Archive for Tegneserie

Europeisk tegneserienostalgi

Fra det øyeblikket jeg begynte å få ukepenger, var sannsynligheten stor for at de ble brukt på tegneserier. Superhelter og Fantomet var favorittene. Gjennom bytting med de andre ungene i nabolaget stiftet jeg bekjentskap med det meste som hadde blitt utgitt fra 60-tallet og fremover i Norge.

tempo1

En dag på slutten av 70-tallet var jeg med foreldrene mine på besøk til noen venner av dem. Sønnen i huset følte han hadde vokst fra tegneserier og lot meg arve en stor bunke med Tempo. Det var første gang jeg stiftet bekjentskap med europeiske tegneserier, noe som var en annen stil enn det jeg hadde lest frem til da.

Tempo ble gitt ut ukentlig fra 1966 til 1979 i Norge, så min introduksjon til serien var mot slutten av bladets storhetstid. Hver utgave innholdet 4 – 5 kapitler med franske serier, bestående av album kuttet opp i flere episoder. De som er mest kjente i dag er Asterix, Lucky Luke og Blueberry.

Seriene spente over et svært vidt spekter av genre. Det kunne være sport, krim, western, hemmelige agenter og flere til. Variasjonen var spennende etter det litt ensporede utvalget av superhelter i bladhyllene. Historiene virket også mer voksne enn de amerikanske seriene.

Det siste året har noen av seriene blitt gitt ut i bøker med et par album i hver. Sammen med artikler og bakgrunnsmaterialet har det vært  en interessant nostalgi-tripp. Min favoritt var den unge journalisten Allan Falk som alltid havnet i spennende kriminalsaker. Han har allerede fått to historier i de nye bøkene.

tempo2

Så holder Tempo mål i dag?

Bredden i genre og den voksne tonen imponerer fremdeles. Eventyreren Bernard Prince som besøker et sør-amerikansk land har politisk brodd. Westernserien Red Kelly har mer til felles med spaghetti-western enn den klassiske amerikanske. Forfatterne bruker genrene smart.

Sammenlignet med dagens tegneserier virker det litt stivt og gammelmodig. Jeg vet ikke om dette vil tenne dagens unge lesere. De siste årene har vi fått en imponerende bredde i temaer både i USA og Japan, så savnet er ikke like dypt av typer historier som mangler.

For meg er det imidlertid tydelig etter å ha lest Tempo hvordan bladet var et viktig steg for at jeg skulle kunne sette pris på mange av de tegneseriene jeg liker i dag.

Nostalgi er en viktig grunn til at jeg leser Tempo-bøkene. I tillegg er det god historiefortelling, selv om de også er et produkt av 60- og 70-tallet.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Meta-manga med vennskapelig rivalisering

Favorittene mine blant japanske tegneserier er ikke de store, dramatiske historiene, men ganske hverdagslige fortellinger i et nytt og interessant miljø. Denne innsikten begynte med Hikaru no go om en gjeng ungdommer som spilte det klassiske brettspillet go. For øyeblikket er det Space brothers, om to brødre som bestemmer seg for å bli astronauter.

bakuman

Og så er det meta-mangaen Bakuman, som handler om to venner fra ungdomsskolen som bestemmer seg for å lage tegneserier. Gjennom flere år nå har leserne fått et glimt bak kulissene i hva som skjer i den japanske bransjen. I tillegg til hovedpersonene kommer vi tett inn på redaktørene og vurderinger om salgstall, samt diskusjoner om børs og katedral.

Viktigst er karakterene. I det stadig voksende persongalleriet er vennskapelig rivalisering og ønsket om å bli best sentralt. Her finner vi både gode håndverkere, kreative genier og snille hjelpere. Uansett har alle sine personlige problemer og grenser å kjempe mot.

Bakuman er en typisk serie for og om tenåringsgutter. Den har fått en del kritikk for svake jente-karakterer, men jeg føler den kritikken har stilnet noe med årene. Det mannsdominerte miljøet tatt i betraktning, synes jeg serien gjør det bedre på dette området enn mange andre shonen-serier. Særlig synes jeg Aiko Iwase er interessant, en forfatter som har en tendens til å blande sammen faglige ambisjoner og kjærlighetslivet sitt.

Et av de sentrale og ganske absurde elementene er at hovedpersonen Moritaka avtaler med sin første store kjærlighet, Miho, at de ikke kan bli sammen før han har lykkes med å lage en suksessfylt manga. Hun svarer med at det først vil skje når hun har spilt hovedrollen i animen bygget på denne serien. Disse løftene skaper mye dramatikk og gjør at hovedpersonen har en klar motivasjon til å lykkes. Det virker helt latterlig, men fungerer bra som en motor når Bakuman står i fare for å knele under historien til alle de andre karakterene.

I tegneseriebunken min er dette en av bøkene jeg gleder meg mest til. Det er en tvers i gjennom positiv historie om hvordan engasjerte ungdom jobber for å lykkes med å skape manga. Alle kan finne noen karakterer å like. I tillegg gir Bakuman meg bedre forståelse for hvorfor japanske tegneserier er som de er.

Forfatter Tsugumi Ohba og tegner Takeshi Obata har tidligere stått bak Death Note, en av de største suksessene de siste 10 årene. Bakuman har ikke det samme thriller-elementet, men er like godt konstruert som fortelling. Tegningene er forfinede og elegante, uten klisjeer som enorme øyne og annen overdreven anatomi.

Så langt har Bakuman hatt bra fremdrift, interessante karakterer og glimt inn i manga-industriens hemmeligheter. Forhåpentligvis avsluttes historien i tide, slik at vi får en naturlig finale på fortellingen.

Legg igjen en kommentar

Eksentrisk historie og essay om tegneserier

De få papirbøkene jeg kjøper har en tendens til å bli ulest. Elektroniske utgaver blir lagt øverst i bunken. Supergods av Grant Morrison har blitt liggende et drøyt år, til tross for at jeg er en stor fan av forfatteren. Merkelig nok er ikke boken tilgjenglig digitalt fra Norge.

supergods

Få av de nye tegneserieskaperne fra 80-tallet har klart å levere bra over tid. Grant Morrison er i en særstilling blant de store navnene fra denne perioden hvor superheltene tok en mer voksen vending. Jeg har skrevet to artikler om han tidligere på bloggen.

Boken ‘Supergods’ er strukturert som en historie om genren fra slutten av 30-tallet frem til våre dager. Ikke forvent en tørr. saklig fremstilling. Dette er en høyest subjektiv historie som baserer seg på forfatterens egne opplevelser som en aktiv deltager i bransjen de siste 30 årene.

En sammenligning jeg trakk under lesingen var til den litterære kritikeren Harold Bloom, blant annet kjent for ‘The Western Canon’. Bøkene hans er fulle av bombastiske spissformuleringer som er underholdende, men de avdekker også interessante sider ved litteraturen de omtaler hvis leseren klarer å se bak provokasjonene.

Kapitlene om den klassiske perioden på 30-tallet inneholder mye kjent stoff. Likevel klarer Grant Morrison å gi det hele en interessant dreining som gjør at jeg får et nytt perspektiv på sentrale helter som Superman, Batman og Wonder Woman. Sølvalderen fra 60-tallet omtaler forfatteren i rosende vendinger. Marvel bidro til mye innovasjonen i denne perioden, men ikke overraskende avslører Morrison en vel så stor beundring for de mer mytologiske superheltene fra DC.

I perioden fra slutten av 70-tallet frem til 2000 tallet synes jeg Supergods i størst grad bidrar til en interessant nytolkning. Første grep er å kalle perioden The Dark Ages. Mye av det som jeg synes gjør tegneseriene mer voksne og akseptable, er boken svært kritisk til. Det inkluderer mye av den bevegelsen Grant Morrison selv var en del av på slutten av 80-tallet.

Kritikken av Watchmen, for eksempel, er en fryd å lese. Jeg er fremdeles en stor fan av boken, men skjønner hvor forfatteren vil. En kort versjon av kritikken er at Alan Moore lar strukturen i historien styre, karakterene og verden har ikke noe eget liv, de er kun der for å få frem forfatterens poenger. Det mørke og kyniske verdenssynet fører superheltene inn i en blindvei hvor det blir umulig å gå videre.

Det står i motsetning til Grant Morrisons syn på superheltene. De har et eget liv, på samme måte som de store mytologiene, som eksisterer helt uavhengig av forfattere, tegneserier og forlagene som eier rettighetene til dem. Og de vil fremdeles ha mye å si om hva det betyr å være mennesker i fremtiden.

Jeg tror Grant Morrison har svært gode poenger i denne kritikken. Nyere forfattere har funnet andre innganger til å fortelle relevante fortellinger i tegneserie, uten å havne i den totale nihilisme. Det er ingen tilfeldighet av at Alan Moore virker frustrert over den nye medievirkeligheten og lager tegneserier som er mer drøye enn provoserende (for eksempel Lovecraft-bøkene hans), samtidig som Grant Morrison nærmer seg rockestjerne-status og har en jevn produksjon som gjør det bra kommersielt og blant kritikere.

Når vi kommer til de siste årenes utvikling, renessansen som forfatteren kaller perioden vi er inne i, tar det subjektive og kaoset over. Det er en svakhet ved Supergods, men den blir mest påtrengende i de siste kapitlene. Kanskje er det naturlig at det er vanskelig å skrive historien om vår egen tid. Uten noen års avstand blir det vanskelig å få et bredere perspektiv.

Et annet element som blir påtrengende mot slutten er Grant Morrisons livssyn. Noen vil si at fyren er fullstendig gal. Han har et nærmest pragmatisk syn på utøvelse av kaosmagi og utstrakt bruk av narkotika. Det henger tett sammen med hva han skriver og jeg synes det er svært fascinerende, men når han forteller om besøk han har hatt til fremmede planeter og dagligdagse magiske ritualer kan det fort ta litt mye av.

Supergods er derfor ikke en god introduksjon til tegneserier. Det er mer en debattbok for fans som pirker i mange av genrens hellige skrifter. De fleste vil finne noe å bli provosert av. Men det gir et interessant bilde av hvor dagens populære superhelter kommer fra og dypere forståelse av en stor original som har vært med på å forme denne moderne myotlogien.

Legg igjen en kommentar

Drømmer om japansk mat

Kulinariske utflukter på film, i tegneserier og på en togstasjon

I et beskjedent lokale på en t-banestasjon i Tokyo står 85 år gamle Jiro Ono og lager verdens beste sushi. 3 stjerner i Michelin-guiden, utallige besøkende og den ny dokumentaren Jiro dreams of sushi gir de beste skussmål til den erfarne kokken. I halvannen time følger vi livet rundt den lille restauranten og de som driver den.

Alt virker så enkelt. I all hovedsak er det nigiri, sjømat på ris, som serveres. Her er det ingen overraskelser. Alt ligger i riktig valg av råvarer, presis teknikk og sans for kvalitet. Det fører til en praksis som balanserer mellom det heroiske og latterlige. Som rishandleren som aldri kunne tenke seg å selge de beste varene sine til en hotellkjede, fordi de ikke er like gode til å koke ris som Jiro. Eller massasje av blekksprut i nærmere en time for å få den riktige konsistensen på maten.

Stoltheten av håndverket blir det sentrale for meg i dokumentaren. Det gjør at en 85-år gammel mester fremdeles står på for fullt i overbevisning om at maten han lager kan bli bedre. Og at hans eldste sønn fremdels jobber som senior lærling i en alder hvor de fleste planlegger pensjonisttilværelsen. Det blir en interessant kommentar til et samfunn rundt som setter personlig suksess og kreativitet i sentrum.

Regissør David Gelb har ikke noe annet valg enn å legge seg på en tilsvarende håndverksmessig tilnærming til presentasjonen. Det kan virke kjedelig, men for mye kruseduller kunne vanskelig fungert uten å undergrave tema og hovedperson.

Bildene av sushi-biter som legges ut på sorte stenplater er lekre, dokumentasjonen av arbeidet effektivt og intervjuene interessante. Sekvensene fungerer hver for seg, som småretter i et måltid, men som en dramaturgisk helhet svikter det. Særlig den oppsummerende montasjen på slutten synes jeg var skuffende.

For en sushi-entusiast er ’Jiro dreams of sushi’ vel verdt å se, men som helhet blir håndverket bare så vidt godt nok til å fortjene plass på et kinolerret.

Stemningen i filmen minner meg veldig om den klassiske mat-mangaen Oishinbo. Den handler om en matkritiker i en avis som skal lage den ultimate menyen. I sterk konkurranse med sin berømte gourmet-far finner han frem til de beste matretter, drikkevarer og teknikker i det japanske kjøkken.

Viz Signature har gitt ut de beste historiene på engelsk i syv bøker. Jeg er skuffet over å ikke få mulighet til å kjøpe hele serien, men er godt fornøyd med det som har kommet ut. Både tegnestil og fortellerteknikk er langt mer edruelig enn i det meste andre jeg har lest av mat-manga som Iron Wok Jan og Yakitate Japan.

I god mat-manga er det i tillegg til dramaet som regel mye å lære. Det eksempelet jeg pleier å nevne er når jeg spiste dumpling med suppe i Shanghai. På forhånd hadde jeg lest om denne matretten i ’Iron Wok Jan’ og tenkt at det ikke var mulig. Etter å ha spist på Nan Xiang tenkte jeg at dette var akkurat som beskrivelsen i tegneserien. Oppskriften på fremgangsmåte har jeg ikke turt å prøve hjemme enda.

’Oishinbo’ har nok bidratt til å gjøre meg mer kresen når det gjelder sushi. Selv på anerkjente restauranter i Oslo har jeg opplevd slurv og ujevn kvalitet når det gjelder tilberedelse av fisken. Og overraskende mange billige steder skjønner ikke hva som skal til for å få risen riktig med konsistens og passe søtsyrlig smak.

Et sted som aldri har skuffet meg er Tintin som holder til i basen av plattformen på Lysaker togstasjon. Det er utrolig at en så bra restaurant holder til så utenfor allfarvei. Heldigvis har Bærumsfolk fått øynene opp for denne perlen av en restaurant. Med fare for at eierne blir fornærmet for selskapet jeg putter den i, så må det nevnes at den er koreansk og serverer fantastisk Bibim Bap med kimchi.

De første årene var stedet stengt i alle de største feriene. Jeg tar det som et tegn på at de ønsket full kontroll på kvaliteten og ikke ønsket å overlate driften til vikarer som ikke kan håndverket. I år har det vært mulig å få sushien min i påske- og juleferien også, med samme kvalitet som ellers i året.

Tintin er et sted hvor det lønner seg å spørre hva de har å anbefale på menyen. Da kan det hende de har noen ekstra gode råvarer eller noen nye retter. Toro er det vanskelig å få tak i, men ved et par anledninger har de hatt denne svært gode tunfisk-typen. I fjor sommer prøvde de ut nigiri med havabbor som var svært god. Og for få uker siden fikk de min favorittmaki med sprøstekt lakseskinn.

I en tid da restaurantkritikere i de store avisene innrømmer, uten å rødme, å skrive en omtale etter kun ett besøk, kan jeg forsikre om at Tintin er testet mange ganger i ulike sammenhenger. Jeg har kommet til at alle matomtaler jeg skriver her på bloggen fra Oslo skal være på bakgrunn av minst to besøk.

Misforstå meg rett. Jeg liker å lese om nye steder i avisene. Ofte stusser jeg imidlertid over generiske, tomme adjektiver. Mellom linjene i negative omtaler er det tydelig at restaurantene har langt større kontroll over faget sitt enn journalistene. Mat er vanskelig å skrive om og bloggen min famler ofte selv. Men jeg tar nå i hvert fall ikke betalt for skrivingen.

Derfor er det forfriskende når restaurantomtaler er så bra at de er verdt å lese selv om jeg aldri kommer til å besøke stedet. Tegneserien Not love but delicious foods make me so happy! handler om en slacker-gjeng i Japan som liker å gå ut å spise sammen. Det er så vidt nok handling til å definere karakterene, men hovedfokuset ligger på å beskrive maten på en japansk restaurant i hvert kapittel.

Underholdningen og lærdommen for en matentusiast i Norge ligger i tegneseriens evnen til å beskrive opplevelsen av å gå ut å spise. Her er det masse å lære for matskribenter. I oversettelse har riktignok japanere en del klisjéer, men det er langt enklere å kjenne seg igjen i denne mangaen enn i de fleste norske restaurantkritikker.

Alle japanere har nok ikke samme kompromissløse holdning til kvalitet som Jiro, Tintin og personene i disse tegneseriene. Selv om det muligens blir Fjordland og ikke sushi i dag, er det spennende å lese om ambisiøs matkultur. Det gjør meg mer opptatt av smak og kvalitet, selv i ferdigkjøpt mikromat.

Comments (1)

Conan i tre medier, en klassiker i to

I Norge har nok de fleste stiftet bekjentskap med Conan i tegneseriene. En del har også fått med seg filmen med Arnold Schwarzenegger. Det gjorde meg så nysgjerrig på kildematerialet at jeg i fjor leste alt det skaperen Robert E. Howard skrev om den kjente barbaren.

I denne artikkelen tenkte jeg å si litt om mine Conan-favoritter i bok, film og tegneserie.

Bøkene

Å lese en bok jeg har hørt mye om og sett andre versjoner av er alltid interessant. Når utgangspunktet er en så kjent karakter som Conan, er det vanskelig ikke å ha noen fordommer og forventinger. Noen ganger blir de oppfylt, andre ganger ikke.

La oss derfor få en opplagt snublestein av veien. Dette er pulp, smusslitteratur, som ble betalt pr ord publisert. Ron E. Howard hadde ikke akkurat gått på forfatterstudiet i Bø. Det gir seg utslag i et temmelig blomstrende språk, særlig i de tidlige fortellingene om siste del av livet til Conan, når han var konge.

Samtidig er hver fortelling, for det meste som ble skrevet av opphavsmannen er noveller, reinspikket underholdning. Og det fungerer. Det er en grunn til at karakteren har blitt stående i konkurranse med hundrevis av andre helter fra samme tiden. Energien og stemningen er der fremdeles. De smarte skaperne som går til kildematerialet for å fortelle nye historier lykkes.

Hva er som forventet? Genren har blitt hetende ’sword and sorcery’. Det gjenspeiler den grunnleggende motsetningen mellom trollmenn, monstre og svunne sivilisasjoner på den ene siden, med barbarens sverd på den andre. Dekadense mot dyrisk energi er en typisk konflikt i historiene.

Conan er imidlertid vel så slu og gatesmart som en ustoppelig muskelbunt. Han er soldat i mange av historiene, men ikke uten grunn er han er en tyv og svindler i mange andre. Grunnen til at han ofte blir leder er ikke bare at han er sterk. Illustrasjonene til de første fortellingene er langt unna en bola muskelbunt.

Noe av det som gjorde størst inntrykk på meg under lesningen, var den drømmeaktige stilen. Fantasy-genren dreier seg ofte om stemning. De svunne sivilisasjonene, trollmennene og monstrene er ikke bare dekadente. De inneholder også en lengsel etter tiden før fallet.

Noen av beskrivelsene av andre raser og kvinner kan få meg som moderne leser til å rynke på nesen, men Frazetta’s tegninger og forsiden av pulp-magasinene får ta mye av skylden for det negative inntrykket. Selv om det er mange jomfruer i nød, så er de ikke tapt bak en vogn. Som regel har de egne meninger som Conan respekterer.

Så bøkene er vel verdt å lese. De kan leses i hvilken rekkefølge du måtte ønske, siden de er frittstående fortellinger som hopper i biografien til Conan. En av mine favoritter er ’Queen of the Black Coast’, hvor mye av det jeg liker er mest utpreget.

Film

Jeg måtte se den nye Conan-filmen før jeg skrev denne artikkelen. Omtalene tydet på at det var liten grunn til å tro at den var bra, men noen ganger er det interessant å finne ut hvorfor en film går skikkelig på trynet. Dokumentarene og kommentarsporet på DVDen ga mange spor.

En av forfatterne sa at de ikke kunne bruke noen av de opprinnelige fortellingene. Isteden begynner de med oppveksten til Conan (en halv time!), prøver å vise så mye som mulig av bredden i geografien og binder det hele sammen i en historie med en trollmann som vil overta verden. Og så vil Conan hevne farens død.

De som har lest noe Conan vet at han aldri er involvert i noen verdensomspennende komplott eller altoppslukende hevntokt. Han er alltid en eventyrer som tilfeldigvis havner i trøbbel. Joda, han kan spille en viktig rolle for hva som skjer i et kongerike, men da er det litt i utkanten av verden. Det gir fortellingene, til tross for magi og monstre, et tilforlatelig preg.

Forvirringen i manuset gjenspeiler seg i resten av filmen. Det er tydelig at regissøren har overlatt veldig mye til second unit, særlig når det gjelder action. Sammen med brå skift i stemning, ustødig bruk av vold og dårlige skuespillere, så blir dette en dårlig lapskaus. Og da har jeg ikke begynt å snakke om all logisk brist i historien, som at trollmannen som driver plottet bruker 20 år på å lage en maske som knapt gir noen magiske egenskaper i finalen.

Egentlig har filmen fra 80-tallet mange av de samme svakhetene og ligger langt fra bøkene. Forskjellen er at den henger bedre sammen som visjonen til en manusforfatter og regissør, John Milius. Da spiller det mindre rolle at den er langt unna tonen i det Robert E. Howard har skrevet.

Tegneserier

Takk Crom for tegneseriene! Conan har vært veldig heldig på denne fronten. Selv de første på 70-tallet er skrevet og tegnet av folk som har stor respekt for kildematerialet. Det er såpass rikt at det godt tåler forskjellig vektlegging av elementene i bøkene. Noe er rått og brutalt, annet er mer drømmende.

Min favoritt fra de siste årene er historiene til Kurt Busiek og Cary Nord. De går tilbake til starten og forteller kronologisk om ungdomsårene til Conan. Han er en enkel, naiv og slu barbar, men allerede i første fortelling om frostgigantenes datter er både han og vi i tvil om hva som er fantasi og virkelighet. Helten er muskuløs, men streken er samtidig myk og fleksibel.

Timothy Truman som overtok for noen år siden tok histoiren til den voksne Conan. Da synes jeg tempoet ble for lavt. Respekten for kildematerialet var overdreven og alt skulle beskrives i minste detalj. En novelle kunne strekke seg over 6 hefter. Fremdeles er det verdt å lese i samlebøker og tegningene er ofte fantastiske, men jeg blir utålmodig.

Brian Wood, en av mine favoritt tegneserieforfattere, har nå begynt på den fortellingen jeg liker best, Queen of the Black Coast. De to første kapitlene lover veldig godt. Akkurat som Truman bygger han historien ut, men rytmen i fortellingen er raskere og sikrere. Og de drømmeaktige tegningene av piratdronningen Belit av Betty Cloonan gjør at jeg allerede gleder meg til møtet med ruiner og monstre noen måneder frem i tid. Dette tegner til å bli på høyden med det beste av Conan-tegneserier!

Konklusjon

De originale Conan-bøkene er vel verdt å vende tilbake til og det er mye bra i tegneserie-formatet. Utviklingen de siste årene tyder på at det vil komme mer interessant i årene som kommer. På lerretet må den siste filmen unngås (med mindre man er interessert i å dissekere en katastrofe), mens 80-tallsversjonen er verdt å se for sin klare visjon. Den endelige virkelig bra Conan-filmen ligger enda i fremtiden.

Legg igjen en kommentar

5 tips for digitale tegneseriefans

Min påstand er at vi er inne i en gullalder for tegneseriefans akkurat nå. På internett er det gamle gubber som klager (som alltid), men bredden i genre og tilgjengeligheten er større enn noen gang i de nærmere 40 årene jeg har vært fulgt med. Med en iPad, surfebrett eller datamaskin er det fantastisk lett å få tilgang til det som utgis både i USA og Asia.

I denne artikkelen har jeg fem tips til tegneserie-elskere med digital tilgang:

1. Comixology

Når jeg begynte å skrive om apps til iPhone for to år siden var det vanskelig å vite hvordan markedet ville utvikle seg. Nå er det klart hvem som vil være dominerende de neste årene. Comixology distribuerer for alle de store og mange mindre forlag gjennom sine apper til iOS, Android og PC.

De satt standarden for å presentere tegneserier digitalt, hvor man enten ser en hel side eller viser historien gjennom ruter og utdrag av sidene. På brett fungerer det fantastisk, på telefon akseptabelt.

Butikken er godt designet. Vi du se det siste, ligger alt godt presentert på forside. Å søke etter gamle favoritter er lett. Og er du helt fersk, har de satt av en egen seksjon for nye lesere der de anbefaler steder det er lett å starte, både med nye og klassiske serier.

Prisen settes av utgiver og ligger mellom 2 og 4 dollar. Det lønner seg å følge med på dagstilbud, da det jevnlig presenteres tilbud som gjør at du fort betaler noen tiere for det som ville koste et par hundrelapper i butikken.

Anbefalinger: Sjekk Thomas og min diskusjon av DCs høstutgivelser. De siste månedene har jeg snakket varmt om Fantastiske Fire til Jonathan Hickman og serien Sword. Ellers er butikken så klart presentert at du helt sikker klarer deg fint på egen hånd.

2. Dark Horse

Dette mellomstore forlaget er det eneste som selger tegneserier gjennom sin egen plattform på iOS, Android og PC, dermed sitter de igjen med mer penger enn de som må betale for distribusjon til Comixology. Prispolitikken er mer systematisk med samme pris i salgsmåneden, for deretter å bli satt ned.

Jeg er jevnlig innom butikken deres. Etter et par runder med oppdateringer er presentasjonen både av tilbudet og historiene like gode som hos konkurrenten Comixology.

Forlaget er ukjent i Norge, men flere av seriene deres har velkjente karakterer. De gir for eksempel ut Star Wars, Conan, Hellboy og Buffy-universet. Dark Horse er eneste forlaget som selger manga til norske brukere, blant annet Lone Wolf and Cub.

Anbefaling: Conan med Kurt Busiek som forfatter gjenskaper historiene bedre enn filmene. Buffy er bra, særlig fordi Joss Whedon selv har skrevet historiene og følger innholdet like tett som i TV-serien. Særlig den ferske sesong 9 er lovende. Joss Whedon innrømmer at han gikk for langt i å gjøre heltinnen til en superhelt og pøse på med spesialeffekter i sesong 8.

3. Double Feature

Å gjenskape de gamle serieheftene er vel og bra, men er det noen som gjør noe nytt med app-formatet? Ja, iPad-appen Double Feature overbeviser i presentasjon og innhold (det er også mulig å kjøpe seriene i pdf-format).

For å ta innholdet først, så er hvert nummer du kjøper til 7 kroner to korte historier. Fokuset er å underholde i klassiske genre for lesere i alle aldre. I hovedsak er dette gjennomarbeidede historier som kan leses av hele familien. Det som irriterer meg mest med tegneserier nå er nemlig hvor få av de bra jeg kunne lest før jeg gikk på videregående. Det er vel og bra med store episke historier, men jeg setter også pris på de som klarer å levere underholdning i en liten pakke.

I presentasjon er dette tegneserie med ekstramateriale. Du kan velge å lese historiene med kommentarspor eller se tegningene i tidligere versjoner. Her snakker vi om god utnyttelse av det elektroniske formatet.

4. Age of Bronze

Eric Shanower har gått løs på et prosjekt som er tilnærmet like episk som temaet hans: Den ultimate gjenfortellingen av Iliaden fra begynnelse til slutt. Allerede i papirutgaven utgjorde noteapparatet en stor prosentandel av innholdet.

På iPad-appen som ble lansert i fjor høst er det mer plass til kommentarer. Thomas Beasley gir omfattende historiske og litterære analyser av hver side, med ytterligere lenker til mer materiale på internett.

Jeg har lest dette i bokform tidligere og synes det er en vanvittig fascinerende fortelling. På bakgrunn av en livslang interesse for Iliaden har Eric Shanower utformet en gjenomarbeidet historie som prøver å forklare alle merkverdigheter i klassikerne og fyller ut spriket mellom dem. Karakterene trer tydelig frem. Tegningene er forfinede, opprinnelige i svart/hvitt, med diskret fargelegging på appen.

Jeg frykter at forsinkelsene fra papirutgaven vil fortsette digitalt. Det har kommet ut to hefter til nå, det som skulle komme i desember har fremdeles ikke dukket opp. Eric Shanower er engasjert i et tilsvarende ambisiøst prosjekt om Oz-bøkene hos Marvel, som nok gir mer penger i kassa.

5. Manga

Tragisk nok blir japanske tegneserier forhindret fra å bli solgt på engelsk til Norge av mer kompliserte rettighetsavtaler. Et gråmarked av scanninger og fan-oversatte manga fyller hullet. Dessverre. Jeg skulle gjerne betalt for dette. Amerikanske distributører har prøvd å kaste apper for å lese manga på internett ut av App Store. Etter å ha undersøkt med sine advokater har Apple latt dem ligge.

Mesteparten av det jeg leser fra Japan er fremdeles på papir, men for å teste ut nyheter har jeg brukt Manga Rock Unity på iPad. De henter innhold blant annet fra Manga Fox, som du kan bruke rett fra en browser.

Standard-versjonen er gratis og holder hvis du ikke er en storbruker. Du kan betale litt ekstra for å få flere muligheter til å organisere det du laster ned.

Nyheter

Fremdeles forvirret? Da har jeg noen nettsider du kan følge med på for det siste om hva som skjer på tegenseriefronten. Comic Book Resources dekker det meste innen nyheter, kritikk og kommentarer. Hvis ikke det holder kan det være verdt å sjekke ut Newsarama, iFanboy og Bleeding Cool.

Har du lang reisevei til jobben kan det være hyggelig å ha intervjuene til John Siuentres. Han har lange samtaler med sentrale forfattere, tegnere og forlagsfolk. De går noen ganger litt av sporet og ender opp i temaer som pop-kultur (greit nok) og sport (boksing og baseball er ikke så interessant). John har etter hvert opparbeidet seg et imponerende nettverk innen industrien (en karakter i Ultimate Spiderman er basert på han) og har mye kunnskap om pulp og superhelter tilbake til 30-tallet. Word Balloon er en av mine favoritt podcast.

Når jeg vokste opp på 70-tallet var jeg bestandig misunnelig på fans som vokste opp i USA med ubegrenset tilgang til hobbyen. Desto morsommere er det nå å kunne få lest det som kommer ut hver uke samtidig med andre nerder fra hele verden og slenge seg med i diskusjoner på internett om det som skjedde i siste nummer av X-men.

Legg igjen en kommentar

DC 52 uke 5: Solid tegneserie-avslutning

Siste uke i DCs gigantiske ny-lansering legger enda noen nye serier til leselisten min. Jeg synes kanskje titlene var noe mer på det jevne denne gangen, men i oppsummering må jeg si at dette har vært svært vellykket. Av 52 titler kommer jeg til å kjøpe 14 fast og vil sjekke ut neste nummer av 17 til. I løpet av noen måneder regner jeg med å være nede i en 12 DC-titler i måneden.

Her er siste ukes fangst, i min prioriterte rekkefølge:

Justice League Dark

En sterk trollkvinne lager farlig kaos verden over. I en konfrontasjon med Superman, Wonder Woman og Cyborg ser heltene ut til å tape. Så hvem tilkaller vi da? De tøffeste magikerne. Folk som John Constantine, Madame Xanadu and Shade the changing man gjør sitt beste i å skille kaos fra orden. Her kommer Peter Milligans Vertigo-galskap til sin rett. Nydelig tegninger av Mikel Janin overbeviser om at DC gjorde rett i å få på plass en eksklusiv kontrakt.

Anbefaling: Kjøp.

Superman

Jeg likte Superman som ung  i Action Comics for en måned siden svært godt. Fremdeles har Clark en sterk rettferdighetssans, men han ser ut til å ha slått seg mer til ro i Metropolis. Daily Planet er nettopp kjøpt opp av et medie-konglomerat. Det virker som om tegneserien vil bruke mye tid på at hovedpersonene jobber i massemedia. Samtidig som verden etableres, slåss Superman mot et ildmonster. Her er det mye historie for pengene. George Perez skriver og legger lay-out, mens Jésus Merino legger siste hånd på verket.

Anbefaling: Denne kommer jeg til å følge videre og er godt fornøyd med at veteranen Perez gir meg mye handling å tygge på.

Aquaman

Dette er kanskje den Geoff Johns-serien jeg har likt best. En action-sekvens som etablerer hvor tøff Aquaman er, masse humor som viser at folk flest ikke er like overbevist og etablering av noen skikkelig skumle monstre fra havbunnen. Episke tegninger fra Ivan Reis overbeviser. Jeg har en litt nagende tvil om at alt rundt hvor pinglete helten vår er står i fare for å bli for meta, men foreløpig føler jeg at Aquaman er i ferd med å få mye personlighet.

Anbefaling: Som første kapittel er dette nærmest perfekt, og jeg er nysgjerrig på hva Johns gjør videre med karakteren.

All-star western

Johan Hex har putret og gått i noen år nå. Ikke la dere forlede av filmen. Tegneserien var solid western med en mørk undertone, og nå er innsatsen hevet ved å sende Hex til Gotham på 1800-tallet for å etterforske en serie mord på prostituerte. Byen til Batman ser ut til å ha en lang historie med galskap, korrupsjon og forbrytelser. Moritats fantastiske tegninger har jeg tidligere sett i Elephantmen. Klarer han å holde denne kvaliteten over flere måneder, fortjener All-star western stor suksess.

Anbefaling: Kjøp, for å få en god historie og støtte et bredere utvalg tegneserier.

The fury of Firestorm

Både historien og tegningene strutter av energi. To ungdommer med høyst forskjellig utgangspunkt får superkreftene til Firestorm som både ser ut til å bestå av styrke, energiutladninger og evne til å manipulere materie. Men det er slett ikke lett å samarbeide når de har mer lyst til å krangle, samtidig som noen andre prøver å få tak i kreftene deres. Gail Simone fra Batgirl er en favoritt, og her skriver hun i tospann med Ethan Van Siver, visstnok et forsøk på å få frem samme dynamikk i manusarbeidet som mellom hovedpersonene.

Anbefaling: Fascinerende, og øverst på listen over serier jeg har lyst til å teste litt til før jeg bestemmer meg.

Teen Titans

En svært interessant omstart, der Red Robin oppdager at en hemmelig organisasjon rydder unge superhelter av veien. Han har ikke noe annet valg enn å begynne å samle dem sammen til en gruppe som kan kjempe mot. Fin oppstart på en supergruppe, om enn litt kort. Og tegningene er 90-talls møl av verste skuffe.

Anbefaling: Tegningene er svært nærme å gjøre at jeg kutter denne, men historien er for interessant.

Green Lantern: New Guardians

Her er det en viss fare for bakgrunnshistorie overload. Likevel synes jeg introduksjonen til en Grønne Lykt fra jorden og et regnbuespekter av andre rompoliti er så lovende at jeg følger med et par måneder til.

Anbefaling: Så vidt over streken.

Flash

Svært fine grafiske fortellergrep fra Francis Manapul, men Flash klarer ikke å engasjere meg som karakter og skurken gjør meg heller ikke nysgjerrig på hva som skjer neste måned.

Anbefaling: Løp forbi

Voodoo

Etter forrige ukes sex-kontroverser i to av utgivelsene, skulle det bli spennende å se hvordan en tegneserie som egentlig er en lang strip tease fungerer. Langt bedre enn Catwoman og Spitfire, skulle det vise seg. For det første er stripperen en mer interessant karakter, for det andre sees situasjonen fra langt flere ståsteder (andre strippere og en agents kvinnelige partner). Og avslutningen stiller alle beundrende blikk på tegningene underveis i et spesielt lys.

Anbefaling: Til tross for en viss beundring over hva de gjorde med noen sexy scener, står jeg over. Men dette er kanskje noe jeg kjøper i samling hvis det utvikler seg i en interessant retning.

Batman, the dark knight

Ingenting skjer i denne tegneserien, før de få siste sidene. For mye stemning og tegninger, for lite historie.

Anbefaling: En Batman du godt kan stå over.

The savage Hawkman

En kryptolog på jakt etter mystiske gjenstander med en levende rustning, men serien klarer ikke å heve Hawkman over det lett generiske. Jeg likte ikke tegningene noe særlig heller.

Anbefaling: Stå over

Blackhawks

Det var en heidundrende action-sekvens i Afghanistan i begynnelsen. Resten ble litt sammenrasket. Og skal det lages en serie om et militært lag som tar farlige oppdrag, bør hovedpersonene helst ikke ha for mye super-lignende krefter.

Anbefaling: Nei

I, Vampire

Denne er jeg helt ut av synk på. Andre virker svært begeistret, men både historie, karakterer og tegninger ble for vage og drømmeaktig for meg.

Anbefaling: Nederst på prioriteringslisten.

Comments (3)

Older Posts »
%d bloggere like this: