Archive for Tegneserie

DC 52 uke 4: En god, to dårlige og mye middels

I fjerde uke med nye tegneserier fra tegneserieforlaget DC føltes det lettere å plukke ut vinnere og tapere. Og godt er det. Jeg kan jo ikke fortsette å kjøpe like mange tegneserier hver uke fremover.

Her følger ukens fangst, sortert etter hvor sannsynlig det er at jeg kommer til å fortsette å lese dem. Rapporten fra uke 1, 2 og 3 finner du i tidligere artikler.

Wonder Woman

Greske guder vandrer på jorden, så mektige og annerledes at de blir grøsser-skumle. En ung, vordende mor jages av kentaurer og får hjelp av Merkur til å tilkalle Wonder Womans hjelp. Joda, det er superhelt-action her, men først og fremst en mørk fantasy-stemning i Neil Gaiman-stil. Brian Azzarello har vært en kritiker-yndling de siste årene og leverer en historie som både fungerer som kapittel og interesseskaper. Og han gir mye plass til tegneren Cliff Chiang til å levere ekstremt gode og effektive tegninger uten noe jåleri.

Anbefaling: Denne kommer jeg til å kjøpe både elektronisk og i samling på papir.

Deadman

Vi flytter oss et par hakk ned på skalaen med DC Universe Presents og Deadman, men historien om den døde superhelten som kan overta kroppen til mennesker, er godt fortalt. Paul Jenkins prøver kanskje å presse litt for mange ord inn på siden for å forklare hvordan helten vår må gi mening i livet til andre for å oppnå egen frelse. Det hele minner litt om den gamle TV-serien Quantum Leap. Jeg er svært spent på hva som skje de neste månedene og håper at teksten gir mer plass til tegningene til Bernard Chang fremover.

Anbefaling: God valuta for pengene.

Legion of Super-Heroes

Jeg har tidligere nevnt en svakhet for disse superheltene fra fremtiden. I første nummer har vi litt spionering og action, ikke så mye såpe-opera, men en fortelling som vil fungere bra for fans. Problemet er bare et tjuetalls hovedpersoner og mye tidligere historie. Det vil nok være vanskelig for nye lesere å plukke opp trådene her. Selv jeg som har kjøpt alt som har kommet ut i samlet form var litt desorientert til tider.

Anbefaling: Kun for blod-fans som undertegnede.

Batman

Igjen overrasker en Batman-tegneserie. Det er vanskelig å forstå med antall serier som utgis fra Gotham hvordan det er plass til annet enn superhelter og superskurker i byen. Og i denne serien er nettopp Gotham en hovedperson. Bruce Wayne ønsker å bygge ut byen, for å gi håpet tilbake. Dette skjer mellom et opprør på Arkham Asylum hvor han jobber sammen med Joker og et mord med en svært overraskende mistenkt. Her skjer det mye på 22 sider.

Anbefaling: Kan virkelig så mye Batman være bra for meg? Jeg henger nok med litt til.

Green Lantern Corps

I utgangspunktet er superhelter i science fiction-innpakning med stort persongalleri noe jeg liker, men hovedarkitekten bak Grønne Lykt er ikke en stor favoritt hos meg. Peter Tomasi klarer derimot å introdusere heltene på en god måte, få oss raskt ut i rommet og gi oss for en forbrytelse som fortjener det interestellare politiets oppmerksomhet.

Anbefaling: Den beste Lantern-tegneserien jeg har lest på lenge.

Blue Beetle

Her har vi et godt eksempel på en tegneserie forklart fra bunn. Vi presenteres for helten vår er, en ung spansk-ættet gutt i USA, og hvor superkreftene kommer fra. Det hele skjer pakket inn masse godt tegnede slåsskamper. Bare det at serien er nybegynnervennlig bør belønnes. Men Ultimate Spider-man som kom ut i forrige uke gjorde kanskje noe lignende enda bedre?

Anbefaling: Beste tenåringssuperhelt så langt i lanseringen.

Birds of prey

De kvinnelige heltene i Gotham har ganske lenge vært aktive bak dette navnet. Den mest populære er ansiktet bak masken i Batgirl nå, og dette er en ny introduksjon til denne gruppen. Jeg ble ikke helt ble hektet, verken på heltene eller konflikten.

Anbefaling: Denne havner akkurat under streken for min del.

Captain Atom

Doctor Manhattan i Watchmen var basert på denne helten, og nå har nok kapteinen tatt over noen trekk fra etterligningen. En militær mann har i en ulykke fått enorme krefter. I samarbeid med sin tidligere arbeidsgiver prøver han å finne ut av kreftene sine. Her mangler det særpregede og fremmedartede som gjorde vår supersmurf så populær, og jeg mistet fort interessen.

Anbefaling: Ingenting gjorde meg nysgjerrig på hva som skjer neste måned her.

Nightwing

Dick Grayson var Batman for få måneder side, så hvorfor føles dette så pregeløst? En tur på sirkus og en Wolverine-kopi er ikke denne erfarne helten verdig, uansett hvor mye blod det er på klørne.

Anbefaling: Generisk superhelt-action

Supergirl

Vi får en helt ny forklaring på hvem Supergirl er, og det er positivt. Men en interessant landing med romskipet og en kamp med russiske supersoldater føles for tynt for 22 sider. Da måtte de ha gjort meg langt mer spent på hva som vil skje neste måned.

Anbefaling: For lite, og da snakker jeg ikke bare kostymet.

Red Hood and the Outlaws

Sex-livet til Starfire opprører meg ikke så mye som en del andre lesere. Problemet er mer at det sammen med resten av settingen gir meg Paradise Hotell-vibber. Det føler jeg ikke noe behov for i mine tegneserier. Legg til nok en uklart definert, mystisk organisasjon som motstandere, så sier jeg takk for meg.

Anbefaling: Nei

Catwoman

Du vet hvordan populære filmer ofte resulterer i en sex-film med et lignende plot og mindre klær? Her har du en sånn tegneserie, som inkluderer et samleie mellom Catwoman og Batman. Jeg tror kanskje det er mulig å skjønne hvor de vil, men dette blir for lite sexy og for mye porno.

Anbefaling: Fascinerende mislykket. Gå videre, det er ingenting å se her.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

DC 52 uke 3: Gøy historie og utrolig tegninger

Hyggelige salgstall, engasjerte omtaler på internett og gode serier er også denne uken resultatet av av DCs nylansering. La oss gå løs på utgivelsene, i prioritert rekkefølge etter min smak.

Frankenstein, Agent of S.H.A.D.E

Historien er fullstendig galskap, på en bra måte, og krever minimal kjennskap til gamle utgivelser. Den har masse action og ga meg konstante kniseanfall. Tegningene er mørke og holdt i en grøsserstil, med masse surrealistisk teknologi og humor.

En organisasjon ledet av Far Tid (i kroppen til en 10 år gammel jente med sverd og matroskjole) sender ut en aksjonsgruppe bestående av alle de klassiske monstrene (varulv, fiskemennesket, flaggermusmann og mumie). Lederen er Frankenstein-monsteret, en mann av almuen, i ånedelig slektskap med Hellboy.

Det hele minner om en av mine favoritt-tegneserier, Doom Patrol, kanskje mest under Grant Morrison på 80-tallet. Fantastisk underholdende, til tross for noen litt knotete tegninger.

Anbefaling: Kjøp

Batwoman

J.H. Williams III leverer de beste tegningene og de mest spektakulære grafiske sidene du har sett. Jeg leste nettopp ut samlingen av historiene som kom ut for et par år siden og det er til å miste pusten av. Spørsmålet var om tegneren klarte å levere teksten også når Greg Rucka forlot serien. Svaret er ja.

På iPad blir tosidere der rutene snirkler seg over skjermen i forskjellige mønstre neste litt for mye. Men det gjør det faktisk vel verdt å lese heftet tre ganger: En gang med fokus på historie, en for å nyte layouten og en gang med full zoom for å få med seg detaljene.

Anbefaling: Vel verdt å kjøpe i flere formater for å nyte en av de mest gjennomførte estetiske tegneseriene som lages nå.

Demon Knights

Superhelter i middelalderen er konseptet og første nummer leverer et svært underholdende kapittel. Det er tydelig at en gruppe helter er i ferd med å samles for å beskytte en landsby mot en ond dronning, magikeren Mordru og drager. Karakterene er en fin blanding av gammelt og nytt for de som har lest tegneserier tidligere, men dette bør ikke være en hindring for nye lesere å komme i gang med Demon Knights. Tegningene er fargerike og episke.

Anbefaling: Kjøp

Superboy

En klone kalt Superboy våkner til live og utsletter laboratoriet og vitenskapsmennene som jobbet med å skape han. Nå er det opp til en kvinnelig forsker å finne ut hvem skapningen er klonet fra. Superkreftene og navnet kan jo tyde på et opphav, men klonen virker også merkelig amoralsk. Dette er tydelig første kapittel i en lenger historie, og jeg er veldig nysgjerrig på hvor dette fører hen. Dette var en av de største positive overraskelsene denne uken.

Anbefaling: Vent noen måneder og kjøp en samling

Batman og Robin

Jeg hadde egentlig bestemt meg for å ikke like Batman uten Grant Morrison, men dette var en solid fortelling. Den har ingen store superskurker. Istedenfor fokuserer den på forholdet mellom våre to helter. Den siste tiden har Robin vært Damian, Bruce Waynes virkelige og i overkant selvsikre 10-år gamle sønn. Dynamikken er derfor ganske annerledes enn de som ikke har lest tegneserien på noen år er vant til. Svært fine og stemningsfylte illustrasjoner også.

Anbefaling: Jeg vil sjekke ut flere numre for å finne ut om dette er noe å samle på.

Suicide Squad

Her har vi den første av tre ’Sympathy with the devil’-tegneserier denne uken. Jeg hadde masse forventninger etter å ha samlet superskurk-serien Secret Six de siste årene og hatt den opprinnelige Suicide Squad fra 80-tallet som en stor favoritt. Faktisk er dette det nærmeste jeg så langt har sett en opprinnelsehistorie.  Opplegget med at regjeringen gir en gruppe superskurker muligheten til å jobbe med hemmelige selvmordsoppdrag blir forklart fra grunnen. Det er antydninger til det som er attraktivt med denne typen tegneserier: Amoralske karakterer som stripper alle heltefakter ned til det mest grunnleggende.

Anbefaling: Lovende, men vent litt med å kjøpe til full pris.

Mister Terrific

Dette var en helt jeg aldri hadde hørt om. Verdens tredjesmarteste mann og masse rar vitenskap kan ble en fin avveksling fra slåsskamper. Det mangler det ikke action heller. Viktigere er det at når vår helt trekker seg tilbake til sitt T-santuary i den niende dimensjon for å finne en løsning på et mysterium får jeg en fin Professor Balthazar-følelse. Så får vi se om de klarer å avrunde en cliffhanger hvor det ser ut som om Mister Terrific er i ferd med å drepe en politiker.

Anbefaling: Fine science fiction-vibber, men jeg vil se en avsluttet historie før jeg feller en endelig dom.

Grifter

En svindler begynner å høre stemmer fra usynlige aliens, mister noen timer hukommelse og må finne ut hva han skal gjøre. Historien blir fint satt opp med action og mysterier. Av en eller annen grunn har den fått hard medfart på internett. Jeg synes både historie og tegninger frister til videre utforskning.

Anbefaling: Jeg sjekker ut noen flere utgaver når prisen går ned om en måned.

Resurrection

Hver gang vår helt dør, våkner han etter kort tid opp med en ny superkraft. Nå begynner både himmelen og helvetet å bli irritert over å bli snytt for en sjel. Sammen med to sexy leiemordere er de på jakt etter Resurrection Man. Jeg følte meg mer forvirret over hva som egentlig skjedde her, men dette er også en serie det kan være verdt å komme tilbake til når historien har satt seg.

Anbefaling: Vent

Legion Lost

Legion of Superheroes er blant mine favoritthelter. Derfor er det leit å melde at denne utgaven hvor noen av de mest kjente karakterene kastes fra fremtiden inn i vår tid mangler noe av det som vanligvis tiltrekker meg. Kanskje er det fremtidssettingen som mangler. Det hjelper ikke at historien er uklart fortalt, både i tekst og bilder.

Anbefaling: Det gjør meg vondt å si det, men dette er et klart nei.

Green Lantern

Jeg tror ganske enkelt ikke jeg liker Geoff Johns, hvor mye han enn er den store stjernen til DC. Superskurken Sinestro har overtatt som vokteren av romsektoren jorden befinner seg i, mens Hal Jordan patetisk prøver å leve som et vanlig menneske. Hvor patetisk? Han prøver å stoppe et angrep som viser seg å være et filmopptak. Hvor fikk Johns denne supre idéen fra? Donald Duck? Settingen høres spennende ut, men dette er ekstremt dårlig utført.

Anbefaling: Styr unna

Deathstroke

Leiemorderen Deathstroke er så tøff at han synes de fleste oppdragene, og hjelperne, er kjedelige. Resultatet er den ene morsomme/ekstreme situasjonen etter den andre. Gjesp… Mest minner det om serier jeg styrer unna, som Lobo og Deadpool. Den eneste av denne typen karakterer jeg liker er Garth Ennis på Hitman. Jeg ser ikke helt hvordan dette kan utvikle seg til å bli mer interessant heller.

Anbefaling: Ingen grunn til å kjøpe dette med mindre du allerede har kjøpt en av 100 Deadpool-tegneserier som kommer ut hver måned og vil ha mer.

Red Lanterns

Peter Milligan var en gang en av mine store helter, men i det siste har han i beste fall vært ujevn. Grønne Lykt bruker mot som energi for kreftene sine, Røde Lykt sinne. Grensen mellom helter og skurker virker syltynn. Serien starter med en temmelig ubehagelig tortur-scene. Innimellom slåsskamper med de som står bak dette og med hverandre, tviler lederen i en svært ordrik monolog om det egentlig er så lurt å være sint hele tiden.

Anbefaling: Nei

Legg igjen en kommentar

DC 52 uke 2: Varierte kulørte helter

Først på onsdag tok lanseringen til tegneserieforlaget DC av for alvor med 13 hefter med nummer 1 på coveret. Jeg må igjen si hvor fantastisk det er å kunne laste ned nyhetene på min iPad samtidig med at de kommer ut i USA og sitte litt lenger enn jeg burde en onsdagskveld og lese ferske tegneserier.

Reaksjonene på internett har spent over hele linjen fra at dette er det samme gamle til hvor jevn kvaliteten er. Jeg ligger absolutt nærmest det siste standpunktet. At noen slakter det andre synes var best viser bredden i genre. Her er det noe for enhver smak. Jeg likte en tittel de fleste mislikte, og er skeptisk en av de store favorittene. Under følger en kort omtale med mine favoritter øverst.

Action Comics

En ung Clark Kent prøver sine superheltmuskler i Metropolis. Det han velger å slåss mot er alt han synes er urettferdig: Uredelige forretningsmenn, konemishandlere og de som utnytter fattigfolk. Det finnes ikke en superskurk i sikte. Naturlig nok får han politiet, militæret og Lex Luthor på nakken. Siden Clark fremdeles er uerfaren og lang fra usårlig, tyder alt på at snart kommer til å tråkke feil.

Grant Morrison er en av mine yndlingsforfattere. Selv når han er dårlig er han interessant. I boken Supergods har han tidligere i sommer nærmest skrevet manifestet for hva Supermann bør være ved å gå tilbake til historiene fra 30-tallet. I første kapittel er det masse action, så regner jeg med at personene i denne moderne oppdateringen av den største superhelten av de alle kommer tydeligere frem etter hvert. Foreløpig fargelegger han veldig innenfor strekene.

Veteranen Rags Morales leverer gode, dynamiske tegninger.

Anbefaling: Kjøp

Stormwatch

Forfatteren Paul Cornell har skrevet en av de mest elskede Dr Who episoder (som Human Nature) og masse kritikerroste tegneserier de siste årene, men det har aldri blitt noen store salgssuksesser av superheltene hans. Med Stormwatch bør han ha fått en serie som passer han bra.

De store, episke idéene står i sentrum. Foruten å samle sammen teamet, blir det klart før vi er halvveis ute i historien at månen er i ferd med å angripe Jorden. Ingen grunn til å tenke smått. Teamet er fordelt over tre steder, så kommunikasjonen med månen er ikke det eneste wow-øyeblikket. Historien løper nesten litt for fort og det er nødvendig med en liten pustepause etter en håndfull sider.

Synd at tegningene virker litt knuslete. Miguel Angel Sepulveda leverer greit nok og det føles nesten litt frekt å klage, men mesteren i genren storslåtte superhelter, Brian Hitch, har satt en høy standard de siste årene.

Anbefaling: Kjøp

Batwing

Settingen i Batwing er ekstremt interessant. Det siste halvannet året har Bruce Wayne reist verden rundt for å bruke formuen sin til å etablere Batman-franchises over hele verden. Denne historien foregår i Kongo, og ikke i en eksotisk jungel eller et science fiction kongedømme, men i storbyen Kinshasa. På første side kastes helten vår inn i en kamp med Massacre, som har fått navnet med god grunn.

Et problem jeg har med historien til Judd Winick er at vi i kampens hete får et flashback som først ser ut til å avsluttes i neste nummer. Det skaper helt unødvendig forvirring, siden tilbakeblikket også begynner med action.

Tegningene er helt fantastiske i Batwing, særlig fordi fargeleggingen skaper maleri-aktige teksturer, uten at det går utover dynamikken.

Anbefaling: Kjøp, særlig fordi dette er en serie som trenger kjøpere for å fortsette. Vær klar over at mange andre er skeptiske til Batwing.

Animal Man

Her snakker vi superhelter for voksne. Buddy Baker har en fast base i familielivet med kone og to barn. Når han er på vei ut til sitt første oppdrag fører det til en diskusjon om drakten hans ligger i skittentøyet. Samtidig er han en superhelt med indie-kred. Og det er ganske klart at forfatteren Jeff Lemire satser på å gjøre historiene urovekkende, med et strø av horror.

Travel Foremans tegninger er til tider skisseaktige, andre ganger med masse streker. Målet ser hele tiden ut til å være å skape stemning.

Anbefaling: Med mindre du steiler over de spesielle tegningene, kjøp.

OMAC

Her har vi ren superheltnostalgi! Historien er en eneste lang slåsskamp hvor et stort blått monster angriper et Dr No-lignende forskningsanlegg. Ingen legger skjul på at dette er inspirert av den klassiske skaperen Jack Kirby. Til tross for pastisjen er det levende og underholdende. Etter min mening er det de noen av de mest iPad-vennlige tegningene jeg har sett.

Anbefaling: Jeg har et positivt inntrykk, men vil se om godfølelsen holder utover første måned.

Batgirl

Her er det fristende å si mye, siden denne serien har stått i sentrum for to av de største kontroversene i forbindelse med lanseringen: Et lavt antall kvinnelige kreative bidragsytere og om det er riktig å la Barbara Gordon gå fra å være et rullestolbrukende forbilde til å bli Batgirl.

Første kapittel i den nye tittelen er en underholdende superhelt-serie hvor det skjer så mye at det gir svært god valuta for pengene. Forfatteren Gail Simone er en favoritt. Hun klarer å komme litt mer under huden til karakterene enn sine kolleger, slik at vi kjenner gleden og tvilen forbundet med å være superhelt i større grad enn mange andre fortellinger.

Anbefaling: Muligens kjøp, dersom Gail Simone fortsetter å gå inn på karakterene.

Justice League International

Superhelter i komedieform var stort på 80-tallet og her har vi en serie som vil være DC-universets sitcom. Det var sjelden jeg opplevde en gapskratt, men det var mye humring. Det er ganske klart at gode replikker og småkjekling mellom et internasjonalt team av superhelter (deriblant norske Tora) er kjernen i konseptet. Skurkene, kampene og spenningen kommer i andre rekke.

Anbefaling: Egentlig likte jeg denne bedre enn Justice League. Med litt mer interessante konflikter med trusler utenfor teamet, kan dette bli veldig bra.

Detective Comics

Batman på sitt mørkeste møter Joker for første gang. Avslutningen er en effektiv cliffhanger, kanskje litt i overkant. Og det preger tonen, litt i overkant. Samtidig var det såpass bra at jeg endte opp med å bli nysgjerrig på en serie jeg egentlig trodde ikke var interessant.

Anbefaling: Det spørs hvor mørk du liker din Batman.

Men at war

Jeg er veldig sympatisk til at DC prøver å dekke flere genre. Dette er en moderne krigstegneserie satt i et superhelt-univers. Alle hovedpersonene er soldater uten noe ekstra teknologi eller krefter. Særlig fascinerende er en sekvens i deres første oppdrag hvor noen med superkrefter slåss i horisonten, mens de kjemper gjennom ruiner på bakken. Backup-historie og bra tegninger tyder på at dette kan bli interessant.

Anbefaling: Litt urovekkende rykter om flere bytter av tegnere de neste måndene, men jeg ser gjerne at denne kommer inn på kjøpslisten.

Swamp Thing

Plantemonsteret har hatt en lang og stolt historie i horror-universet til DC. Tegningene til Yanick Paquette er fantastiske og detaljrike, særlig andre halvdel har veldig mange creepy ruter. De fleste har raskt puttet denne på toppen av sin liste. Her er mitt problem: Til tross for enorme mengder tekst har jeg ingen følelse for hvem Swamp Thing er, hva trusselen er og hva slags tegneserie dette er.

Anbefaling: Egner seg nok best i samling og jeg vil ikke gi noen anbefaling før historien kommer tydeligere frem

Green Arrow

Helten er fullstendig forandret i forhold til den Oliver Queen vi har sett de siste 40 årene. Fra å være den mest ideologisk engasjerte helten har han blitt en blanding av Bruce Wayne, Tony Stark og James Bond. Når motstanderne ser ut til å være YouTube-skurker, blir innsatsen for lav til at jeg gidder å bry meg. Ikke dårlig, bare uengasjerende.

Anbefaling: Hopp over

Static

Her ble det for mye Peter Parker-vibber.

Anbefaling: Les heller Ultimate Spiderman.

Hawk and Dove

90-tallet var i stor grad en av de verste periodene for superhelter, så hva er vitsen med å grave frem Rob Liefeld og være nostalgisk.

Anbefaling: Et høyt og tydelig nei.

Comments (2)

‘Red’ på 25 ord

En positiv kommentar får meg til å ta opp en gammel tradisjon på Typisk Tor Andre, korte filmomtaler:

Underholdende gammlemannsaction med befriende lite skriking, halloi og store følelser. Føles gammeldags og moderne på samme tid. Jeg hadde håpet på en passe dårlig film…

To ord om kildematerialet, en tegneserie av Warren Ellis og Cully Hamner. Stemningen er langt fra den nostalgiske, verdige stemningen i filmen. Tonen er mer ‘ingen kødder med meg’. I den varianten ville Mel Gibson spilt hovedrollen. Men Red er fremdeles underholdende. Warren Ellis er en rimelig sikker garantist for en bra tegneserie.

Legg igjen en kommentar

Relansering av superhelter innfrir delvis

Det er gøy å være fan av amerikanske tegneserier i Norge om dagen. DC starter alle tegneseriene sine fra nummer en slik at det skal være lett å hoppe på for nye lesere. I lanseringen kommer det 52 titler, både gamle kjenninger som Supermann og nye helter, alle med en ny vinkling.

Morsomst av alt er det at alt kan kjøpes digitalt samtidig som det kommer ut i USA. Nå er det ikke nødvendig å planlegge tegneseriekjøpene flere måneder i forveien, få dem lenge etter diskusjonene på internett og til en dyr pris. Trykk på knappen, så er ukens historie klar til å leses noen minutter senere.

Lanseringen startet på onsdag med Justice League, en gruppe-bok som samler alle de mest kjente heltene fra DC. Papirutgaven har allerede solgt ut førsteopplaget på 200.000 og er senere sendt to ganger til trykkerne. Hvor mye som er solgt digitalt har vi ikke noe informasjon om enda, men vi vet at appen det selges gjennom på iOS suste forbi gjengangere som Smurf Village på listen over mest innbringende programmer i app store.

Så langt er dette dristige tiltaket for å gi et synkende marked for tegneserier en vitamininnsprøyting vellykket. Absurd nok har aldri kunstformen vært mer dominerende i populærkulturen eller mer skrevet om på kultursidene, men opplagene har vært trist lesing de siste årene. Det er en stund siden et hefte solgte i et slikt opplag, så uansett bange anelser blant fans er de fleste enig om at radikale tiltak er nødvendig.

For meg som leser er det viktigste om Justice League lever opp til forventingene. Svaret er delvis.

Historien begynner helt fra bunn. På første side er verden langt fra sikre på hva en superhelt egentlig er. Batman og Grønne Lykt samarbeider motvillig om å stoppe en utenomjording i Gotham. Samtidig blir alle tre beskutt av politi. Kamp og dialog er underholdende, om enn til tider litt vel tøff i trynet. Jeg så et par nye grep som fikk meg til å smile. Og vi blir kastet rett inn i handlingen. Her stiller alle på lik fot med en ny leser. Superheltene og verden er fremdeles i støpeskjeen.

Forfatter Geoff Johns og tegner Jim Lee er de største kanonene DC har. De har i mange år vært store stjerner som kan settes på nesten hvilken som helst bok og regne med suksess. Samtidig har jeg aldri vært av deres største fans. Johns har en tendens til å skrive det han tror publikummet kommer til å like. Lee har en super-muskuløs stil med litt for mange linjer etter min smak. Til tross for min skepsis må jeg si at de begge her presterer en av de tegneseriene de har laget jeg liker best.

Det største problemet er at kun to av karakterene på coveret er aktive i historien, med en cliffhanger som introduserer nye Supermann og antydninger om at Cyborg er på vei til å få krefter. Kjenner jeg Geoff Johns rett vil de første heftene være som eventyret om Askeladden og hjelperne hvor gruppen som skal vinne sluttkampen om et halvt års tid introduseres en etter en. Dette er tendensen i tegneserier fans foraktfullt kaller dekomprimert fortellerstil, hvor man skriver for samleboken mer enn de som plukker opp heftene hver måned.

Forhåpentligvis vil de andre 51 teamene velge forskjellige tilnærminger her. Det høres lovende ut etter det jeg har lest så langt og neste uke kan bli dyr. Selv om jeg hadde håpet at Justice League hadde lansert med en historie som sto mer på egne ben, er det vanskelig å klage når resultatet er solid og bra.

Anbefaling til nye lesere: Kjøp hele historien i en bok eller digitalt om et halvt års tid (prisen går ned fra 21 til 14 kroner etter en måned). Alt tyder på at det blir bra, men det er ikke nødvendig å lese Justice League hver måned.

Legg igjen en kommentar

Jenta med sverdet

Å finne en god tegneserie utenfor de mest kjente heltene er et lite mirakel. Det er så lett å holde seg til det velkjente, enten det er en karakter som ble laget når bestefar var ung eller noe kjent fra kino. Derfor pleier jeg av og til å kjøpe noe som ser interessant ut, selv om jeg ikke har hørt om det. The Sword av brødrene Luna har vært et spennende bekjentskap jeg fant frem til på denne måten.

I første kapittel møter vi en familie med mor, far og to døtre, den eldste i rullestol. Det tar ikke lang tid før tre menn og en kvinne braser inn i idyllen og brutalt dreper alle sammen med superkrefter. Den lamme jenten overlever fordi hun detter gjennom et brennende gulv og finner et magisk sverd. Dermed kan hun ikke bare gå, men hoppe, slåss og helbrede til den store gullmedaljen.

Nå starter et hevntokt gjennom tre verdensdeler som gjør at hun får politi, myndigheter og media på nakken. Heldigvis har hun to venner med som sørger for at heltinnen har et festepunkt til den ellers så normale verden The Sword foregår i. Grunntonen er alvorlig, men litt morsomt småsnakk blir det.

Historien er tydelig planlagt for de fire bøkene den består av. Bakgrunnen for begivenhetene blir rullet ut i første bok. Akkurat når jeg begynner å føle meg trygg på at jeg skjønner hvor veien går, gir fjerde bok historien et par ekstra omdreininger.

Tegningene virker forfinede, nesten som på greske urner. Kontrasten til brutaliteten i slåsskampene er slående, med avkuttede lemmer og blod som flyr i alle retninger. Og det er ikke bare snakk om generisk sverdvifting. Opptrinnene gir et klart bilde av hva som skjer og får meg til å tenke ’det har jeg ikke sett før’.

Uavhengig tegneserie betyr, på godt og vondt, mindre redaktørinnblanding. Noen ganger tenker jeg at brødrene Luna kunne trengt noen som spurte om det virkelig var nødvendig å være så ekstremt tøffe i trynet. Det er plass til plot, karakterer og følelser, men noen ganger balanserer noen av opptrinnene på kanten til det latterlig poserende.

Etter nettopp å ha avsluttet siste bok i The Sword er jeg nysgjerrig på de andre seriene til brødrene Luna. De er heldigvis lett tilgjenglig i samlinger og digitalt på Comixology.

Legg igjen en kommentar

To om Thor

Thomas Herlofsen og jeg diskuterte filmen Thor i helgen over på Fus-bloggen:

Fredut: Marvelmaskinen tikker utrettelig videre mot the Avengers, filmen der Tony Stark, Bruce Banner, Steve Rogers, Janet Pym, Natasha Romanoff, Nick Fury og de andre vi har møtt i Iron Man, Hulk og snart i Captain America omsider samles. Og i hva som må være den mest kompliserte måten å sette opp en enkelt film på noen sinne har Marvel Movies knapt trådd feil.

Norserintrah: Uansett hva man måtte mene om Marvel-filmene, så er det imponerende hvordan de ha klart å lansere en håndfull franchises. Ved å bruke gode, men ikke nødvendigvis de mest kjente navnene, har de levert bra filmer og holdt kostnadene nede. Da er det lettere å lykkes.

Når jeg leste superhelter i barndommen var det utrolig morsomt å få følelsen av en historie var en del av en større verden. Både disse filmene og tegneseriene virker mer planlagt, som et maskineri, men det er likevel gøy at hver enkelt superhelt på lerretet er en del av en større helhet.

Fredut: Thor var bestandig den vanskelige brikken i puslespillet, for filmversjonen av Marvels univers har til nå stort sett vært mer (kvasi-) science fiction enn fantasy, og hvis tordenguden ikke hadde funket i vårt univers hadde det ikke hjulpet det spor om Downey Junior greide å være morsom absolutt hele tida. Hele prosjektet hadde vært punktert.

Så det er med stor glede (for fanboy er man jo) at jeg kan fortelle dere at Thor ikke bare er vellykket, den er sammen med Iron Man #1 den beste av denne rundens marvelfilmer. Det fantastiske forklares forsiktig som uendelig avansert vitenskap, men det gjør ingen ting når vi få Frostkjempekamper, Bifrost, Jotunheimen, Tønsberg (!), Heimdall (strålende), Odin etc. i fri dressur. Regissør Kenneth Brannagh har tydelig lært en god del av magaplasket sitt med Frankenstein sist han luktet på sjangeren. Med all sin Shakespeareerfaring er han rette mann til å få Thor og de andre gudenes tradisjonelt svulstige dialog til å virke troverdig; i tillegg viser han seg å være en mer enn kompetent actionregissør.

Norserintrah: Jeg liker Thor godt, men synes ikke den helt treffer blink. Styrken er absolutt at skuespillerne klarer å holde balansen mellom å ha det gøy og være troverdig. Jeg er overbevist om at regissøren har mye av æren for å holde opptrinnene i tøylene.

Fantasy vitenskap er et interessant valg for Åsgard. Tanken er sikkert å gjøre det fantastiske mer troverdig. Men er ikke noe av tema i filmen møtet mellom det mytologiske og den moderne verden? Det kunne vært enda mer spisset til både for drama og slåsskampene.

Fredut: Action, ja. Er det en ting de ikke helt har greid å få til i denne filmsyklusen er det actionscener som kan måle seg med tegneserienes. Her er fortsatt Sam Raimis Spidermanfilmer de beste. Det smeller greit i Thor, men det hele blir litt i overkant datagrafikkete, særlig hvis du som jeg må se filmen i 3D. Dårlig 3D får paradoksalt alt til å virke flatt – pappfigurer utenpå pappfigurer. Denne bør du se i 2D hvis du kan.

Norserintrah: Det var ikke noe problem å overtale de jeg gikk med og som var i ferd med å bestille til 3D å forandre mening (nærmere vår faste Thai-restaurant kom vi også for et måltid før kino). Som jeg nettopp hørte Werner Herzog si i et intervju, 3D fungerer ikke med raske klipp.

Ofte når kjente regissører uten bakgrunn fra action lager spenningsfilm, spør jeg meg om hvor mye stuntmenn og andre medhjelpere bør få æren for bra action. I Thor gjenspeiler i hvert fall slåsskampen karakterer og plot, det er ikke bare kule effekter. Da er jeg godt fornøyd.

Fredut: Intrigen er det derimot ingenting å si på. Storyen, av Babylon 5 – maestro JMS (jeg beklager initialene, men jeg har slått opp den mannens etternavn flere ganger enn jeg kan huske og nå gidder jeg ikke mer), greier mesterstykket å kombinere høyfantasi og drittslenging, Jord og Jotunheim. Dette kunne blitt et hvileskjær, en bru til Avengers uten noen egen historie (Hallo Harry Potter 7B). I steden er det den mest engasjerende historien i syklusen til nå. JMS på sitt beste lager legender på Neil Gaiman-nivå.

Norserintrah: Setting og stemning ligner veldig tegneseriene JMS skrev for noen år siden hvor Thor bygger opp Åsgard rett utenfor en småby i Oklahoma. Intrigen er imidlertid helt annerledes, mer drømmeaktig enn action. I filmen skal helten introduseres for folk som aldri har hørt om Thor, så selv om tegneserien er et utgangspunkt er historien en helt annen. Og det er greit nok.

Mange sier at Iron Man, Thor og Captain America er mindre kjente superhelter. Det tar ikke helt hensyn til at Avengers har vært den helt sentrale tegneserien i USA de siste årene, hvor disse tre utgjør grunnstammen. Filmskaperne kjenner heldigvis langt bedre til hva som er skjer i genren enn norske kritikere og gir meg intressante variasjoner på tidligere historier.

Fredut: Thor, Odin og Loke er som de må være, og menneskekarakterene er troverdige. Natalie Portman er vel mer naturlig som sort svane, men gjør seg absolutt ikke bort. Det er skikkelig godt å se Stellan Skarsgård i en ganske stor rolle. Ingen kan spille drita som en skandinav.

Men dette er hovedrolleinnehaver Chris Hemsworths film. Mannen har nesten ingen tidligere meritter verdt å nevne (han spilte pappaen til Kaptein Kirk i den siste Star Trek-filmen), men plasserer seg til de grader på kartet her. Det er vanskelig å være både tøffeTor og menneskeTor uten å framstå som schizofren, men Hemsworth er strålende – han fremstår som karismatisk, morsom, bøllete, høvisk, umoden, ydmyk og kul. Ikke ser han dårlig ut i bar overkropp heller. Internettlegende Harry Knowles tok seg i å ønske han var Natalie Portman ved et par anledninger. Jeg er nok ikke enig, men jeg hører hva han sier.

Norserintrah: Bar overkropp eller ikke, jeg liker hvordan Hernsworth går fra gudeyngling med hubris til forvirret menneske og ender opp som helt. Han og filmen tar det som skjer akkurat passe seriøst.

Thor er en bra start på popcorn-sesongen.

Fredut: Aldri har sommeren vært stappet med flere lovende superheltfilmer. Det er ingen grunn til å tro at X-Men: first Class eller Captain America kommer til å bli svake heller, og DCs Green Lantern kan være den første superheltfilmen siden Supermann #1 som virkelig greier å gjøre kampen mellom de gode og de kjipe kosmisk. Standarden er med dette satt.

Og ja, Stan Lee er med. Ja, Samuel Jackson stikker såvidt innom etter rulletekstene. Og Loke loker lukt som kun Loke kan Loke.

Legg igjen en kommentar

« Newer Posts · Older Posts »
%d bloggere like this: