Archive for Teater og opera

Når underteksten overdøver teksten

Bare for å gjenta hvilken Ibsen-nerd jeg er…

Mitt første minne om Hedda Gabler er fra en gang på 70-tallet, etter at jeg hadde spilt Peer Gynt som barneteater, før jeg hadde lest stykket. Et kulturprogram på NRK viste scener fra en ny versjon som ble satt opp. Skuespillerne spilte samtalen mellom Hedda og Thea om skoletiden i ekstremt barnslig toneleie. For å få publikum til å forstå hvor viktig barndomsminnene var, forklarte regissøren. Eller noe sånt.

Allerede da synes jeg nok regigrepet var litt banal. Ved å ta følelsene ut i det ekstreme er det enkelt å manipulere følelsene til publikum, men det gir ikke nødvendigvis en bedre inngang til forståelse. Traumeteater kalte, lett nedsettende, en skuespiller jeg kjenner effekten av hysterisk latter og gråt på scenen.

Riksteaterets Hedda Gabler har sterke innslag av dette. Hårluggescenen mellom Hedda og Thea er riktignok blant de som fungerer best. Ellers blir det mye rar stopp i handlingen, Hedda står transe og resten av ensemblet spiller ut helvetesvisjoner i blinkende lys og kvernende musikk. Subtilt er det i hvert fall ikke.

Etter slutten (veldig elegant link med litt spoiler) skjønner jeg kanskje hvor regissør Yngve Sundvor vil. I pausen tenkte jeg imidlertid at noen av mime-opptrinnene hadde fungert som øvelser i innøvingen av stykket, men ikke i den ferdige forestillingen.

Idéen kunne ha fungert hvis han hadde dempet seg noe. Mye av den samme effekten kom frem ved bruk av skjermer med projisert film i scenografien. Jeg er derfor ikke så mye mot idéen, mer at den ikke fungerte. Rytmen stoppet hele tiden opp – replikk, pause, påfunn – stykket hadde ingen flyt.

Lavleen Kaur i hovedrollen føler seg mest hjemme i regien. Replikkene avleveres naturlig, men kroppsspråket bærer for mye preg av bakgrunnen som dans. Hun flyter ubesværet gjennom scenografien, uten så mye kontakt med de andre. Kaur er talentfull, men jeg kunne godt tenkt meg å se henne i en forestilling hvor hun blir tvunget til å løsrive seg fra dansen. Tidligere i år var hun å finne i Bollywood-Ibsen.

Jørgen Langhelle ser nærmest ut til å mistrives i stykket. I starten av fremføringen jeg var på så han svært stiv ut. De andre skuespillerne innfant seg i større eller mindre grad med regissørens påfunn.

Yngve Sundvor burde ha kuttet ned på antall påfunn, og i større grad konsentrert seg om å få de til å fungere. Skuespillerne flyter i stor grad på egen rutine. Jeg er skuffet, både fordi dette var den forestillingen under Ibsen-festivalen jeg syntes så mest interessant ut og fordi ensemblet helt tydelig har evnene til å virkeliggjøre en ambisiøs tolkning av stykket.

Hedda Gabler på Riksteateret er dårlig, men på en interessant måte. Jeg kan vanskelig anbefale stykket til en tilfeldig teatergjenger, men feilgrepene er såpass talentfulle at de er verdt å få med seg.

Appendix:
Jeg liker en teaterforestilling med tilleggsmateriale. Ganske overraskende oppdaget jeg at
Ivo de Figueiredo ble intervjuet i et bokbad etterpå.
Overskriften er inspirert av Giles i TV-serien
Buffy: I believe the subtext here is rapidly becoming the text.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Ibsen og jeg

For femten år siden hadde jeg det store Ibsen-rushet. Da ble et par biografier og flere monografier fortært. Likevel gjorde forfatteren Ivo de Figueiredo meg nysgjerrig på Henrik Ibsen Mennesket. Han skrev en av de beste leseropplevelsene jeg har hatt de siste årene, Fri mann.

Alle i Skien har et forhold til bysbarnet Ibsen, enten det er at nå får det bli slutt på maset eller en vedvarende interesse for fyren. Logoer og profilering tyter ut overalt, så jeg forstår de som blir mett. Tenk deg et år som 2006 hver eneste år. Selv ser jeg det fornuftige i at en profilering av Skien som Ibsen-by krever konstant mas for å lykkes.

I 1978 var det 150-års jubileum for forfatterens fødsel (årets feiring gjelder dødsdag, bare sånn for å øke antall markeringer for kjente personer). På skolen satte en skuespiller fra Telemark Teater (som heter Teater Ibsen i dag) opp utdrag fra Peer Gynt med elevene. Broren min spilte scenen med den Grønnkledte og jeg var hovedperson i Dovregubbens hall.

Dermed var jeg vaksinert for Ibsen-hat. Alle senere tvangslesing på skolen gled ned uten den minste avsmak.

For femten år siden holdt jeg mye på med rollespill, også laiving. Gjengen i Grenland brukte tid på temaer utenfor den opptråkkede fantasy- og vampyr-løypen. Lokalhistorie, Andeby og Twin Peaks var noen av suksessene. Hva var vel mer naturlig enn et Ibsen-rollespill? Dessverre var dette et prosjekt som ikke ble realisert, men det førte til at jeg nærleste mye av og om forfatteren.

Eneste irriterende hullet jeg fremdeles har er ‘Keiser og galilæer’, et av Harold Blooms favorittskuespill. Min yndlingskarakter er Hedda Gabler. Både dette og andre skuespill er det gøy å se i nye utgaver på teaterscene. De siste årene har Ibsen blitt satt opp i både bra og dårlige varianter.

Biografien til Ivo de Figueiredo utmerker seg ved å ta den første delen av forfatterens liv, frem til Peer Gynt, grundig for seg og sette det inn i en historisk sammenheng. Jeg tror det er årsaken til de stadige nålestikkene mot reduksjonistiske psykologiske tolkninger. Historie er faget hans, dermed er Figueiredo godt forberedt til å avsløre tidligere biografers klisjé-aktig fremstillinger av den store mannen.

Noen ganger kommenterer biografen tidligere teorier i så stor grad at det ødelegger flyten i fortellingen. Det gjør boken ofte mer egnet for de som allerede kjenner Ibsen. Jeg skulle ønske han hadde stolt mer på egne teorier og eventuelt brukt noteapparatet (som forøvrig virker godt og grundig) til uttalt opposisjon.

Biografien er god nok til at jeg gleder meg til del 2 i 2007. Mulig det er lenge siden jeg leste andre biografier, men jeg følte – i motsetning til en del anmeldere – at jeg fikk mye ny informasjon.

Med unntak av de delene som kommenterer tidligere forskning glir språket og fortellingen fint. Ved å beskrive samfunnet på Ibsens tid, hva han gjorde og sa kommer jeg tettere inn på personen enn teoretiseringer om hva han følte eller hvilke traumer han hadde.

Ivo de Figueiredo viser både i denne og forrige bok at han har et bevisst forhold til hvordan man skal beskrive et menneskes liv. Han tråkker aldri i en klisjé uten først å tenke seg godt om.

Boken anbefales til Ibsen-interesserte, men for de som bare vil ha en god bok og biografi ville jeg lest Fri Mann av samme forfatter først.

Legg igjen en kommentar

Spise, gå på do og se TV

Noen ganger når folk diskuterer såpeopera og reality med stor innlevelse, prøver jeg å slenge inn følgende kommentar: «Jeg skulle ønske jeg hadde tid til å se mer på den typen programmer, men dessverre bruker jeg for mye tid på å lese bøker, gå på teater og kunstustillinger.»

Ironien er så dyp her at jeg ikke helt vet hvor den stopper. For faktisk ser jeg på populærkultur som viktig og det hadde vært gøy å sett mer Dr Phil og Idol. I konkurranse med andre ting taper likevel denne underholdningen. På den annen side ser jeg jo mye annet skrap på film og TV.

Kommentaren er også ment som en provokasjon for å snu samtalen. Minst en gang ble en person ordentlig fornærmet og tolket det mer som en kritikk enn det strengt tatt var ment.

Jerry Springer er et utslag av det mange kaller søppel-TV. Akkurat dette programmet har vi ikke sett så mye av Norge. Ricki Lake og Dr Phil på TV3 er vel det som ligner mest. En haug med deltakere blir spurt ut av programlederen om sidesprang og seksuelle lyster, mens publikum hjemme og i studio gir klare uttrykk for sympatier og anti-patier.

En komiker kjørte i 2001 et improvisert show med seg selv og et piano kalt ‘Hvordan lage en opera basert på Jerry Springer’. Eksperimentet var så vellykket at en full musikal vokste ut av prosjektet. Først ble det vist på festivaler, så plukket Nasjonalteateret stykke opp og til slutt gikk det to år på en kommersiell scene i West End.

Jerry Springer – The Opera har bevist at kristne lar seg provosere like lett som muslimer. Til sammen 60.000 protester rant inn til BBC når forestillingen ble vist på TV. Flere teatre tok boikott-trusler så seriøst at de avlyste forestillinger under den landsomfattende turnéen.

Forestillingen kan best beskrives om en to-timers episode av South Park med vegg-til-vegg musikk. Musikalen er fantastisk morsom med variert musikk som lett faller i øret. En melodi blir aldri tværet ut og poengene farer rundt som et lass med sprettballer.

Første akt er en gjenskapning av et typisk program, mens andre akt foregår i helvete etter at Jerry Springer blir skutt. Talk showet med Satan, Jesus, Maria, Gud, samt Adam og Eva var utslagsgivende for klagene fra de kristne.

Nå kunne man tro at søppel-TV ensidig blir driti ut og at deltakerne fremstilles som rene idioter. I dokumentarene på DVDen sier komponisten at en lengre fascinasjon for Jerry Springer var utgangspunktet for arbeidet.

Deltakerne blir fremstilt med en form for respekt. De synger fordi de ligner på opera-arketyper. Med avslutningen i helvete knyttes det hele til kristen mytologi. Ta det med ro hvis det høres for seriøst ut. Poenget er bare at skaperne sjelden velger enkle løsninger for å få en billig latter fra publikum.

Musikalen anbefales på det varmeste. Den er tilgjengelig på DVD. Overskriften er refrenget på en av sangene i helvete.

Filmen Confessions of a dangerous mind viser oss hvordan vi endte opp med søppel-TV. Hovedpersonen Chuck Barris påstås å være stamfaren til dagens genre gjennom show som The Dating Game (forklaring er vel unødvendig) og The Gong Show. Det sistnevnte er et talentshow hvor man velger ut de verst mulige deltakerne til et talentshow for å gjøre narr av dem. Eller Big Brother som man kaller det 30 år senere.

Charlie Kaufman, en av de mest spennende manusforfatterne i Hollywood, adapterte en selvbiografi hvor Barris påsto at han hadde jobbet som agent for CIA og drepte 30 personer. Påstanden er vel temmelig tvilsom, men filmen leker seg med muligheten. Billedspråket er viltert og fanger tidsånden fra 30-tallet opp til 80-tallet, perioden filmen spenner over. Confessions er en av de morsomste biografi-filmer jeg har sett.

George Clooney debuterte som regissør med denne filmen. Temaet er det samme som i fjorårets Good night og good luck, men tonen er helt motsatt. På den ene siden er debuten stille og sort(hvitt, på den andre siden er Confessions fargerik og til tider manisk. Regissøren klarer ikke helt å temme Kaufmans manus, men sjarmen gjør at skuta flyter.

I motsetning til ‘Jerry Springer – The Opera’ er tonen moralistisk. Clooney er opptatt av kvaliteten på TV. ‘Filmen gjør narr all verdens Jerry Springere’, sier han på kommentarsporet. Filmskaperne forholder seg til CIA-mordene som om de ikke tar stilling til fortellingen i selvbiografien, men virker de som et symbol på Chuck Barrys dårlige samvittighet for å ha skapt søppel-TV. I moralismen ligger filmens store svakhet for meg.

Mange libertinske filmene har en tendens til å være i overkant moralske. Ta Farlige forbindelser. Slutten er så tung på labben at jeg knapt klarer å glede meg over forførelsene i begynnelsen.

Derfor er det en fornøyelse å se Russell T. Davies CasanovaNRK. Her er den store forføreren full av livskraft i skikkelse av David Tennant. Peter O’Toole som en gammel Casanova er heller ikke verst. Serien har det gøy med forførelsen. Alvoret ligger under uten å bli moralistisk.

Russel Davies har vist hva han kan før. Å lage barne-TV med en bifil, nymfoman mann er et kunststykke (jeg snakker om kaptein Jack på Dr Who). Mannen står også bak den engelske utgaven av homseserien Queer as Folk.

Casanova anbefales på det varmeste. Og så krysser jeg fingrene for at NRK får en av de mest populære TV-serien i England opp på sendeplanen igjen, Dr Who. David Tennant overtok hovedrollen i år blant annet basert på innsatsen i Casanova.

Legg igjen en kommentar

Masala-Ibsen med nan

Arrangerte ekteskap i gamle klassikere gjør seg bra i en Bollywood-setting. Bride and prejudice er den første filmen jeg låner ut til folk som viser interesse for indisk populærkultur. Den nesten logiske idéen om å gjøre Ibsen om til musikal er det jeg har gledet meg mest til i årets teatersesong.

Stemningen i Fruen fra det indiske hav er drømmeaktig og tatt langt ut. Fantasifulle sekvenser med sang og dans bringer inn den avdøde fruen i huset og den fremmede på et tidlig tidspunkt. Musikken er en Bollywood hit-parade som burde falle lett i ørene selv for uvante nordmenn.

Lys, speil og scenografi gjør den forholdsvis kjente historien om til teater som taler mer til følelsene enn enn vanlige Ibsen-forestilling ville gjort. Det kler stykket overraskende bra.
Overgangene mellom scener og numre er alt for stiv. Handlingen stopper ofte helt opp. Andre akt flyter bedre. Til tross for at musikken er god og underholdende tror jeg første akt hadde tjent på mindre Bollywood og en innstramning.

Spillestilene er svært forskjellig blant skuespillerne. Helheten fungerer bra, men jeg er litt skuffet over Duc-Mai The som har lagt til seg en litt sutrete på autopilot-stil. Jeg husker godt å ha lagt merke til han i en liten Hamlet-rolle i 1992 og samme stykke i fjor. På den annen side spiller han mot en strålende taus og dansende frue som svever i sin egen verden. Det kan ikke være lett.

Kritikken i Dagsavisen om at Oslo Nye burde ha satset større på forestillingen er riktig nok, men jeg er godt fornøyd med at den blir satt opp av et institusjonsteater. Med litt bedre bearbeiding av stoffet, hvor oppmerksomheten i større grad holdes på å formidle historien i første akt, ville dette blitt veldig bra. Andre akt viser hvor helstøpt forestillingen kunne blitt.

Velg Bollywood Ibsen fremfor West Side Story. Kombinasjonen av klassisk teater og medrivende musikal gir god valuta for tid og penger.

Legg igjen en kommentar

‘West Side Story’ på 25 ord

En rapport fra Oslo Nye mens vi venter på at Blogger får fikset på problemene sine med å få postet bilder…

Om-pa-pa, ku-rom-pa, Mar-i-a. Avsindige arrangementer maltrakterer musikken. Ny kronologi dreper dramaturgien. Mangler en bærende idé. Artistene er en twist-pose med for mye lakris og kokos.

Legg igjen en kommentar

Perfekt Poppins

Shanghai hadde vært mye morsommere med en av guidene mine fra Beijing eller Sør-Kina. Det var langt tyngre å klare seg på egen hånd og ikke ha noen å diskutere inntrykk med etter en lang dag på byen. Mer om dette og resten av mine Kinamat-artikler når jeg får tilgang til internett fra min egen maskin.

London fikser jeg på egen hånd. Og musikal står alltid høyt på programmet.

Mary Poppins fikk gode kritikker etter premieren, så den var på kanskje-listen min allerede i høst. Men en scene-versjon hørtes litt overflødig ut.

Superprodusent Mackintosh vet imidlertid å skru sammen et godt show. Melodiene og noen av karakterene er med fremdeles, men her er det lagt til mye nytt materiale som holder god kvalitet.

Når Mary Poppins tidlig stemmer i at hun er ‘practically perfect’, så nynner man med nesten som om det var en slager fra filmen. Den gang ei. Sangen er bare et av flere eksempler på nyskrevet musikk som glir naturlig inn. I forhold til filmen er melodiene og tekstene langt bedre som musikal-materiale, fordi det bringer historien videre. Et nummer hvor lekene blir levende er det eneste jeg føler er uklart og unødvendig.

Dansing spiller en viktigere rolle, alt er koreografert perfekt. Stepping må selvsagt med i et stort nummer på taket med feiere. Scene-magi gir flere storøyde øyeblikk.

Historien har tatt med nye episoder bedre egnet for scenen, lagt og utvidet karakterer og spunnet videre på temaer fra bøkene filmen opprinnelig bygde på. Julian Fellowes, mannen bak manuset til Gosford Park, har sydd alle trådene godt sammen.

Billy Elliot hadde mer dans og store opptrinn, men var langt fra bedre en filmen. Musikken fungerer ikke utenfor musikalen. På Mary Poppins virket både nostalgiske voksne og storøyde barn like entusiastiske. Jeg regner meg i siste gruppe og mener musikalen er bedre enn filmen jeg vokste opp med.

Av de West End-showene jeg har sett ville jeg satt Mary Poppins øverst på min anbefalingsliste.

Legg igjen en kommentar

Flyvende barn

På 70-tallet sendte NRK en serie opptak fra kinesisk sirkus. De viste imponerende oppvisinger i balansekunst, akrobatikk og sjonglering på klassisk vis. Jeg satt klistret til skjermen. I Beijing gikk det flere show med dette og Kung Fu.

Forestillingen vi så hadde hovedsaklig barn som aktører. De utførte presise og imponerende kunster for en forholdsvis tom sal. Mars er tydelig utenfor sesongen. På muren satt jeg alene i bussen. Å slippe å stå i kø overalt kan imidlertid være ganske behagelig.

De siste årene har ny-sirkus blitt til big business i USA med Cirque Soleil, gigantiske forestillinger med fargesprakende kostymer og utstyr som krever millioninvesteringer. Kina leverer masse artister til disse sirkusene som er rene franchise-virksomhetene med faste forestillinger i Las Vegas og turnerende trupper over hele verden.

Akrobatikk-forestillingen i Beijing prøvde å legge inn noen av de samme triksene med dramaturgi i nummeret, tung symbolikk, storslagen musikk og kunstnerisk utførelse. Teknikken sitter (med unntak av et par nummer hvor de tydeligvis prøvde seg litt frem), men regien fungerer ikke.

Cirque Soleil slipper bare unna beskyldningen om kitsch fordi det er gjort med stor overbevisning og at alt ser så dyrt ut. De unge aktørene i Beijing har ikke nok tyngde utenom akrobatikken til å bære en ambisiøs regi. Kostymene ser ofte litt billig ut.

Teknikken gjør likevel forestillingen vel verdt å se, og jeg synes det er spennende å se at kineserne ønsker å utvikle sin egen ny-sirkus stil.

Legg igjen en kommentar

« Newer Posts · Older Posts »
%d bloggere like this: