Archive for Teknologi

Farvel sosiale media, hallo integrerte nisje-nett

Noen snakker fremdeles om sosiale media, men det vil ikke vare lenge. Siste gang jeg hørte kjentfolk bruke begrepet, var en kollega som lenket til College Humors forslag til det skumle Halloween-kostymet ‘Social Media Pro’. Og det sier noe om at hele begrepet er i ferd med å miste betydning.

Social-Media-Icons

Det betyr ikke at folk slutter å bruke sosiale nettverk. Snarere tvert i mot. Akkurat som med blogging, har det blitt så utbredt at bruken blir usynlig. Joda, jeg legger ut oppdateringer på Facebook og Twitter fremdeles. Men jeg foretrekker å bruke det som en plattform andre systemer kobler seg opp mot. Stadig sjeldnere går jeg inn og leser på Facbook og Twitter.

Verdien av nettverk er fremdeles stor. Jeg synes det er morsomt å dele og følge hva andre spiller på Spotify. Og her er grunnen til at freemium-modellen til denne tjenesten alltid vil slå betalingstjenester som Wimp. Selv om en tjeneste har større utvalg, høyere kvalitet og mer redaksjonelt innhold, kompenserer ikke det for sperrer for å dele musikkoppdagelser med venner uten fullt abonnement.

Derfor lykkes de avisene som gir tilgang til et begrenset antall artikler til andre best med abonnementsløsninger. Leser jeg en bra artikkel, vil jeg kunne dele den med andre. Og det skaper reklame for nye abonnementer.

letterboxd

De nettverkene jeg bruker mest tid på direkte er spesialisert og henvender seg til en nisje. Det gjelder særlig Letterboxd for film og Goodreads for bøker. Jeg skulle ønske at enda flere av vennene mine var aktive der, men de jeg har nettverket med er interessante å følge og muligheten til å logge aktivitetene mine er nok til å holde på interessen min.

Jeg finner det vanskelig å ta artikler seriøst som handler om hvor viktig sosiale media er eller at folk begynner å bli drittlei. Virkeligheten er for sammensatt til at så absolutte konklusjoner har noen verdi.

På samme måte som brukerne av sosiale media er i ferd med å gjøre dem til en naturlig del av hverdagen, må de som jobber med dem profesjonelt integrere dem i prosjekter. Det er ikke et spørsmål om å være for eller i mot, hverken sosiale media eller enkelte tjenester. Det er et spørsmål om hva som gir brukeren verdi.

goodreads

Hvis jeg skal velge ut en nyhet som oppsummerer hvilken retning jeg tror sosiale medier beveger seg i, så er det at Amazon vil bygge Goodreads inn i programvaren på Kindle. Det er et spesialisert nettverk integrert direkte i et produkt for å gjøre det mer nyttig for brukerne.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Konsentrert tekstbehandling på iPad

Undersøkelser har vist at den app-kategorien som er mest populær på iPad er spill. Litt lesing til adspredelse er også populært. Men til jobb? Nei, da vil nok de fleste si brettet til Apple kommer til kort.

Det finnes tekstbehandlingsapper. Selv har jeg brukt Quickoffice til å åpne Word-filer og gjøre lett redigering fra iPhone. Apple lanserte selv Pages sammen med iPad.

Her er min konklusjon etter en del prøving: Less is more. Det er ingen grunn til å satse på en app med en milelang funksjonsliste. Istedenfor å slå hodet inn i iPads begrensninger, er det viktig å bruke enhetens styrker.

Artikkelen er tidligere publisert på NetComs iPhone-blogg.

iA Writer har gjort dette. De har tatt utgangspunkt i tradisjonell tekstbehandling. Så har de kuttet og polert til alt er helt perfekt.

Det nye tastaturet er den opplagte forbedringen. De har lagt til en ny linje med de mest brukte spesialtegnene og et parantesverktøy som skjønner hva du trenger. På den ene siden er det piltaster som gjør det mulig å bevege seg i teksten, på den andre siden mulighet til å hoppe til starten eller slutten av et ord. Det er så jeg lurer på hvorfor ikke Apple har gjort dette.

Spørsmålet jeg ofte når jeg beskriver iA Writer er om den ikke viser for lite av teksten om gangen. Svaret programskaperen gir er at det er meningen. Teorien deres er at det å se hele siden er distraherende og gir lite flyt i skrivingen. De har til og med en funksjon som fokusere på kun to linjer rundt markøren.

Fonten appen bruker sier alt. Dette er som å skrive på en gammeldags skrivemaskin. Den ville riktignok ikke spyttet ut ordtelling og leselengde under skrivingen. Innholdet lagres til Dropbox, kan kopieres og sendes på mail.

Det er alt, så enkelt og så perfekt til to-finger skriving. Med et cover som hever iPaden noen centimeter, er dette svært effektivt. For seks kroner anbefaler jeg alle med iPad og ambisjoner om å prøve litt tekstbehandling på den å sjekke it iA Writer.

Comments (2)

Papirets (foreløpige) styrke som teknologi

Alle som hører jeg har kjøpt en Kindle er nysgjerrig på hvordan den ser ut og virker. De fleste savner fort konvensjonene fra annen elektronikk. De prøver å peke på skjermen som en iPhone eller leter etter hyperlenkene kjent fra internett.

Nostalgien for papir er fremdeles stor. For noen år siden vil jeg også hatt sterke følelser for den fysiske boken, men dette har forandret seg. Etter godt over 30 år med samlemani synes jeg heller det ville være deilig å bli kvitt mesteparten av rælet i hyllene mine. Det ligger i hauger og bunker på rommet mitt, loftet og barndomshjemmet. Ærlig talt, med få unntak hadde det vært deilig å blitt kvitt hele papirhaugen.

Låne synes jeg er et dårlig alternativ. Da blir det vanskelig å lese boken i mitt eget tempo, avbrutt av andre bøker som frister mer. Jeg liker at lesestoffet er tilgjengelig, men ikke som fysisk gjenstand.

Jeg har tidligere sagt at det hadde vært fint å ha noe i hylla når jeg har kjøpt det. Med iTunes og Spotify har jeg nå kastet ut mesteparten av CDene. Antall spill jeg kjøper i butikk nærmer seg null. Tullingene i filmindustrien tvinger meg fremdeles til å kjøpe plastikk fremfor innhold, men ellers har trenden vært at jeg foretrekker en ikke-fysisk utgave av mediaforbruket mitt.

Forskjellige typer teknologi for å lese har hver sine fordeler. Jeg tenkte i denne artikkelen å gå i gjennom styrkene til en leseplate som Kindle, internett på datamaskin/iPhone og papir.

Leseplate

Alt som kan presenteres i en pocketbok gjør seg vel så bra på Kindle. E-ink teknologien får skjermen til å se ut akkurat som en bokside. Fordelen fremfor papir er masse små finesser i brukergrensesnittet som endring av skriftstørrelse, integrert ordliste og enkle notatmuligheter.

Integrasjon med innholdet til Amazon var det som fikk meg til å kjøpe lesebrett nå fremfor å vente på alle de nye, spennende produktene. Kjøp og nedlasting er gjort på et par minutter. Spotify for lesing vinker som en mulighet i det fjerne, selv om vi er langt unna dette i dag.

Dan Browns nye bok fikk meg for første gang på månedsvis til å begynne å søke i torrents. Perfekt for iPhone eller Kindle, tenkte jeg, og kommer ikke på tale å kjøpe med stive permer. Men det var ikke forlagene enig i, den er umulig å kjøpe fra Norge uten akrobatikk med utenlandske adresser, proxy og kredittkort. Det gidder jeg ikke.

Tilbudet styrer etterspørselen og fremtidig forbruksmønster. På listen over bøker jeg ville lese manglet 30 – 40 % til Kindle fra Norge. Likevel endte jeg opp med en laaang øsnkeliste som holder noen måneder til utvalget blir bedre eller ny teknologi blir lansert. Takk og farvel til Dan Brown og norske forlag inntil jeg får bøkene på den teknologien jeg bruker.

E-ink, elektronisk brukergrensesnitt og kjapp tilgang til nytt innhold gjør at Kindle for øyeblikket er min favoritt for å lese det som tidligere kunne leses i pocketbok.

Internett og iPhone

Et lesebrett er ikke særlig godt egnet for å skumme en stor mengde innhold. Den egner seg best for nærlesing. Så her kommer kanskje papir inn? Nei, nettlesing i en RSS-leser som Google Reader er langt bedre.

Etter noen år begynner de fleste internettmedier å bli gode til å lage RSS-feeds med overskrifter som gir et godt bilde av artikkelen og en ingress som gjør det tydelig om det er verdt å åpne den. Da er det enkelt å komme seg gjennom en godt redigert liste med opp mot hundre nyhetskilder i løpet av en halvtime. Mulighet for elektronisk deling og arkivering gjør at de færreste savner det gamle utklippsarkivet.

Nyheter er ganske enkelt best på nett, derfor vil aldri papiravisen vokse igjen. I så fall må fokuset vris mer over til de lange artiklene og utfylle nettet. Det er grunnen til at Morgenbladet og Klassekampen fremdeles gjør det bra i et ellers depressivt marked.

Papir

Så hva er da styrken til papir? At den kombinerer skumming og dybdelesing ganske bra.

Jeg hører folk ofte klager over for mye innhold i Aftenposten. For meg er et kvarter nok for å få god oversikt og lese de viktigste artiklene på hverdagene. Det går opp til en halvtime i helgen pluss noe under timen på A-magasinet. Det hadde vært umulig både på lesebrett og i en RSS-leser.

Til tross for min entusiasme for elektroniske medier ser jeg derfor for meg at et avisabonnement eller to vil være en del av min faste mediemeny.

I tillegg liker jeg å lese papirmagasiner med hovedvekt på lange artikler. Blastoffet (eller do-sidene, som jeg pleier å kalle småstoffet) er bedre på internett, men med skribenter som går i dybden kan det bli en god pakke på papir. The Atlantic og Filter i Sverige er de magasinene jeg med glede fremdeles kjøper.

Tegneserier vil fremdeles ha en plass i bokhyllen, men er i ferd med å finne overraskende gode elektroniske løsninger på iPhone og datamaskin. Se for eksempel Marvel Digital for konverterte hefter og Zuda for tegneserier utviklet for internett.

Konlusjon

Styrken til papir ligger i kombinasjonen av skumming og dybdelesing, ikke luftig nostalgi om lukten og følelsen av et fysisk produkt. Den holdningen ligner litt for mye på villfarelsen til musikkbransjen om betydningen av CD-plater.

Praktbøker vil fremdeles fungere som et nisjeprodukt, men i fremtiden vil det komme lesebrett som klarer å kombinere leseligheten til e-ink og grensesnittet på nettet. Da er papir blåst av banen som lesemedium nummer en.

Comments (4)

Opphavsrett etter Gutenberg

I en kronikk i Aftenposten i dag utdyper oppropet mot fildeling sine synspunkter. Bak seg har de 35 kunstnerorganisasjoner og mange enkeltpersoner.

Kunstnerne viser en klar forståelse for betydningen av internett og ny teknologi:

Situasjonen vi møter ved inngangen til den digitale medierevolusjonen er faktisk slående lik den som oppsto etter forrige store teknologiske revolusjon med trykkekunsten: Etter at Gutenberg trykte sin første bibel i 1455, bredte teknologien seg med eksplosiv fart. I år 1500 var det 300 trykkerier bare i Venezia.

Det burde være opplagt at en slik utvikling førte til en enorm forrykning i maktbalansen. Kirken og klostre som tidligere hadde noe i nærheten av monopol på kunnskap må gi det fra seg til forretningsmenn. Er det noen som tviler på at mange var skeptisk til utviklingen? Den katolske kirken ønsket faktisk å utdele lisenser for bedrifter som ville trykke bøker.

Siden kronikken forklarer hvordan trykkekunsten førte til en revolusjon som munnet ut i opphavsrett, må det være grunn til å spørre hva slags omveltninger i jus og forretningsmetoder for musikk, film og litteratur oppropet foreslår.

Svaret er ingen. Snarere tvert i mot. Kronikkforfatterne sier at økonomisk og juridisk er ingenting endret. I så fall ligner situasjonen lite på den etter trykkekunsten ble oppfunnet.

Hovedangrepsmålet for oppropet er partier som har prøvd å foreslå andre metoder for å håndtere piratkopiering. Jeg sier ikke at forslagene som har kommet frem så langt er perfekte, men de forholder seg i hvert fall til at det har skjedd noe nytt.

Kunstnerne i oppropet minner mest om den katolske kirken som som ville prøve å styre kunnskap ute av kontroll med lisenser.

Legg igjen en kommentar

Bare musikk i Spotify eksisterer

De gode nyhetene om at Spotify kom på Apple iPhone ble dempet noe av at norske artister truet med å trekke seg fra musikktjenesten. Inntektene var kun småpenger og knapt verdt bryet.

For egen del betaler jeg for et par album i måneden. Hva jeg kjøper er avhengig av omtaler og anbefalinger, deretter noen gjennomlytninger i Spotify. Musikk som ikke er der faller utenfor mitt vurderingssett, som en markedsfører ville sagt.

For eksempel har kunstrock gruppen Fiery Furnaces kommet med nytt album. Deres forrige utgivelse, Widow City, var en av mine favoritter i fjor. Hverken dette eller siste album er tilstede på Spotify, så jeg kjøper det neppe. Ikke er det mulig å anbefale gruppen med en lenke til en Spotify spilleliste til deg som leser denne artikkelen heller.

Nå er dette en ny måte å kjøpe musikk på og alle er nok ikke som meg, men mye tyder på at det vil bli en stadig vanligere måte å tenke på for aktive musikkelskere. Det som ikke finnes i streamet eller nedlastet form, eksisterer ikke. Beatles, hva er det?

Samme dag nyheten kom om iPhone-klient og skeptiske norske artister leste jeg at Universal i Sverige tjente mer penger på Spotify enn iTunes.  Andre plateselskaper er også overbevist om at det er penger å hente. Så hva skyldes forskjellen i holdninger til den nye tjenesten?

For det første er det et spørsmål om perspektiv:

  • Sammenligning med andre inntektsstrømmer er mer realistisk enn tankegangen til de som administrer norske artister. Hvor mye tjener de egentlig på annen elektronisk distribusjon? Sannsynligvis lite eller ingenting.
  • Plateselskapene har ganske sikkert tatt sin del av kaken. Avtalen med Spotify går gjennom dem.
  • Dessuten har plateselskapene ganske direkte interesser i Spotify, ved at de har fått aksjer.
  • Muligens har også de største bedre avtaler enn de små.

For det andre virker tankegangen til de norske artistene lite fruktbar:

  • Brukere i Spotify velger neppe å kjøpe musikken gjennom andre kanaler.
  • Kostnaden ved å gjøre musikken tilgjengelig i en ny digital kanal er tilnærmet lik null.
  • Markedsføringseffekten av å være på Spotify vil være mer verdifull enn inntekten for avspilling for artister som gjør konserter og gir ut nytt materiale.
  • Å bygge opp Spotify til en betydelig inntektskilde vil kreve mange brukere og tid. De regner selv med to år.

Nå virker det mer som om det er bakmennene, managere, som har klaget. Å snakke om norske artister er derfor litt urettferdig. Ingen har har fulgt opp diskusjonene etter de første artiklene på torsdag. Men kanskje det er på tide for musikerne å skaffe seg samarbeidspartnere med et mer fremtidsrettet perspektiv på utviklingen til bransjen.

Comments (2)

Læring i Silicon Valley

Oppdraget mitt på USA-turen i forrige uke var å finne ut hva bedrifter i Silicon Valley gjør med opplæring. På besøk til bedrifter som Apple, Google, Electronic Arts og Genentech (for å nevne de som var på Wired-listen i år), fikk jeg et innblikk i effektive kompetansestrategier, opplæring i salgsapparat og virtuelle verdener.

Turen ble arrangert av Abelia. I denne artikkelen konsentrer jeg meg om det som kan ha allmenn interesse for de som leser denne bloggen. I tillegg har jeg en del notater om hva det jeg så betyr for jobben min i NetCom.

Med interessante og morsomme arbeidsoppgaver i en stor bedrift, er det viktig å huske hvordan det jeg driver henger sammen med de store linjene. Det er så lett å bli oppslukt av sine egne gjøremål. Sammenhengen mellom strategi og opplæring var et av de store temaene som fanget min oppmerksomhet på turen.

Besøket i Googleplex ga ikke nødvendigvis de største faglige impulsene, men det var en god påminnelse om hvordan en sterk bedriftskultur kan gjennomsyre hele arbeidsmiljøet (sjekk ut foto-essayet i linken). Bygget så på avstand ut som et hvilket som helst hovedkvarter, men innenfor skrek hvert hjørne ut om å bli lekt med.

I resepsjonen hang det en skjerm med søkeord som ble slått opp akkurat da. Noe ble sikkert sensurert, men på de minuttene vi sto og ventet på navnelapp dukket både ‘pupp’ og ‘Ku Klux Klan activities’ opp. På pulten lå en stor ball av kastede navneklistremerker. På alle sider av korridoren var kreative rom for diskusjoner og nettverking.

Vi fikk også en lunsj her. Fotoapparat var forbudt, men jeg kan skrive under på at måltidet kan måle seg med det beste denne uken. Alle ingrediensene var friske, rettene nylaget fra all verdens kjøkken. Og gratis. På veggene sto det merkevareløfte for kantinen som viste hvordan lunsjen hang sammen med Googles strategi.

Mer konkret for læring så vi hvordan en nøyaktig og dristig læringsstrategi formet opplevelsen i Monterey Bay Aquarium. En venn av meg som er biolog kunne fortelle meg akkurat hvor jeg skulle når jeg nevnte noen dager før avreise at jeg skulle til et aller annet akvarium i California. Det er visst et av verdens mest anerkjente.

Visjonen deres er definert som at de skal ‘inspirere til miljøvern i verdenshavene’. Dette følges opp i utstillinger, presentasjon og aktiviteter. Suksessen måles ved å intervjue en familie før besøk og noen måneder etterpå.

Foruten den klare sammenhengen mellom strategi og læringsmål, synes jeg det er altfor sjelden opplæring jobber mot adferdsendring. Å ‘kjenne til’ eller ‘å kunne’ er vagt og vanskelig å måle. Det er først når kunnskapen fører til handling den virkelig har nådd frem. Både norske institusjoner og bedrifter kan ha noe å lære fra Monterey Bay Aquarium.

Fordelen med bedriftsbesøk er at vi får se bedriften. Hadde jeg for eksempel hørt et fordrag om lederlæringen i Electronic Arts på en konferanse, hadde det hele virket litt abstrakt og fjernt. Ved å møte hele opplæringsavdelingen og vandre rundt i lokalene får presentasjonen mer tyngde.

Opplæring av forhandlere interesserte meg mest. I så måte var Apple mest relevant. Lanseringdato av iPhone ble annonsert samme dag som vi besøkte dem. Vi fikk se hele batteriet av kanaler opplæringsavdelingen brukte for å nå ut til et verdensomspennende forhandlerapparat. Det var mye e-læring (blant annet distribuert gjennom iTunes), men også en del elektronisk fordelt skriftlig materiale og et forsterket korps med omreisende konsulenter som ga opplæring i butikkene.

For folk i opplæring er det bestandig gøy å høre at toppledelsen har fokus på opplæring, og vi ble fortalt at opplæringsmaterialet vi fikk se skulle godkjennes av Steve Jobs. Han ville se gjennom det fordi han følte kompetansen i butikkene var kritisk for kjøpsopplevelsen til kunden. Nå ser jeg materialet lakk ut på nettet kun få dager senere.

En interessant teknikk for å spre opplæring til selgere på veien som Genentech brukte var podcast. Etter endt grunnopplæring fikk alle iPod. Opplæring på audio var svært populært mens selgerne reiste fra kunde til kunde. Grafisk material som kunne kjøres ut på datamaskin eller TV ble også sendt til ipoden. Som opplæringskonsulent i NetCom synes jeg all opplæring på mobile enheter er kjempeinteressant.

Virtuelle verdener, for eksempel Second Life, er ærlig talt mest hype i bedriftssammenheng. Det kan kanskje si noe interessant om en ny villighet til å kommunisere i 3D-verdener utenfor en spill-sammenheng, men spørsmålet er hvordan et firma kan nyttiggjøre seg det.

Når DnB og NRK velger å opprette kontor i Second Life er det i beste fall merkevarebygging, og kanskje ikke særlig bra merkevarbygging dersom de ikke vet akkurat hva de vil i en virtuelle verden.

Qwaq imponerte meg derimot kraftig som et verktøy for bedrifter (uten at jeg tror det er direkte relevant for jobben min). De kan opprette spesiallagde virtuelle rom for møter, distribuert peer-to-peer. Siden juksing ikke er så viktig i et 3D-møterom, kan de fordele nettverkstrafikken langt mer elegant en kommersielle verdener.

Enda viktigere er det at applikasjonen er renset for all unødvendig grafikk og dekorasjon. Brukergrensesnitt er tilpasset jobben en bedrift er interessert i: Seriøse møter for team som er spredd geografisk. Foruten 3D-modeller av prosjekter (som skip eller hus), kan de ta med Office-applikasjoner inn i den virtuelle verden og redigere dem sammen. Å se avatarer jobbe sammen om å endre Word-dokumenter og Excel-regneark ga en aha-opplevelse om hva virtuelle verdener kan bli.

3 hektiske dager ga mange idéer til egne opplæringsoppgaver. Finner jeg på noe lurt skriver jeg sikkert noe om det, som jeg har gjort før.

Legg igjen en kommentar

Kjøre automobil og se televisjon

Er jeg gammeldags og velger unødvendig tungvinte løsninger på internett?

Det kom som et sjokk hvor enkelt det egentlig er å få opp en side du har navnet på. Skriv inn navnet på avisen eller nettstedet og trykk enter. Explorer søker overraskende ofte opp riktig adresse. Glem www og forvirringen rundt om endingen er com, no, org eller net.

Oppdagelsen ble utløst av en artikkel om at det mest vanlige søkeordet på Google var Yahoo. Forfatteren er ikke overrasket. Adresselinje og søkefelt er samme greia for svært mange brukere. Microsoft tok for lenge siden konsekvensen av dette og gjorde adresselinjen om til søkefelt ved ugyldig url.

De enfoldige skal arve jorden. Og kanskje er det like greit. Automobil og televisjon er mer korrekte ord, men bil og TV duger vel like godt. Likevel, ønsket om å skrive en full adresse er nærmest sveiset fast i fingrene mine.

Kanskje er ønsket om å skrive en full adresse siste rest av den gamle kommandolinjen. Jeg er så gammel at jeg husker datamaskiner uten Windows og grafisk brukergrensesnitt. Til og med skrivemaskintastatur og hullkort har jeg vært borti. Alt måtte ordnes gjennom kryptiske kommandoer. De råeste nerdene lengter til og med tilbake til de dagene.

Sånn sett er det rart hvordan browseren har stått på stedet hvil i ti år. Fremdeles skriver vi inn rare, uforståelig adresser for å komme dit vi vil. I beste fall klikker vi på et bokmerke. Selv hvis jeg søker opp en side fra adresselinjen, virker det som en gammeldags metode.

Dette lille trikset var en øyeåpner for meg. Plutselig så jeg at brukergrensesnittet i en browser og hvordan jeg surfer, knapt har utviklet seg siden første lille tur på internett for godt over et ti-år siden.

Legg igjen en kommentar

Older Posts »
%d bloggere like this: