Archive for Samfunn

6 teser om regulering av bokbransjen

Rundt lanseringen av Bokskya ga jeg opp å ha meninger om norsk bokbransje. Jeg leser fremdeles mye om hva som skjer på området i utlandet og Norge. E-lesing er tross alt en hobby jeg bruker mye tid og penger på.

Med diskusjonen om ny boklov og reguleringer av bransjen har alt endret seg. Når saken flyttes fra forretningspraksis til politikk er det ingen grunn til å være sjenert. Da er det snakk om hvordan samfunnets ressurser skal brukes. Da har alle plikt til å si hva de mener. Innsigelser om at jeg ikke kjenner til hva som skjer på kontorene i forlagene er ikke gyldig lenger.

Så her er mine innspill til debatten:

En sviktende forretningsmodell reddes ikke av jus og politikk

Plate- og filmbransjen har brukt masse ressurser på å saksøke og lobbe, uten at det har demmet opp for publikums ønske om å få underholdning digitalt. Dette har i stor grad vært penger ut av vinduet som kunne vært brukt til å utvikle innhold og bedre distribusjonsmetoder. Lesere, forfattere og samfunnet har ingenting å tjene på at forlag gjør samme tabben. Advokater og informasjonskonsulenter vil derimot juble.

Reguleringer er for lesere, forfattere og små forlag

Det er talsmenn for de store forlagene som snakker mest i debatten nå, men reguleringer skal først og fremst beskytte de som ikke har makt og innflytelse. Når det i hovedsak er det største aktørenes synspunkter som er reflektert i utredningene, må politikerne stå i mot for at det ikke skal lukte økonomiske vinninger av de avgjørelsene som blir tatt.

Reguleringer er greit, men kanskje andre enn forlagene ønsker

Fastpris kan være greit, dersom det gir armslag for innovasjon i bransjen og bedrer situasjonen for lesere, forfattere og små forlag. Det må ikke bli en hvilepute. Og det er bare en liten del av reguleringene. For eksempel er det opplagt helt uakseptabelt at ikke alle nettbutikker får tilgang til innholdet i Bokskya. Dette er monopol-tiltak som bare de største forlagene tjener på. Dette er en viktigere regulering enn fastpris.

En boklov er en tvangstrøye

Les hva bransjen trodde om markedet for 5, 10, 20 år siden. Hvis det hadde blitt laget en lov under de forutsetningene, ville vi vært bedre rustet til å møte fremtiden? Jeg tviler sterkt. Det ville ha sementert holdninger som hadde gjort det enda vanskeligere å sikre en levende, norsk språkkultur. Se bare på alle de gale spådommene om hvilke katastrofer friere bokpriser ville føre til og forlagene som kjøpte opp et et allerede da skrantende bokhandlerledd. En boklov er den formen for regulering som vil gjøre det vanskeligst å tilpasse seg fremtiden når den går i en annen retning enn det vi kan se i dag.

Lik bokmoms

Det er bare en fornuftig grunn til moms på e-bøker: Finansdepartmentet ønsker å utvide avgiftsgrunnlaget til å gjelde papir-bøker. Og det er greit nok, så lenge det er likt uansett distribusjonskanal. Dagens forskjell oppmuntrer til å satse mer på papir og mindre på teknologisk utvikling, det hindrer teknologisk innovasjon.

Nå er det vel så sannsynlig at dette er en ad hoc løsning som ikke er gjennomtenkt. Det finnes sikkert formelle grunner til at forskjellig moms er korrekt. Selv tolket i beste mening betyr det at formalia er viktigere enn det politiske målet med momsfritak på bøker. Da står nok tiltaket for fall over tid.

Det er umulig å putte tannkremen tilbake på tuben

Fremdeles er det folk som sier at de foretrekker følelsen av å lese på papir. Ganske overfladisk å bedømme lesestoffet på omslaget, synes jeg, men greit nok. Men å bruke det som grunnlag for strategiske beslutninger er oppsigelsesgrunn.

Et godt eksempel på fornektelsen, riktignok fra USA, er en artikkel som tolker en e-bok vekst på 20 % fra slutten av 2011 til januar 2012 som en utflatning i markedet. Det dukker opp mye rar statistikk og tolkning av den fra de som forsvarer dagens forretningsmodell for tiden.

Til syvende og sist vil jeg og andre lesere gjøre det som passer oss best. Hvor mye tid jeg bruker på bøker, styres av hvor gøy det er å lese tegneserier, magasiner, se film, TV og spille spill. Min konklusjon er at pris, tilgjenglighet og nye forretningsmodeller bestemmer hvor mye av pengene mine som går til bokkjøp. Og da er det ikke stort å hente for norske forlag i lommeboken min om dagen.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Mer kunnskap om dataspill

Kunnskapsløsheten om dataspill hos noen kommentatorer er nærmest bunnløs. Som i de fleste diskusjoner fører det til lav troverdighet og merkelige konklusjoner.

Er det greit hvis jeg uten å ha lest dem karakteriserer Kjetil Bjørnstads bøker som ubetydelig skvip som luller leserne inn i en politisk korrekt drømmeverden? Blir jeg troverdig som debattant hvis jeg skriver at Arne Johan Vetlesens akademiske produksjon, som jeg ikke kjenner, er tåketale uten noen relevans for virkelighetn? Det kan jo hende jeg har rett, men det er et temmelig dårlig utgangspunkt for en diskusjon.

Det som virkelig fikk meg til å lure var dette avsnittet hos Vetlesen i Aftenposten-innlegget Forråelsens kultur i dag :

”Her er ikke rom for mangetydighet, ambivalens og nyanser, for at samme figur (person, gruppe) kan ha både det gode og det onde i seg, og for at medlemmer av samme gruppe (kategori) er likeså forskjellige som de er like.”

Er det en ting som karakteriserer spill de siste årene, er det at de er nyanserte i å beskrive motstandere og spillerens plass i den virtuelle verden.

Et spill omtalt i ABBs manifest, men i liten grad i media, er Fallout: New Vegas. Her navigerer spilleren i en post-apokalyptisk verden. Vel så komplisert som de fysiske kampene, er navigeringen mellom et ti-talls grupperinger med forskjellige ideologier. Hver av dem har medlemmer som har forskjellige meninger om spilleren og hva de bør gjøre. Avhengig av hva du velger å gjøre åpner og stenger du for hvilken utgang Fallout får for deg.

Vetlesens innlegg har mye godt i seg også. For eksempel er denne avslutningen et interessant utgangspunkt for å diskutere hva som er utfordringen i å beskrive ondskap: ”Å lage og å oppsøke fortellinger som ikke er for abstrakte til å fange det mørkeste oss, og samtidig ikke så konkrete at de blir rene brukermanualer for voldsutøvelse.”

Hvordan dette forholder seg til dataspill er imidlertid annerledes enn han ser ut til å tro.

ABB sier i manifestet sitt at dataspill var en beleilig unnskyldning når han skulle forklare tiden han brukte på å planlegge terroristhandlinger. Så snart han sa at han spilte ’World of warcraft’, stoppet samtalen.

I den grad det er noen sammenheng mellom det terroristen og hundretusenvis av nordmenn har som hobby, så er det dette: Dataspill må ikke bli et tabu hvor samtalen slutter. Akkurat som andre kulturuttrykk må utgangspunktet være en diskusjon bygget på kunnskap, enten det gjelder hva barna dine, vennene dine eller en forbryter spiller.

Legg igjen en kommentar

Fersk og oppdatert bok om Midt-Østen

Hvordan i all verden skal man kunne gi ut en bok om Midt-Østen i dag uten å være utdatert om kort tid? Selv aviser og magasiner gis ikke ut i kjapt nok tempo til å holde tritt med utviklingen. Samtidig har det en egenverdi å pakke informasjon sammen i en pakke som setter nyhetene inn i en sammenheng.

Svaret er selvsagt å gi ut en e-bok. Den kan raskt redigeres, pakkes og sendes ut med et minimum av ventetid. Kjapp oppdatering er til og med innen rekkevidde. Revolution in the Arab World er et interessant eksperiment i å utnytte fordelen med elektronisk publisering.

Bak boken står magasinet Foreign Policy, en utgivelse som ligger et sted mellom det seriøse tidsskriftet og utgivelser med mer glanset papir. I Norge finner du blant annet oversatte artikler herfra nesten månedelig i Innsikt. Utgangspunktet er analyse av nyhetene, uten at innholdet strekker seg over mange sider eller blir overlesset med kildehenvisninger. Kvaliteten og lesbarheten er det lite å si på.

’Revolution in the Arab World’ tar utgangspunkt i tidligere publiserte artikler. De noe over 200 sidene putter innholdet  nennsomt inn i kapitler om forspillet til begivenhetene, det som skjedde i Tunisia, de 18 mest dramatiske dagene i Egypt, aktørene bak opprøret, amerikansk engasjement og hva som skjer fremover.

Redigeringen er for forsiktig. Ikke noe av innholdet er endret, noe som skaper mye overlapping mellom artiklene og en del analyser som blir litt bakpå utviklingen. Til tross for disse innvendingene klarer de mange korte artiklene å skape en større historie. Jeg har fulgt begivenhetene i aviser, magasiner og på nett, men fant likevel nye perspektiver. Selv bloggingen fra Tahrir hadde noe å tilføre.

Mye av stoffet er tilgjengelig på nett allerede, for eksempel min favoritt, Revolution U, om et serbisk prosjekt for politisk frihet som egyptiske opprørere hentet inspirasjon fra. Jeg liker imidlertid å få alt i en pakke til å ta med på Kindle eller et annet lesebrett, da er ikke 5 dollar en urimelig pris.

Norske e-bøker har knapt kommet ut av startgropa. I USA er det spennende å se at utgivere begynner å eksperimentere med nye formater.

Legg igjen en kommentar

Tre reiser til Washington DC: Fortiden

Det finnes knapt et liv som er grundigere beskrevet i biografier enn Abraham Lincoln. Når historikeren Doris Kearns Goodwin ville skrive om den legendariske presidenten var det ikke lett å finne en ny vinkling. Løsningen var å skrive om regjeringen hans, hvor kjernen besto av motstanderne til Lincoln i primær-valgene. Til tross for motsetninger ble denne gjengen av rivaler et sterkt team for å lede USA gjennom den tøffe borgerkrigen.

Gruppebiografien er en fin motvekt mot teorien om det unike mennesket som ved sitt geni klarer alt. Personlighet blir skapt i møte med andre og i ‘Team of Rivals’ er det mange interessante karakterer,

Ikke for det, inntrykket jeg sitter igjen med er nettopp hvor viktig Lincoln var med sitt ønske om å høre flere synspunkter, respektere uenighet og tvile seg frem til standpunktene.

I dag ser alt så opplagt ut, men boken viser også hvor vanskelig det er å vite hva som er riktig når man står midt oppe i en vanskelig situasjon. Selv de største beundrerne til Lincoln mente ofte han tok feil. Og først langt ut i borgerkrigen fikk han et anti-slave standpunkt vi kjenner igjen i dag, delvis på grunn av politiske omstendigheter som gjorde det nødvendig å ta det skrittet full ut som han hadde nølt med så lenge.

Hovedtyngden i ‘Team of Rivals’ ligger fra nominasjonsstriden til Lincoln dør, men forfatteren bruker god plass på å beskrive første leveår. I tillegg ga dette meg min første ordentlige innføringen i den amerikanske borgerkrigen.

Min største overraskelse var et geografisk poeng jeg ikke har tenkt på før. Byen Washington DC lå praktisk talt på frontlinjen mellom nord- og sørstatene. Det førte til flere svært nervepirrende situasjoner hvor en sterk fiendehær så å si sto på dørstokken.

Rundt forrige presidentvalg i USA var det mye snakk om boken ‘Team of Rivals’. Jeg ble selv oppmerksom på den etter et intervju på ‘Fresh Air’.

Særlig to omstendigheter rundt Barack Obama gjør at historikere trekker linjene til Loncoln: Den rasjonelle tilnærming til politikk og at hans konkurrent til å bli demokratisk presidentkandidat Hillary Clintons fremskutte posisjon i regjeringen. Amerikanske kommentatorer har en forkjærlighet for, på godt og vondt, til å se seg tilbake for å forstå nåtiden. Obama hadde nok ikke noe i mot slike sammenligninger.

‘Team of Rivals’ er en underholdende og grundig fagbok. Kanskje kan den også gi innsikt gjennom hvordan en tidligere president i USA har håndtert en krisesituasjon. Om ikke annet tror jeg tolkningen av Lincoln har vært med på å forme Obama som politiker. Og så var boken så bra at den etter flere hundre sider både hadde gitt meg mye kunnskap og gjort meg nysgjerrig på å få vite mer.

Legg igjen en kommentar

Opphavsrett etter Gutenberg

I en kronikk i Aftenposten i dag utdyper oppropet mot fildeling sine synspunkter. Bak seg har de 35 kunstnerorganisasjoner og mange enkeltpersoner.

Kunstnerne viser en klar forståelse for betydningen av internett og ny teknologi:

Situasjonen vi møter ved inngangen til den digitale medierevolusjonen er faktisk slående lik den som oppsto etter forrige store teknologiske revolusjon med trykkekunsten: Etter at Gutenberg trykte sin første bibel i 1455, bredte teknologien seg med eksplosiv fart. I år 1500 var det 300 trykkerier bare i Venezia.

Det burde være opplagt at en slik utvikling førte til en enorm forrykning i maktbalansen. Kirken og klostre som tidligere hadde noe i nærheten av monopol på kunnskap må gi det fra seg til forretningsmenn. Er det noen som tviler på at mange var skeptisk til utviklingen? Den katolske kirken ønsket faktisk å utdele lisenser for bedrifter som ville trykke bøker.

Siden kronikken forklarer hvordan trykkekunsten førte til en revolusjon som munnet ut i opphavsrett, må det være grunn til å spørre hva slags omveltninger i jus og forretningsmetoder for musikk, film og litteratur oppropet foreslår.

Svaret er ingen. Snarere tvert i mot. Kronikkforfatterne sier at økonomisk og juridisk er ingenting endret. I så fall ligner situasjonen lite på den etter trykkekunsten ble oppfunnet.

Hovedangrepsmålet for oppropet er partier som har prøvd å foreslå andre metoder for å håndtere piratkopiering. Jeg sier ikke at forslagene som har kommet frem så langt er perfekte, men de forholder seg i hvert fall til at det har skjedd noe nytt.

Kunstnerne i oppropet minner mest om den katolske kirken som som ville prøve å styre kunnskap ute av kontroll med lisenser.

Legg igjen en kommentar

Å sette kulturen på spill

I forrige valgkamp ble begrepene ‘å sette bestemor (ikke bestefar) på anbud’ og ‘stoppeklokkeomsorg’ innført. Fargen på ord er ofte mer effektiv retorikk enn argumentasjon.

Etter at kulturminister Giske ønsker å koble kulturmidler til fri flyt av pengespill, , er det all mulig grunn til å sett i gang et lite metafor-kappløp.

Her er mitt lille forslag: Den rødgrønne regjeringen setter kulturen på spill.

Jeg ønsker meg en plakett eller logo på alle hus og arrangementer som er avhengig av denne typen sponsormidler: «Tiltaket er støttet av gambling levert av Norsk Tipping og den norske stat.»

Ikke fordi det nødvendigvis er noe galt med dette, men publikum bør kunne kreve å vite hva slags kjemikalier og tilsetningsstoffer som ble brukt for å stappe pølsen.

Legg igjen en kommentar

Politikk til sang og dans

Stortingsrepresentant Inga-Marte Thorkildsen fra SV var ikke imponert over teaterstykket Høyre-mannen Olemic Thommesen debuterte med denne uken.

– Typisk en konservativ politiker å lage noe så rasjonelt, uttaler SV-representanten. Bare sang og dans engasjerer hele mennesket. Jeg ønsket å lage noe som setter følelsene i sving.

Etter å ha sett generalprøven på hennes musikal Politikk (med undertittelen Idealisme), kan jeg bekrefte at publikum vil få en opplevelse de vil le og gråte av.

Den Norske Opera har allerede meldt sin interesse for å sette opp Thorkildsens verk på en av de mindre scenene i den nye operaen i Bjørvika. Stein Winge vil regissere. Han har tenkt at rollene skal besettes av dverger, arrangere loppesirkus i pausen og la scenografien bestå av 50.000 pingpong-baller.

Musikalen henter elementer fra en lang rekke genre. For å gi et inntrykk av hva publikum kan forvente seg, vil jeg gjerne gi noen smakebiter på hva Stortingspolitikerne har klart å få til så langt.

Prologen er satt 20 år inn i fremtiden. En eldre kvinnelig statsminister fra SV skal overlate stolen til en nyvalgt leder for Høyre. Stemningen er melankolsk, tenk åpningsscenen i Phantom of the opera. Kvinnen ser tilbake på et liv i politisk virke som startet optimistisk, men endte i desillusjon. Musikken er Tomorrow fra Annie, men sunget i moll og med mye dissonans i arrangementet. Det må sies å være et kupp å få Gro Harlem Brundtland til å besøke gamlelandet for denne rollen.

Ganske snart hopper vi til vår egen tid. En frisk SV-jente med fletter og et blidt oppsyn synger en typisk side 20-sang om sine drømmer på vei inn på Stortinget. Kostymet minner vagt om Belle i Skjønnheten og udyret. Så er da også melodien fra åpningen av denne Disney-filmen. Inga-Marte Thorkildsen har valgt å ta denne rollen selv, men ryktet sier at mange i partiet var ivrig på å få denne muligheten.

Fristelser dukker opp på alle kanter. Hovedpersonen synger duetter med politikere fra de fleste partier. Høydepunktene er ’Jeg vil ha en blå ballong’ med Høyre-siden og ’Gøy på landet’ med Senterpartiet. RV er representert med en hoffnarr hvor det musikalske materialet er ganske svakt, men til gjengjeld er den komiske effekten fantastisk. Stein Winge har uttalt at denne rollen inspirerte han til dverg-utgaven til operaen.

Kveldens høydepunkt står imidlertid Siv Jensen for. Med hes, sexy stemme fremfører hun fengselsvokterens sang fra Chicago, ”When your’re good to mama’, til en jublende sal.

Media er representert på fiffig vis med et kor som kommenterer handlingen helt samstemt. Dansingen deres ble litt marsjaktig, der ingen stikker seg ut og skaper kontraster. Regien gjør at det ofte var vanskelig å følge med på hva hovedpersonene og media gjør samtidig, særlig fordi koret ofte overdøver de langt mer interessante soloene.

Hele musikalen er en advarsel om å ta idealismen seriøst. SV-jenten med flettene motstår alle politiske fristelser og unngår derfor å bli den desillusjonerte statsministeren fra prologen. Sluttnummeret er en mer lykkelig fremtid der Gro Harlem Brundtland, som den eldre versjonen av hovedpersonen, rister løs i et heidundrende Bollywood-nummer med alle som har stått på scenen. En forfriskende avslutning, som prøver litt for hardt å være sånn passe etnisk.

I sum viser alle deltakerne en imponerende entusiasme, selv om det skorter en del på gjennomføringsevnen. Det skal bli spennende å se hva Stein Winge og Den Norske Operaen klarer å gjøre med materialet.

Presentasjonen var et svar på følgende Nordstafettutfordring fra ½ lærer: Lag en minimusikal med navnet Politikk. Jeg lot meg rive litt med, så det er vel bare dvergene som er mini. Ble ikke en libretto 25 ord akkurat.Cathrine er at hun skal forklare forskjellen på hunde- og kattemennesker.

Min utfordring til

Legg igjen en kommentar

Older Posts »
%d bloggere like this: