rock-historien. De siste månedene har brumlebassversjonen av ‘Love will tear us apart‘ fra Albert Kuvezien & Yat-Kha gått sin seiersgang på MP3-blogger. Selv har jeg større sans for bossanova-versjonen til Nouvelle Vague. Noen vil skrike helligbrøde, men det er alltid bra å høre en cover-versjon som gjør noe helt annet originalen.

Et annet tegn på at Joy Division blir stående er at nye grupper blir sammenlignet med dem. I 2002 hørte jeg om Interpol, et New York-band med mye av den samme mørke gitar-sounden. De to CDene deres har rullet og gått jevnlig på IPoden min. Noen videoer fra ‘Antics’ har til og med blitt vist på NRK.

På min siste London-tur oppdaget jeg at bandet Editors ble sammenlignet med Joy Division og Interpol. Vel hjemme sjekket jeg ut noen sanger. Jeg skjønner assosiasjonene til de musikalske fedrene: En vokalist med dyp stemme, dystre tekster og gitarbasert, meliodøs rock. Resultatet er låter som umiddelbart høres sånn passe interessante og som blir stadig bedre for hver gjennomlytting (i hvert fall etter en uke på IPoden).

Et godt sted å starte for å finne bandets identitet er ‘All Sparks’. Singelen ‘Blood’ har et vers som er som snytt ut av nesen til Ian Curtis, mens referenget høres ut som Interpol.

Joy Division fortsetter å ha innflytelse innen rock og ‘Editors’ er en verdig arving.

Legg igjen en kommentar

Grossister i soundtrack

På slutten av en film eller episode av en TV-serie hvor regissøren ikke vet helt hvordan historien kan syes sammen finnes det en enkel løsning. Vis bilder av molefonkne mennesker som stirrer i taket, gråter, går hvileløst i snøen, ser drømmende ut i luften til passe melankolsk musikk.

I noen få tilfeller fungerer det. Slutten av ‘Donnie Darko‘, for eksempel. Altfor ofte er det en lettvint løsning for en filmskaper som trenger en krykke for å hinke seg i mål. Å helle masse musikk over en montasje av sammenraskede scener kan bli svært pinlig og svekke en ellers bra film.

Mange av disse kjedelige sekvensene har vært dominert av amerikansk alternativmusikk-yndling ‘Death Cab for Cutie‘ og Casio-popen til ‘Postal Service‘ (begge med samme vokalist). Musikken er lett å like, men det er ikke nok. Det har knapt vært en uavhengig film fra USA de siste par årene uten noe fra en av dem på soundtracket.

Forfatter Erik Riley nevnte gruppene i et av ‘Min musikk’-intervjuene Aftenposten kjørte med kjendiser i helgene, men ellers synes jeg det er veldig stille om disse gruppene i Norge. ‘Death Cab for Cutie’ kom nettopp ut med en grei oppfølger, ‘Plans’, til suksessalbumet ‘Transatlanticism’.

Ungdomsserien ‘OC‘ var det første stedet jeg ble oppmerksom på gruppene. Seth, en av hovedpersonene, nevner ‘Death Cab’ hele tiden. Så musikken blir brukt til mer enn å redde seg ut av et følelsemessig hjørne manusforfatterne har malt seg inn i. Den er en del av karaktertegningen.

Jeg gikk litt lei av andre sesong, men må innrømme å ha sett den siste episoden. Beslutningen om å kjøre familien gjennom kverna med morens alkholmisbruk fungerte ikke helt. Et usedvanlig sympatisk og smart foreldrepar i sentrum av handlingen er en styrke som det er dumt å undergrave. Imogen Heap måtte hjelpe serien ut av en dum beslutning med sin melankolske ‘Hide and Seek‘.

Noen ganger skal det ikke mer til enn en enkel melodi, en god tekst og samplet koring for å lage en sang det er umulig å få ut av hodet. Hennes album ‘Speak for yourself’ får kjørt seg på IPoden min for tiden.

Melodiene høres ut som om de kunne bli fremført av en dame med kassegitar eller over et piano. Men dette er 2005, så her er det mer elektronisk. Det blir litt som Tori Amos eller Kate Bush kanalisert gjennom et moderne amerikansk alternativ-band med mange synther.

Og jammen kommer ikke Kate Bush med nytt album etter en altfor lang pause. ‘King of the Mountain‘ får det nesten til å virke som om det var i går vi hørte fra henne sist. Skulle jeg velge meg ut en artist som favoritt må det bli henne.

Et av mine best soundtrack-minner er ‘This woman’s work’ fra filmen ‘She’s having a baby‘. Det er en dårlig film hvor mesteren av ungdomsfilmer på 80-tallet, John Hughes, prøver å utvikle seg til mer voksne temaer. Kate Bush-sangen mens pappa Kevin Bacon venter under en vanskelig fødsel gjør en opplagt scene i en svak film uforglemmelig.

Og all musikk jeg linker til er selvsagt lovlig.

Legg igjen en kommentar

Dansker på hjernen

Enkel melodilinje med en elektronisk rytme avsluttes med noen lekne synth-korder. Litt 80-talls new wave. Refrenget drar seg over mot en rockeballade med innslag av falsettsang. Forvrengte datastemmer som mellomspill. Jeg har fått ‘Human’ med Carpark North på hjernen.

Videoen er ganske spenstig. Sjekk den ut på hjemmesiden til det danske bandet. Skoleunger blir filmet i lettere surrealistiske situasjoner ved hjelp av diskret filmtriks. Idéene blir nesten litt for mange, men det visuelle uttrykket er en fryd. Med et spenstig manus kan regissør Martin de Thurah bryte med flommen av danske melodramaer i dogmestil.

Resten av platen ‘All things to all people’ blir for svulstig i powerballadsstil. Noen av låtene er uimotståelig melodiøse, men ingen klarer å komme opp mot ‘Human’ (kort, konsis og gir meg lyst til å høre akkurat litt til). Alle de andre sangene strekker tålmodigheten for langt og egner seg nok best spilt av et symfoniorkester på en nostalgisk gjenforeningskonsert om 25 år.

CDene til gruppen var umulig å oppdrive i Oslo (Platekompaniet og Free Record Shop) så her var det bare å vende seg mot nettet. CDON selger nedlastbar musikk kun i Windowsformat, så der måtte jeg snu i døren. Husk å lese grundig hvilket filene kommer i, det er ikke alltid like opplagt. Skal jeg først kjøpe noe beskyttet musikk må det i det minste kunne spilles direkte på IPoden min.

Legg igjen en kommentar

« Newer Posts · Older Posts »
%d bloggere like this: