Archive for Reise

Barcelona 8 – En dekadent liten rakker

Nå har tre av de restaurantene åpnet som var sommer lukket forrige uke. I går kveld spiste jeg middag på Café de l’Acadèmia.

Fiskesuppen hadde ferske reker, en toast med ost og hjemmelaget fiskekraft. Dessverre synes jeg ikke den hadde så mye å melde, den var temmelig anonym.

Hovedretten derimot var en dekadent liten rakker med mye på hjertet. Vaktelen var fylt med gåselever, blodpølse, sopp og løk. Salt, søtt, fett og saftig. En soppsaus og pærer avrundet tallerkenen.

Når desserten kom på bordet, rev lukten av brent sukker i neseborene. En katalansk crème brûlée stilte søthungeren, selvom jeg kanskje synes en sitron-aktig dessertvin ikke sto så godt til maten.

Første og fremst var det vaktelen som utmerket seg i måltidet. Med to glass vin og vann kom regningen på 40 euro.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Barcelona 6 – Kinesisk, tapas og lange turer

Søndag og mandag var litt usikker i matveien, fordi mange restauranter holdet stengt disse dagene. I går ble en bra matdag, men i dag var ikke ambisjonene de største.

Langs en av åssidene ligger parken Montjuïc. Jeg tok taubanen til toppen og gikk ned i det imponerende grønne og velstelte anlegget som strekker seg over mange kvadratkilometre. Det ligger tett med museum, og jeg tilbrakte halvannen time i et svært bra Miró-museum.

Vel i bunn og etter en metro-tur inn til sentrum, var jeg på overtid for lunsj. Mosquito var på ruten min for middagsspeiding.

Vel inne var det en bardisk. Over den ene halvdelen var det et godt utvalg i øl, hovedsaklig spanske, men også et par Brew Dog. Bak den andre halvdelen sto to kinesere og lagde dim sum og nudler.

Jeg bestilte to dumplings: svin og reke. Begge kom i litt større porsjoner enn forventet. Sjømaten smakte nok best. I tillegg fikk jeg en bolle soba, kalde nudler i saus. Sammen med en runde til med nudler til et par euro hadde dette vært lunsj for to. Med en flakseøl fra mikrobryggeri endte regningen på 15 euro, en fantastisk pris for et solid måltid.

På kvelden var det bar-besøk til La Vinateria del Call. Det ligger midt i gamlebyen, men i en litt mer stille sidegate. De serverer tapas i et mer stille og intimt miljø. Bar Celta var respatex, øl og halloi, her er det mer vin, antikviteter og easy listening.

Maten var det ingenting å si på. I tillegg til et bredt utvalg i spekemat og ost, laget de små interessante tapas på kjøkkenet.

Chorizo er det vanskelig å komme utenom. Pølsene var myke, med mye smak og lite spekk. De var stekt i cider. Jeg brukte brødet til å få med meg mest mulig av kraften.

Står det innmat på menyen, må det prøves. Trippaen (tarmer) var delt i firkanter og stekt i sin egen kraft med tomater og løk. Det var alt jeg fikk ut av serveringspersonellet, men jeg fant pølsebiter og malt kjøtt i skålen også.

Tortillaen smakte som den skulle med grillet paprika til. En katelansk spekepølse smakte av hasselnøtter.

De fleste ostene jeg har fått så langt i Barcelona har vært pregløse, så når vi kom til ostene ba jeg om å få noe med skikkelig smak i, samt et glass fruktig hvitvin.

Øverst til venstre er en ost basert på sauemelk, med litt sting. Ned til høyre begynner det å ligne på noe, god og syrlig, men smak som kan minne om en rundere parmesan. Stjernen var likevel kumelk-osten nederst til venstre, kjernen var mild med smak mot blåmugg i kantene.

Jeg fikk halve porsjoner av rettene, slik at jeg kunne prøve mer. Hele måltidet med to glass vin og vann kom på noen og tredve euro.

Mandag dro jeg til Montserrat, en kirke langt oppe i en fjellside. Turen gikk gjennom et dramatisk fjell-landskap. Vel fremme gikk timene fort, blant annet på grunn av en episk kø for å se det landsbyen er kjent for, den sorte jomfruen. Jeg er fasinert av merkelig religiøs symboler, og denne er ganske fasinerende. Etter så lang kø ble imidlertid statuen et antiklimaks. Kunstmuseumet er lite, men har en fin samling av katelanske kunstnere og andre malerkjendiser.

Om middagen tror jeg bare vi sier at bloggen har beskrevet bedre alternativer tidligere. Det ble i hvert fall en ganske billig dag.

Legg igjen en kommentar

Barcelona 5 – Tilfeldigvis god matbuzz

August er ikke den perfekte måneden å dra på matekspedisjon til Barcelona. Mange restauranter har ferie og åpner først uken etter at jeg har dratt tilbake til Norge. På en rekogniseringstur med flere skuffelser, kom jeg over Etapes som jeg ikke fant i guideboken. Det så interessant ut, så jeg tok sjansen på å bestille et bord, uten å sjekke internett.

De styrte meg og de fleste rundt meg mot en ganske åpen tre-retters meny til 30 euro, men de hadde også en full pakke til 39 som så fristende ut. I tillegg ba jeg om viner som passet til maten, noe de ikke hadde på menyen. Kelneren tok utfordringen på strak arm og valgte ut fem viner, noe som virket som svært god valuta for 25 euro.

Under kommer det noen kritiske kommentarer, men jeg må innlede med å si at dette måltidet ga en fantastisk matbuzz. Det har nok litt med vinpakken å gjøre, men også at rettene var behandlet med omtanke og oppmerksom service hele tiden underveis. Det var kort sagt en fin opplevelse.

Måltidet startet med noen apetittvekkere som alle med middag fikk: Små oliven, tomat/olje-dynket brød og en liten biff tartar. Realt og mye bedre enn tørre rundstykker.

Gazpacho startet showet. Igjen må jeg si hvor kult det er med for meg nye ingredienser i denne tradisjonsrike suppen. Denne var basert på vannmelon og rødbet. Hellekannen hadde litt for trang tut, men smaken var frisk.

I bunn av tallerken lå det noen knasende biter av ingrediensene, også reddiker, og god olje. Men karsespirer…? Det virket temmelig malplassert.

Sjømat-tartaren kom ekstra, men kan vel sies å være større enn en venterett. Gode ferske råvarer, mest blekksprut og litt krabbe dandert med sprø salat. Kald ratatouille var ikke nødvendig.Bildet er litt klippet her, fordi jeg hadde begynt å spise før jeg fikk knipset :o)

En sjømat ravioli med skjell som fyll og reke på toppen var god. Kremet kraft fortjente å bli scoopet av brød. Men så var det denne garnityren igjen. Det hadde vært bedre om den var plastikk, for da hadde i hvert fall ikke smaken undergravet raviolien hvis den forvillet seg over på feil side av tallerken.

Med en foie gras er vi på veldig trygg grunn igjen. Ved siden av fikk jeg en søt dessertvin som jeg ba om reprise på senere i måltidet. Nå var alt på rett spor.

Suquet er en tradisjonell katelansk fiskesuppe med det man har for hånden av sjømat. Den var god, men jeg hadde kanskje foretrukket om den inneholdt noen få slag enn en bit av alt. En hvitvin med mye eik fungerte bra til.

Måltidets store innetier var pattegris. Biten består av kjøtt fra flere deler av dyret, toppet med sprøtt skinn. Ved siden av kom en potet-puré og all garnityren, inkludert det søte, sto godt til det andre innholdet på tallerken.

Før denne retten fikk jeg spørsmål om hvor sulten jeg var, så dette er en normalt liten porsjon.

Desserten som avslutning må sies å være av typen dekadent stor (det gjemmer seg hvit sjokolade-mousse bak flanen). Alt var solid godt. La oss holde overraskelsen øverst til venstre hemmelig, bare si at den er barnslig på en fin måte og at jeg har fått den på Oscarsgate tidligere.

Så vil jeg anbefale Etapes? Ja, men gå for tre-retteren og det kelneren anbefaler. Jeg har følelsen at kreativiteten tok litt overhånd i særlig garnityren i entusiasmen over å kjøre en tasting-meny. Det vil bli en fin restaurant-opplevelse når man er lei av å spise langs La Rambla.

Samtidig synes jeg at 70 euro for maten, vinen, vannet og servicen var vel verdt pengene.

Legg igjen en kommentar

Barcelona 5 – Noe helt annet på sykehuset

Beskrivelsen i guideboken fikk meg til å tro at La Taverna del Clínic ville være en opplevelse i nærheten av Bar Celta: Enkelt, autentisk og rufsete. Isteden var det ungt, entusiastisk og friskt, både i maten og interiøret.

Det må ha vært en kelner for annethvert bord. Når de oppdaget at det var en gjest som ikke leste den katelanske/spanske menyen, løp en kokk med gode engelsk-kunnskaper ut fra kjøkkenet for råd om hva jeg burde velge.

Gazpacho er jeg tydeligvis nybegynner på, for her er det mange interessante triks. Fargen og den fruktige smaken tyder på noen ingredienser utover tomat og andre kjente grønnsaker. Kokken informerte om at blood peach var en sentral del av suppen, jeg lurer på om det ikke var pære. For å få litt tygge motstand var det strødd over mini-krutonger og pistasjnøtter, samt god olje og skjell.

Denne suppen var en wow-opplevelse.

Til hovedrett bestilte jeg en risotto. Den var overstrødd av flak av tørket sopp, tror det var minst tre andre typer oppi. Asparges var den andre ingrediensen som preget smaken. Det hele var toppet av et saftig kamskjell.

Desserten var en konfektkake med en kjeks-bunn og med flere lag og typer sjokolade. Den store runde saken er ikke en frukt, men mer sjokolade.

Jeg er en stor tilhenger av vin til desserten. Kokken som veiledet meg gjennom måltidet vinket entusiastisk frem en nummerert flaske med et mørkt innhold. Hun fortalte at den var laget av en drue som på grunn av vekstforholdene endte opp nærmest tørket før de gikk i vinpressen.

Vet du hvordan man noen ganger litt tvilende sier at en vin smaker som et eller annet, men vet at man famler og har brukt mye fantasi? Det var ikke nødvendig her. Den smakte rosiner. Ikke så å forstå at det var en gimmick. Det var en fin, avrundet vin som også hadde snev av nøtter og krydder.

To wow-opplevelser og resten veldig bra er en god deal for noen og 40 euro, inkludert et glass øl og en flaske vann.

Comments (2)

Barcelona 4 – Moderne katelansk og Peru

Gaudi imponerer mer enn jeg hadde trodd. Aldri har jeg brukt så mye tid i en katedral før som i Sagrada Familia. Veien ned fra tårnene tok på beina og er ikke noe for folk med høydeskrekk eller klaustrofobi, men det var verdt det.

På denne kanten av byen er det nye spisesteder å utforske også. Mesteparten av de gode dyrere stedene ligger i området rundt La Pedrera, et annet Gaudi-hus.

På speiding etter middag ble menyen på Petit Comité så fristende at jeg gikk løs på den til lunsj. Et sted med en moderne variant av det katalanske kjøkkenet var det jeg så etter i går.

Forretten min er en bolle fritert små-ål. Fisken er fet og god, minner i smak om fersk pir frest i stekepannen. Med en salat med tomat, salat, oliven og løk fra Figuera har måltidet startet godt.

Den tradisjonsrike Cap i pota var en middag jeg hadde vært på utsikt etter. Basen er alt det andre på grisen (øre, hode, labber), noe som gir en kraftig og fet gryterett. Grønnsakene squash og paprika avrunder det hele.

Cap i pota hadde passet vel så bra på en kald, norsk vinterdag, hvis det bare hadde vært mulig å finne noe svinekjøtt som er dårlig nok. Et godt glass Coma Vella -07 ble anbefalt, og det slo jeg til på.

Til dessert satset jeg på Mâto med honning. Det er en ost som i smak ligner på cottage cheese, men som er myk og jevn. Tresleiven i honningkrukka hadde innskjæringer som ga fine, tynne stråler til å ha på osten, omtrent som sukker og kanel på rømmegrøten. Glasset med Gran Caus -07 sto godt til.

Kokken spanderte til slutt et stort stykke Oreletta. Det var langt bedre og tynnere enn det jeg fikk servert dagen før, men nå var maven full. 60 euro er ikke billig, men leverte akkurat det menyen, interiøret og velvillig serveringspersonell lovet.

På kvelden var det på tide med å velge et litt billigere alternativ etter dagens utskeielser. Nå har jeg spist tapas og katelansk, derfor kunne jeg med god samvittighet sjekke ut noen av de mange bra spisestedene med kjøkken fra andre land. Turen gikk til Peru og Peimong.

Cevichen var langt fra subtil. Her var det mer snakk om å rulle frem hele symfoniorkesteret med blåserekken i front og paukene dundrende i bakgrunnen. Men du verden så mye smak!

Yttersiden av bitene var mør med god fiskesmak inni. Tallerken er dandert med salat, mais og potet. Sitron og koriander var det vanskelig å unngå, men hvor sterk opplevelsen ble utover det avhenger av hvor dypt du graver i marinaden, løken og den rød sausen.

Geitekjøttet med ris og bønner var mer pregløs. Med et glass peruansk øl (Cusquena) kom regningen på 18 euro, så alt i alt var det et solid måltid for pengene.

Legg igjen en kommentar

Barcelona 3 – Rariteter, kolonial og food garage

Severdigheter tenkte jeg i utgangspunktet å holde utenfor bloggen, men i går var jeg i Fredric Mares museum, et sted jeg tror få turister får med seg. De første etasjene har statuer og kunst, greit nok, men det virkelige morsomme finnes i tredje og fjerde etasje.

Jeg begynte på toppen av raritetskabinettet og fikk innblikk i hva det måtte bety å være nerd på slutten av 1800-tallet. Her var alt i den tidens nyeste gizmos: grammofoner, skrivemaskiner og 3D-briller. I tillegg var det masse tegneserier og pappteatre. I tredje etasje var alle vegger og deler av gulvet oversvømt av gjenstander fra dagliglivet på 1800-tallet. Innimellom dukker det opp ting som er snodige og overraskende. Alt er delt inn i rom med temaer som kvinners dagligliv og røyking.

Etter museumsbesøk stakk jeg innom en kolonial i gamlebyen med 5 bord stablet inn på temmelig liten plass. De selger et utvalg av småretter. Jeg gikk for spekemat med tomat/olje-stenket brød og en øl.

Det er nok av plastikk og kjedebutikker i dette strøket, men dette virket som en liten dagligdags oase blant turistfellene i gamlebyen.

Til middag unngår jeg å dra på guideboken. Isteden speider jeg ut aktuelle steder på dagen som er lett å finne tilbake til når jeg er klar for mat på kvelden. I dag angret jeg på valget mitt. Menyen så mer ut som backpacker med god råd (hamburger og mexikansk) enn den katalanske maten jeg hadde håpet på. Derfor ble det litt leting på lykke og fromme.

Til slutt havnet jeg på Orígens, eller en av dem, for dette er en kjede av fire restauaranter. Vel på plass gikk assosiasjonene i retning av Bølgen & Moi Food Garage: Vellaget kvalitet som står til prisen, men litt samlebånd og mangel på personlighet for å sikre konsistens.

Menyen er et magasin med bilder, ikoner og tekst som forklarer maten, ingrediensene og hvor de kommer fra. Grundig og pedagogisk.

Hovedretten var en innbakt grov lammepostei. Merkelig nok sto den ikke i den engelske versjonen av menyen. Smakene var klare og gode, uten juks.

De grønne bønnene som sideorder var søte og gode, med et hint av mynte.

Da var jeg så godt fornøyd med måltidet at jeg ba om dessert. Valget falt på en katalansk kake, Oreletta, en sprø, smultstekt smultring-aktig deig med sukker på. Ved siden av ble det servert et shot-glass med god dessertvin.

Med et OK glass vin kom regningen på noen og tyve euro. Med forbehold om food garage-tendensene, synes jeg det var valuta for pengene.

Legg igjen en kommentar

Barcelona 2 – Tapas på Bar Celta

Intriøret på Bar Celta er så gresselig at ikke en gang begrepet retro kan redde det. Men lyset gjorde det lett å knipse bilder med iPhone og tapasen var fantastisk, så jeg klager ikke.

På spørsmål om menyen, spredte mannen bak disken armene megesigende ut for å vise hva jeg kunne bestille. Det ga ikke hele bildet. Mange standardretter jeg spurte etter lå ikke på utstilling, men var lett å skaffe.

Noe som slo meg etter å ha bestilt vin, er at alle rundt meg drakk øl. Det funker kanskje bedre til en blanding av kjøtt og sjømat.

Første bestilling var ost og chorizo. Da fikk jeg mitt første møte med noe som ser ut til å være en standard: Brød dynket i olivenolje og chunky tomatjuice. Flere rundt meg spiste det som en egen rett. Osten var ganske kjedelig.

Chorizoen var nærmere vossakorv enn spekepølse. Mye god smak, lite saltet.

Når jeg spurte etter kjøtt, ble det pekt på noen marinerte grillspyd med svinekjøtt foran meg. De ble tatt ut på kjøkkenet for grilling og servert på toast. Svinet smakte nøttesalt og mørt.

Så ba jeg om noen kjøttboller. Resultatet ble litt uventet. Inn kom tre baller. Under et lag med friteret falafeldeig, var det også noe kvernet kjøtt. Majonesen var ikke noe særlig, men den sterke sausen ved siden av var picante.

Høydepunktet var imidlertid små blekkspruter stekt i olje med hvitløk og urter. Jeg krøstet ut saften av en sitronbåt over. De var tilberedt slik at armene var sprø, mens hodet var fint og saftig. Kanskje den beste calamares-retten jeg har spist.

Dette var kort sagt et fantastisk måltid! Nok mat til to personer (lurer på om jeg klarer å be om halve porsjoner på andre tapas-steder?), et bra stykke ostekake og et par glass vin kom på € 37.

Legg igjen en kommentar

« Newer Posts · Older Posts »
%d bloggere like this: