Archive for Teater og opera

Musikal om et mord i Atlanta

Skal man dømme etter musikalene som settes opp på teater i Norge, er det en døende genre. Stort sett er det de samme ti musikalene som settes opp på nytt. Jeg har ingenting mot klassikerne, men det er faktisk skrevet noe etter 80-tallet.

Derfor er det gledelig når norske produsenter setter opp noe som ikke er satt opp i Norge før.

Parade har mange av de elementene jeg ser etter i en musikal: En dramatisk historie som dreier seg om mer enn hvem som finner sammen på slutten og musikk med større fokus på å underbygge handlingen enn å fungere som pop-musikk.

parade

Foto: Iselin Jansen

Parade bygger på virkelige hendelser i de amerikanske Sør-statene på begynnelsen av forrige århundre. En 13 år gammel jente blir funnet død i Atlanta. Lokalsamfunnet er i opprør og i etterforskningen blir jøden Leo Frank en beleilig syndebukk. Han er fra nord-statene, akademisk anlagt og kan virke arrogant.

Første akt bruker effektivt dramatisk ironi, allerede i første sang. Koret og solister synger om borgerkrigen og patriotisme på en måte som forklarer mentaliteten i byen, men som publikum vil reagere på. I flere sanger under rettsaken krasjer våre og karakterenes holdninger mot hverandre, både i musikk og replikker.

I andre akt venter Leo Frank på dødsdommen, mens konen jobber hardt for å få saken gjenopptatt. Forholdet dem i mellom blir beskrevet som litt kjølig før mordet, men blir dypere og mer inderlig i fengselet. Det eneste stedet jeg kunne tenke meg mer innsmigrende musikk, var i den store duetten dem mellom dem på slutten. Sangen trykker på de riktig knappene, men strekker ikke helt til.

paradeblues

Foto: Iselin Jansen

Alle de medvirkende leverte imponerende. Det er oppløftende å se så mange som kan musikal-håndverket godt, langt bedre enn de kjente skuespillerne som ofte ender opp med hovedrollene på de store teatrene. Alt fungerer så bra at jeg blir kresen og lurer på om det ikke finnes et gir til for de sentrale aktørene. Fremførelsene jeg likte best var de minst skolerte musikal-stemmene, som fikk prøve seg på de mer blues- og folk-inspirerte melodiene.

Regien var også solid i et stykke med høy vanskelighetsgrad. Sceneskiftene kommer i rask rekkefølge. Med unntak av litt teknisk snubling flyter likevel fortellingen godt. Området rundt publikum blir utnyttet bra, men jeg skulle ønske at dybden i scenerommet i Kanonhallen hadde blitt brukt enda mer. Jeg vet ikke om det har noe med utganger eller en opprinnelig regi, men i unntak av korscenene på begynnelsen og slutten blir bakre del av rommet lite brukt.

Første akt satt som et skudd for meg. Andre akt med gjenopptakelse og kjærlighetshistorie fløt på energien fra før pause. Jeg følte i større grad at historien var velkjent, til tross for at den trekker stolen unna oss på slutten.

De to siste forestillingene går på Kanonhallen 14. og 16. mai. Jeg anbefaler denne oppsetningen av Parade. Musikken til den originale Broadway-oppsetningen er tilgjengelig på Spotify.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

5 anbefalinger fra en operafersking

Det må være lov å si at jeg har blitt hektet på opera de siste par årene. Siden Bjørvika åpnet har jeg kjøpt et abonnement med 6 forestillinger og fylt opp med et par oppsetninger på Scene 2 hvert år. I tillegg har overføringene på kino fra Met i New York gjort det mulig å bygge kunnskap om det grunnleggende repertoaret. Enkel tilgang til gode utøvere og oppsetninger gjør det mer attraktivt å se opera.

Noe av grunnlaget var nok lagt med interessen for musikal og teater. Lite er så fint som når musikk, historie, regi og utøvere smelter sammen til en større helhet der og da, akkurat når du sitter og ser på i salen.

Dessuten er det fint å bli satt ut av et nytt sett med konvensjoner. Ser jeg en film eller et teaterstykke er det lett å sortere alt i kjente kategorier. Flere ganger på opera har jeg blitt satt ut av det som skjer på scenen.

Lulu i fjor er det mest ekstreme eksempelet på dette. Atonal musikk av Alban Berg og en overdådig regi av Stefan Herheim var kraftig kost. Veldig bra, men etter andre pause var det nok og jeg gikk. Til tross for at jeg likte det jeg så. Den typen ambivalente følelser er gull verdt. Nesten som første gang jeg så en Bollywood-film.

Så hva har vært høydepunktene det siste året?

La Boheme

Oppdaterte forestillinger og meta-lag er jeg helt nøytral til. Ofte er ikke regissøren så smart som han tror. Men museumsteater med støvete kostymer er heller ingenting å hige etter. Å gjøre La Boheme til en forestilling om kreft hvor den gamle scenografien er en fantasi høres likevel i overkant ambisiøst ut.

Desto mer imponerende er det at regien til Stefan Herheim i stor grad lykkes. Anslaget hvor Rødehavet blir blod var litt famlende. Og et kreftsykt barn går greit, men et kor av dem blir for mye av det gode. Ellers sitter alt som et skudd.

Jeg gleder meg til å se denne oppsetningen flere ganger. Muligheten vil nok by seg, både på scenen i Oslo og kino-overføringer. Kombinasjonen sviske-arier i bøtter og spann med fantastisk regi er en sikker vinner.

La Traviata

På ungdomsskolen hadde jeg en diskusjon med musikklæreren om Den flyvende hollender. Jeg var fascinert av historien, mens han mente musikken var det eneste viktige. Nå skjønner jeg at det er kombinasjonen som er vinneren. Ærlig talt så er det mye dårlig her, enten det er opphopningen av påfunn til Stein Winge i Othello (noe av det dårligste jeg har sett i Bjørvika) eller formålsløs vandring på scenen i ellers gode forestilinger.

Forrige helg så jeg den beste operaregi jeg noen gang har sett i La Traviata overført fra Met. Dette er noe av opera-historiens mest kjente musikken, men i en stram regi og ned-strippet scenografi. Mest imponerende var det at alle utøverne var tydelig instruert i bevegelser og fremførelse, ned til minste detalj. Første akt var de kjappeste halvannen timene på kino på lenge.

Hvem som synger spiller en stor rolle. Alle snakker om det ekstra du får gjennom å overvære noe på scenen, men jeg foretrekker ofte kino-forestillingene fra Met fordi kvaliteten på musikken er flere hakk over Bjørvika.

Da er det slett ikke så dumt å se etter Natalie Dessay på rollelisten. Hun har imponert meg i flere oppsetninger. Hun var tydelig misfornøyd med å ikke ha nådd de høye tonene i første akt, men en god utøver er langt mer enn teknisk perfeksjon.

Siste ekstraforestilling av La Traviata i denne sesongen går i dag, men se etter denne for en sommerreprise eller overføring i en senere sesong.

Don Carlos

I første sesong på Bjørvika ble Don Carlos satt opp og jeg så samme forestilling i opptak fra Met i fjor sommer. På denne listen er vel dette nærmest museumsopera, men med gode utøver og sikker regi går det helt greit.

Som helhet vil jeg kanskje si at dette er min beste operaopplevelse. Det er litt som Tudors i Spania til god operamusikk.

Ringen

Jeg skal ikke lyve. Det har vært øyeblikk under Ring-syklusen til Wagner jeg har duppet. Det er sånne forestillinger du glir inn og ut av. Hver av de fire forestillingene varer i nærheten av en arbeidsdag. Som kunstopplevelse er det mer tindebestigning enn en tur i parken.

Likevel vil jeg påstå at det er vel verdt jobben. Som fantasy-fan er dette kjernepensum. Det er lett å se hvor mye inspirasjon Tolkien fikk av de klassiske sagnene og gjenfortellingen av dem. Særlig Siegfried, del tre, er svært engasjerende med dragedreping og nostalgi over de norrøne gudenes marsj mot undergangen. Musikken er tung, men melodiøs.

Met har over det siste året satt opp alle forestillingene i helt ny regi. Med giganter, guder, flyvende hester og monstre i hopetall hadde det vært en utfordring på et høyt spesialeffekt-busjett på film. Et stort maskineri med stålbjelker og smarte løsninger har vært omdiskutert. Med unntaket av den overføringen jeg var på hvor hele scenografien låste seg, synes jeg det fungerte veldig bra.

Hele syklusen pluss en dokumentar går i reprise i mai på kino, så det burde være enkelt å få den med seg.

Donizetti

Repertoaret for opera er begrenset og de fleste komponistene kjenner jeg fra før. Donizetti var imidlertid ny for meg, og hvilket funn! God musikk som lett fester seg og engasjerende historier.

Don Pasquale blir satt opp i Bjørvika til høsten og jeg gleder meg til å se den for andre gang. Fra Met var jeg veldig imponert over tidligere nevnte Natalie Dessay i Lucia de Lammermoor, særlig ’vær så god bli gærn’-arien på slutten.

Jeg vil prøve å få med meg de Donizetti-operaene jeg kan fremover.

Flere tips fra en nybegynner

Mange timer er en stor investering, så finnes det noe opera som ikke tar hele dagen? Barokkmusikken i Dido og Aenas, særlig sluttarien When I am laid in earth, forteller en historie på rundt timen og er en absolutt favoritt.

Det kan være lurt å investere tid i å høre på musikken og lese librettoen på forhånd. Da er det lettere å følge med. Og det gjør ikke noe om du sovner et par minutter underveis.

Generelt vil jeg anbefale å begynne med overføringene fra Met. I tillegg til kvaliteten på forestillingene, hjelper det med teksting på skjermen og intervjuer med deltagerne i pausene.

Comments (2)

Overrasket over opera

Med film, bøker og teater sorterer jeg lett inntrykkene inn i velprøvde skjemaer og begreper. Etter at operaen åpnet i Bjørvika har jeg brynt meg på opera. Og der har jeg ikke like ferdigtygde forestillinger om hva jeg kan vente meg. Det er fint å bli overrasket over mine egne reaksjoner.

For en måneds tid siden på Lulu gikk jeg for eksempel i andre pause. Da var det nok. Likevel var jeg godt fornøyd og syntes forestillingen ga valuta for pengene.

Musikken er moderne, så det var ikke akkurat så mange melodier å nynne på. Den hadde mer til felles med filmmusikk og bygde systematisk opp mot dramatiske øyeblikk.

Regien var svært presis. Alle på scenen deltok og var aktive. Regissør Stefan Herheim og alle sangerne bidro til et aktivt scenebilde der ingen sto rundt og hang. Det er langt fra tilfelle i alle operaforestillinger. Det blir ofte mye hvileløs vandring og posering uten mål og mening.

I starten følte jeg kanskje at påfunnene ble vel overdådige. Tatt i betraktning at historien er temmelig absurd, kunne det kanskje fungert med noe litt enklere opptrinn på scenen. På den annen side var favorittscenen min en duett hvor hele scenen roterte 360 grader som ble avsluttet med et spektakulært selvmord. Det er ikke akkurat et spartansk sceneshow.

Selv om alt var veldig bra, var jeg ganske enkelt forsynt etter to akter. Det er begrenset hvor mye bløtkake jeg klarer å spise på en gang. Etter å ha konsultert Wikipedia om hva jeg kunne forvente den siste timen gikk jeg fornøyd hjem.

Rigoletto på søndag var langt lettere fordøyelig. Musikken faller lett i øret og sangerne turnerte godt. Hovedpersonen er fascinerende som karakter, en fyr du både forakter og sympatiserer med. I tredje akt dukker tenorsvisken over alle opp, La donna E Mobile. Regi og scenografi luktet riktignok støv og møllkuler, men en grei Rigoletto holder fint for meg. Jeg jobber meg fremdeles gjennom mine første versjoner av de fleste forestillingene i det klassiske operareportoaret.

 

Legg igjen en kommentar

Opera i Neil Gaiman-stil

Etter at den nye operaen åpnet for et år siden, har jeg kjøpt abonnement og vært jevnlig på forestillinger. Musikaler er fremdeles favoritten, men siden jeg liker best musikkspillene med mye musikk og lite tale, duger opera bra. Og Bjørvika gir en utrolig fin ramme for en kveld ute.

Rusalka

Rusalka er en forestilling som må bevise, fordi operasjef Paul Curran tar regien og sceneteknologien endelig blir tatt i bruk for fullt. Og i stor grad leverer man varene i Bjørvika.

Nå er jeg ikke noen opera-veteran, men jeg er glad for at operaen satser på noe utenfor de 10 mest spilte i sesongåpningen. I fjor tæret det på min og andres tillit at mange at de spennende forestillingene ble avlyst på grunn av et avansert scenemaskineri som sviktet.

Det skulle ikke mange gjennomlyttinger til i Spotify før musikken til Rusalka falt lett i øret. Med et par gode arier og jevnt god, dramatisk musikk fungerte den bra som en del av en historie. Gode utøvere hever musikken ytterligere. Men ingenting fra forestillingen ender i noen spilleliste hos meg.

Librettoen er jeg noe mer i tvil om. Det er greit at Rusalka er et eventyr med drømmelogikk, men motivasjoner og beveggrunner henger ofte i løse luften.

Historien er en voksenutgave av Den lille havfruen. En vann-ånd blir forelsket i en menneskeprins. Møtet med den virkelig verden blir rått og brutalt. Prinsen svikter. Konsekvensen av handelen hun gjorde med havheksa for å bli menneske er at hun for alltid må leve som en ond ånd.

Ut av dette skaper regissør Paul Curran og scenografien flere magiske øyeblikk. Forestillingen begynner i et hus i den virkelig verden. Gjennom overturen følger vi en jente gjennom speilet inn i en verden under vannet. Særlig første og andre akt har flere visuelle øyblikk av denne typen. Merkelig hvordan effekter kan virke mer magiske på scenen enn med all verdens datagrafikk. Det hjelper både at det skjer rett foran øynene på meg og at alt er store, fysiske gjenstander som flytter seg gjennom rommet.

Historien og regien gir meg assosiasjoner til Neil Gaiman og Sandman. Sånn går det når en nerd anmelder opera!

Andre akt blir høydepunktet for meg. Her virker regien mest idé-rik og følelsene tonesatt mest presist. Tredjeakt går litt på tomgang: Langt mer stillestående og mindre visuell, uten at musikken klarer å kompensere for det.

Rusalka var en god start på en sesong som virker spenndene. Stort pluss til operaen for at de også bringer forestillingen ut til flere gjennom en direkteoverføring på NRK2 på onsdag.

Legg igjen en kommentar

Vårløsning feier bort museumsmusikalene

Nyheten om at Spring Awakening settes opp på Oslo Nye i januar kan måle seg med at Spotify kom på iPhone. De siste årene har vært en ørkenvanding for musikalelskere i Norge. Det har vært den ene museumsforestillingen etter den andre.

Ja, jeg ser på deg Cats. Og en hel liten flokk med Les Miserables. Samt likt og ulikt som har hjemsøkt teatrene den siste tiden.

Musikalene kan godt være klassikere. Jesus Christ Superstar på Det Norske Teateret høres bra ut og jeg ser frem til å se den senere i høst. Hank von Helvete og en scenografi med assosiasjoner til Oslo plasserer forestillingen i vår egen tid.

Problemet med Cats og Les Miserables er at rettighetshaverne stiller strenge krav til at de skal bruke samme kostymer, regi og scenografi som orginalen. Begge musikalene har noen tiår på baken. Skal de tvinges inn i samme skjema hver gang de settes opp, blir de bare et museum over gamle forestillinger.

Litt nyere musikaler hadde også gjort seg. Man skulle ikke tro det utfra hva som settes opp i Norge, men det kommer hvert år nye interessante oppsetninger. Og blir desperasjonen etter klassikere for stor, så sett i hvert fall opp noe av Stephen Sondheim. Med unntak av Sweeney Todd på Det Norske Teateret, har alt jeg har sett av han i Norge vært amatøroppsetninger.

215px-Spring_awakening

Nå er det vanskelig å garantere for Spring Awakening. Jeg har kun hørt musikken, ikke sett noen scene-versjon.

Historien bygge på et skandaleskuespill skrevet i Tyskland i 1891 om tenåringer i brunst. Det er ganske rett frem om seksuell forvirring og sterke følelser. Til dette har komponistene laget pop-rock med moderne tekster som, med få unntak, ikke tråkker alt for mye i velkjente klisjéer.

Utfra musikken føler jeg at anakronismene gjør at det er mulig å skrelle av et par lag med ironi. Det er en stor utfordring hvordan man skal lage noe som helst i dag, uten å måtte forholde seg til haugevis med pop-kulturelle referanser og knising. Særlig når temaet er sex. Ved å sette handlingen til slutten av 1800-tallet er det mulig å få nok distanse til å ta personene og problemene deres på alvor.

Musikken har blitt tatt frem med jevne mellomrom siden jeg kjøpte platen i USA for et par år siden. Samtidig kjøpte jeg CDen til Grey Gardens, og den har ikke blitt mye spilt. Mye musikal-musikk passer best på scenen. Melodiene er kanskje litt for innsmigrende, men til syvende sist så er antall avspillinger målestokken.

Spring Awakening burde passe perfekt for den første generasjonen High School Musical-fans som har vokst fra Disney og foreldrene deres, men jeg vil også garantert være å finne på en av forestillingene.

Legg igjen en kommentar

Reisbrev fra Thailand

Bloggingen under reisen i Thailand ble litt mer sporadisk enn Kinaturen i fjor, men noen reisebrev ble det underveis. Enda mer ble lagt ut i uken etter at jeg kom hjem.

Her er alle artiklene jeg har skrevet samlet i en praktisk artikkel.

Opplevelser

Et triks til severdigheter, hvordan du kan bli lurt i Bangkok på en tur til Emerald Buddha tempelet og kongens palass
En dag full av wat, på strømpelesten blant Buddha, templer og munker
Bo på thaivis, mitt dagligliv i Chiang Mai
Spark og slag, på Muay Thai-kamper
Et par grader i shopping, Tor Andre går på marked
Tøff-tøff til Bangkok, 12 timer på et tog
Turist på taxitur, bil til kongestaden og Tiger Buddha

Kultur

En advarsel mot Bangkok-tur, anmeldelse av Bangkok 8 av John Burdett
Pling-plong med dans, en tur på tradisjonelt Thai danseteater
En thailandsk heltekonge, på premieren til årets store kinosuksess

Thaimat

Tom yam kum, Tor Andre begynner med å spise sin favorittsuppe og grillet blekksprut
Mataba med dessert, fylte pannekaker og iskjeks med noe søtt
Små reker på handlesenter, Tor Andre oppdager en ny ingrediens i diverse retter
Svin med eksos, sulten gnager og blir stilt på gaten i Bangkok
Tor Andre må hikke, om å ta seg noen chili for mye
Krypende mat, insekter, larver og maisis som snacks
Chiang Mai-spesial med mer, mat typisk for nord Thailand
Kokkekurs, Tor Andre lærer å lage thaimat
Veikro, spising langs veikanten på tur i Det Gyldne Triangelet
Gatemarked, småspising til shoppingen
Mer Tom Yam, et dypdykk i varianter av thaisuppe

Legg igjen en kommentar

Pling-plong med dans

Drosjene utenfor hotellet var ikke helt sikker på hvor danseteateret var, selv etter at jeg viste frem kartet. En skjønte imidlertid tegningen:

«Pling-plong» sa han mens hendene knyttet seg i ‘dancing egyptian’-positur og han skar grimaser. «You like?» Deretter lo han godt.

Klassisk thailandsk teater, Khon, består av fortellinger basert på en nasjonal variant av det hinduistiske diktet Ramayana. Her sloss helter, guder og demoner i dramatiske historier. På scenen danser utøverne i masker og kostymer. Mellom opptrinnene kommer fortellere ut for å deklamere historien og dialogen på stilisert vis.

Som fargerikt turistshow er Det Kongelige Teater en scene med kvalitet i alle ledd. Alle i truppen er ansatt av kulturdepartementet og jobber med det på heltid. Engelske tekster gjør at historien er lett å følge.

To timer kan likevel være stivt uten at interessen er på topp. Jeg fulgte historien og var imponert over presisjonen til danserne. Mer bakgrunnsinformasjon hadde sikkert vært gøy, men det var uansett greit å sette pris på forestillingen. Likevel gjespet jeg nok en del ganger under forestillingen.

Legg igjen en kommentar

Older Posts »
%d bloggere like this: