Archive for Reise

Simpel låvemat og elegant inder i London

Vanligvis stoler jeg på at TimeOut anbefaler de beste spisestedene i London, men jeg ble skuffet over Barnyard som står på listen over årets nykommere. Heldigvis var jeg mer heldig med lunsjen dagen etter.

Konseptet på Låven var rett-fram-mat rett fra gården. Men jeg synes det enkle ble for kjedelig og det som var interessant ikke var spesielt vellykket.

LondonBarnyardKylling

Det var ett unntak. Kyllingvinger med en saus med paprika, hvitløk og sitron var en åpenbaring. Egentlig hadde det vært vel verdt å stikke innom for en øl og denne snacksen. Jeg gikk og smattet på smaken flere timer etterpå. Den sterke, røde sausen var klint utover hele ansiktet og hendene mine, så dette er neppe date-mat.

Og har noen tenkt over at kyllingvinger nesten alltid er en tredjedel av kroppsdelen det averteres for? Her ble hele vingen servert, tre ledd. Skinnet kunne vært sprøere, men ellers var dette en inspirerende rett.

LondonBarnyardRoastBeef

Den anbefalte retten roast beef på toast med kjernemelk og salat var nettopp det. Hverken ingridiensene eller sammensetningen hevet retten til noe ekstra.

LondonBarnyardIs

Når vi kommer til desserten tar den noen interessante sjanser med popcorn-is med røkt karamellsmak. Dessverre virket det mer desperat enn vellykket.

Til Barnyards forsvar skal det sies at det var en hyggelig bar med flere shandies, øl-baserte cocktails. Kanskje en middag var litt for mye ansvar å legge på et OK og rimelig sted å henge i London.

Enkelt og rett fram kan definitivt fungere. Med tid for en skikkelig lunsj før hjemturen, gikk jeg videre nedover på TimeOut-listen. Der dukket Gymkhana opp, fine dining i indisk stil.

LondonGymkhanaFisk

Forretten var velsignet enkel. To stykker med perfekt grillet abbor med en mild tomat chutney.

LondonGymkhanaVillsvin

Hovedretten var en lumsk vindaloo villsvin curry. Styrkegraden var ikke noe du valgte, men var tilpasset hver enkel rett. Her kom styrken sakte sigende under måltidet, den var omhyggelig kokt inn i sausen. Ofte når jeg bestiller sterk på restaurant ligger chilien oppå, enten bokstavelig eller i hvordan smaken sitter i munnen.

Her vil jeg tilbake for å kjøre full tasting meny!

Dette er imidlertid ikke et billig sted. Tre retter med en øl kom på nærmere tusenlappen. Med unntak av en pregløs dessert (sjelden det fungerer på asiatiske restauranter), var maten vel verdt pengene.

Legg igjen en kommentar

5 øl-anbefalinger i Roma

Det er fint å føle seg så hjemme i en by at det er unødvendig å stresse med å få sett alt. I Roma har jeg vært så mange ganger nå at det er mulig å utforske litt utenfor de opptråkkede løypene. Så i juli bestemte jeg meg for at øl skulle være hovedtema i Roma i år.

I fjor vår begynte jeg å ane at håndverksøl var stort i Italia også. I en liten, rar butikk med uforutsigbare åpningstider i nabolaget solgte de et kresent utvalg. Dette var fin balkong-øl mellom sightseeting, lunsj og middag.

Så etter noen dager med bar-besøk i Roma har jeg 5 anbefalinger og et sted jeg ikke likte.

OpenBaladin

Open Baladin

Et av Italias mest anerkjente bryggerier driver dette stedet. Det er et stort, hyggelig lokale med 20 kraner og et stort utvalg flaskeøl med vekt på egne produkter og italienske konkurrenter.

Jeg testet en italiensk burger med mozzarello og pesto. Det var ikke noe mesterverk, men et godt utgangpunkt for en pub-kveld.

Baren ligger i en sidegate i sentrum, rett før du krysser Tiberen over til Trastevere. Så dette er en fin start på en bar-runde med de to neste stedene på listen.

BirFud

Bir & Fud

Hvis du er kresen på maten, vil jeg anbefale å innta middagen på Bir & Fud. Blekksprut-salaten hadde definitivt høyere klasse enn burgeren på Open Baladin. Litt lenger ut i drikkingen bestilte jeg en knasende sprø potet chips med hjemmelaget ketchup-dip som hadde fått Crow Bar til å skamme seg.

Interiøret er moderne, uten å havne i design-helvete til Mikkeler-barene i København. Utvalget på 30 kraner er godt og spennende, med vekt på italienske håndverksøl.

Skulle jeg valgt bare et sted å drikke i Roma, hadde det vært dette stedet.

Ma Che Siete venuti a fà

På den annen side, hvorfor velge et når det finnes en annen pub rett over gaten?

Ma che siete venuti a fà føles mer som nabolagskneipe med fotball på TVen og folk som står og henger overalt. Ikke forvent å få noen kulinarisk nytelse her. Dette er kanskje stedet jeg hadde holdt meg lengst hvis jeg hadde hatt en gjeng å gå ut sammen med.

Utvalget av kranøl er 15 og mer internasjonalt, selv om italienske merker er noe overrepresentert.

Queen Makeda

På en helt annen kant av byen ligger baren og restauranten Queen Makeda. Dette ser ut til å være stedet å tilbringe en hel kveld. En fyldig meny med fristende retter fra hele verden og 40 kraner gir mange muligheter.

En av de eksotiske spesialitetene er smørrebrød. Jeg testet bare dette stedet til lunsj, og merkelig nok serverte de danske spesialiteter kun til middag.

Jeg vil definitivt en tur tilbake her for å spise middag og tilbringe mer tid ved bardisken.

Eataly

Eataly Rome

Et stort kjøpesenter fylt med delikatesser, ferskvarer og spisesteder i tre etasjer får Mathallen i Oslo til å blekne. I andre etasje har de en kjempestor avdeling med italienske øl. To ganger i løpet av ferieuken min fylte jeg opp sekken med balkong-øl.

Eataly er verdt en tur uansett. Selv den mest shopping-sky matelsker kan bruke noen timer her på handling og spising.

En skuffelse

Det var et sted på øl-listen jeg ikke likte. NO.AU ligger bortgjemt på et lite torv bak Piazza Navona. Det var ganske krøkkete å finne, og vel fremme synes jeg utvalget både av øl og mat var skuffende. En potetsuppe med kamskjell fristet ikke til å utforske menyen grundigere.

Stemningen var for krampaktig hipster etter min smak. Kanskje var det dagsformen, men jeg gikk ganske skuffet hjem og spiste en pizza i nabolaget.

Konklusjonen er uansett at det er ingen grunn til å tvinge i seg vin på Italia-tur. Roma har mye å tilby en øl-entusiast.

Legg igjen en kommentar

Ost og kjeks, deja vu

Mange av favorittrettene mine fra i fjor var litt utenfor de vanlige kategoriene forrett, hovedrett og noe søtt. Et av eksemplene er en dessert-liknende andepaté midt i måltidet på Olo.

Tanken på å prøve å lage det selv føles helt håpløst, men min nummer to favoritt virket mer overkommelig. Den kom mellom hovedrett og dessert, så i forhold til finnene virket kokkene på Bridges i Amsterdam nesten tradisjonelle.

Bridges2

Det var ikke så mange smulene av Lady Blue i retten, men de smakte sterkt nok til å balansere mot alle de andre ingrediensene. De lå på en vannbakkels med en søtlig gele og macadamianøtter.

På siden lå det en bitter salat med en syrlig dressing. Salat med vinagraitte til ost og kjeks? Javisst, det fungerer som bare pokker.

Ikke mange viner hadde kunnet konkurrere med alle disse smakene. Løsningen var isteden å servere en fin dessertvin som smøyg seg under maten.

Bridges

Det litt nerverpirrene i prøve å gjenskape dette var balansen i smaker. Og forsøket mitt var ikke helt vellykket.

Kraftkar, en norsk blåmuggost, var innertier som basis. Den er smakssterk og spiss på en måte som tåler eksperimenter med andre smaker.

En av disse gode, bitre salatene det blir stadig lettere å finne i grønnsaksdisken med en dressing basert på olivenolje og en balsamico blanco fungerte også veldig bra. En Fibonacci kjøpt på Maascheman var så god at jeg nesten kunne drikke den.

Bakverk, nøtter og gele derimot var helbom. Ripsgele ble for smaksrik og kjøpekjeks for kjedelig. En Graham portvin var veldig god, men alkoholprosenten var for høy til å være så diskret som valget på Bridges.

Men en god ting kom det ut av forsøket. Jeg har fått fullstendig dilla på grønne salater med syrlige dressinger. Det er et sunt resultat av å prøve å lage en kraftig dessert.

Legg igjen en kommentar

Pub til pub i København

Det siste året har jeg hatt et par fine turer til København. Gode anbefalinger fra kolleger, på Facebook og gode guider fra Malmö har hjulpet meg å finne flere bra steder. I denne artikkelen syr jeg sammen en fin mat og drikke-runde basert på tre besøk konsentrert om Vesterbro, men også streif innom Nyhavn og Nørrebro.

rødspette

La oss anta at dagen begynner med mat på hotellet, sight-seeing og shopping. Da er det naturlig å begynne runden med lunsj, eller frokost som danskene forvirrende for en nordmann kaller det. Husker du å bestille eller kommer utenom den mest travle tiden, ville jeg startet på Told og Snaps i Nyhavn.

Smørrebrødene deres er tradisjonelle med råvarer av høy kvalitet, uten noe jåleri. Stedet har en fin miks av lokalbefolkning og tilreisende som har stolt på guideboken. På fat har de solide øl fra Bryghuset Braunstein.

Som navnet tilsier, her bør du virkelig ta en dram ved siden av maten. De har hjemmelagde varianter som passer hvert smørbrød. Glassene blir fylt opp til randen. Mine to favoritter så langt er rødspette med dilldram og Dyrlegens natmad (leverpostei og salt kjøtt) med timiansnaps.

Et alternativ på Vesterbro er Kødbyen, et gammelt industristrøk med masse spisesteder. På siste besøk spiste vi brunch-buffet med pizza, italienskinspirerte salater, ost og frukt på Mother. En bra start på øl-turen.

Noen hundre meter bortenfor Kødbyen ligger Kihoskh. De har et imponerende utvalg av flaskeøl, og brygger også noe selv. På sommeren hadde det vært en løsning å kjøpe et utvalg for å ta med ut på plassen rett utenfor. Været var for kaldt denne høstdagen, men jeg lot meg friste til å kjøpe en flaske før jeg husket på sikkerhetskontroll og at jeg kun hadde håndbagasje på flyturen hjem.

fermentoren

Fermentoren var første drikke-stopp på runden. Stedet hadde de vanlige 20 kranene med et godt utvalg. Lokalet hadde en hjemmekoselig stemning med slitte møbler og rockeplakater på veggene. Her kunne jeg godt tilbrakt hele kvelden.

Av drikken satte jeg særlig pris på Ugly Christmas. Jeg hadde drukket en frisk IPA, Papsø in the tropics, fra samme bryggeriet, Ugly Duck, for noen uker siden. Begge variantene traff midt i mine favorittsmaker.

mikkeller

Victoriagade og Mikkeler var neste stopp. Det er et koselig kjellerlokale noen kvartaler fra togstasjonen. Interiøret kan kanskje bli litt for hipster dansk design, men det er ingenting å si på stemingen og ølutvalget fra 20 kraner.

De hadde hatt mørke øl-dager den siste tiden. For meg kan det bli litt for tungt, men jeg prøvde et par glass og varierte med noen andre øltyper.

Når jeg er på et sted med bredt utvalg, er det bare å prøve seg frem. Mikkeller Spontanframboos er det første surølet (lambic) jeg har testet som var mer enn kuriøst eller kun passer til en spesiell anledning. Dette hadde nok vært det beste stedet å starte for å utforske denne typen øl.

Av mer normale øl var Hoppy Lovin’ Christmas absolutt en fin juleøl fra Mikkeller å sette tennene i.

flaskeøl

Over i Nørrebro-omårdet ligger Mikkeller & Friends. De har samme stil som avdelingen på Vesterbro, men 40 kraner, større lokale og en velassortert flaskebutikk.

Ingen pub-runde i København uten en Bodega. I gjengen fra Malmö var det stor entusiasme å spore for McKluud. I Norge ville vi vel kalt det et brunt sted. Her var det flaskeøl fra Carlsberg servert ut av kjøleskap som gjaldt, ikke noe hipster-øl å spore. Tomgodset sto oppmarsjert på bordene til stamgjestene.

Røyking var ikke noe hinder, så her satt ikke bare eimen i veggene. Tobakkslukten lå som en tåke over hele lokalet. Dette gjør meg lettere nostalgisk for barbesøk i ungdomsårene, men jeg savner det ikke. Det var egentlig deilig å ta en liten tur innom Mikkeller igjen som en liten epilog på runden.

halifax

Etter noen timers øl-utflukt passer det med noe god gatemat. Halifax har flere hamburger-restauranter rundt i København med spennende tilbehør og reale porsjoner. Jeg avsluttet dagen med en forholdsvis avansert asiatisk versjon. Råvarene virket så bra at det kunne vært interessant å prøve en helt enkel cheeseburger neste gang.

Selv om jeg har kombinert tre dager i denne runden, er ikke dette helt urealistisk å få til på en fridag. Sammenlignet med en kjapp kveldstur i Oslo for øl og mat, får man god valuta for pengene i København.

Legg igjen en kommentar

En smak av Finland på Olo

forrige besøk i Helsinki prøvde jeg husmannskost på Seahorse. På vei hjem til hotellet gikk jeg forbi Olo. Etter undersøkelser på internett var det ingen tvil om at dette var et sted å teste ut neste gang og i juni fikk jeg muligheten.

Olo satser på lokale råvarer og det skandinaviske kjøkkenet. Tilberedelsesmetodene er raffinerte og heller mot molykulær gastronomi, men prøver aldri å lure gjestene. De fleste rettene har knapt en hovedrolle. Forskjellige ingredienser, og det er gjerne mange av dem, balanseres ut på spennende måter.

Servicen var god. Jeg pleier å stille mange spørsmål og det var alltid noen som kunne gi informasjon, både om ingredienser og vinvalg. Det hadde kanskje vært enda bedre om det ikke hadde vært så mange som betjente meg, og jeg mistet en svært kunnskapsrik vinkelner midt i måltidet, men intet ønske eller spørsmål ble ubesvart.

Her er noen av favorittene fra smaksmenyen:

tomatsalat

På toppen er det et flak laget av melk pyntet med spiselige blomster. Under er det asparges og tomater tilberedt på forskjellige måter. Mest overraskende var en helt klar gele laget av tomatjuice. En svært original form for tomatsalat.

laks

Selv på de beste resturanter er det sjeldent rettene er satt sammen for å passe sammen over en hel meny. En hvilerett av eplesorbet og rogn, var imidlertid en perfekt overtyre til norsk laks. Bare synd at tilbehøret ble for dominerende. Eplegeleen var grei, men reddiker og løk ga for mye smak. Dette var det eneste feiltrinnet i menyen, men samspillet med hvileretten var så spennende at det måtte med.

andepate

Ganske snart dukket det opp som kanskje er en av mine favorittretter noen gang opp. Midt i måltidet, med et glass dessertvin, ble det er servert andepatéen innbakt i rabarbra-gelé. Tilbehøret får frem forskjellige sider av rabarbraen, søtt og syrlig. I tillegg til at det smakte godt, hadde det hele adskillig wow-effekt.

hvitfisk

Det var derfor greit å bli litt mer edruelig med et stykke hvit fisk med sprøtt skinn, løk, dill, potet og aske. En supertørr hvitvin med anissmak var en god match.

kongekrabbe

Samme vinen passet også godt til denne sammensetningen av kongekrabbe, rekesalat, gulerot i forskjellige former og en god kraft for å binde det hele sammen.

sweetbread

Den avsluttende kjøttretten skuffet heller ikke. Sweetbread, en smakfull kjertel, har blitt en av mine favoritter. Rødbeter, kål, byggkorn og gressløk ga det hele en finsk stil.

ispinne

Dessertene var også svært vellykkete. Den jeg husker best var en yogurt-is inne i et tykt lag av hvit sjokolade med litt godt salt. Eller bjørnebær med lakris. Men det er alltid deilig med en leken slutt på et så kraftig måltid, så jeg satte vel så stor pris på denne enkle ispinnen helt til slutt.

Legg igjen en kommentar

Matekspedisjoner i Helsinki

Tre dager i samme byen på jobbtur skjer sjeldent. En kombinasjon av en konferanse, besøk hos en avdeling i Lappeenranta og møter på hovedkontoret ga meg muligheter til å utforske Helsinki på kveldene tidligere i vår. Og det ga mersmak. En fin, liten og tett bykjerne med masse gode barer og spisesteder.

Med anbefalinger fra gode kolleger tok jeg første kvelden turen til Seahorse. Etter en spasertur ut av sentrum kom jeg til et sted med rosa, glorete lys i vinduene. På innsiden imponerte derimot stedet med gjennomført art deco interiør. Det var ikke slitt, men virket ekte og levende. Sannsynligvis er det ikke så langt fra hvordan stedet ble innredet moderne når det åpnet 1934.

FinlandFiskesuppe

Jeg sto over et shot med Koskenkorva som sto blant forrettene, ikke drikkemenyen, og valgte en fiskesuppe. Dette var husmannskost, som bestemoren din ville laget. Jeg hadde følelsen av at det ikke var lagt så stort arbeid i å velge råvarene, men desto mer omsorg i tilberedelsene av et tradisjonelt måltid med store porsjoner til bra priser.

Favoritten min var nok kålrulettene med potetstappe, brun saus og rødbeter. Det hadde et mer øst-europeisk preg. Mye godt kan sies om denne retten, men fotogen var den ikke med sine mørke farger.

FinlandPølse

Dagen etter gikk turen til Kuurna. Jeg ble litt forvirret over mangelen på merking på utsiden, men fant til slutt skiltet hvor det stod Ravintola (restaurant). Hele restauranten fikk plass i et lite rom, hvor kjøkkenet var skilt fra gjestene med et forheng oppe på en platting. Stemningen var avslappet i det lille lokalet.

Menyen besto av tre forretter, hovedretter og desserter som ble skiftet ut jevnlig. Jeg valgt å begynne med en pølse med risotto laget av byggkorn. Råvarene og tilberedningen var utsøkt.

FinlandKjøtt

Til hovedrett fikk jeg et stykke saftig, kokt storfe-kjøtt raskt frest i stekepannen. Det er en type tilberedning jeg ikke har testet. Ta et stykke smakfullt kjøtt, muligens av en billig del av dyret. Kok det lenge og gi det en stekeskorpe. Det hele var servert med potetkake, grønnsaker og god kraft.

Vinene var derimot litt skuffende. De sto ikke så bra til maten. Særlig krasjet fruktigheten i dessertvinen med mangoen som ble servert til isen.

FinlandTapa

Tenk deg en amerikansk kjederestaurant av typen TGI Friday eller Hard Rock Café, men hvor all mat og øl er tsjekkisk. Da har du Vltava, rett ved sentralbanen i Helsinki.

Utvalget av øl var hovedsaklig alkholsvakt industriøl, men godt og spennende. Hver rett hadde sin egen anbefaling av drikke. Jeg satset på tsjekkisk tapas og en solid kjøttrett. Alt var servert effektivt og profesjonelt til en grei pris i store porsjoner.

FinlandSkagen

Gode restauranter på flyplasser kan være vanskelig å finne, men etter to besøk anbefaler jeg Fly Inn Restaurant i Helsinki. De har en bra meny som legger vekt på finske råvarer. Skagensalaten var av fersk sjømat med mye smak. Elgburgeren med en Lapin Kulta Arctic Malt var verdt de ekstra kronene i forhold til gatekjøkkenmaten andre steder i terminalen.

Neste tur til Helsinki blir i juni. Den blir kortere, men jeg har allerede planlagt middagen.

Comments (1)

Gjensyn og nye opplevelser i London

I høstferien var jeg tre dager i London og fikk med meg flere hyggelige gjensyn. Noen nye bekjentskaper ble det også.

St John servere fremdeles utsøkt engelsk mat, med vekt på å bruke hele dyret og tradisjonelle tilberedningsmetoder. Hovedretten jeg valgte var en gammel kjenning fra det første besøket mitt i 2006, sweetbread, en kjertel, servert med løk, kål og flesk.

Forretten var en salat med rødbeter, egg og tynne skiver av speket lever. Og til dessert valgte jeg en ostetallerken.

Det andre gjensynet var Borough Market. Det var mer aktivitet der denne gangen enn sist. Trafikken var stor foran alle bodene med grønnsaker, pølser, oster , sopp og andre varer fra småskala-produsenter. Jeg fant blant annet en utvandret norsk fudge-selger.

De fleste stedene tilbød ferske varmretter og det var vanskelig å velge hva som skulle bli dagens lunsj. Til slutt falt valget på et veldig engelsk alternativ, en kjøttpai med potetstappe.

Et nytt bekjentskap som har fått plass på favorittlisten min er Manchurian Legends i Chinatown. De hadde til min store forvirring flyttet, så jeg løp lenge stresset rundt før jeg fant en lapp i et vindu om den nye adressen.

Vel fremme gikk blikket mitt fort til den imponerende listen av innmat-retter. Når valget falt på en rett med tarmer, paprika og chili, advarte kelneren at jeg neppe kom til å like den. Men den falt selvsagt i smak.

Gjestene så ut til å være halvparten kinesere og halvparten andre turister. Den siste gruppen tok som regel dumplings eller signaturretten tørrmarinerte grillspidd. Veldig god og trygg mat for alle som tåler litt krydder.

Siste dag, i timene før flyet skulle gå på ettermiddagen, tok jeg en ekspedisjon til en bydel jeg aldri har vært i, Camden. Dette er fremdeles stedet for rufsete bruktbutikker og gatemote.

Hovedmålet for reisen var imidlertid Chin Chin Laboratorists, molykulær gastronomi i hurtigmat format. Trikset deres er fløteblandinger som blandes med flytende nitrogen for å skape iskrem mens du ser på. Rene smaker, ekstrem teknikk og enkle sauser skaper en morsom og kald opplevelse.

Legg igjen en kommentar

Engelsk og polsk mat blir bra ferie

Når jeg sammenlignet Durham med Galtvort på Facebook, trodde jeg at det var en spøk. Men etter en omvisning på borgen som skuer over byen oppdaget jeg at det var studenthybler inkludert en stor trapp opp i et tårn, en krypt og en gigantisk spisesal med plass til lærerne på en scene.

Først og fremst var turen min til Nord-England øl, god mat og avslapning. Selv en kjedelig nabo-pub har godt utvalg i fatøl, så for de som har lyst til å prøve noe nytt er det aldri grunn til å drikke samme øl to ganger.

Favoritten min var nok Blackfriars i Newcastle, en restaurant basert på lokale råvarer og engelske tradisjoner.

Her har vi en rett bestående av et flak med sprø svinesvor på toppen, deretter et stykke svineribbe (pork belly), ny-kål, blodpudding og gulrotsmør. Retten får et lite minus for tørt kjøtt. På den annen siden ga blodpuddingen en aha-opplevelse med en mild, salt smak, langt fra den søte, krydrede blodmaten jeg kjenner fra Norge.

På spørsmål om de hadde noe øl å anbefale til maten fikk jeg Wylam Rocket, en bitter. Det gleder meg at øl blir tatt like seriøst som vin i slike sammenhenger.

Ostefatet med seks engelske oster er blant de beste dessertene jeg har fått, både i smak og overdådighet. Tilbehøret gjorde stort inntrykk med en chutney, syltede stangselleri og et kanelbrød.

Hotellet Jesmond Dene litt utenfor Newcastle, gjennom et strøk med små hus og inn i et parkområde, var mer forfinet engelsk tradisjonsmat. Her var det mer naturlig å be om anbefaling av vin enn øl.

Forretten av kald laks servert på skivet sitron med et tilbehør av persillerotkrem, salat, pære og kapers tok seg godt ut både på tallerken og i munnen.

Jeg så en fugl på menyen, grouse, jeg ikke var sikker på hva var. Er det noe nytt på menyen, er det ingen tvil. Det må prøves. Etter å ha diskutert med en del andre har vi kommet til at det må være fasan.

Fuglen med potetpuré, sopp og mais var mer kaotisk i utseendet. Fuglen var imidlertid perfekt stekt med to møre bryststykker og svært blodige indrefileter.

Merkelig at det finnes så lite øst-europeisk mat å få på restaurant i Oslo. De gangene jeg har spist på denne typen steder i utlandet har det vært veldig godt. Den polske restauranten Krakow ga assosiasjoner til Norge på 70-tallet, men på en fin måte.

Forretten var ganske enkelt potetpannekaker. Med en Tyskie-øl og et shot av Wyborova-vodka gjorde jeg meg klar for hovedretten.

Fra barndommen husker jeg med stor glede kålruletter. Først må store kålblader kokes, deretter pakkes noe fyll inn i dem, før de får en kjapp tur i stekepannen. Det er ikke akkurat hurtigmat. Her er rulettene fylt med ris og grønnsaker, og servert i en mektig sopp-saus. En skål med rødbet-mos hørte med som tilbehør.

Dette restaurantbesøket dannet grunnlag for en lang og entusiastisk samtale med drosjesjåføren som kjørte meg til flyplassen. Han hadde mange gode matminner å dele. Vel fremme kom jeg plutselig på at jeg ikke hadde spist en skikkelig engelsk frokost på turen, så det behovet ble dekket rett før flyavgangen.

Da var det bare en ting til. De hadde en fin BrewDog-pub i Newcastle med Punk IPA og andre godbiter på fat. Stemningen var langt mer avslappet, mindre tatoveringer og metal på høytalerne. Her var det diskret piercing og reggea på vinyl.

Legg igjen en kommentar

Ambisiøs svensk middag

De siste årene har jeg vært på en del dagsturer til Stockholm i forbindelse med jobben. Stort sett har jeg sett Arlanda og innsiden av kontorbygninger. Gleden var derfor stor i januar når to møter havnet på to forskjellige dager, rett etter hverandre. Endelig skulle det være mulig å se litt av byen. Og som alltid når jeg er på tur, gå på et spennende restaurantbesøk.

Etter å ha studert mulighetene, vurdert budsjett og hva jeg var interessert i, falt valget på 19 Glas i Gamla Stan. 500 svenske kroner for en 5-retters som oppdateres daglig basert på råvarene, så svært lovende ut.

Så snart jeg stakk snuten innenfor den lille, koselige vinbaren med en håndfull bord bak i lokalet, følte jeg at valget var riktig. Stilen var hyggelig og avslappet. Under hele måltidet fikk jeg god hjelp av en kunnskapsrik vinkelner. Siden utgangspunktet var baren, kunne han sette sammen en personlig tilpasset vinmeny med halve glass.

Først kom det inn en liten tallerken med godt brød og hjemmekjernet smør. En skjeformet dyreknokkel ble presentert som smørkniv.

Suppen var en melkevelling smakssatt med kål, honning og nøtter. På toppen var det et knasende sprøtt langstekt kålblad. Kombinasjonen var overraskende og velkomponert. Eneste minuset var at jeg etter måltidet rapet kålsmak. Dette var langt fra høydepunktet på kvelden, men gjorde at forventingene mine var på topp for fortsettelsen.

Grønnsakskomposisjonen som kom som rett nummer to hadde mange spennende smaker. Den hang nødvendigvis ikke så godt sammen som helhet, noe jeg ofte trekker mye for, men det var så mye morsomt her at jeg kan tilgi at ikke alt fungerte sammen. Purren var søt, men litt treen og vanskelig å skjære opp. Sammen med eple/løk-pureen utgjorde den en fin kontrast til en markert syrlig youghurt. Sprøstekte kålblader og et strø aske ga så mye i smak og konsistens, at det var langt mer enn pynt. Som sagt, litt for mye på en gang, men mange gode idéer og kombinasjoner av smaker.

Hovedretten var helt perfekt. Den røde vinen kelneren anbefalte virket for lite markert før maten kom på bordet. Når alt var servert viste den seg å passe perfekt. Kjøttet var tre fileter av villsvin. Jeg satt ekstra stor pris på et smakskraftig stykke mørkt kjøtt i tillegg. Tilbehøret var en stor bit saltbakt rødbet og mørt gresskar. Sausen var ganske enkelt smør krydret med granbar. En svært vellykket hovedrett som leverte på alle fronter.

Med unntak av villsvinet, var dette en hvitvins meny. Derfor foretrakk jeg det til osten også, så da foreslo kelneren en geitost. En svært god svensk ost ble servert. Noe søtt hadde gjort seg ved siden av. Brødet var imidlertid helt fantastisk. Svært grovt og brunt, men samtidig saftig.

Desserten var mild i smakene, ikke for søt. Blåbær, litt crisp og en jordskokk puré som hadde konsistens som skum. Vanligvis er det siste noe man får på restauranter hvor poteter ikke er nordisk nok. Å få det som avslutning på et måltid var en artig variant.

Vin til det søte er en av mine besettelser, så jeg tok et lite glass av Chateua d’Arlay likør i samme stil som desserten. Den hadde også blitt brukt for å smakssette kremen. En god avrunding, uten å være overdrevet fruktig.

Inntrykket mitt var at 19 Glas hadde tilpasset seg godt rammen gitt av en liten restaurant med engasjerte ansatte som ønsker å satse på råvarene og holde prisen på et greit nivå. Kelneren fortalte at filosofien var å kun servere mat som kunne vært dyrket i Sverige og skifte meny daglig basert på hva som var på menyen. Til tross for høye ambisjoner, var stilen høytidelig og personlig.

Comments (2)

Reisedagbok fra Skottland

Det siste året har en gjeng med Grenlandsfolk og andre hyggelige mennesker frekventert Oslos ølbuler temmelig jevnlig. I sommer hadde noen i gjengen besøkt Skottland og snakket varmt om Callandar og Edinburgh. I løpet av høsten gikk samtalen om en felles utenlandstur fra ’skal vi ikke dra dit en gang’ til konkrete reiseplaner. I begynnelsen av julestria dro fem av oss over.

Fra sommerturen hørte vi at Callandar var oversvømmet av skotske turister, på vei opp i høyfjellet. Desember er nok bunn av lavsesongen, noe som har sine fordeler og ulemper. ’Er dere her fremdeles?’, fikk vi spørsmål om på en av de lokale vannhullene andre kvelden. På minussiden var surt øl på pubene i hovedgata med mindre du holdt deg innenfor lokalbefolkningens preferanser. På plussiden var ingen kø, bra priser og god service.

Vi kom like før matserveringen stengte første kvelden. Etter å ha fryktet å måtte ta til takke med kinesisk eller en curry, klarte vi å snike oss inn på Mhor Fish 5 minutter før kjøkkenet stengte. Det er en kjederestaurant med et kvalitetsnivå selv høyt prisede steder i Oslo kan misunne dem. Fish and chips ble servert med sprellefersk god fisk. Chipsen var også god, men menyen skrøt noe mer enn det var dekning for.

Ved siden av fikk vi servert en ganske søt øl som sto bra til maten.

Når flere andre plutselig fikk dessert på bordet uten at jeg hadde fått somlet meg til å bestille fikk jeg panikk. En kjapp bestilling av en whiskey-sjokolade fondaint ble en god avslutning på et måltid som var langt bedre enn asiatisk bygdemat.

’Full scottish’ frokost betød litt forskjellig fra sted til sted. Her ser vi en tallerken med toast, brød, pølse, bacon, egg og lompe. Det kunne også inkludere sopp, tomat og haggis.

En kraftig frokost kunne komme godt med siden reisefølge var svært tur-sultne. Etter en klatretur opp til Ben A’an formelig vaklet jeg inn i bilen. Beina var så stive og støle på resten av turen at jeg må ha sett konstant full ut.

Målet for turen til Callandar var vertshuset Lade Inn, et koselig lite spisested med tradisjonell mat, øl og whiskey. Innmat er det første jeg ser etter på menyen, og tenkte jeg måtte været stedet å spise haggis. Det smakte mer lever og nyre enn jeg hadde forestilt meg, og var formet som porsjoner av paté. Lungemos og annen innmat gir mer konsistens. Sammen med potet- og kålrabi stappe, og en søt, brun whiskey-saus, var det ikke akkurat hva jeg hadde forestilt meg, på en positiv måte. Dette har jeg lyst til å prøve i andre varianter.

Foruten en baby shower var vi eneste gjester. Servicen var god og regningen svært hyggelig, til tross for at vi alle spiste tre retter, prøvesmakte oss gjennom hele øl-menyen og deler av whiskey-listen.

Nå gikk turen til Edinburg og en pub-til-pub runde. Høydepunktet for meg var Brew Dog. I døren står lyden av metal mot deg. Alkhol- og smakssterke øl blir servert av en tatovert betjening som ville hatt problemer med å gå i gjennom en metall detektor. Punk IPA på tap var en åpenbaring. Alle konsept-ølene etterpå var ikke like vellykket som drikkevare, men dette var en skikkelig utblåsing av smaksløkene. Okay, det var ikke så lett å snakke sammen og brandingen roper høyere enn musikken, men dette var gøy.

Turen gikk videre til The Cloister, et roligere sted, men med svært imponerende utvalg av mer tradisjonelle øl. Jeg var litt satt ut av Brew Dog, men fattet interesse for The Kick Inside som tydelig var inspirert av Kate Bush debut-album. Jeg er kjempefan og var godt fornøyd med å få smakt på dette ølet som det vil bli vanskelig å få smakt igjen.

Det er sjelden jeg finner grunn til å snakke om hotellene jeg bor på, men andre natt i Edinburgh er vel verdt å nevne. The Royal Scots Club skiller seg ikke ut på luksus, men alt var velordnet og på stell. Sentrum var et stenkast unna.

I tillegg satt historien i veggene. Det var ikke noe problem å komme i turistklær til frokost, men til visse måltider var det krav til jakke og slips. Derfor sto det en stumtjener med dette utstyret i et hjørne av restauranten.

I engelske filmkritikker, for eksempel Empire, står det ofte at noe er panto. Jeg kjente til at dette henviser til en nasjonal juletradisjon, teaterformen pantomime. Med utgangspunkt i et kjent eventyr spinnes det underholdende familieunderholdning med blødmer, sketsjer musikal-numre og menn i dameroller. Vi benyttet anledningen til å få med oss Askepott i en utgave Disney neppe hadde kjent igjen. I løpet av et par timer lo, klappet, sang og buet vi oss med en fullsatt sal gjennom forestillingen.

Jeg var litt skuffet over at det hadde vært umulig å bestille bord til noen bedre restauranter. Julerushet gjorde at det var nødvendig å være ute i god tid. Men dette var jo turen for øl og pub-mat, sånn sett var Café Royal Circle Bar en mer naturlig avslutning.

Merkelig nok har jeg aldri hatt østers før. Jeg skygget unna mer aparte tilbehør og gikk for naturelle med en liten twist sitron. Det fristet til gjentagelse. Jeg har merket meg at Fiskeriet på Youngstorget har en meny det kan være verdt å prøve ut ved anledning.

Hva er mer engelsk enn bangers and mash? Eller pølse og potetstappe på godt norsk. Dette smakte fortreffelig, inkludert gravy (brun saus) med glasert løk.

Når vi først var i gang måtte det bli en dessert også. Den hyggelige servitrisen advarte om at det var en fordel å like whiskey når jeg bestilte Cranachan, men den smaken var langt fra påtrengende. Det var en melkepudding-lignende dessert med bringebærsaus, rasp og en liten whiskey-saus i bunn av skålen.

Tidligere har jeg kun vært i London på utflukter til Storbritannia. Dette ga mersmak. En tur som i hvert fall omfatter London og Nord-England begynner å ta form for våren. Kanskje en tur på langs kunne passe inn i en uke?

Comments (2)

Older Posts »
%d bloggere like this: