Archive for TV

Mitt liv som cowboy

Det begynte med noe så pinlig som en fascinasjon for Taylor Swift. Jeg  er enig at de endeløse sangene om berømte ekser begynner å bli komisk. Hun har fjernet seg fra country-røttene på det siste albumet og er i ferd med å bli en litt pregløs pop-prinsesse. Men de første albumene og konserten jeg var på som voksenfølge for et par år siden tyder på at hun kan komme sterkere tilbake.

Deretter ble jeg interessert i all musikken som dukket opp inspirert av folk, bluegrass og country med Mumford & Sons i front. Fin musikk både å lytte til og ha i bakgrunnen. Inspirert av et par artikler i Entertainment Weekly om genren laget jeg en liste med ny og gammel musikk på Spotify.

Favorittlåten min så langt i år er ‘Merry Go ‘Round’ av Kacey Musgraves. Musikken er direkte fra Nashville, men med en skarp tekst fylt av småby-melankoli føles den mer autentisk enn det meste jeg hører av musikk. Dette nye talentet har fylt det ferske albumet sitt med ektefølte og gode sanger som er på trygg genre-grunn, men strekker seg i tekstene. De åpenhjertige tekstene har blitt adskillig diskutert i mer tradisjonelle country-kretser.

I tillegg til egen musikk rekker Kacey Musgraves også lage sanger for andre artister. En av oppdragsgiverne er TV-serien Nashville.

nashville

Av og til dukker det opp noe på TV som er langt bedre enn det har noen rett til å være. I fjor var det mesteparten av Revenge, til de oppdaget at de ikke hadde en plan for sesong 2 og tok springfart over en flokk haier.

I år er det såpe-operaen Nashville. Første del har gått på TV3 og har nå tatt en pause. En episode kan også sees på Viaplay.

Noe av det jeg har likt svært godt i amerikanske TV-serier de siste årene er at de utforsker nye deler av landet og yrkesgrupper. Det holder med amerikanske leger, advokater og politimenn i California og York nå. Derfor er det en befrielse å få drama på innsiden av musikkbransjen i Nashville.

Stilen er egentlig ganske enkel og rett frem. I sentrum står rivaliseringen mellom en erfaren sangerinne med en karriere på hell og et fremadstormende tenåringsidol. Rundt dem kjemper musikere, managere og politikere om en plass.

Ekstra morsomt er det å leke country-bingo. Mange av karakterene er velkjente arketyper som minner om eksisterende artister, fra fortid og nåtid. Ligner for eksempel ikke et av de sentrale kjæresteparene på en ung Dolly Parton og en arrogant Jack White?

Nesten all musikken er skrevet spesielt for serien, med noen interessante covere innimellom. NårT Bone Burnett har styringen over sangene, holder kvaliteten på låtmaterialet som forventet et høyt nivå.

Så jeg har til min egen overraskelse blitt litt cowboy i musikksmaken i det siste. Jeg er for gammel til å være pinlig berørt av smaken min, men føler meg letter forfjamset over hva som har blitt spilt mest på Spotify i det siste.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Mildred Pierce – noir og melodrama

Etter å ha sett første episode av TV-serien Mildred Pierce i fjor ble jeg så fasinert at jeg umiddelbart lastet ned boken den bygde på til Kindle og bestilte filmen fra 50-tallet på DVD.

Felles for alle utgavene av Mildred Pierce er historien om hovedpersonen som mot alle odds overlever som alenemor og forretningskvinne på 30-tallet i USA. Hun har imidlertid grunn til å føles seg sviktet av menneskene rundt henne, særlig datteren Veda som må være litteraturhistoriens verste drittunge.

Så hva skiller de tre utgavene av historien fra hverandre?

Boken

Romanen Mildred Pierce er skrevet av James M. Cain. Han står bak historiene til to av de største noir-klassikerne på film: The postman always rings twice og Double indemnity.

Det unike med boken i mine øyne er hvordan krim noir og melodrama smelter sammen.

Mildred Pierce er langt fra så uskyldig som hun kan virke på film og TV. Hun er så stolt at det ofte fører til at hun er nedlatende og har tvilsom motivasjon for handlingene sine. Faktisk gjør boken det lettere å forstå hvorfor Veda er så utspekulert. Drittungen ligner rett og slett på moren sin. Her ligger mye av noir-stemningen Cain var kjent for i andre sammenhenger. Hovedpersonen har en mørk psykologi og fortellingen er til tider ganske kynisk.

På den annen side er dette historien om en kvinne som kjemper mot omstendighetene: En dårlig økonomi, rådende samfunnsforhold og mennesker som svikter henne. Det er lett å redigere bort Mildreds hubris og bare se kampen for tilværelsen. Da vil du oppfatte dette som et melodrama.

Nå brukes ofte melodramatisk som et skjellsord. Opprinnelig var det vel så mye en genre som spiller på følelser, ofte hvor en kvinne blir satt i en vanskelig situasjon. I dag hvor sterke følelser i kunst blir sett på med mistenksomhet og møtt med ironi, er det nesten vanskelig å snakke om melodrama uten å bli misforstått.

Blandingen av sympati og skepsis til Mildred Pierce gjør at boken virker moderne. Den er nok også skrevet som underholdning og i en pulp-tradisjon. Det gjør at noen scener males ut mer enn det som er nødvendig, men det er også noen av de delene av boken jeg liker best.

Kapittelet om åpningen av Midreds første restaurant, for eksempel, er en fryd. Tatt i betraktning hvor viktig del av menneskers liv det er å drive eller besøke en privat bedrift, er det en merkelig underrepresentert del av litteraturen. I løpet av noen sider er vi gjennom den nagende tvilen om det kommer noen, stresset når mange ting skal gjøres på en gang og gleden over å ha lykkes.

Kort sagt, boken levde opp til forventingene fra TV-serien, og vel så det. Jeg synes alltid det er morsomt å lese en ”klassiker” og oppdage at den fremdeles føles frisk.

TV-serie

Regissøren Todd Haynes var det som gjorde meg interessert i å følge TV-serien. Han har tidligere laget Far from heaven, en film som på en visuell iøyenfallende måte gjenskapte en moderne versjon av de klassiske melodramaene som ble laget på 50-tallet i Hollywood.

Gjenskapningen av 30-tallet, eller i hvert fall en mytologisk utgave av den, er nydelig. Fargene er mer dempet enn i ’Far from heaven’, de går mer i brunt og grønt. Men det hele er akkurat så estetisk som jeg hadde forventet meg fra Todd Haynes.

Melodrama tar imidlertid overhånd i en slik grad at det ofte er vanskelig å forstå motivasjonen til hovedpersonen og i enda større grad de rundt henne. Jeg har for eksempel diskutert med andre scenen hvor hun slår opp med Monty, kjæresten hennes, hvor brikken først falt på plass når jeg forklarte hva hun tenkte i boken. Hovedtråden i TV-serien er hvordan Mildred Pierce klarer seg mot alle odds.

Skuespillerne er så gode at seerne ofte føler at det er følesesmessig logisk likevel. Som auteur-TV er serien vel verdt å se. Men for meg inneholder boken så mye helt nødvendig bakgrunn at Mildred Pierce fra HBO ikke står på sine egne vaklende ben.

Et interessant spørsmål er hvorfor Mildred Pierce har fått en renessanse utløst av TV-serien akkurat nå. Jeg tror nok mange kjenner igjen trekk fra den historiske perioden i dag, særlig slik det er beskrevet i boken: Økonomiske nedgangstider, bolig-bobler, familier i oppløsning og en kjempende middelklasse på vei nedover på rangsstigen.

Film

Et mord, en fortelling strukturert som et tilbakeblikk, Veda som klassisk femme fatale. Joda, det er lett å kjenne igjen trekk fra klassiske film noir.

I motsetning til boken er Mildred Pierce her bare en tragisk heltinne. Det er knapt noe hubris å spore. Vanligvis er dette en genre hvor ingen bare er snille, men her har vi et unntak. På den måten er de to genrene blandet sammen på en annen måte enn i boken. Vi har en melodrama-hovedperson kastet inn i en film noir.

Filmen er ikke blant de beste klassiske film noir jeg har sett, men den er vel verdt en titt. Joan Crawford gjør en imponerende rolle som klarer å forvandle henne fra ung og sexy tidligere i karrieren til en sentral, moden skuespiller.

Jeg klarer ikke å løsrive meg fra tanken på at alt det jeg likte i boken ser merkelig og forvridd ut i filmen. I TV-serien var det lett å godta forenklingene, fordi motivasjonen bare var bedre forklart i det litterære utgangspunktet. I filmen var det som å lese romanen gjennom et tivoli-speil, hvor alle gjenkjennbare handlinger fikk helt nye meninger.

Samtidig må jeg innrømme at filmen fungerer bedre som et selvstendig verk enn TV-serien.

Rekkefølgen

Filmen kunne jeg klart meg uten, men egentlig hadde det vært best å se den først. Da hadde det vært mulig å vurdere den i større grad som en film noir-klassiker. Deretter ville jeg lest boken. TV-serien er en ren nytelse visuelt og skuespillerne gjør en god jobb. Historien fungerer også greit, men kanskje bedre hvis du legger til alt det du vet om motivasjonene etter å ha lest boken.

Legg igjen en kommentar

Rettferdigheten skje fyldest

TV oversvømmes av serier om smarte politimenn og -kvinner som oppklarer stadig mer intrikate mysterier. Detektivene bruker all mulig slags vitenskap, ofte temmelig kvasi. Det holder ikke lenger med en staut fyr med en pistol.

Men jammen klarer ikke amerikanerne å klø min nostalgiske lengsel etter en enkel politiserie. Kanalen FX tok i fjor tak i en karakter fra en novelle av forfatteren Elmore Leonard i serien Justified.

U.S. Marshall Raylan Givens er en trykkoker av aggressivitet, alt skjult under gode sørstatsmanerer. En cowboy-hatt og en pistol han gjerne lufter i duell-lignende konfrontasjoner, signaliserer en livsholdning som lengter tilbake til gode, gamle westerns.

Noe Raylan ikke lengter tilbake til er hjembygda i Kentucky. På et eller annet tidspunkt har han tydeligvis brutt tvert med familie og venner. I åpningsscenen trekker han mot en gangster i Miami, noe som fører til at han blir tvangssendt tilbake til alt han prøvde å flykte fra: En far han hater, en eks-kone og kamerater som nå er med i den lokale mafiaen.

Raylan blir spilt av Timothy Olyphant, blant annet kjent som sheriffen i Deadwood. Rollene ligner på hverandre. I Justified blir han bare holdt tilbake av litt mer sivilisasjon.

Justified er konsentrert rundt karakterene. Med et langt mindre urbant miljø enn alt annet som går på TV, samt sørstatsstemningen, treffer vi et friskt og annerledes typegalleri.

Stilen til Elmore Leonard har også sitt å si. Her treffer vi forbrytere som føles vanlige og ofte oppfører seg irrasjonelt. De ligger nærmere Olsen-banden enn Sopranos. Det gjør dem desto farligere.

Min nye yndlings-psykopat er Boyd Crowder, særlig fordi det ikke er en helt dekkende beskrivelse. Han er heller en så effektiv løgnhals at han får både andre og seg selv til å tro på tullballet han lirer av seg, enten det er rasistisk eller av mer religiøs karakter.

Hver episode er en sak, men gjennom første sesong tvinges helten vår til å i stadig større grad konfrontere den lokale mafiaen og sin egen fortid. Justified er ikke banebrytende drama, men en underholdende pakke med moderne western, humor og drama.

Første sesong ble avsluttet i forrige uke på TV4, mens andre sesong er halvveis i USA.

Artikkelen er tidligere publisert på Fus-bloggen.

Legg igjen en kommentar

Vennefest stoppet av TV3

Et middagsselskap på Gründerløkka måtte brått avlyses etter en telefon fra TV3s advokat lørdag ettermiddag. En vennegjeng som møttes på et kokkekurs har uhøytidelig utfordret hverandres evner som verter de siste månedene.

Samtidig har TV3 kjøpt et programkonsept hvor fire personer konkurrer om å lage det beste middagsselskapet. Nå reagerer kanalen på at arrangementet til vennegjengen i Oslo ligner mistenkelig på idéen de har kjøpt i dyre dommer fra ITV i England.

En statusoppdatering på Facebook forrige helg fikk TV3 til å reagere: X forbereder seg til å imponere 3 andre til neste ukes middag. Tekst og bilder på de fire deltakernes Facebook sider ga nok grunnlag til å vurdere rettslige skritt.

– Det er flere mistenkelige likheter, uttaler advokat Beate Brevik. I begge tilfeller dreier det seg om fire personer, tre retter og diskusjoner om mat. Vi har betalt mye for dette konseptet og kan ikke la andre få vanne det ut.

– Vi har en stor stab med idé-utviklere, kommenterer en representant for ITV. Husk at post-it lapper, fargetusjer og flip-over ikke er billig. Å lage et konsept som dette er langt dyrere enn det kan se ut til ved første øyekast.

Vennegjengen på Grünerløkka har tilbudt å kutte desserten eller å invitere inn naboen for å fjerne seg fra TV3s program. Så langt har ikke forhandlingene ført frem.

Tidligere i uken har TV3 vist at de tar trusler mot sitt programkonsept alvorlig ved å saksøke TVNorge for at de har laget et program over samme lest. Nå har de bestemt seg for å følge strategien til musikkindustrien i USA og gå etter privatpersoner.

– Vi kan ikke la dette gli ut og la hvem som helst arrangere kopi-beskyttede selskaper, sier TV3s advokat Beate Brevik.

Kilde: FNN (Fake News Network)

Legg igjen en kommentar

Etterforskning

TV-serier som fokuserer på etterforskning, helst en sak i løpet av en episode, blir gjerne kalt procedurals i USA. Det eneste i genren som har klart å fange interessen min for mer enn et par episoder er CSI. Komprimert historiefortelling av denne typen er underholdende og falsk, men filmen Zodiac og HBO-serien The Wire viser oss litt mer av virkeligheten bak fiksjonen.

Verden oversvømmes snart av detektiv-show i CSI-formatet. Utviklingen tok et steg i retning av parodien med en gruppe som fokuserer på den matematiske siden av kriminalitet. Våre venner i Las Vegas var heller ikke de første. De trakk bare inn et element av teknologi og vitenskap i konseptet til Law & Order.

Utfordringen for CSI er å fortelle en, ofte et par, engasjerende historier uten å kjede seeren. For å bli god på dette må manusforfattere og regissør beherske en komprimert fortellerstil. De må vite akkurat hvilke deler som må med og hva som kan kuttes.

Skaperne må forholde seg til et sett med konvensjoner. Det betyr ikke nødvendigvis å følge dem, men å være klar over publikums forventninger. Her er CSI beste eleven i klassen. Med jevne mellomrom leverer de episoder som forsiktig utfordrer et temmelig mainstream publikum. Siste sesongs episode hvor forbrytelsen ble sett fra synspunktet til tre avdøde på likhuset er et eksempel.

CSI i Las Vegas har også en svært gjennomført og lekker visuell stil, enten det er neon-opplyste bakgater, forsteder på kanten av ørkenen i gjennomtrengende sollys eller fetisjering av vitenskap.

Til slutt mestrer også skuespillerne telegramstilen i manuset. De formidler akkurat nok personlighet til at vi bryr oss når de settes i et moralsk dilemma eller konfronteres med seg selv.

En episode i CSI er som å ta en vårrull på Deli de Luca: Fingermat i et par jafs som i det minste føles litt sunnere og verdig enn annen gatekjøkkenmat.

På 40 minutter er det begrenset hvor mye forvirring og ambivalens det er mulig å introdusere. Joda, etterforskningen kan gå i gal retning, men den er kun en rett linje som skifter retning når en ny puslespillbit dukker frem.

I Zodiac, filmen om en seriemorder i San Fransisco for 40 år siden, blir den mer realistiske forvirringen i en kriminalsak fremstilt. Alt er usikkert og flyter. Ofte står man helt uten mistenkte, senere alt for mange. Motivene til morderen blir aldri forklart. Her kan man snakke om en vev med mange løse tråder. Grunnen er at sannsynligvis er ikke saken oppklart, til tross for at filmen kommer frem til en hovedmistenkt.

Fokuset blir i stor grad på etterforskningen, 70-tallet i USA og hvordan saken påvirker etterforskerne. Saken er nok viktig for David Fincher, men mer fordi det er en del av hans historie enn fordi saken er interessant. På mange måter er Zodiac en anti-procedural.

Regissøren bygde sitt ry opp på dristige visuelle triks i blant annet Fight Club og Seven. Sistnevnte formet vår oppfatning om hvordan en film om seriemordere skulle se ut. Han kan sine gamle kunstner, men behøver ikke lenger å sparke publikum på leggen og peke på lerretet for å lage en interessant scene. All datagrafikk og teknikk er underordnet historien.

Jeg satt trollbundet under hele filmen, men føler at Zodiac er mer en film jeg beundrer enn liker. Anbefales, men jeg gidder ikke kjøpe den på DVD, i motsetning til Fight Club og Seven.

Kanskje har vi en perfekt balanse mellom underholding og realisme i The Wire. Historien min med denne TV-serien er litt rar. Jeg så premieren i 2002 og syntes den var bra, men gadd ikke se resten. Nå har jeg brukt flere måneder på å komme gjennom første sesong. Ingen tvil om at den er bra, jeg har lest de som har påstått at den er verdens beste TV-serie, men det krevde litt jobb for meg å komme gjennom den.

The Wire gir et tverrsnitt av innbyggerne i Baltimore som påvirkes av narkotikahandel, fra toppen til bunnen. Alle får sin del av oppmerksomheten. Alt blir derfor veldig ambivalent, ingen er bare helter eller skurker.

En sesong er en fortelling. Stilen minner meg om det beste av amerikansk magasinjournalistikk: Viljen til å fortelle en komplisert historie gjennom mange menneskers perspektiv. Så er det vel-rennomerte journalister, krimforfattere og TV-produsenter som står bak. I tillegg til en oppklaringen av en rekke forbrytelser, føler jeg meg klokere etter sesongen, både om hvordan narkotikahandelen fungerer i en moderne storby og de menneskelige mekanismene bak.

Og det er underholdende, la det være ingen tvil om det. Regien bruker all oppmerksomhet om å få mest mulig ut av et sterkt lag skuespillere. Her er det lagt liten vekt på stemningsskapende bilder. Hvor mye kan du få ut av slummen og innstengte kontorer uten å bli spekulativ?

The Wire får, til tross for en sendrektighet i å komme meg i gjennom den som kan konkurrere med lesingen av På sporet av den tapte tid, min varmeste anbefaling. Det er merkelig at ikke noen norsk kanal har kastet seg over dette mesterverket enda.

Legg igjen en kommentar

Buffy gjenoppstår og annet fra Joss

Joss Whedon har en spesiell plass i min popkulturelle bevissthet. I disse dager, hvor Buffy på TV feirer 10-år jubileum og oppsummeringer for hva serien har betydd dukker opp på nettet, kan det være morsomt å se hva han driver med for tiden.

Dessverre har spekulasjonene om Wonder Woman-filmen stoppet etter at Whedon fikk fyken. Det ser ikke ut til at Joel Silver og han helt fant tonen på hva manuset skulle handle om. Nå steller han med filmen Goners , men tegneserier er det som har fått mest oppmerksomhet de siste månedene.

Nyheten om en sesong 8 av Buffy i hefter, administrert som en TV-serie med Joss Whedon i rollene som produsent og forfatter, med god hjelp av noen av de beste skribentene i bransjen er høyst uvanlig. Tegneserier bygget på TV er slett ikke uvanlig, men dette er vel første gang det har vært laget en så offisiell utvikling av en karakter på denne måten. Men fyren har jo klart det umulige før: Å gjøre en TV-serie kansellert etter en halv sesong om til full spillefilm.

Jeg har de siste årene sluttet å kjøpe tegneserier i hefteform. Samlinger i bøker fungerer som et filter for at titlene er verdt å lese. Jeg er blitt for gammel til å løpe i butikken hver tirsdag for å være sikker på å få med meg alt det nye og kule. Unntaket blir Buffy sesong 8. Her er jeg for utålmodig til å vente på samlingene.

Joss Whedon har allerede bevist at han kan levere varene. Debuten Fray holdt seg i samme universet som Buffy, men noen hundre år inn i fremtiden. Melaka livnærer seg som tyv og blir svært overrasket når hun blir informert om at hennes oppgave i livet er å beskytte de uskyldige. Ikke så rart, da det ikke akkurat er en bibliotekar som veileder henne.

Historien inneholder all humoren, handlingen og overraskelsene Buffy-fans er kjent med, alt jordet av troverdige karakterer det er lett å investere i. Jeg er imponert over hvordan Whedon gir tegneren plass til å fortelle historien, rutene er ikke overbelastet av tenkebobler eller monologer. Det grafiske blir løst ypperlig, i en naturlig og actionfylt strek som ikke tar for mye oppmerksomhet.

Det eneste stedet jeg synes det svikter litt, er mot slutten av serien, hvor den store konfrontasjonen skjer. Da blir det for mye spektakkel. Men ellers er det en svært imponerende debut det er vel verdt å sjekke ut. Stemningen er gjenkjennbar, men miljøet er så annerledes at Fray føles friskt.

Ganske snart rekrutterte Marvel Joss Whedon til å skrive X-men. En tittel spesielt laget til disse historiene, Astonishing X-men (ikke gitt ut i Norge), tok heltene til toppen av bestselgerlistene. I disse dager kom den tredje boken ut. Jeg har tidligere omtalt de to første samlingene.

Stemningen minner meg fremdeles om heltenes storhetstid på 80-tallet. I denne runden er det Hellfire Club som gjenoppstår. Historien truer med å bryte sammen under vekten av tidligere kontinuitet. Til alt overmål krasjer plot fra de to tidligere bøkene inn i handlingen. Og boken slutter, skuffende nok, med en gedigen cliffhanger som ikke blir løst.

Utforskningen av karakterene gjør likevel samlingen vel verdt å lese. Særlig har Joss Whedons favoritt Kitty Pryde fått mye fortjent oppmerksomhet, både dramatisk og humoristisk. Endelig blir det til noe med henne og Colossus, to helter som har kastet lange blikk etter hverandre i nærmere 30 år. Wolverine og The Beast får også vist seg fra nye sider.

Tegneren John Cassidy er godt likt i fan-kretser. Tegningene hans av karakterer er utrolige og bidrar til en ekstra dimensjon til handlingen. Det har imidlertid begynt å irritere meg at bakgrunnene hans ikke helt står i stil til de hyperrealistiske menneskene. Miljøet består av mange ensfargede vegger, noe som gir et tomt preg.

Den tredje Astonishing X-men samlingen Torn er derfor et hakk ned i forhold til de første bøkene, men vel verdt å lese for de som likte starten på denne fortellingen.

Og ikke nok med det. I løpet av kort tid overtar Joss Whedon en av de bedre Marvel-seriene fra den siste tiden, Runaways. Brian K. Vaughn har fingrene i ganske mange av de mest interessante tegneseriene fra de siste årene, og nå overlater han snart heltene sine til Buffy-sjefen.

De første 12 numrene fortalte historien om 6 tenåringer som oppdager at foreldrene deres er superskurker. Ungdomsopprør har knapt noen gang fått en bedre allegorisk utforming. Alt burde være et perfekt utgangspunkt for Joss Whedon: Tøffe jenter (og noen gutter), sterke følelser og popkulturell humor i episke fortellinger.

Starten virker nesten litt for skjematisk i oppbyggingen av konflikten og hvordan kreftene reflekterer alle super-arketypene, men det gjør det litt tøft også. I de påfølgende 30 numrene klarer Brian K. Vaughn å utvikle historien på logiske og overraskende måter, uten noen gang å hvile i status quo.

Det fungerer absolutt best når ungdommene konfronterer sine egne fiender. Møtene deres med andre helter er morsomme, for eksempel når de helt tydelig oppfatter Spiderman som en skikkelig gæmlis, men jeg liker Runaways best når de ikke støtter seg på andre helter.

Tegnestilen kan jeg styre min begeistring for. Noen ganger nærmer den seg klønete, men hovedsaklig er det bare det at jeg ikke liker den nesten-anime-stilen en del Marvel-serier prøvde seg på en periode for å appellere til ungdom. Der tror jeg imidlertid løpet er kjørt og at vi må leve med disse tegningene.

Om ikke Joss Whedon klarerer å overvinne frustrasjonene med TV og film-bransjen, så har han funnet et utløp for sin kreativitet i tegneserier. En del av fansen hans fra andre medier vil kanskje slite med å finne frem til dette, men det er vel verdt innsatsen for å gjenskape noe av godfølelsen fra Buffy og andre favoritter.

Legg igjen en kommentar

Latterlig episk

Skal jeg overbevise om at science fiction er vel verdt å bruke tid på for seriøse mennesker, ville jeg kanskje rullet frem Battlestar Galactica. Skulle jeg kost meg med å se noe om igjen fra TV-serier det siste året, ville nok valget falt på Doktor Who.

Det er så deilig med en serie som klarer å stimulere nysjerrigheten, eventyrlysten og lattermusklene i små pakker på 40 minutter. Når andre sesong pakker sammen på Dårligulvstrand på det norske Vestlandet, ligger til og med en tåre og lurer i øyenkroken. Doktor Who klarer helt fint å skape alvor uten å ty til politiske metaforer og endeløse plottråder.

Serien handler om en Tidsherre, den siste av sin rase, som reiser rundt i tid og rom i en telefonboks, i denne utgaven sammen med Rose, en Buffy fra arbeiderklassen. Hver episode skjer i et nytt miljø. Det kan være at de konfronterer en varulv, orientalske munker og dronning Victoria på et engelsk gods på 1800-tallet. Eller hjelper en gruppe romfarere strandet på en romstasjon i bane rundt et sort hull noen tusen år inn i fremtiden.

Gode frampeik om utviklingen i de neste episodene og aktiv bruk av en rik Doktor Who-mytologi gjør at eldre fans føler dybden utover ukens action.

En godt utviklet gjeng med hjelpere og sidekarakterer skaper kontinuitet og lengre linjer. Styrken i beskrivelsen av persongalleriet blir tydelig i episoden Love & Monsters. En helt ny gruppe med Doktor Who-amatørjegere etableres og bærer hele historien med kun korte gjesteopptredener av hovedpersonene. Jeg har sett det gjort i for eksempel Buffy tidligere, men aldri så dristig og vellykket.

Noe av det mest karakteristiske ved god science fiction, er at halve moroa er å finne ut hvilke regler som gjelder i den første delen av boken eller filmen. Svakheten ved en TV-serie er at det er vanskelig å bevege seg ut av det etablerte miljøet. Med reiser som spenner så vidt over tid og rom sprenges denne begrensningen. Her blir seeren stadig utfordret, i akkurat passe stor grad.

Første episode av Doktor Who ble vist for nesten 45 år siden. Skuespilleren i hovedrollen setter mye av tonen. I år ble David Tennant introdusert som doktor nummer ti. Han er en eventyrlysten inkarnasjon som bokstavelig talt ler når farer opp i ansiktet og har en endeløs rekke sidekommentarer, vitser og ironiske kommentarer. Takk og lov for mangelen på konstant alvor. Det fungerer veldig greit, men blir litt for manisk i episodene som ikke fungerer.

Av 14 episoder er det kun en skikkelig dårlig (Coronation day) og to middels. Det er synd at introduksjonen til sesongens hovedfiende, Cybermen, føles litt slapp. Men det er et mer enn godkjent nivå på helheten i sesongen. Med så stor variasjon og eksperimentlyst må man regne med noen feilsteg.

På sitt beste inneholder siste sesong episoder jeg sannsynligvis vil se om og om igjen. Favoritten min er ‘Jenta i peisen’, om et romskip noen tusen år inn i fremtiden stappfull med Madam Pompadour. Den er akkurat så rar og poetisk som beskrivelsen skulle tilsi, og langt mer forståelig. Den episke avslutningen av serien over to episoder er også ypperlig turnert. Alle de etablerte trådene blir elegant bundet sammen.

Doktor Who blir sendt tidlig på kvelden på BBC, rett etter barne-TV. Jeg er ikke tvil om at en kultur som lager så smart familieunderholdning belønnes med en smart oppvoksende generasjon.

Legg igjen en kommentar

Older Posts »
%d bloggere like this: