Archive for Samfunn

Politikere som lyver

«Grensen mellom optimisme og ønsketenking er syltynn», sier journalisten Carl M. Cannon i en artikkel i Atlantic Monthly om hvordan og hvorfor amerikanske presidenter lyver. Han skriver om mer enn de nyeste og mest opplagte løgnene: George Bushs argumenter for krig i Irak, Clintons høye sigarføring og Nixons Watergate. Cannon ønsker også å sette det hele inn i en bredere utforskning om hva dette betyr.

Halveis i denne artikkelen om amerikansk politikk leste jeg filosof Einar Øverengets kronikk om Kristin Halvorsens barnehageløfte fra forrige valgkamp. Brutte valgløfter er ingen nyhet, men at SV-lederen selv knyttet det opp til egen avgang ga det en spesiell status.

Generelt sett har jeg stor respekt for at valgløfter brytes. Uforutsette hendelser inntreffer og politikk er alltid kompromiss. Politiske planer dreier seg om retning og strategiske valg, ikke garantier. Jeg er heller ikke i tvil om Kristin Halvorsens gode intensjoner.

Som entusiast av lokalpolitikk var det mest betenkelige ved å gå så sterkt ut at barnehager bygges i kommunen. En Stortings- og regjeringspolitiker har derfor bare indirekte mulighet til å påvirke feltet hun kom med valgløfte på. Hun burde ikke være overrasket over at mange lokalpolitikere ikke har klart å oppfylle det hun lovte.

Farligst er unnskyldningene i ettertid. Ser vi på de mest opplagte eksemplene på løgn fra amerikanske politikere i moderne tid som Clinton og Nixon, så skaper flukten fra feilgrepet de verst løgnene. Kristin Halvorsen vil gjerne beholde jobben sin, derfor dukker det nå opp de underligste statistiske og retoriske krumspring for å løpe fra realitetene og det hun har sagt.

Ønsketenking gjør også at man lett glir over i løgn. Et feilgrep kan skje den beste, spørsmålet er bare hvordan man rydder opp i det. Bortforklaringer har aldri skapt tillit og optimisme er ikke nok for å lykkes. Regjeringen og Kristin Halvorsen må legge prestisjen på hyllen og ta et oppgjør med tidligere urealistiske løfter. Angrer hun garantien må hun si det og fortelle hva den videre planen er, uten unnskyldninger.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Likheten mellom Røkke og Ap

Mens Helge Lund ledet Aker Kværner var det stadig stridigheter med Kjell Inge Røkke, kunne Dagens Næringsliv fortelle på lørdag. Lund synes styreleder og største eier hele tiden foreslo løsninger som kun tjente hans snevre, private interesser. Bedriftens beste var lenger ned på prioriteringslisten.

Det får meg til å lure på om Statoil-sjefen har noe av samme forholdet til politikere som maser om lokalisering av hovedkontoret til det nye Hydro/Statoil og insisterer på å beholde det gamle navnet.

En hver norsk diskusjon om hvor noe skal ligge er millimetre unna korrupsjon. Få politiske diskusjoner gjør meg så motløs på vegne av demokratiet. Å fremstille lokalpolitikeres kjøpslåing som et godt eksempel på at det politiske systemet virker, blir bare pinlig.

Rødgrønne politikere liker visst at det er noe om stat og olje i navnet, uten å ha tenkt så mye gjennom det forretningsmessige. Fusjoner har en stor utfordring i å få to bedriftskulturer til å fungere i sammen. Hvis den ene parten føler seg som juniorpartner, gjør det det vanskeligere å lykkes. Å beholde Statoil-navnet er et realt ballespark til ansatte i Hydro. Et nytt firma skal finne ut av hvem de er, da er det viktig å ta skikkelig storrengjøring.

Politikerne burde bruke tiden sin på viktigere ting enn dette, for eksempel hvilken konsekvens det får for leverandører og kunder at to selskaper i denne størrelsesorden slår seg sammen.

Legg igjen en kommentar

Blendet av kostymer og etikette

Kina gikk mann av huse for å se Curse of the golden flower, mens amerikanske kritikere og fans har vært temmelig lunkne. Når jeg reagerte kraftigste følelsemessige enn på aldri så lenge, måtte jeg analysere hva grunnen kunne være.

Når jeg har vært på reisefot en stund, særlig alene, virker som regel en film, bok eller bilde mye sterkere på meg. Det skal ikke så veldig mye til før jeg ‘får noe i øyet’. Og jeg så altså Curse of the golden flower på en av Bangkoks ypperlige kinoer, før jeg tok turen mot Norge. På den annen side, verken filmen jeg så en uke før eller noen timer senere gjorde like stort inntrykk.

Under Tang-dynastiet har keiseren og stesønnen i flere år kjempet mot invasjoner fra naboer. Nå er de på vei tilbake til hoffet. Keiserinnen forakter mannen sin, men elsker (på forskjellig måter) sønnene. Hjemkomsten fører til at den guddommelige familien tørner sammen i intriger av giftmord, opprør og incest. Med genren tragedie i bakhodet er det knapt noen spoiler å røpe at blodet flommer i enorme mengder den siste halvtimen.

Det er lett å stirre seg blind på det overveldende visuelle inntrykket. Der man kunne klart seg med tre farger på et kostyme, brukes et tyvetalls. En slåsskamp kunne vært spennende med 10 soldater, men da slenger regissør Yimou Zhang heller på 10.000.

Alt er litt stivt, som en gammeldags oppsetning av MacBeth. Spillestilen virker imidlertid svært bevisst. Handlingen foregår ved et hoff hvor tusenvis av mennesker jobber hver dag for å sikre at etikette blir fulgt. Da burde det knapt være overraskende at dialogen er høystemt.

Isolert kunne dette vært kritikk, men her er det en klar sammenheng. Noe av meningen i filmen for meg blir hvordan enkle menneskelige følelser utløser enorme krefter som fører til at tusenvis av menneskers liv går tapt. Selv i et samfunn med stor velstand og sivilisasjon fører menneskelig begjær til katastrofer. Når tragedien har skjedd, tar det bare fem minutter for makten å rydde opp som om ingenting har skjedd og fortsette som før.

I et kinesisk samfunn som fremdeles har stor tro på planlegging og kollektive systemer for å tøyle individet, oppfatter jeg dette som en klar kritikk. Kinas promotering av lyskesparket Curse of the golden flower blir nesten komisk når ganske uskyldige filmer jevnlig blir stoppet av sensuren.

Motoren i filmen er en godt sammenskrudd historie som svært effektivt disponerer intrigene. Jeg er svak for god dramaturgi, og når den blir pakket inn i visuell vellyst er jeg solgt. I motsetning til den ypperlige Hero og den mer likegyldige House of flying daggers er dette knapt en actionfilm, dramaet er viktigere, men det som er av slåssing er godt og oppfinnsomt utført.

Konklusjonen på alt dette blir en sekser på terningen. Det overdådige kan bli for blendende, men sørg bare for å ha blikket festet litt til siden for alt det fargesprakende.

Legg igjen en kommentar

Turistimperialisme

I et bokhandlervindu så jeg en bok om hvilke steder vi måtte forte oss å reise til for å unngå at de ble ødelagt av vestlig sivilisasjon. Det minte meg om en samtale jeg hadde på et ungdomsherberge i Italia for 6 år siden.

Etter en dag med kunstmuséer og god mat, var det interessant å snakke med andre reisende. En fyr utbasunerte hvor fint det var å reise bort fra den falske byen han kom fra til bortgjemte, autentiske steder rundt i verden. Og det var så synd hvordan disse stedene ble ødelagt av turister. Dette ble utmalt i det vide og det brede. Jeg var svært lite imponert, men for høflig (eller feig) til å si noe.

En konsekvens av hans backpacker livsstil er jo nettopp færre urørte steder. De han treffer blir selvsagt motivert til å reise ut og ta med seg sine impulser tilbake. Andre fra hjembyen vil også ut for å se verden. Eller ville han at kun en liten gruppe rettroende skal få lov til å reise? Resten får holde seg på hjemstedet og gjøre sitt beste for å være ekte og eksotiske.

En kinesisk middelklasse begynner å få bedre råd. Noen av dem vil spise McDonalds, naturlig nok. I 2005 hadde Dagsavisen en forferdelig nedlatende reisereportasje fra Beijing. I byen var det så moderne, nærmest klaget journalisten, men 15 mil utenfor var bøndene sjarmerende fattig. TVene bærer imidlertid bud om at også de er i ferd med å svikte sin arv.

Hvis journalisten syntes dette var så forferdelig, så har jeg en løsning til han: Flytt ut til et småbruk i Norge, lev av markens grøde, kle deg i bunad og forlat aldri bygda. Det ville vel vært autentisk.

Kulturen ligger litt dypere i folk enn McDonalds, penger og klær. Ved første øyekast kan landeveien i USA virke lik overalt, men når du beveger deg fra stat til stat, er det forskjellige verdener. Å gå glipp av disse forskjellene på grunn av hurtigmatkjeder er svært overflatisk.

Så imperialismen jeg nevner i overskriften er ikke endringene i lokalsamfunn. De er en helt naturlig følge av at verden blir mer åpen. Det er halsingen etter den siste urørte flekk av verden og forsøket på å dytte på andre den umettelige lysten etter såkalt autensitet.

Naturvern og å ta vare på kulturarven sin, er selvsagt noe annet.

Alt dette for å varsle at jeg snart er på vei ut i verden og planlegger å reiseblogge, noe i samme stil som i fjor fra Kina. Bankok og Chiang Mai i Thailand er målet. Det blir få besøk til små landsbyer og bortgjemte øyer.

Legg igjen en kommentar

Dårlig reklame for mer aktivt politisk styreengasjement

Å sitte i et styre i en bedrift eller organisasjon er et stort ansvar. I verste fall kan du som styremedlem blir juridisk ansvarlig for feilgrep.

Jeg fikk et lynkurs i dette for noen år siden, mens jeg i forbindelse med bystyremedlemskap ble oppnevnt til et verv i en boligstiftelse for ungdom. De som hadde gjort saksforberedelsene på leieprisen hadde ikke tatt i betraktning at låneinnbetalingen til Husbanken ikke var avdragsfrie i evig tid. Enorm stigning i leieprisen for boligene som var ment for ungdom i etableringsfasen eller konkurs sto for døren de på grunn av fomling med ballen de første årene.

Hvordan i all verden hadde jeg og et styre fullt med oppegående mennesker kunnet overse denne enkle sammenhengen? Min lærdom er at det ofte er for lett å stole på den som setter dagsorden og skriver referat, men det er også vanskelig å unngå når man skal ta stilling til haugevis av saker. Derfor har jeg stor forståelse for et Storting som vedtar merkverdigheter i lisensordningen for NRK rett før julefeiringen.

Derimot er det vanskeligere å godta det av en styreformann som har møtt klare moteforestillinger fra en administrasjon og revisorer. Aftenposten heller litt isvann i blodet på de mest blodtørstige Hallvard Bakke-kritikerne i dag, men for en gangs skyld deltar jeg gjerne i en lynsjemobb.

Det blir påstått at et endret regnskapsår ikke gir noen endring for lisensbetalerne, det er kun en formalitet. Samtidig er begrunnelsen til styreformann Bakke for nødvendigheten av ordningen at NRK ellers vil tape en halv milliard kroner for 2006 på omleggingen. Liksompengene har plutselig gått fra å være ingenting til å bli kalde cash. Jeg trodde det kun var mulig i ENRON og andre selskaper med kreativ regnskapsføring.

Grunnen er at formalitetene i god regnskapskikk selvsagt ikke foregår i en annen verden enn de økonomiske realitetene. Hvis ikke Bakke og Giske hadde vært oppvokst i en ideologi som insisterer på at børs bare er tull, hadde det nok vært lettere å se sammenhengen alle jurister, revisorer og regnskapsførere insisterer på i denne saken: Operasjonen bryter med reglene andre bedrifter må følge, uansett hvor mye det blir vedtatt en unntakstilstand i Stortinget om at det er lovlig for NRK i denne ene saken.

Norske politikere har alt for lett for å ty til mistillitsforslag til ledere når det har skjedd en feil. I denne saken stemmer jeg i med opposisjonen fordi Hallvard Bakke har gjort usedvanlig slett styrelederhåndverk: Han har lagt seg ut med administrasjon og revisorer i bedriften han er styreleder i, manipulert Stortinget og hatt problemer med å forklare hva som foregår for publikum.

Det har blitt mer enn antydet at en konfrontasjon om denne saken i fjor er en viktig grunn til at kringkastingssjef John Bernander ikke tar en ny periode. Med så dårlig samarbeidsforhold mellom styre og leder, kan det bli vanskeligere å rekruttere en etterfølger.

Til slutt er dette veldig dårlig reklame for at politikerne skal styre statsbedriftene mer aktivt. Hydro/Statoil-diskusjonen er like skuffende. Istedenfor å diskutere hva det betyr for den politiske maktbalansen i norsk oljenæring, konkurransesituasjonen i bransjen og fremtidige inntekter på flere hundre milliarder kroner til statskassen, er det store stridsspørsmålet hva det skal stå på brevarket. Her traff i hvert fall Aftenposten spikeren på hodet i går i en av de beste lederartiklene jeg har lest på lenge.

Regjeringen har for kort tid siden lagt frem en eierskapsmelding med store ambisjoner om sterkere styring. Praksisen tidligere og de siste månedene gjør meg langt fra optimistisk på vegne av bedrifters med politikertunge styrer.

Legg igjen en kommentar

Handlingslammet flertall

Terskelen for å kalle noe en reform, begynner å bli rimelig lav. Suppa regjeringen har presentert om regionene er en så liten endring, at den neppe kan skape rom for det lokale selvstyre jeg så for meg tidlig i arbeidet.

De fleste delene av regjeringens politikk virker svært lite ambisiøs. Gjønnes-utvalget ga en gylden anledning til å gjøre noe med Statskirken. Nå virker det som om kampen fra de rødgrønne konsentrer seg om å beholde den mest mulig som den er. Eierskapsmeldingen ble heller ikke store greiene og kun symbolpolitikk ble igjen av endringene i sykelønn.

Siden jeg ikke var blant dem som stemte på de rødgrønne burde jeg kanskje være fornøyd med handlingslammelsen. Kommentatorene i pressen påstår at grunnen er all energien som blir brukt på indre stridigheter. Dermed viser mitt ønske fra i fjor om styringsdyktige flertallsregjeringer å være feil.

En skumlere mulighet er at regjeringens arbeid illustrer det svært begrensede styringsrommet politikerne har i dag. Mellom samfunnets konservative tendenser, redselen for å gjøre noe som skaper bråk og handlingslammelse, er kun sterk retorikk mulig. Å gjennomføre store reformer er vanskeligere.

Legg igjen en kommentar

Bra dataspill og dårlig norsk TV

Resultatet fra IQ-tester har steget, år etter år, siden man begynte å utføre disse målingene. Det har vært kamuflert gjennom jevnlige justeringer av poengsummen, men psykologen James R. Flynn har påvist denne påfallende utviklingen i sitt arbeid.

TV, dataspill og populærkultur kan være grunnen til den positive utviklingen, påstår Steven Johnson i boken Everything bad is good for you.

Jeg (og alle nerder med meg) synes påstanden om hvor utviklende all ‘søpla’ vi konsumerer er, virker temmelig opplagt. Stephen Johnson går i gjennom kompleksiteten i nyere spill, film og TV-serier. Ikke bare gjelder dybden i populærkulturen unntakene. Selv dagens søppel ville bli regnet som utfordrende for få år siden.

Etter å ha tatt opp spilling etter noen års pause, synes jeg kanskje denne underholdningen har nådd et platå i kompleksitet. Utviklingen skjer mer i presentasjonen, grafikken, enn hva man gjør i spillet. Som Wired-redaktør Chris Anderson sier om det nye Gear of wars: En forhåndsbestemt skytebane på skinner. Det spilte jeg med dårligere grafikk på Commodore 64 på 80-tallet.

TV er derimot inne i en gullalder. Drama-serier fra USA har en stadig større fortellermessig og sosial kompleksitet, og hvert år blir selv de gjennomsnittlig produksjonene stadig mer interessante. Tiden en TV-serie får til å bygge opp personer og situasjoner, skaper en dybde de fleste filmer bare kan drømme om. Interessen erfarne filmskuespillere og regissører vier mediumet, viser hvor attraktivt det er blitt å skape for kopekassen for ambisiøse kunstnere.

Everthing bad is good for you er en utfordring til all som foretrekker å snakke om vold og forfall i media, fremfor hvor interessant populærkulturen er. Men hva har boken å by på for oss som allerede er klar over dette? Argumentene er amerikansk satt på spissen og tar sørgelig lite hensyn til hvordan den oppvoksende generasjonen får en langt bredere forståelse for bredden i kulturer gjennom anime og world musikk.

Steven Johnson gir noen nye modeller for å forstå populærkultur bedre. Kapittelet om TV gjorde meg for eksempel oppmerksom på hvor primitive norske drama-serier på TV er i forhold til det meste fra USA. Historiefortellingen, karakterene og de sosiale nettverkene ligger 10 – 20 år etter. resten av verden.

Norge er fremdeles langt unna det uttalte målet om å vinne en Emmy innen 2007. Jeg har følelsen av at målet om kvalitet ofte kommer i veien for å se og forstå et moderne TV-språk nabolandene våre har vært bedre til å plukke opp. Mye av det NRK og TV2 har produsert virker som dårlige kopier av kjente utenlandske konsepter, for eksempel Etaten og Ved kongens bord.

Så ikke la deg lure av de som vil fortelle deg hva som er bra for deg. Norsk TV produserer fremdeles tynn suppe de påstår er norsk gourmet-føde. Følg instinktene. Ofte tar kvalitetens apostler feil og du har rett.

Legg igjen en kommentar

« Newer Posts · Older Posts »
%d bloggere like this: