Archive for Reise

Barcelona 2 – Tapas på Bar Celta

Intriøret på Bar Celta er så gresselig at ikke en gang begrepet retro kan redde det. Men lyset gjorde det lett å knipse bilder med iPhone og tapasen var fantastisk, så jeg klager ikke.

På spørsmål om menyen, spredte mannen bak disken armene megesigende ut for å vise hva jeg kunne bestille. Det ga ikke hele bildet. Mange standardretter jeg spurte etter lå ikke på utstilling, men var lett å skaffe.

Noe som slo meg etter å ha bestilt vin, er at alle rundt meg drakk øl. Det funker kanskje bedre til en blanding av kjøtt og sjømat.

Første bestilling var ost og chorizo. Da fikk jeg mitt første møte med noe som ser ut til å være en standard: Brød dynket i olivenolje og chunky tomatjuice. Flere rundt meg spiste det som en egen rett. Osten var ganske kjedelig.

Chorizoen var nærmere vossakorv enn spekepølse. Mye god smak, lite saltet.

Når jeg spurte etter kjøtt, ble det pekt på noen marinerte grillspyd med svinekjøtt foran meg. De ble tatt ut på kjøkkenet for grilling og servert på toast. Svinet smakte nøttesalt og mørt.

Så ba jeg om noen kjøttboller. Resultatet ble litt uventet. Inn kom tre baller. Under et lag med friteret falafeldeig, var det også noe kvernet kjøtt. Majonesen var ikke noe særlig, men den sterke sausen ved siden av var picante.

Høydepunktet var imidlertid små blekkspruter stekt i olje med hvitløk og urter. Jeg krøstet ut saften av en sitronbåt over. De var tilberedt slik at armene var sprø, mens hodet var fint og saftig. Kanskje den beste calamares-retten jeg har spist.

Dette var kort sagt et fantastisk måltid! Nok mat til to personer (lurer på om jeg klarer å be om halve porsjoner på andre tapas-steder?), et bra stykke ostekake og et par glass vin kom på € 37.

Legg igjen en kommentar

Barcelona 1,5 – Is, pannekaker og solstikk

Varmen er det ikke noe å si på i Barcelona. Svetten renner i strie strømmer til langt på natt.

Heldigvis har jeg funnet is av en kvalitet jeg knapt har fått utenfor Italia. Første dag tok jeg metroen til Liceu med tanke på å utforske gamlebyen på måfå. På veien inn kom jeg over Amorino. Det ser nesten så utspjåket ut at de kan være en kjede (bekreftet etter å ha sett den flere steder og sjekket nettsidene). Kvaliteten er det lite å si på.

Min standardtest var som alltid pistasj, noe som ga en mild, god nøttesmak utenfor mye ekstra. Damen bak disken anbefalte bringebær til. Også den holdt tilbake på sukkeret, noe som ga en god og naturlig fruktsmak. Her skal jeg teste mer.

Da har jeg ikke mer positivt å si om maten første dag. Lunsjen på El Gran Cafè var under en hver kritikk og ga ikke noen lyst til å utforske menyen videre. Høy kvalitet var ikke å vente i noe som så ut som turistløypa, men TimeOut påstår at middagen skal være bedre.

Så vet jeg ikke om det var en overivrig utforskning (jeg drakk mye vann og tok pauser), en tidlig start (sto opp for å ta transport til flyplassen 4) eller maten, men når jeg var klar til å dra på byen for middag følte jeg meg slapp. Ikke helt slått ut, men heller ikke opplagt for noe ambisiøst.

Det endte med at jeg gikk på en kiosk, kjøpte en flaske Cola, satt i parken rett nedenfor hotellet og hørte på podcast.

Egentlig var ikke det så aller verst etter en lang dag. Og parken er temmelig morsom med vann i flere plan, ti meter høye futuristiske badehus, masse aktivitet og en dragestatue som kunne brukes som klatrestativ.

Første skikkelige måltidet ble derfor i et stort marked rett ved metrostasjonen Liceu. Jeg hadde notert meg det som en lunsjkandidat allerede dagen før. Her solgte bodene alle slags råvarer, gatemat og kafè-retter.

Jeg gikk for en pannekakemann som solgte crepes i alle former og fasonger, både som hovedrett og dessert. Banan og sjokolade var temmelig populært. Til de som ville ha et fullt måtid gikk det mye av en variant med skinke og glasert løk. Jeg valgt tomat og basilikum, men ser ikke bort fra at jeg kommer tilbake og prøver andre mer dekadente utgaver.

Nå var jeg litt urolig for at dette skulle være for lite til lunsj, men når kvelden kom var det godt at magen ikke var for full. Mer om middag senere.

Legg igjen en kommentar

Matdagbok fra Italia

Roma blir bedre jo flere ganger jeg kommer tilbake. Listen min med spisestedene og severdighetene jeg liker best er så lang at det kan fylle et besøk. Samtidig vet jeg at det alltid er noe nytt å oppdage.  Forrige uke var jeg en uke i Roma. Turistløypen med innlagte ruiner og renessansekunst skal jeg spare dere for, men tenkte jeg skulle dele noen mattips.

I Italia er det viktig å huske at enkelhet og gode råvarer står i sentrum. Etter første besøket mitt i voksen alder var jeg svakt skuffet på grunn av en lommebok som skulle vare i flere måneder og høye forventninger, men nå synes jeg selv turistfeller som regel har noe spennende å by på hvis du ser riktig sted på menyen.

La oss begynne med en kompromissløs pizza i Napoli. På jakt etter ur-pizzaen havnet vi på Da Michele. Det var lett å spise seg gjennom menyen siden den kun besto av to retter: Margherita og Marinara. Den første består av tomatsaus, basilikum og mozzarella. For den som lever i villfarlsen om at sistnevnte hadde noe med sjømat å gjøre, kan jeg berolige med at forskjellen kun var et strø av organo og fjerning av osten.

Reiseselskapet kommenterte at det smakte som pinnebrød med tomat. Jeg hadde ikke den store matåpenbaringen, men kan garantere en matopplevelse vel verdt prisen. I Norge hadde du ikke fått et glass vann for prisen av et mettende måltid med øl til, noe som førte til lang kø av lokalbefolkningen.

Hakket mindre kompromissløst er Baffetto i Roma. Det hører med på turistløypen og ligger en prisklasse høyere, men er vel verdt køen. Jeg har prøvd Quattro Formaggio, Skinke og Squashblomster. Favoritten er nok fire oster. Et kraftig uvær siste dagen forhindret meg fra å teste ut ’full pakke’ med alle restene i kjøleskapet, inkludert et egg.

Is er en viktig del av et Italia-besøk og jeg sviktet litt med et snitt på en om dagen. San Crispino har lenge vært favoritten min. Smakene er enkle, rene og kommer klart frem. Med en mann i hvit frakk, et kresent utvalg og forskjellig temperatur for hver beholder med gelato for å smaken best frem, får jeg Willy Wonka-følelse.

For noen år siden dro jeg på en ekspedisjon til EUR, en forstad bygget opp av Mussolini, vel verdt et besøk etter at den obligatoriske rundturen er gjort. Dette var før kart på mobilen og GPS, så jeg klarte ikke å finne Il Gelato (Via Aventino 59). Til slutt ga jeg opp. Det var derfor fint å oppdage at de nylig har åpnet et utsalg noen få hundre meter fra der jeg bor i Roma. Smakene er mer rocka enn på San Crispino og kan fort bli en ny favoritt.

En annen oppdagelse er den sardinske restauranten Perdingianu & Croccoriga. Vi ble overøst av antipasti og forretter, så før hovedretten var alle stappmette. Favoritten i første runde var tynne, brunede skiver av squash i olivenolje. De andre tilberedte grønnsakene og skinkene fikk også ben å gå på.

Deretter fulgte et opptog av ravioli, pasta og risotto med rødvinssaus. Stjernen for meg var en spaghetti med tørket rogn revet over. Retten hadde en intens smak av fisk og kaviar.

I nabolaget ligger vinbaren Via Cavour 313. I tillegg til godt utvalg i viner har de veldig god mat, utover den vanlige plukkemenyen. En ting jeg ikke helt klarer å komme over er at serveringspersonalet gjerne lar deg prøvesmake et par forskjellige typer før du bestemmer deg for hva du skal ha i glasset.

Den mest spennende retten jeg spiste var en biff tartar av kalv med et godt strø av trøfler. Sammen med forskjellig pølser og skinker utgjorde det et måltid. Jeg oppdaget vintypen Il Nobile på turen og drakk det til. Mitt inntrykk etter tre forskjellige viner er en ganske kraftig smak uten for mye av eikesmaken som ofte irriterer meg i mange anerkjente viner.

På forrige besøk i Roma bestemte jeg meg for å prøve et måltid som er mer på linje med det man betaler for en middag på en bra restaurant i Oslo. Etter lesing i min trofaste TimeOut-guide og sammenligning av menyer landet jeg på Antico Arco, noe som viste seg å være et så godt valg at jeg gjentok besøket denne gangen.

På sesongens meny synes jeg særlig en suppe av mynte, romersk squash og olivenolje med blekksprut var godt.

Høydepunktet var venteretten fritert vanilje med jordbær, noe som best kan beskrives som et vagt barndomsminne om vafler med jordbærsyltetøy.

Hovedretten tempuralam var en liten nedtur. Jeg synes reisefølgets duebryst ledsaget av potetmos med trøfler virket som et langt bedre valg.

Takk og lov for at jeg tok med meg en parmaskinke og sterk salami for å få en myk overgang til norsk mat igjen!

Artikkelen er tidligere publisert på Fus-bloggen.

Legg igjen en kommentar

Oversikt over London-artikler

Det er noen år siden forrige reiseblogging. Dette var så gøy at jeg er litt lei meg for at jeg ikke gjorde det samme under Roma-turen i fjor. Men det byr seg vel nye anledninger.

Grunnen til at det blir lite blogging på Typisk Tor Andre, er at jeg har hendene fulle med NetCom-blogging. Men det var jo gøy å skrive om noe annet enn mobiltelefoner igjen også.

Artiklene jeg har skrevet fra London er:

Legg igjen en kommentar

Best utenfor Kina

Ba Shan er den beste kinesiske maten jeg har spist utenfor Kina.

Tidligere har jeg sett på steder med menyer med masse bilder er tegn på en turistfelle. Kelnerne her legger en coffee table bok med mat på bordet med store bilder og tekst.

Etter litt blaing finner jeg dobbeltstekt svin og bønner med bacon. Begge deler er nostalgivalg, retter jeg spiste første gang på Kinaturen min i 2006. Minner om svunne måltider setter listen høyt.

Svinet kom i en enorm gryte fylt med svinekjøtt av bacontypen, paprika, stangselleri, hele hvitløk-kløfter og masse tørket Szechuan-chili. Tofu-biter hadde trukket til seg de gode smakene. En liten slant med fett i bunn var en smaksbombe. Retten var brennhet og vanskelig å stoppe å spise av.

Som siderett fikk jeg et fat med bønner, krydret med bacon og hvitløk, og smakte akkurat som jeg husket fra mitt første måltid i Kina.

Prisen for en rett ligger noen hakk høyere enn på Baozin Inn, rundt hundrelappen. Porsjonene er enorme, så en rett er mer enn nok for en person. Dette er stedet å gå i en gruppe, spise en større middag og dele på alt.

Comments (1)

Ferielektyre og to kjappe

Wolf Hall, om Henrik VIII sett fra Thomas Cromwells perspektiv, var ferielektyren. Derfor passet det å få med seg noen historiske bygninger som har vært nedprioritert ved tidligere besøk. Tower of London var interessant, men turen ut av byen til Hampton Court Palace var langt morsommere. Kongen holdt til ganske mye der ute, så hvis du har sett Tudors på TV dukker det opp hver gang noen skal i audiens.

Bygget og området er velholdt og godt tilpasset turister med mye informasjon, gratis audioguide og aktiviteter. Noen ganger prøver de litt for hardt, som med en utkledd fyr i Henrik VIII-kostyme som snakker med de besøkende og touch-skjermer som er lite sensitive. Men Hampton Court ga et godt bilde av hva som skjedde ved kongens hoff.

Alt var ikke gourmet restauranter i spisingen. Noen ganger var det bare fast food av høy kvalitet. Jeg hadde fått anbefalt Wasabi fra noen på jobb, en kjede med japansk mat, særlig sushi. Enorme mengder med sushi ligger stablet opp ved døren. Så er det bare å plukke det du er interessert i. De 8 bitene jeg plukket og en juice kom på 80 kroner. Ferdige sammensatte pakker gir nok mer valuta for pengene.

Her er min fangst. De bitene som stiller størst krav til kvaliteten på fisken, som tunfisken, falt litt i gjennom. Spicy reker og tangblanding var derimot veldig gode. Min anbefaling er å velge sushi eller maki med mye smak.

Navnet på Gourmet Burger Kitchen interesserte meg. De serverte en lang rekke hamburgere og amerikansk mat med originalt tilbehør. Jeg valgte en liten, enkel burger til 40 kroner, for å sjekke ut at det grunnleggende var på plass.

Størrelsen var det lite å si på. Brødet smakte mye og burgeren var god, men litt tam. Med kun ost og ketchup, ble det for lite smak. Jeg tror de er laget for chorizopølse, sopp og annet ekstrautstyr. Enten du velger en av de ferdigkomponerte hamburgerene på menyen eller setter sammen noe selv, er valgmulighetene mange.

Engelske chips er litt kjedelig, men grillsausen var chunky og smakfull. Milkshaken var enorm (servert i en stålbeholder nok til litt over to glass som de du ser på bildet) og nok til i hvert fall to personer. Hele oppdekningen du ser på bildet kom på 130 kroner. Det er mye i forhold til andre måltider i byen, men lite hvis du sammenligner med en lignende meny på McDonald i Norge.

Legg igjen en kommentar

Shopping, tapas og tiårets beste

Stort sett kjøper jeg alt av lesestoff, musikk og film elektronisk. Likevel må jeg, lettere tvangsmessig, innom bokhandlere og DVD-butikker når jeg ser det. Og Apple-butikken i Regency Street, selvsagt.

Det slår meg at mange av de store mediabutikkene ikke finnes lenger, men jeg fant en HMV i Oxford Street og Foyles i Soho. fopp får imidlertid min varmeste anbefaling i Shaftesbury Avenue. Den har gode tilbud og et godt utvalg av mer interessante bøker, CDer og DVDer. Det er tydelig en god redaksjonell hånd bak tilbudet.

Kombinert med Tower of London tidligere på dagen, begynte tiden frem til musical på kvelden å bli knapp. I samarbeid med min gode venn TimeOut improviserte jeg litt og endte opp på Providore & Tapa Room.

Et blikk på menyen tydet på mange klassiske småretter, men de fleste med en liten overraskende vri. Jeg satt sammen en meny med tre retter og dessert i samarbeid med kelneren, før han anbefalte en rosévin som passet bra til det varme været og maten.

Først fikk jeg en ertesuppe. Det var løftet om wasabi og mynte som gjorde meg nysgjerrig, men dessverre holdt disse smakene seg for mye i bakgrunnen. Utseendemessig var retten en nytelse, noe som gjentok seg for alle rettene: En tykk suppe, med noe olje, mynteblader og en klatt creme fraiche som kan skimtes nede i dypet. Godt, men ikke fullt så spennende som beskrivelsen tydet på.

Andre rett var derimot innertier. En omelettlignende sak av søtpotet, feta og spinat toppet med salat, youghert, pesto og pinjekjerner. Retten hadde mer enn utseendet med seg, en overraskende og vellykket sammensetning av smaker.

Midtøstenaktig innbakt hakket lam var en smaksbombe. Den tykke søtsyrlige massen på yougherten måtte jeg ha hjelp fra kelneren for å identifisere. Det var granateplesirup. I salaten var blodappelsinen prikken over ien.

En plommekake til dessert var ordinær i forhold til resten av måltidet, men dessertvinen til var en fantastisk avslutning.

Providores var blant mine dyreste restaurantbesøk med en sluttregning på 600 kroner, men for fire retter og to vinglass syntes jeg det var vel verdt prisen.

På kvelden så jeg Wicked, som jeg tidligere har sett i Chicago. Denne utgaven var vel så bra, med en større scene som ga enda mer rom for spektakkelet på scenen med flyvende hekser, drager og smaragdbyen fra Oz.

Mange musicaler gjorde hevd på å være tiårets beste på plakater over hele byen, men Wicked får min stemme. Musikken står bra på egen hånd, historien er en engasjerende feministisk utgave av Trollmanen fra Oz og karakterene er minneverdig. Riktignok har den til tider litt for mye på hjertet, det går veldig fort på slutten, men det fungerer likevel svært bra.

Legg igjen en kommentar

Beijing middag

Sist jeg var i London lå det en Fujian-restaurant litt i utkanten av Chinatown med mat fra et område sør i Kina jeg hadde besøkt. Nå ligger Baozi Inn her.

Intriøret er Beijing hutong inspirert, maten drar inspirasjon fra større deler av landet.

Jeg bestiller Beijing nudler. De er ferske og gode, om ikke så gode som de jeg spiste tidligere i uken. Tilbehøret er svin i østerssaus, sprø agurk og bønnespirer, samt en dæsj hvitløkspaste.

Menyen har to sider med småretter. Stedet har navnet sitt etter en real dampet bolle med svinekjøtt (formet som en kjøttbolle) og saus. Spinat med bønner, hvitløk og ingefær var friskt tilbehør.

Jeg rapte hvitløk i flere timer etterpå, men dette er solid kinesisk mat for rundt hundrelappen.

Avenue Q levde opp til mine høye forventninger. Morsomt og til tider saftig om livet i en gate befolket av avdankede sitcom-stjerner og dukker fra Sesam Stasjon, selvsagt til fengende sanger om rasisme, porno og kjærlighetsproblemer.

Comments (3)

Markedsdag

Tate Britain var litt skuffende. Det var nesten ikke noe William Blake og utstillingen Rude Britannia som jeg hadde gledet meg til åpner først i neste uke.

Tate Modern var derimot bedre enn noen gang med ny presentasjon av verker fra samlingen og en utstilling om fotografering i skjul. Mye rart, spennende og ubehagelig.

Lunsjen ble inntatt på Borough Market, noen hundre meter fra Tate Modern. Det er et torv med mye spennende ferskvarer: Grønnsaker, ost, blomster og kjøtt. Eierne tilbyr både smaksprøver og varme retter du kan kjøpe med råvarene de selger.

Jeg falt for navnet The Posh Banger Boys og kjøpte chorizopølse på surdeigsbrød. Inne på torvet drakk jeg en appelsin- og tranebærjuice. En baker tilbød en sjokoladekake, myk og svampete, med mørk smak, men en desto søtere glasur.

Nå bærer det til Leicester Square, kinesisk mat og Avenue Q.

Legg igjen en kommentar

Med lammesjy i fanget

Det er noen år siden jeg besøkte og skrev om St John sist, men jeg visste helt klart at jeg ville ditt igjen.

Tradisjonell engelsk mat, servert på en rettfrem måte er temaet. Her er det ingen matokkulte uttrykk i menyen, kun hovedingridiensene. Riktignok er noen av dem ukjente for norske ganer, men du slipper alt jåleri.

Jeg angret litt på valget av forrett etter at flere margbein ble brakt ut til bordene rundt meg. Aspargesen var bra, den. En tykk neslesuppe smakte mildt av spinat. Begynn enkelt, tenkte jeg. Dessuten hadde jeg aldri spist dette på restaurant før.

Kokkene hadde tydeligvis funnet godt lam i dag. Det var dagens. Jeg valgte lammetunge. I sentrum lå kjøttet som grå klumper, men med gulerøtter, reddiker og gressløk dandert utspekulert tilfeldig, ser det svært godt ut.

I teorien liker jeg norske lammetradisjoner som pinnekjøtt og smalahoved. I praksis blir det ofte for salt, for røkt og for tørt.

Smaken på lammetungen var alt jeg liker med norsk lam, bare perfekt saltet og med en fantastisk konsistens. Søte, møre gulerøtter til passet bra. Reddikene er jeg mer lunken til.

På veien ut klarte kelneren å miste tallerkenen med lammesky i fanget på meg. Heldigvis har jeg flere bukser i kofferten. Og jeg fikk en fantastisk eplesorbet som plaster på såret.

En god sorbet skal få frem smaken uten at vann, sukker og den kornete konsistensen distraherer. Her kom en naturlig eplesmak godt frem. Dette var langt unna tuttifrutti slushy, som du risikerer selv på bra steder i Oslo.

Etter dette høydepunktet var det få desserter som fristet. Eccleskake og Lancanshire-ost gjorde meg nysgjerrig. Kelneren sa at den ville passe bra til slumpen med rødvin igjen i glasset, så da var valget greit.

Kaken var kraftige saker. Gjemt i en vannbakkelslignende deig, lå en liten rosinpudding. Ved siden av lå en tykk skive med en mild, smakfull ost, for myk til ostehøvel og for hard til smørekniv.

Prisen er som en god norsk restaurant. Og mange av rettene var mer kjente enn de jeg valgte, hvis du synes dette så rart ut.

Comments (4)

« Newer Posts · Older Posts »
%d bloggere like this: