Archive for Reise

Engelsk og polsk mat blir bra ferie

Når jeg sammenlignet Durham med Galtvort på Facebook, trodde jeg at det var en spøk. Men etter en omvisning på borgen som skuer over byen oppdaget jeg at det var studenthybler inkludert en stor trapp opp i et tårn, en krypt og en gigantisk spisesal med plass til lærerne på en scene.

Først og fremst var turen min til Nord-England øl, god mat og avslapning. Selv en kjedelig nabo-pub har godt utvalg i fatøl, så for de som har lyst til å prøve noe nytt er det aldri grunn til å drikke samme øl to ganger.

Favoritten min var nok Blackfriars i Newcastle, en restaurant basert på lokale råvarer og engelske tradisjoner.

Her har vi en rett bestående av et flak med sprø svinesvor på toppen, deretter et stykke svineribbe (pork belly), ny-kål, blodpudding og gulrotsmør. Retten får et lite minus for tørt kjøtt. På den annen siden ga blodpuddingen en aha-opplevelse med en mild, salt smak, langt fra den søte, krydrede blodmaten jeg kjenner fra Norge.

På spørsmål om de hadde noe øl å anbefale til maten fikk jeg Wylam Rocket, en bitter. Det gleder meg at øl blir tatt like seriøst som vin i slike sammenhenger.

Ostefatet med seks engelske oster er blant de beste dessertene jeg har fått, både i smak og overdådighet. Tilbehøret gjorde stort inntrykk med en chutney, syltede stangselleri og et kanelbrød.

Hotellet Jesmond Dene litt utenfor Newcastle, gjennom et strøk med små hus og inn i et parkområde, var mer forfinet engelsk tradisjonsmat. Her var det mer naturlig å be om anbefaling av vin enn øl.

Forretten av kald laks servert på skivet sitron med et tilbehør av persillerotkrem, salat, pære og kapers tok seg godt ut både på tallerken og i munnen.

Jeg så en fugl på menyen, grouse, jeg ikke var sikker på hva var. Er det noe nytt på menyen, er det ingen tvil. Det må prøves. Etter å ha diskutert med en del andre har vi kommet til at det må være fasan.

Fuglen med potetpuré, sopp og mais var mer kaotisk i utseendet. Fuglen var imidlertid perfekt stekt med to møre bryststykker og svært blodige indrefileter.

Merkelig at det finnes så lite øst-europeisk mat å få på restaurant i Oslo. De gangene jeg har spist på denne typen steder i utlandet har det vært veldig godt. Den polske restauranten Krakow ga assosiasjoner til Norge på 70-tallet, men på en fin måte.

Forretten var ganske enkelt potetpannekaker. Med en Tyskie-øl og et shot av Wyborova-vodka gjorde jeg meg klar for hovedretten.

Fra barndommen husker jeg med stor glede kålruletter. Først må store kålblader kokes, deretter pakkes noe fyll inn i dem, før de får en kjapp tur i stekepannen. Det er ikke akkurat hurtigmat. Her er rulettene fylt med ris og grønnsaker, og servert i en mektig sopp-saus. En skål med rødbet-mos hørte med som tilbehør.

Dette restaurantbesøket dannet grunnlag for en lang og entusiastisk samtale med drosjesjåføren som kjørte meg til flyplassen. Han hadde mange gode matminner å dele. Vel fremme kom jeg plutselig på at jeg ikke hadde spist en skikkelig engelsk frokost på turen, så det behovet ble dekket rett før flyavgangen.

Da var det bare en ting til. De hadde en fin BrewDog-pub i Newcastle med Punk IPA og andre godbiter på fat. Stemningen var langt mer avslappet, mindre tatoveringer og metal på høytalerne. Her var det diskret piercing og reggea på vinyl.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Ambisiøs svensk middag

De siste årene har jeg vært på en del dagsturer til Stockholm i forbindelse med jobben. Stort sett har jeg sett Arlanda og innsiden av kontorbygninger. Gleden var derfor stor i januar når to møter havnet på to forskjellige dager, rett etter hverandre. Endelig skulle det være mulig å se litt av byen. Og som alltid når jeg er på tur, gå på et spennende restaurantbesøk.

Etter å ha studert mulighetene, vurdert budsjett og hva jeg var interessert i, falt valget på 19 Glas i Gamla Stan. 500 svenske kroner for en 5-retters som oppdateres daglig basert på råvarene, så svært lovende ut.

Så snart jeg stakk snuten innenfor den lille, koselige vinbaren med en håndfull bord bak i lokalet, følte jeg at valget var riktig. Stilen var hyggelig og avslappet. Under hele måltidet fikk jeg god hjelp av en kunnskapsrik vinkelner. Siden utgangspunktet var baren, kunne han sette sammen en personlig tilpasset vinmeny med halve glass.

Først kom det inn en liten tallerken med godt brød og hjemmekjernet smør. En skjeformet dyreknokkel ble presentert som smørkniv.

Suppen var en melkevelling smakssatt med kål, honning og nøtter. På toppen var det et knasende sprøtt langstekt kålblad. Kombinasjonen var overraskende og velkomponert. Eneste minuset var at jeg etter måltidet rapet kålsmak. Dette var langt fra høydepunktet på kvelden, men gjorde at forventingene mine var på topp for fortsettelsen.

Grønnsakskomposisjonen som kom som rett nummer to hadde mange spennende smaker. Den hang nødvendigvis ikke så godt sammen som helhet, noe jeg ofte trekker mye for, men det var så mye morsomt her at jeg kan tilgi at ikke alt fungerte sammen. Purren var søt, men litt treen og vanskelig å skjære opp. Sammen med eple/løk-pureen utgjorde den en fin kontrast til en markert syrlig youghurt. Sprøstekte kålblader og et strø aske ga så mye i smak og konsistens, at det var langt mer enn pynt. Som sagt, litt for mye på en gang, men mange gode idéer og kombinasjoner av smaker.

Hovedretten var helt perfekt. Den røde vinen kelneren anbefalte virket for lite markert før maten kom på bordet. Når alt var servert viste den seg å passe perfekt. Kjøttet var tre fileter av villsvin. Jeg satt ekstra stor pris på et smakskraftig stykke mørkt kjøtt i tillegg. Tilbehøret var en stor bit saltbakt rødbet og mørt gresskar. Sausen var ganske enkelt smør krydret med granbar. En svært vellykket hovedrett som leverte på alle fronter.

Med unntak av villsvinet, var dette en hvitvins meny. Derfor foretrakk jeg det til osten også, så da foreslo kelneren en geitost. En svært god svensk ost ble servert. Noe søtt hadde gjort seg ved siden av. Brødet var imidlertid helt fantastisk. Svært grovt og brunt, men samtidig saftig.

Desserten var mild i smakene, ikke for søt. Blåbær, litt crisp og en jordskokk puré som hadde konsistens som skum. Vanligvis er det siste noe man får på restauranter hvor poteter ikke er nordisk nok. Å få det som avslutning på et måltid var en artig variant.

Vin til det søte er en av mine besettelser, så jeg tok et lite glass av Chateua d’Arlay likør i samme stil som desserten. Den hadde også blitt brukt for å smakssette kremen. En god avrunding, uten å være overdrevet fruktig.

Inntrykket mitt var at 19 Glas hadde tilpasset seg godt rammen gitt av en liten restaurant med engasjerte ansatte som ønsker å satse på råvarene og holde prisen på et greit nivå. Kelneren fortalte at filosofien var å kun servere mat som kunne vært dyrket i Sverige og skifte meny daglig basert på hva som var på menyen. Til tross for høye ambisjoner, var stilen høytidelig og personlig.

Comments (2)

Reisedagbok fra Skottland

Det siste året har en gjeng med Grenlandsfolk og andre hyggelige mennesker frekventert Oslos ølbuler temmelig jevnlig. I sommer hadde noen i gjengen besøkt Skottland og snakket varmt om Callandar og Edinburgh. I løpet av høsten gikk samtalen om en felles utenlandstur fra ’skal vi ikke dra dit en gang’ til konkrete reiseplaner. I begynnelsen av julestria dro fem av oss over.

Fra sommerturen hørte vi at Callandar var oversvømmet av skotske turister, på vei opp i høyfjellet. Desember er nok bunn av lavsesongen, noe som har sine fordeler og ulemper. ’Er dere her fremdeles?’, fikk vi spørsmål om på en av de lokale vannhullene andre kvelden. På minussiden var surt øl på pubene i hovedgata med mindre du holdt deg innenfor lokalbefolkningens preferanser. På plussiden var ingen kø, bra priser og god service.

Vi kom like før matserveringen stengte første kvelden. Etter å ha fryktet å måtte ta til takke med kinesisk eller en curry, klarte vi å snike oss inn på Mhor Fish 5 minutter før kjøkkenet stengte. Det er en kjederestaurant med et kvalitetsnivå selv høyt prisede steder i Oslo kan misunne dem. Fish and chips ble servert med sprellefersk god fisk. Chipsen var også god, men menyen skrøt noe mer enn det var dekning for.

Ved siden av fikk vi servert en ganske søt øl som sto bra til maten.

Når flere andre plutselig fikk dessert på bordet uten at jeg hadde fått somlet meg til å bestille fikk jeg panikk. En kjapp bestilling av en whiskey-sjokolade fondaint ble en god avslutning på et måltid som var langt bedre enn asiatisk bygdemat.

’Full scottish’ frokost betød litt forskjellig fra sted til sted. Her ser vi en tallerken med toast, brød, pølse, bacon, egg og lompe. Det kunne også inkludere sopp, tomat og haggis.

En kraftig frokost kunne komme godt med siden reisefølge var svært tur-sultne. Etter en klatretur opp til Ben A’an formelig vaklet jeg inn i bilen. Beina var så stive og støle på resten av turen at jeg må ha sett konstant full ut.

Målet for turen til Callandar var vertshuset Lade Inn, et koselig lite spisested med tradisjonell mat, øl og whiskey. Innmat er det første jeg ser etter på menyen, og tenkte jeg måtte været stedet å spise haggis. Det smakte mer lever og nyre enn jeg hadde forestilt meg, og var formet som porsjoner av paté. Lungemos og annen innmat gir mer konsistens. Sammen med potet- og kålrabi stappe, og en søt, brun whiskey-saus, var det ikke akkurat hva jeg hadde forestilt meg, på en positiv måte. Dette har jeg lyst til å prøve i andre varianter.

Foruten en baby shower var vi eneste gjester. Servicen var god og regningen svært hyggelig, til tross for at vi alle spiste tre retter, prøvesmakte oss gjennom hele øl-menyen og deler av whiskey-listen.

Nå gikk turen til Edinburg og en pub-til-pub runde. Høydepunktet for meg var Brew Dog. I døren står lyden av metal mot deg. Alkhol- og smakssterke øl blir servert av en tatovert betjening som ville hatt problemer med å gå i gjennom en metall detektor. Punk IPA på tap var en åpenbaring. Alle konsept-ølene etterpå var ikke like vellykket som drikkevare, men dette var en skikkelig utblåsing av smaksløkene. Okay, det var ikke så lett å snakke sammen og brandingen roper høyere enn musikken, men dette var gøy.

Turen gikk videre til The Cloister, et roligere sted, men med svært imponerende utvalg av mer tradisjonelle øl. Jeg var litt satt ut av Brew Dog, men fattet interesse for The Kick Inside som tydelig var inspirert av Kate Bush debut-album. Jeg er kjempefan og var godt fornøyd med å få smakt på dette ølet som det vil bli vanskelig å få smakt igjen.

Det er sjelden jeg finner grunn til å snakke om hotellene jeg bor på, men andre natt i Edinburgh er vel verdt å nevne. The Royal Scots Club skiller seg ikke ut på luksus, men alt var velordnet og på stell. Sentrum var et stenkast unna.

I tillegg satt historien i veggene. Det var ikke noe problem å komme i turistklær til frokost, men til visse måltider var det krav til jakke og slips. Derfor sto det en stumtjener med dette utstyret i et hjørne av restauranten.

I engelske filmkritikker, for eksempel Empire, står det ofte at noe er panto. Jeg kjente til at dette henviser til en nasjonal juletradisjon, teaterformen pantomime. Med utgangspunkt i et kjent eventyr spinnes det underholdende familieunderholdning med blødmer, sketsjer musikal-numre og menn i dameroller. Vi benyttet anledningen til å få med oss Askepott i en utgave Disney neppe hadde kjent igjen. I løpet av et par timer lo, klappet, sang og buet vi oss med en fullsatt sal gjennom forestillingen.

Jeg var litt skuffet over at det hadde vært umulig å bestille bord til noen bedre restauranter. Julerushet gjorde at det var nødvendig å være ute i god tid. Men dette var jo turen for øl og pub-mat, sånn sett var Café Royal Circle Bar en mer naturlig avslutning.

Merkelig nok har jeg aldri hatt østers før. Jeg skygget unna mer aparte tilbehør og gikk for naturelle med en liten twist sitron. Det fristet til gjentagelse. Jeg har merket meg at Fiskeriet på Youngstorget har en meny det kan være verdt å prøve ut ved anledning.

Hva er mer engelsk enn bangers and mash? Eller pølse og potetstappe på godt norsk. Dette smakte fortreffelig, inkludert gravy (brun saus) med glasert løk.

Når vi først var i gang måtte det bli en dessert også. Den hyggelige servitrisen advarte om at det var en fordel å like whiskey når jeg bestilte Cranachan, men den smaken var langt fra påtrengende. Det var en melkepudding-lignende dessert med bringebærsaus, rasp og en liten whiskey-saus i bunn av skålen.

Tidligere har jeg kun vært i London på utflukter til Storbritannia. Dette ga mersmak. En tur som i hvert fall omfatter London og Nord-England begynner å ta form for våren. Kanskje en tur på langs kunne passe inn i en uke?

Comments (2)

Oversikt over Barcelona-artikler

Etter denne turen kan jeg skrive under på at iPad med iA Writer, Bluetooth-tastatur og Blogsy er en ypperlig metode for å gjøre det enkelt å blogge på farten. Bra wifi på hotellet hjalp også for prioriteringen av siesta-tiden mellom lunsj og middag til blogging.

Turen har vært fantastisk. Mitt første besøk i Spania og Barcelona ga mersmak, og da snakker jeg ikke bare om maten. Mye interessant å se på, avslappet stemning (så lenge du unngår lommetyver) og folk som er engasjert i de de driver med.

To ting alle bør gjøre, uansett interesser og budsjett er besøk i Sagrada Familia og å spise på Can Culleretes.

Her er artiklene jeg har skrevet, oppdatert med lenker slik at alle steder er lett å finne tilbake til:

Barcelona 1,5 – Is, pannekaker og solstikk
Barcelona 2 –  Tapas på Bar Celta
Barcelona  3 – Rariteter, kolonial og food garage
Barcelona 4  – Moderne katelansk og Peru
Barcelona 5 – Noe helt annet på sykehuset
Barcelona 5 –  Tilfeldigvis god matbuzz
Barcelona  6 – Kinesisk, tapas og lange turer
Barcelona 8 – Tasting-meny til fingerspissene
Barcelona lunsj
Barcelona innertier

Legg igjen en kommentar

Barcelona innertier

Siste dag i Barcelona tenkte jeg bare å slappe av med en bok. På vei for å undersøke hvor flybussen gikk fra oppdaget jeg imidlertid turistbussen flere hadde anbefalt. En titt på kartet viste at jeg kun hadde utforsket den vestlige delen av byen. Med noen timers guidet tur var det mulig å få med seg østkanten. Så da ble det ikke så mye lesing den dagen.

Ambisjonene var i utgangspunktet lave på spisefronten også. Det skulle i hvert fall ikke være så mye. Men så hadde det seg sånn at den restauranten jeg måtte jobbe hardest for å få bord på, kun hadde plass den siste dagen. Og de hadde tasting meny og en Micheline-stjerne. Dermed ble det langt fra enkelt.

Comerc 24 ligger i et gjennomført lokale, uten at det ble stivt. De har både en a la carte-meny og to sammensatte. Uansett hva du velger la kelneren stor vekt på at alt kunne tilpasses i henhold til personlig smak. Jeg stolte på restauranten. På vin-kartet fikk jeg imidlertid kjempehjelp av en engasjert vinkelner.

En fantastisk avrunding av måltidet var en utskrift av din personlige meny med mat og vin sammen med regningen. Summen kom på 160 euro, vel verdt det for et måltid som var gjennomført. Ikke en gang var jeg i tvil om hva kokken ville.

Hvor bra var maten? Så bra at jeg dessverre glemte å ta bilder flere ganger, så for noen av rettene blir det beskrivelser uten illustrasjon.

Blomkål er undervurdert og starten av måltidet var to utgaver av denne grønnsaken. Først to kvaster kokt med ingefær og riseddik (av samme type som i sushi-ris, går jeg ut i fra). Deretter en kremet variant med røkt te og nori (den sorte tangen som blir brukt med maki).

Som flere av rettene går linjen ofte fra katelansk kjøkken, gjennom molekylære teknikker mot Asia.

En canneloni med filodeig pakket rundt en parmesan-krem i den enden jeg fikk beskjed om å starte i. I den andre enden gikk det mer over mot sitron og basilikum.

Så kommer vi til første retten hvor du må stole på beskrivelsen min. På en rektangulær skål lå det to tynne skiver rå breiflabb. På toppen var det tynne strimler nori. På skålen lå det en saus med sort hvitløk som smakte brent og en annen stripe med sesam-olje.

Den siste retten i overtyren var husets pizza. På en kjekstynn bunn lå det ost, sardin, drue, basilikum og ruccola. Den ble delt opp med et pizza-hjul ved bordet, men var ikke mer enn en munnfull. En klart tenkt rett som tok fra hverandre og satt sammen smakene igjen i en pizza.

Østers er jeg nybegynner på så servering med rødbete-skum ble ganske avansert for meg.

Sammen med den kom det som var en av favorittene mine i måltidet. På toppen lå det pære-is. Under lå det tre små reker servert som ceviche. Det betyr at i bunnen av skålen lå det en fantastisk kraft som smakte løk, salt og koriander med skikkelig Asia-sting.

Suppen var en dashi, buljong laget med mild japansk fiskekraft. Tre av ’bollene’ er små dumplings av hjerteskjell. De tre andre er vanskeligere å forklare. Hadde jeg bare spist dem ville jeg gjettet på rogn fra verdens største fisk. De er laget med en teknikk som også dukker opp senere. I en geleaktig hinne er det en væske som eksploderer når du putter den i munnen.

Vanligvis pleier jeg å si at sild og sardiner er den eneste maten jeg ikke liker. Riktige kokker og oppskrifter kan imidlertid gjøre det meste spiselig. Dette er marinerte sardiner med appelsin og wasabi, samt knust usøtet kjeks og noe grønt.

Etter en litt forsiktig dashi kom en fantastisk consome med masse smak. Dette var noe annet enn hønsebuljong i terningform! 6 perler laget etter samme teknikken som fiskerogenen svømte i væsken. De smakte av egg, parmesan og trøffel.

Nå begynte det ærlig talt å gå litt i surr for meg. Heldigvis har jeg et bilde og noen notater å støtte meg på. Nederst har vi skjell med mandarin, yakisoba-nudler, sesamfrø og en kraftig soyasaus på bunn. Øverst til venstre en sashimi på en tynn kjeks med et spark av wasabi. Tunfisk-tartaren øverst til høyre er toppet med rogn, gressløk og rogn, svømmende i en eggeplomme.

I overgangen mellom en kraftig hvitvin og rødvin kommer en torskebit med romescu-saus, servert sammen med det jeg synes ser ut som en stor zucchini-blomst.

En risotto med and forvirret meg litt med hva som ligger på toppen. Utfra beskrivelsen tror jeg det er gåselever i en mer ubehandlet form enn det jeg er vant til. I kanten ligger det biter av noe søtt og fruktig, jeg tror det er ananas.

Etter alle disse gode, men sammensatte rettene, var det godt å hvile i noe enkelt: Rett og slett en stor, saftig reke servert uten noe særlig tull.

Avslutningen på de varme rettene var det jeg frykter i en tasting-meny, et kjøttstykke. Når det er sagt, fileten var saftig, sausen fantastisk og nepe som tilbehør var en kjempegod idé.

På dette tidspunktet hadde jeg spist i nærmere tre timer og skjønte at metroen snart stengte. Det endte opp med at jeg tok en taxi hjem, men de neste beskrivelsene blir nok litt kortere.

Osten var den absolutt beste jeg har spist i Barcelona, med tilbehør som passet perfekt til hver enkelt. Det slo meg også at i min smaking fra venstre til høyre demonstrerte utvalget et godt spenn i forskjellig typer smaker.

Etter å ha innrømmet en stor svakhet for vin til dessert, foreslo kelneren et halvt glass av noe som passet best til osten. Den minnet litt om rosinvinen jeg hadde fått uken før, men var rundere og rødere i smak, kanskje mer mot sviske.

Til desserten fikk jeg prøve to forskjellige viner. Den ene ville jeg vel kalt fantastisk i de fleste sammenhenger, men stilt ved siden av økologiske Rasim Blanc fra Costers del Segre ble den en pusling. Den var rik på smak, men fullstendig rensket  for alle billige triks. Jeg har prøvd å finne den på nettet uten hell, for den er visst kun produsert i et svært lite opplag.

Dessertene startet med en liten kake og Mato overstrødd med trøffel. Det er helt fantastisk hvordan ikke bare soppen smakte godt, men fikk også frem kvalitetene i den milde osten.

Etter denne tunge smaksopplevelsen var det friskt med en sitron-te som ble sugd opp av en svampaktig kake med en klump is på toppen.

Nå begynte det å svømme litt igjen, men safran-isen med mørk, salt sjokolade nederst til venstre klarte å trenge i gjennom alle inntrykkene. Det er i en slik rett man begynner å forstå hvorfor dette krydderet er så ettertraktet.

For de som fremdeles har litt plass igjen ender måltidet med en plate petitfours. Gourmet-varianten av Oreo-cookies var stjernen, hvor alt som smaker billig var trukket ut, slik at kun det som smaker godt lå igjen.

Og det var vel et ganske perfekt punktum på turen til Barcelona.

Legg igjen en kommentar

Barcelona lunsj

Can Culleretes sto øverst på ønskelisten min før jeg dro til Barcelona. Dessverre var det stengt første uken min. Til gjengjeld ble det tre turer dit denne uken.

Interiøret minner om Lompa med mindre rom og lavere under taket. På veggene er det oljemalerier som viser stedets 250 år lange historie og lysekronene henger i taket.

Maten har en kulhetsfaktor på null. Det er rett frem katalansk mat uten noe jåleri. Damer i alle aldre løper rundt og tar i mot bestillinger. Klientellet er halvparten stamgjester og halvparten turister. Det ligger tross alt i turistløypa i gamlebyen.

Prisene er helt fantastiske og de fleksible menyene kan trygt prøves, siden det er de samme rettene som står på a la carte. Den kommer i to utgaver, 12,50 eller 15,50 euro, begge med en halv flaske vin inkludert. Rundstykket som fulgte med var temmelig kjedelig, men passet bra til å få med seg siste rest av saus.

Basert på en litt kjedelig lammekotelett, vil jeg tro at grytene og sjømaten er bedre valg enn kjøttrettene.

Etter flere kreative gazpachoer, er det på tide å dra tilbake til kilden. Can Culleretes smaker akkurat som jeg hadde håpet på. En frisk, kald suppe med mye grønnsaksmak. På toppen noen knasende sprø biter av ristet brød, tomater og løk.

Griseføtter i en soppsaus hadde mye god smak og det kjedelige brødet kom til sin rett. Her må jeg imidlertid innrømme at mye flesk og rare bein ble litt i overkant for meg. Neste gang jeg ser dette på menyen kommer jeg til å tenke meg om to ganger.

Fiskesuppen hadde mye smak med toast svømmende på toppen, reker og hvit fisk under. Her var det ikke noe tvil om at kraften var laget med kjærlighet for å frem sjøsprøyten i råvarene.

Villsvingryten var nok favoritten min. Kjøttet var mørkt med kraftig smak, langt unna magert edelsvin. Igjen var sausen med sopp og perleløk vel verdt å spise til siste dråpe.

På tredje besøk insisterte kelneren på husets ris. Det var en skikkelig restegryte med all slags sjømat og kjøtt, i en paella-lignende innpakning. Ekstremt bra valuta for pengene. Det er mulig å velge den som forrett i en av de sammensatte menyene.

En av grunnene til at jeg etter hvert gikk for a la carte, var dessertene. Ostekaken smakte, i motsetning til det man ofte får servert med dette navnet, ost. Et tynt lag med myk deig tok ikke oppmerksomhet fra dette og bringebærsausen var akkurat passe søt.

Uansett budsjett eller interesse, Can Cullretes bør alle på besøk i Barcelona ta en tur innom.

Legg igjen en kommentar

Barcelona 8 – Tasting-meny til fingerspissene

Manairó var den topp-restauranten jeg før avreise hadde speidet ut. Den åpnet først denne uken etter sommerferien, men det var jo slett ikke dumt å sørge for at et av høydepunktene kom mot slutten av besøket.

Til tross for at jeg gikk for den lengste menyen med en pakke på 5 viner, og det var 7 andre bord rundt meg med forskjellige sammensetninger av retter, klarte to kelnere på en imponerende måte å skape fint tempo i serveringen og svare på alle spørsmålene mine. Hele tiden underveis ble vann- og vinglass magisk fylt. Det manglet heller aldri på godt, hjemmebakt brød som selv en nordmann kan gå god for.

Apetittvekkeren satte raskt tonen. To skjeer ble satt på bordet, den ene med sardin-paté og den andre med en tomat-gele. Den ga ikke en kjempebuzz, men fikk meg til å smile forventingsfullt.

Første rett var en kyllingkrokett. Rundt den var det rullet et usøtet, tyrkisk, trådtynt bakverk. Det hvite er en puré med hvitløk-smak. Ellers viser dette gjennomgangstonen for det visuelle: Vakkert, men alt er malt med brede strøk uten for mye jåleri.

Her er et fantastisk lite lynnedslag som ble beskrevet som gorgonzola-pizza. Dette er en typisk dekonstruert matrett, med fyllet inne i en bolle av deig med ost, tomat og olje rundt. Cavaen jeg hadde fått til de første rettene virket litt feil, men neimen om jeg vet akkurat hva som kunne passet her.

En salat med røkt tunfisk, der hovedpersonen var salt og ble balansart mot basilikum, vannmelon og annet søtt tilbehør. Men er det ikke rogn som ligger på den ene fløyen? Nei, det er små perler av tomat-saft. Enda en liten overraskende dekonstruksjon.

Et annet hovedtema var to lag med nesten separate retter. Her har vi et kamskjell med hvitløk/persille-olje, og en risotto under med kjøttsmak. Kamskjell er jo ikke så uvanlig å putte på det meste, men her virker det gjort med mer omtanke og gir et kreolsk preg.

Jeg har en tendens til å plukke fra hverandre ingrediensene i en rett. Her hadde det nok vært bedre å spise alt i et jafs for at alle smakene skulle komme til sin rett. Kjernen er en reke. Rundt er det fersk pasta, katelansk spinat, pinjerkjerner, rosin og noe glasert løk. En nydelig munnfull.

En kraftig hvit fisk på topp av en blekksprut-gryte var kraftig kost. Nå var det på tide med rødvin. Utrolig at sjømat kan være så fet og mettende, nesten litt mye for en tasting-meny.

Neste lynnedslag var klart. Nå burde jeg forvente hva som helst og jeg hadde sett denne retten bli satt på bordet til andre. Likevel ble jeg overrasket. Blekksprut smakssatt med en mørk pudding ligger fullt synlig på tallerken. I den friterte ringen er det flytende eggeplomme. Som om ikke wow-følelsen er nok, smaker det også godt.

En utrolig konsentrert sauesmak ligger i dette kinnet. Sausen holder følge, men jeg synes bønnene og purren som følger med ikke balanserer helt, smaken blir for skarp. Dette er den eneste retten hvor jeg ikke helt følger kokken.

Indrefileten er tvers gjennom mør, smaker godt av grill og er perfekt tilberedt. Grønnsakene squash, bønner og sopp er snille. Dessverre er dette et eksempel på noe jeg frykter i en tasting-meny, at det som skal være høydepunktet er den minst ambisiøse retten. Karakteren på et stup er en kombinasjon av vanskelighetsgrad og gjennomføring.

Første dessert kom på bordet før vinen, eneste lille problem i serveringen. Det var en sitrongelato på en slags slush. Isen smakte perfekt, men jeg er ikke helt overbevist om det andre elementet i glasset.

Til venstre har vi en mascarpone med honning-smak. Til høyre en St Theresa-kake. Den var svampete og saltsøt, med en krem-kjerne, noe som gled fint over i en søtsyrlig saus.

Merkelig nok er jeg ikke noen stor dessert-mann, men selv jeg ble imponert over den avsluttende sjokolade-fondainten. Den smeltende og nesten kokende isen på toppen var nesten litt overflødig, men hvorfor ikke avslutte med et skikkelig smell.

Manairó var et gjennomført måltid. Det hadde veldig fin balanse mellom de enkle, direkte rettene med mye smak og de mer overraskende vriene på mat du tror du vet hva er. Prisen på måltidet med vann og vin ble 120 euro, og de nektet plent å motta tips.

Legg igjen en kommentar

« Newer Posts · Older Posts »
%d bloggere like this: