Archive for Teater og opera

Musikal om et mord i Atlanta

Skal man dømme etter musikalene som settes opp på teater i Norge, er det en døende genre. Stort sett er det de samme ti musikalene som settes opp på nytt. Jeg har ingenting mot klassikerne, men det er faktisk skrevet noe etter 80-tallet.

Derfor er det gledelig når norske produsenter setter opp noe som ikke er satt opp i Norge før.

Parade har mange av de elementene jeg ser etter i en musikal: En dramatisk historie som dreier seg om mer enn hvem som finner sammen på slutten og musikk med større fokus på å underbygge handlingen enn å fungere som pop-musikk.

parade

Foto: Iselin Jansen

Parade bygger på virkelige hendelser i de amerikanske Sør-statene på begynnelsen av forrige århundre. En 13 år gammel jente blir funnet død i Atlanta. Lokalsamfunnet er i opprør og i etterforskningen blir jøden Leo Frank en beleilig syndebukk. Han er fra nord-statene, akademisk anlagt og kan virke arrogant.

Første akt bruker effektivt dramatisk ironi, allerede i første sang. Koret og solister synger om borgerkrigen og patriotisme på en måte som forklarer mentaliteten i byen, men som publikum vil reagere på. I flere sanger under rettsaken krasjer våre og karakterenes holdninger mot hverandre, både i musikk og replikker.

I andre akt venter Leo Frank på dødsdommen, mens konen jobber hardt for å få saken gjenopptatt. Forholdet dem i mellom blir beskrevet som litt kjølig før mordet, men blir dypere og mer inderlig i fengselet. Det eneste stedet jeg kunne tenke meg mer innsmigrende musikk, var i den store duetten dem mellom dem på slutten. Sangen trykker på de riktig knappene, men strekker ikke helt til.

paradeblues

Foto: Iselin Jansen

Alle de medvirkende leverte imponerende. Det er oppløftende å se så mange som kan musikal-håndverket godt, langt bedre enn de kjente skuespillerne som ofte ender opp med hovedrollene på de store teatrene. Alt fungerer så bra at jeg blir kresen og lurer på om det ikke finnes et gir til for de sentrale aktørene. Fremførelsene jeg likte best var de minst skolerte musikal-stemmene, som fikk prøve seg på de mer blues- og folk-inspirerte melodiene.

Regien var også solid i et stykke med høy vanskelighetsgrad. Sceneskiftene kommer i rask rekkefølge. Med unntak av litt teknisk snubling flyter likevel fortellingen godt. Området rundt publikum blir utnyttet bra, men jeg skulle ønske at dybden i scenerommet i Kanonhallen hadde blitt brukt enda mer. Jeg vet ikke om det har noe med utganger eller en opprinnelig regi, men i unntak av korscenene på begynnelsen og slutten blir bakre del av rommet lite brukt.

Første akt satt som et skudd for meg. Andre akt med gjenopptakelse og kjærlighetshistorie fløt på energien fra før pause. Jeg følte i større grad at historien var velkjent, til tross for at den trekker stolen unna oss på slutten.

De to siste forestillingene går på Kanonhallen 14. og 16. mai. Jeg anbefaler denne oppsetningen av Parade. Musikken til den originale Broadway-oppsetningen er tilgjengelig på Spotify.

Legg igjen en kommentar

5 anbefalinger fra en operafersking

Det må være lov å si at jeg har blitt hektet på opera de siste par årene. Siden Bjørvika åpnet har jeg kjøpt et abonnement med 6 forestillinger og fylt opp med et par oppsetninger på Scene 2 hvert år. I tillegg har overføringene på kino fra Met i New York gjort det mulig å bygge kunnskap om det grunnleggende repertoaret. Enkel tilgang til gode utøvere og oppsetninger gjør det mer attraktivt å se opera.

Noe av grunnlaget var nok lagt med interessen for musikal og teater. Lite er så fint som når musikk, historie, regi og utøvere smelter sammen til en større helhet der og da, akkurat når du sitter og ser på i salen.

Dessuten er det fint å bli satt ut av et nytt sett med konvensjoner. Ser jeg en film eller et teaterstykke er det lett å sortere alt i kjente kategorier. Flere ganger på opera har jeg blitt satt ut av det som skjer på scenen.

Lulu i fjor er det mest ekstreme eksempelet på dette. Atonal musikk av Alban Berg og en overdådig regi av Stefan Herheim var kraftig kost. Veldig bra, men etter andre pause var det nok og jeg gikk. Til tross for at jeg likte det jeg så. Den typen ambivalente følelser er gull verdt. Nesten som første gang jeg så en Bollywood-film.

Så hva har vært høydepunktene det siste året?

La Boheme

Oppdaterte forestillinger og meta-lag er jeg helt nøytral til. Ofte er ikke regissøren så smart som han tror. Men museumsteater med støvete kostymer er heller ingenting å hige etter. Å gjøre La Boheme til en forestilling om kreft hvor den gamle scenografien er en fantasi høres likevel i overkant ambisiøst ut.

Desto mer imponerende er det at regien til Stefan Herheim i stor grad lykkes. Anslaget hvor Rødehavet blir blod var litt famlende. Og et kreftsykt barn går greit, men et kor av dem blir for mye av det gode. Ellers sitter alt som et skudd.

Jeg gleder meg til å se denne oppsetningen flere ganger. Muligheten vil nok by seg, både på scenen i Oslo og kino-overføringer. Kombinasjonen sviske-arier i bøtter og spann med fantastisk regi er en sikker vinner.

La Traviata

På ungdomsskolen hadde jeg en diskusjon med musikklæreren om Den flyvende hollender. Jeg var fascinert av historien, mens han mente musikken var det eneste viktige. Nå skjønner jeg at det er kombinasjonen som er vinneren. Ærlig talt så er det mye dårlig her, enten det er opphopningen av påfunn til Stein Winge i Othello (noe av det dårligste jeg har sett i Bjørvika) eller formålsløs vandring på scenen i ellers gode forestilinger.

Forrige helg så jeg den beste operaregi jeg noen gang har sett i La Traviata overført fra Met. Dette er noe av opera-historiens mest kjente musikken, men i en stram regi og ned-strippet scenografi. Mest imponerende var det at alle utøverne var tydelig instruert i bevegelser og fremførelse, ned til minste detalj. Første akt var de kjappeste halvannen timene på kino på lenge.

Hvem som synger spiller en stor rolle. Alle snakker om det ekstra du får gjennom å overvære noe på scenen, men jeg foretrekker ofte kino-forestillingene fra Met fordi kvaliteten på musikken er flere hakk over Bjørvika.

Da er det slett ikke så dumt å se etter Natalie Dessay på rollelisten. Hun har imponert meg i flere oppsetninger. Hun var tydelig misfornøyd med å ikke ha nådd de høye tonene i første akt, men en god utøver er langt mer enn teknisk perfeksjon.

Siste ekstraforestilling av La Traviata i denne sesongen går i dag, men se etter denne for en sommerreprise eller overføring i en senere sesong.

Don Carlos

I første sesong på Bjørvika ble Don Carlos satt opp og jeg så samme forestilling i opptak fra Met i fjor sommer. På denne listen er vel dette nærmest museumsopera, men med gode utøver og sikker regi går det helt greit.

Som helhet vil jeg kanskje si at dette er min beste operaopplevelse. Det er litt som Tudors i Spania til god operamusikk.

Ringen

Jeg skal ikke lyve. Det har vært øyeblikk under Ring-syklusen til Wagner jeg har duppet. Det er sånne forestillinger du glir inn og ut av. Hver av de fire forestillingene varer i nærheten av en arbeidsdag. Som kunstopplevelse er det mer tindebestigning enn en tur i parken.

Likevel vil jeg påstå at det er vel verdt jobben. Som fantasy-fan er dette kjernepensum. Det er lett å se hvor mye inspirasjon Tolkien fikk av de klassiske sagnene og gjenfortellingen av dem. Særlig Siegfried, del tre, er svært engasjerende med dragedreping og nostalgi over de norrøne gudenes marsj mot undergangen. Musikken er tung, men melodiøs.

Met har over det siste året satt opp alle forestillingene i helt ny regi. Med giganter, guder, flyvende hester og monstre i hopetall hadde det vært en utfordring på et høyt spesialeffekt-busjett på film. Et stort maskineri med stålbjelker og smarte løsninger har vært omdiskutert. Med unntaket av den overføringen jeg var på hvor hele scenografien låste seg, synes jeg det fungerte veldig bra.

Hele syklusen pluss en dokumentar går i reprise i mai på kino, så det burde være enkelt å få den med seg.

Donizetti

Repertoaret for opera er begrenset og de fleste komponistene kjenner jeg fra før. Donizetti var imidlertid ny for meg, og hvilket funn! God musikk som lett fester seg og engasjerende historier.

Don Pasquale blir satt opp i Bjørvika til høsten og jeg gleder meg til å se den for andre gang. Fra Met var jeg veldig imponert over tidligere nevnte Natalie Dessay i Lucia de Lammermoor, særlig ’vær så god bli gærn’-arien på slutten.

Jeg vil prøve å få med meg de Donizetti-operaene jeg kan fremover.

Flere tips fra en nybegynner

Mange timer er en stor investering, så finnes det noe opera som ikke tar hele dagen? Barokkmusikken i Dido og Aenas, særlig sluttarien When I am laid in earth, forteller en historie på rundt timen og er en absolutt favoritt.

Det kan være lurt å investere tid i å høre på musikken og lese librettoen på forhånd. Da er det lettere å følge med. Og det gjør ikke noe om du sovner et par minutter underveis.

Generelt vil jeg anbefale å begynne med overføringene fra Met. I tillegg til kvaliteten på forestillingene, hjelper det med teksting på skjermen og intervjuer med deltagerne i pausene.

Comments (2)

Overrasket over opera

Med film, bøker og teater sorterer jeg lett inntrykkene inn i velprøvde skjemaer og begreper. Etter at operaen åpnet i Bjørvika har jeg brynt meg på opera. Og der har jeg ikke like ferdigtygde forestillinger om hva jeg kan vente meg. Det er fint å bli overrasket over mine egne reaksjoner.

For en måneds tid siden på Lulu gikk jeg for eksempel i andre pause. Da var det nok. Likevel var jeg godt fornøyd og syntes forestillingen ga valuta for pengene.

Musikken er moderne, så det var ikke akkurat så mange melodier å nynne på. Den hadde mer til felles med filmmusikk og bygde systematisk opp mot dramatiske øyeblikk.

Regien var svært presis. Alle på scenen deltok og var aktive. Regissør Stefan Herheim og alle sangerne bidro til et aktivt scenebilde der ingen sto rundt og hang. Det er langt fra tilfelle i alle operaforestillinger. Det blir ofte mye hvileløs vandring og posering uten mål og mening.

I starten følte jeg kanskje at påfunnene ble vel overdådige. Tatt i betraktning at historien er temmelig absurd, kunne det kanskje fungert med noe litt enklere opptrinn på scenen. På den annen side var favorittscenen min en duett hvor hele scenen roterte 360 grader som ble avsluttet med et spektakulært selvmord. Det er ikke akkurat et spartansk sceneshow.

Selv om alt var veldig bra, var jeg ganske enkelt forsynt etter to akter. Det er begrenset hvor mye bløtkake jeg klarer å spise på en gang. Etter å ha konsultert Wikipedia om hva jeg kunne forvente den siste timen gikk jeg fornøyd hjem.

Rigoletto på søndag var langt lettere fordøyelig. Musikken faller lett i øret og sangerne turnerte godt. Hovedpersonen er fascinerende som karakter, en fyr du både forakter og sympatiserer med. I tredje akt dukker tenorsvisken over alle opp, La donna E Mobile. Regi og scenografi luktet riktignok støv og møllkuler, men en grei Rigoletto holder fint for meg. Jeg jobber meg fremdeles gjennom mine første versjoner av de fleste forestillingene i det klassiske operareportoaret.

 

Legg igjen en kommentar

Opera i Neil Gaiman-stil

Etter at den nye operaen åpnet for et år siden, har jeg kjøpt abonnement og vært jevnlig på forestillinger. Musikaler er fremdeles favoritten, men siden jeg liker best musikkspillene med mye musikk og lite tale, duger opera bra. Og Bjørvika gir en utrolig fin ramme for en kveld ute.

Rusalka

Rusalka er en forestilling som må bevise, fordi operasjef Paul Curran tar regien og sceneteknologien endelig blir tatt i bruk for fullt. Og i stor grad leverer man varene i Bjørvika.

Nå er jeg ikke noen opera-veteran, men jeg er glad for at operaen satser på noe utenfor de 10 mest spilte i sesongåpningen. I fjor tæret det på min og andres tillit at mange at de spennende forestillingene ble avlyst på grunn av et avansert scenemaskineri som sviktet.

Det skulle ikke mange gjennomlyttinger til i Spotify før musikken til Rusalka falt lett i øret. Med et par gode arier og jevnt god, dramatisk musikk fungerte den bra som en del av en historie. Gode utøvere hever musikken ytterligere. Men ingenting fra forestillingen ender i noen spilleliste hos meg.

Librettoen er jeg noe mer i tvil om. Det er greit at Rusalka er et eventyr med drømmelogikk, men motivasjoner og beveggrunner henger ofte i løse luften.

Historien er en voksenutgave av Den lille havfruen. En vann-ånd blir forelsket i en menneskeprins. Møtet med den virkelig verden blir rått og brutalt. Prinsen svikter. Konsekvensen av handelen hun gjorde med havheksa for å bli menneske er at hun for alltid må leve som en ond ånd.

Ut av dette skaper regissør Paul Curran og scenografien flere magiske øyeblikk. Forestillingen begynner i et hus i den virkelig verden. Gjennom overturen følger vi en jente gjennom speilet inn i en verden under vannet. Særlig første og andre akt har flere visuelle øyblikk av denne typen. Merkelig hvordan effekter kan virke mer magiske på scenen enn med all verdens datagrafikk. Det hjelper både at det skjer rett foran øynene på meg og at alt er store, fysiske gjenstander som flytter seg gjennom rommet.

Historien og regien gir meg assosiasjoner til Neil Gaiman og Sandman. Sånn går det når en nerd anmelder opera!

Andre akt blir høydepunktet for meg. Her virker regien mest idé-rik og følelsene tonesatt mest presist. Tredjeakt går litt på tomgang: Langt mer stillestående og mindre visuell, uten at musikken klarer å kompensere for det.

Rusalka var en god start på en sesong som virker spenndene. Stort pluss til operaen for at de også bringer forestillingen ut til flere gjennom en direkteoverføring på NRK2 på onsdag.

Legg igjen en kommentar

Vårløsning feier bort museumsmusikalene

Nyheten om at Spring Awakening settes opp på Oslo Nye i januar kan måle seg med at Spotify kom på iPhone. De siste årene har vært en ørkenvanding for musikalelskere i Norge. Det har vært den ene museumsforestillingen etter den andre.

Ja, jeg ser på deg Cats. Og en hel liten flokk med Les Miserables. Samt likt og ulikt som har hjemsøkt teatrene den siste tiden.

Musikalene kan godt være klassikere. Jesus Christ Superstar på Det Norske Teateret høres bra ut og jeg ser frem til å se den senere i høst. Hank von Helvete og en scenografi med assosiasjoner til Oslo plasserer forestillingen i vår egen tid.

Problemet med Cats og Les Miserables er at rettighetshaverne stiller strenge krav til at de skal bruke samme kostymer, regi og scenografi som orginalen. Begge musikalene har noen tiår på baken. Skal de tvinges inn i samme skjema hver gang de settes opp, blir de bare et museum over gamle forestillinger.

Litt nyere musikaler hadde også gjort seg. Man skulle ikke tro det utfra hva som settes opp i Norge, men det kommer hvert år nye interessante oppsetninger. Og blir desperasjonen etter klassikere for stor, så sett i hvert fall opp noe av Stephen Sondheim. Med unntak av Sweeney Todd på Det Norske Teateret, har alt jeg har sett av han i Norge vært amatøroppsetninger.

215px-Spring_awakening

Nå er det vanskelig å garantere for Spring Awakening. Jeg har kun hørt musikken, ikke sett noen scene-versjon.

Historien bygge på et skandaleskuespill skrevet i Tyskland i 1891 om tenåringer i brunst. Det er ganske rett frem om seksuell forvirring og sterke følelser. Til dette har komponistene laget pop-rock med moderne tekster som, med få unntak, ikke tråkker alt for mye i velkjente klisjéer.

Utfra musikken føler jeg at anakronismene gjør at det er mulig å skrelle av et par lag med ironi. Det er en stor utfordring hvordan man skal lage noe som helst i dag, uten å måtte forholde seg til haugevis med pop-kulturelle referanser og knising. Særlig når temaet er sex. Ved å sette handlingen til slutten av 1800-tallet er det mulig å få nok distanse til å ta personene og problemene deres på alvor.

Musikken har blitt tatt frem med jevne mellomrom siden jeg kjøpte platen i USA for et par år siden. Samtidig kjøpte jeg CDen til Grey Gardens, og den har ikke blitt mye spilt. Mye musikal-musikk passer best på scenen. Melodiene er kanskje litt for innsmigrende, men til syvende sist så er antall avspillinger målestokken.

Spring Awakening burde passe perfekt for den første generasjonen High School Musical-fans som har vokst fra Disney og foreldrene deres, men jeg vil også garantert være å finne på en av forestillingene.

Legg igjen en kommentar

Reisbrev fra Thailand

Bloggingen under reisen i Thailand ble litt mer sporadisk enn Kinaturen i fjor, men noen reisebrev ble det underveis. Enda mer ble lagt ut i uken etter at jeg kom hjem.

Her er alle artiklene jeg har skrevet samlet i en praktisk artikkel.

Opplevelser

Et triks til severdigheter, hvordan du kan bli lurt i Bangkok på en tur til Emerald Buddha tempelet og kongens palass
En dag full av wat, på strømpelesten blant Buddha, templer og munker
Bo på thaivis, mitt dagligliv i Chiang Mai
Spark og slag, på Muay Thai-kamper
Et par grader i shopping, Tor Andre går på marked
Tøff-tøff til Bangkok, 12 timer på et tog
Turist på taxitur, bil til kongestaden og Tiger Buddha

Kultur

En advarsel mot Bangkok-tur, anmeldelse av Bangkok 8 av John Burdett
Pling-plong med dans, en tur på tradisjonelt Thai danseteater
En thailandsk heltekonge, på premieren til årets store kinosuksess

Thaimat

Tom yam kum, Tor Andre begynner med å spise sin favorittsuppe og grillet blekksprut
Mataba med dessert, fylte pannekaker og iskjeks med noe søtt
Små reker på handlesenter, Tor Andre oppdager en ny ingrediens i diverse retter
Svin med eksos, sulten gnager og blir stilt på gaten i Bangkok
Tor Andre må hikke, om å ta seg noen chili for mye
Krypende mat, insekter, larver og maisis som snacks
Chiang Mai-spesial med mer, mat typisk for nord Thailand
Kokkekurs, Tor Andre lærer å lage thaimat
Veikro, spising langs veikanten på tur i Det Gyldne Triangelet
Gatemarked, småspising til shoppingen
Mer Tom Yam, et dypdykk i varianter av thaisuppe

Legg igjen en kommentar

Pling-plong med dans

Drosjene utenfor hotellet var ikke helt sikker på hvor danseteateret var, selv etter at jeg viste frem kartet. En skjønte imidlertid tegningen:

«Pling-plong» sa han mens hendene knyttet seg i ‘dancing egyptian’-positur og han skar grimaser. «You like?» Deretter lo han godt.

Klassisk thailandsk teater, Khon, består av fortellinger basert på en nasjonal variant av det hinduistiske diktet Ramayana. Her sloss helter, guder og demoner i dramatiske historier. På scenen danser utøverne i masker og kostymer. Mellom opptrinnene kommer fortellere ut for å deklamere historien og dialogen på stilisert vis.

Som fargerikt turistshow er Det Kongelige Teater en scene med kvalitet i alle ledd. Alle i truppen er ansatt av kulturdepartementet og jobber med det på heltid. Engelske tekster gjør at historien er lett å følge.

To timer kan likevel være stivt uten at interessen er på topp. Jeg fulgte historien og var imponert over presisjonen til danserne. Mer bakgrunnsinformasjon hadde sikkert vært gøy, men det var uansett greit å sette pris på forestillingen. Likevel gjespet jeg nok en del ganger under forestillingen.

Legg igjen en kommentar

Når underteksten overdøver teksten

Bare for å gjenta hvilken Ibsen-nerd jeg er…

Mitt første minne om Hedda Gabler er fra en gang på 70-tallet, etter at jeg hadde spilt Peer Gynt som barneteater, før jeg hadde lest stykket. Et kulturprogram på NRK viste scener fra en ny versjon som ble satt opp. Skuespillerne spilte samtalen mellom Hedda og Thea om skoletiden i ekstremt barnslig toneleie. For å få publikum til å forstå hvor viktig barndomsminnene var, forklarte regissøren. Eller noe sånt.

Allerede da synes jeg nok regigrepet var litt banal. Ved å ta følelsene ut i det ekstreme er det enkelt å manipulere følelsene til publikum, men det gir ikke nødvendigvis en bedre inngang til forståelse. Traumeteater kalte, lett nedsettende, en skuespiller jeg kjenner effekten av hysterisk latter og gråt på scenen.

Riksteaterets Hedda Gabler har sterke innslag av dette. Hårluggescenen mellom Hedda og Thea er riktignok blant de som fungerer best. Ellers blir det mye rar stopp i handlingen, Hedda står transe og resten av ensemblet spiller ut helvetesvisjoner i blinkende lys og kvernende musikk. Subtilt er det i hvert fall ikke.

Etter slutten (veldig elegant link med litt spoiler) skjønner jeg kanskje hvor regissør Yngve Sundvor vil. I pausen tenkte jeg imidlertid at noen av mime-opptrinnene hadde fungert som øvelser i innøvingen av stykket, men ikke i den ferdige forestillingen.

Idéen kunne ha fungert hvis han hadde dempet seg noe. Mye av den samme effekten kom frem ved bruk av skjermer med projisert film i scenografien. Jeg er derfor ikke så mye mot idéen, mer at den ikke fungerte. Rytmen stoppet hele tiden opp – replikk, pause, påfunn – stykket hadde ingen flyt.

Lavleen Kaur i hovedrollen føler seg mest hjemme i regien. Replikkene avleveres naturlig, men kroppsspråket bærer for mye preg av bakgrunnen som dans. Hun flyter ubesværet gjennom scenografien, uten så mye kontakt med de andre. Kaur er talentfull, men jeg kunne godt tenkt meg å se henne i en forestilling hvor hun blir tvunget til å løsrive seg fra dansen. Tidligere i år var hun å finne i Bollywood-Ibsen.

Jørgen Langhelle ser nærmest ut til å mistrives i stykket. I starten av fremføringen jeg var på så han svært stiv ut. De andre skuespillerne innfant seg i større eller mindre grad med regissørens påfunn.

Yngve Sundvor burde ha kuttet ned på antall påfunn, og i større grad konsentrert seg om å få de til å fungere. Skuespillerne flyter i stor grad på egen rutine. Jeg er skuffet, både fordi dette var den forestillingen under Ibsen-festivalen jeg syntes så mest interessant ut og fordi ensemblet helt tydelig har evnene til å virkeliggjøre en ambisiøs tolkning av stykket.

Hedda Gabler på Riksteateret er dårlig, men på en interessant måte. Jeg kan vanskelig anbefale stykket til en tilfeldig teatergjenger, men feilgrepene er såpass talentfulle at de er verdt å få med seg.

Appendix:
Jeg liker en teaterforestilling med tilleggsmateriale. Ganske overraskende oppdaget jeg at
Ivo de Figueiredo ble intervjuet i et bokbad etterpå.
Overskriften er inspirert av Giles i TV-serien
Buffy: I believe the subtext here is rapidly becoming the text.

Legg igjen en kommentar

Ibsen og jeg

For femten år siden hadde jeg det store Ibsen-rushet. Da ble et par biografier og flere monografier fortært. Likevel gjorde forfatteren Ivo de Figueiredo meg nysgjerrig på Henrik Ibsen Mennesket. Han skrev en av de beste leseropplevelsene jeg har hatt de siste årene, Fri mann.

Alle i Skien har et forhold til bysbarnet Ibsen, enten det er at nå får det bli slutt på maset eller en vedvarende interesse for fyren. Logoer og profilering tyter ut overalt, så jeg forstår de som blir mett. Tenk deg et år som 2006 hver eneste år. Selv ser jeg det fornuftige i at en profilering av Skien som Ibsen-by krever konstant mas for å lykkes.

I 1978 var det 150-års jubileum for forfatterens fødsel (årets feiring gjelder dødsdag, bare sånn for å øke antall markeringer for kjente personer). På skolen satte en skuespiller fra Telemark Teater (som heter Teater Ibsen i dag) opp utdrag fra Peer Gynt med elevene. Broren min spilte scenen med den Grønnkledte og jeg var hovedperson i Dovregubbens hall.

Dermed var jeg vaksinert for Ibsen-hat. Alle senere tvangslesing på skolen gled ned uten den minste avsmak.

For femten år siden holdt jeg mye på med rollespill, også laiving. Gjengen i Grenland brukte tid på temaer utenfor den opptråkkede fantasy- og vampyr-løypen. Lokalhistorie, Andeby og Twin Peaks var noen av suksessene. Hva var vel mer naturlig enn et Ibsen-rollespill? Dessverre var dette et prosjekt som ikke ble realisert, men det førte til at jeg nærleste mye av og om forfatteren.

Eneste irriterende hullet jeg fremdeles har er ‘Keiser og galilæer’, et av Harold Blooms favorittskuespill. Min yndlingskarakter er Hedda Gabler. Både dette og andre skuespill er det gøy å se i nye utgaver på teaterscene. De siste årene har Ibsen blitt satt opp i både bra og dårlige varianter.

Biografien til Ivo de Figueiredo utmerker seg ved å ta den første delen av forfatterens liv, frem til Peer Gynt, grundig for seg og sette det inn i en historisk sammenheng. Jeg tror det er årsaken til de stadige nålestikkene mot reduksjonistiske psykologiske tolkninger. Historie er faget hans, dermed er Figueiredo godt forberedt til å avsløre tidligere biografers klisjé-aktig fremstillinger av den store mannen.

Noen ganger kommenterer biografen tidligere teorier i så stor grad at det ødelegger flyten i fortellingen. Det gjør boken ofte mer egnet for de som allerede kjenner Ibsen. Jeg skulle ønske han hadde stolt mer på egne teorier og eventuelt brukt noteapparatet (som forøvrig virker godt og grundig) til uttalt opposisjon.

Biografien er god nok til at jeg gleder meg til del 2 i 2007. Mulig det er lenge siden jeg leste andre biografier, men jeg følte – i motsetning til en del anmeldere – at jeg fikk mye ny informasjon.

Med unntak av de delene som kommenterer tidligere forskning glir språket og fortellingen fint. Ved å beskrive samfunnet på Ibsens tid, hva han gjorde og sa kommer jeg tettere inn på personen enn teoretiseringer om hva han følte eller hvilke traumer han hadde.

Ivo de Figueiredo viser både i denne og forrige bok at han har et bevisst forhold til hvordan man skal beskrive et menneskes liv. Han tråkker aldri i en klisjé uten først å tenke seg godt om.

Boken anbefales til Ibsen-interesserte, men for de som bare vil ha en god bok og biografi ville jeg lest Fri Mann av samme forfatter først.

Legg igjen en kommentar

Spise, gå på do og se TV

Noen ganger når folk diskuterer såpeopera og reality med stor innlevelse, prøver jeg å slenge inn følgende kommentar: «Jeg skulle ønske jeg hadde tid til å se mer på den typen programmer, men dessverre bruker jeg for mye tid på å lese bøker, gå på teater og kunstustillinger.»

Ironien er så dyp her at jeg ikke helt vet hvor den stopper. For faktisk ser jeg på populærkultur som viktig og det hadde vært gøy å sett mer Dr Phil og Idol. I konkurranse med andre ting taper likevel denne underholdningen. På den annen side ser jeg jo mye annet skrap på film og TV.

Kommentaren er også ment som en provokasjon for å snu samtalen. Minst en gang ble en person ordentlig fornærmet og tolket det mer som en kritikk enn det strengt tatt var ment.

Jerry Springer er et utslag av det mange kaller søppel-TV. Akkurat dette programmet har vi ikke sett så mye av Norge. Ricki Lake og Dr Phil på TV3 er vel det som ligner mest. En haug med deltakere blir spurt ut av programlederen om sidesprang og seksuelle lyster, mens publikum hjemme og i studio gir klare uttrykk for sympatier og anti-patier.

En komiker kjørte i 2001 et improvisert show med seg selv og et piano kalt ‘Hvordan lage en opera basert på Jerry Springer’. Eksperimentet var så vellykket at en full musikal vokste ut av prosjektet. Først ble det vist på festivaler, så plukket Nasjonalteateret stykke opp og til slutt gikk det to år på en kommersiell scene i West End.

Jerry Springer – The Opera har bevist at kristne lar seg provosere like lett som muslimer. Til sammen 60.000 protester rant inn til BBC når forestillingen ble vist på TV. Flere teatre tok boikott-trusler så seriøst at de avlyste forestillinger under den landsomfattende turnéen.

Forestillingen kan best beskrives om en to-timers episode av South Park med vegg-til-vegg musikk. Musikalen er fantastisk morsom med variert musikk som lett faller i øret. En melodi blir aldri tværet ut og poengene farer rundt som et lass med sprettballer.

Første akt er en gjenskapning av et typisk program, mens andre akt foregår i helvete etter at Jerry Springer blir skutt. Talk showet med Satan, Jesus, Maria, Gud, samt Adam og Eva var utslagsgivende for klagene fra de kristne.

Nå kunne man tro at søppel-TV ensidig blir driti ut og at deltakerne fremstilles som rene idioter. I dokumentarene på DVDen sier komponisten at en lengre fascinasjon for Jerry Springer var utgangspunktet for arbeidet.

Deltakerne blir fremstilt med en form for respekt. De synger fordi de ligner på opera-arketyper. Med avslutningen i helvete knyttes det hele til kristen mytologi. Ta det med ro hvis det høres for seriøst ut. Poenget er bare at skaperne sjelden velger enkle løsninger for å få en billig latter fra publikum.

Musikalen anbefales på det varmeste. Den er tilgjengelig på DVD. Overskriften er refrenget på en av sangene i helvete.

Filmen Confessions of a dangerous mind viser oss hvordan vi endte opp med søppel-TV. Hovedpersonen Chuck Barris påstås å være stamfaren til dagens genre gjennom show som The Dating Game (forklaring er vel unødvendig) og The Gong Show. Det sistnevnte er et talentshow hvor man velger ut de verst mulige deltakerne til et talentshow for å gjøre narr av dem. Eller Big Brother som man kaller det 30 år senere.

Charlie Kaufman, en av de mest spennende manusforfatterne i Hollywood, adapterte en selvbiografi hvor Barris påsto at han hadde jobbet som agent for CIA og drepte 30 personer. Påstanden er vel temmelig tvilsom, men filmen leker seg med muligheten. Billedspråket er viltert og fanger tidsånden fra 30-tallet opp til 80-tallet, perioden filmen spenner over. Confessions er en av de morsomste biografi-filmer jeg har sett.

George Clooney debuterte som regissør med denne filmen. Temaet er det samme som i fjorårets Good night og good luck, men tonen er helt motsatt. På den ene siden er debuten stille og sort(hvitt, på den andre siden er Confessions fargerik og til tider manisk. Regissøren klarer ikke helt å temme Kaufmans manus, men sjarmen gjør at skuta flyter.

I motsetning til ‘Jerry Springer – The Opera’ er tonen moralistisk. Clooney er opptatt av kvaliteten på TV. ‘Filmen gjør narr all verdens Jerry Springere’, sier han på kommentarsporet. Filmskaperne forholder seg til CIA-mordene som om de ikke tar stilling til fortellingen i selvbiografien, men virker de som et symbol på Chuck Barrys dårlige samvittighet for å ha skapt søppel-TV. I moralismen ligger filmens store svakhet for meg.

Mange libertinske filmene har en tendens til å være i overkant moralske. Ta Farlige forbindelser. Slutten er så tung på labben at jeg knapt klarer å glede meg over forførelsene i begynnelsen.

Derfor er det en fornøyelse å se Russell T. Davies CasanovaNRK. Her er den store forføreren full av livskraft i skikkelse av David Tennant. Peter O’Toole som en gammel Casanova er heller ikke verst. Serien har det gøy med forførelsen. Alvoret ligger under uten å bli moralistisk.

Russel Davies har vist hva han kan før. Å lage barne-TV med en bifil, nymfoman mann er et kunststykke (jeg snakker om kaptein Jack på Dr Who). Mannen står også bak den engelske utgaven av homseserien Queer as Folk.

Casanova anbefales på det varmeste. Og så krysser jeg fingrene for at NRK får en av de mest populære TV-serien i England opp på sendeplanen igjen, Dr Who. David Tennant overtok hovedrollen i år blant annet basert på innsatsen i Casanova.

Legg igjen en kommentar

Older Posts »
%d bloggere like this: