Archive for TV

Bra dataspill og dårlig norsk TV

Resultatet fra IQ-tester har steget, år etter år, siden man begynte å utføre disse målingene. Det har vært kamuflert gjennom jevnlige justeringer av poengsummen, men psykologen James R. Flynn har påvist denne påfallende utviklingen i sitt arbeid.

TV, dataspill og populærkultur kan være grunnen til den positive utviklingen, påstår Steven Johnson i boken Everything bad is good for you.

Jeg (og alle nerder med meg) synes påstanden om hvor utviklende all ‘søpla’ vi konsumerer er, virker temmelig opplagt. Stephen Johnson går i gjennom kompleksiteten i nyere spill, film og TV-serier. Ikke bare gjelder dybden i populærkulturen unntakene. Selv dagens søppel ville bli regnet som utfordrende for få år siden.

Etter å ha tatt opp spilling etter noen års pause, synes jeg kanskje denne underholdningen har nådd et platå i kompleksitet. Utviklingen skjer mer i presentasjonen, grafikken, enn hva man gjør i spillet. Som Wired-redaktør Chris Anderson sier om det nye Gear of wars: En forhåndsbestemt skytebane på skinner. Det spilte jeg med dårligere grafikk på Commodore 64 på 80-tallet.

TV er derimot inne i en gullalder. Drama-serier fra USA har en stadig større fortellermessig og sosial kompleksitet, og hvert år blir selv de gjennomsnittlig produksjonene stadig mer interessante. Tiden en TV-serie får til å bygge opp personer og situasjoner, skaper en dybde de fleste filmer bare kan drømme om. Interessen erfarne filmskuespillere og regissører vier mediumet, viser hvor attraktivt det er blitt å skape for kopekassen for ambisiøse kunstnere.

Everthing bad is good for you er en utfordring til all som foretrekker å snakke om vold og forfall i media, fremfor hvor interessant populærkulturen er. Men hva har boken å by på for oss som allerede er klar over dette? Argumentene er amerikansk satt på spissen og tar sørgelig lite hensyn til hvordan den oppvoksende generasjonen får en langt bredere forståelse for bredden i kulturer gjennom anime og world musikk.

Steven Johnson gir noen nye modeller for å forstå populærkultur bedre. Kapittelet om TV gjorde meg for eksempel oppmerksom på hvor primitive norske drama-serier på TV er i forhold til det meste fra USA. Historiefortellingen, karakterene og de sosiale nettverkene ligger 10 – 20 år etter. resten av verden.

Norge er fremdeles langt unna det uttalte målet om å vinne en Emmy innen 2007. Jeg har følelsen av at målet om kvalitet ofte kommer i veien for å se og forstå et moderne TV-språk nabolandene våre har vært bedre til å plukke opp. Mye av det NRK og TV2 har produsert virker som dårlige kopier av kjente utenlandske konsepter, for eksempel Etaten og Ved kongens bord.

Så ikke la deg lure av de som vil fortelle deg hva som er bra for deg. Norsk TV produserer fremdeles tynn suppe de påstår er norsk gourmet-føde. Følg instinktene. Ofte tar kvalitetens apostler feil og du har rett.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Pippi jakter på UFO

Er det noen tvil om at Pippi Langstrømpe har psykiske problemer? Hun fantaserer, juger og oppfører seg som den rene sosiopat mot Tommy og Annika.

Haruhi Suzumiya er, i følge tittelen på en forholdsvis ny anime bygd på en bokserie, melankolsk. Hun fremstår ved første øyekast mer som manisk. Første dag på videregående presenterer hun seg med ordene: «Mennesker interesserer meg ikke, men hvis det er noen utenomjordiske skapninger, tidsreisende eller synskeher, vil jeg gjerne bli kjent med deg.»

Hun er ikke like sterk som Pippi, og har sine depressive perioder. Til gjengjeld er hun like pågående og frekk som den svenske heltinnen, men langt smartere.

Sammen med sin Sancho Panza, den lakoniske eks-UFO-entusiasten Kyon, drar hun med seg SOS Brigaden på det ene halsløse prosjektet etter det andre. Like skuffet blir hun hver gang over hvor normalt alt er. Kyon begynner imidlertid å få snusen i at virkeligheten er mer fantastisk enn den kan synes ved første øyekast.

The Melancholy of Haruhi Suzumiya overrasker konstant og er fullstendig uforutsigbar. En episode kan være helt dagligdags, nesten kjedelig. Den kan gå med til å bære en varmeovn eller være en dokumentar av en aktivitetsdag. Inn i mellom og på hver side skjer de mest utrolige ting.

Regissøren bruker veldig bevisste dramaturgiske strategier for å lure oss til å tro at de fantastiske elementene ikke eksister, for så i neste øyeblikk å trekke dem opp av hatten. Et av de frekkeste grepene er med vilje å sende episodene i ikke-kronologisk rekkefølge. To deler av en historie som opplagt hører sammen blir avbrutt av helt uvedkommende historier. Jeg klarer ikke helt å forklare hvorfor, men det virker som en svært effektiv metode for å organisere sesongen.

Første episode er en av de dristigste åpningene jeg har sett på en serie noen gang. Den starter med en surrealistisk episode som består av klønete anime-klisjeer. Først over halvveis begynner vi å ane at dette er en amatørfilm hovedpersonene lager. Hadde dette vært gjort på en kul måte, hadde grepet vært forståelig, men den anstrenger seg for å være skikkelig dårlig og kjedelig. Og husk, dette er introduksjonen vår til serien.

Når all beundringen min for interessante og originale innfallsvinkler er lagt til side, er det viktig å si at serien om Haruhi Suzumiya er en underholdningsserie med stor suksess. Den leker på en subtil måte med kjente elementer som gymnaselever og det overnaturlige, for ikke å glemme litt fan service med søte jenter i korte skjørt.

Jeg er svært imponert over denne serien. Foreløpig finnes den kun i fan sub, men jeg vil ikke nøle med å kjøpe den på DVD dersom den blir lisensiert i USA eller Europa.

Legg igjen en kommentar

Fargerikt romskip

En amerikansk førsteklassing viser sunne interesser ved å sende en tegning av romskipet Serenity til NASA.

Longfellow_Serenity-browse

Legg igjen en kommentar

Dyrking av egen middelmådighet

Noen ganger leser jeg ting på internett som får meg til å sette i en skoggerlatter som får alle rundt meg til å styrte til. Dagens perle ble skrevet av TV-kritiker i Salon, Heather Havrilesky. Hun var irritert over den nye serien om staben bak et TV-show, Studio 60 on the Sunset Strip:

Folk flest helbreder ikke kreft eller løper inn i brennende bygninger eller trekker folk ut av problemer med de sterke nevene sine. Folk flest utfører jobber som ikke spiller noen rolle, eller lager greier ingen leser, ser eller kjøper. Selv om folk leser, ser eller kjøper det, så liker de det ikke noe særlig, det er ikke særlig informativt eller får dem ikke til å le, eller de burde latt være å kaste bort pengene sine på det. Greiene folk flest skriver eller lager eller selger burde vært mye, mye bedre enn det er.

Og hvorfor er det ikke bedre? Fordi det er helt akseptabelt i det amerikanske samfunnet for noen yrkesutøvere å snakke og snakke og snakke om seg selv som om de betyr noe, som om de hadde den minste interesse av kvalitet, som om de ikke gjør en middelmådig jobb i jobben sin, dag etter dag, som om de ikke gjør minst mulig arbeid for mest mulig penger og prestisje.

Tidligere i høst var jeg på foredrag med Fredrik Skavlan. Med utgangspunkt i eksempler fra Først og sist fortalte han om tilstedeværelse. Noen historier om egen kjendis-status i starten var temmelig pinlig, men etter hvert ble presentasjonen underholdende. Mange i salen likte det veldig godt, men jeg satt igjen med en litt flau smak i munnen. Jeg kom til å tenke på Fredrik Skavlan når jeg leste sitatet over.

Sitatet er selvsagt generaliserende, urettferdig og kan lett analyseres i hjel, men jeg fant en befriende kjerne av sannhet i det. I en tid hvor alle ønsker å bli journalister, forfattere eller noe kreativt, er kan det likevel være en grei påminnelse. Og noen ganger ser jeg at det beskriver meg selv.

Legg igjen en kommentar

Brødnerd

Et av mine gjennombrudd som fan av asiatisk film var Tampopo. Temaet er jakten på den perfekte nudel-oppskriften. En trailer-sjåfør hjelper en enke med å bygge opp byens beste gatekjøkken. På veien samler de flere medhjelpere enn Askeladden og seeren får seg flere gode lattere underveis. Et gjensyn i fjor sommer bekrefter slitestyrken til Tampopo.

De siste månedene har jeg forstått at gourmet tegnefilm og -serie er en egen genre i Japan. Etter å ha lest Iron Wok Jan! svært entusiastisk, var det naturlig å gå for den store slageren de siste årene. Etter et par anbefalinger lastet jeg ned animen Yakitate Japan.

Først og fremst er serien utrolig morsom. Jeg begynner med det, slik at færrest mulig faller av allerede i starten.

Kazuma Azuma har en stor drøm i livet: Han skal lage det ultimate japanske brødet. Han flytter inn til byen og møter mange mennesker med samme lidenskap (noen venner, andre fiender). Gjennom spektakulære og dramatiske bakekonkurranser kommer Azuma frem til det ene bakeverket bedre enn det andre.

De største latterbrølene kommer gjennom at serien er ironisk overdramatisk. Hovedpersonene er sympatiske og forholdsvis realistiske. Noen av bipersonene er mystiske og over-the-top, men mange av karakterene er det lett å identifisere seg med.

Kontrasten til konkurransene er enorm og effektiv for komisk effekt. Her er det spesialeffekter større enn i en Hollywood sommerfilm. Høydepunktet er som regel smakingen av episodens bakverk, der den lykkelige testeren flyter inn i en surrealistisk drømmeverden.

Hver episode inneholder også konkret informasjon om baking. Nå synes jeg matbiten er mer begrensende enn de kinesiske rettene i Iron Wok Jan!, men stekingen er mer interessant enn endeløs slåssing. Jeg har selv alltid syntes at baking er litt kjedeligere enn middag. Ved grytene går det alltid an å improvisere, men bakverk krever større nøyaktighet. Har jeg satt noe inn i ovnen, er det alt for sent å justere dersom nå er ut til å gå galt.

Noen ganger strekkes en duell i Yakitate Japan over to episoder. Da blir det fort kjedelig. Den kreative løsningen på en utfordring og beskrivelsen av smaksopplevelsen er det som gjør at jeg ler godt.

Dagens ord i anime-vokabularet er fansub. Yakitate Japan gis ikke ut i USA. Det er en underforstått aksept for at en serie som ikke er lisensiert kan oversettes og spres av fans. En del fans der ute gjør en enorm jobb for å bringe anime ut til folket. På denne serien er oversettelsen fremragende, med utførelig noter for å forklare ordspill og japansk kultur, langt bedre enn noen offisiell DVD-utgivelse jeg har sett.

Du finner serien, lovelig og klar for nedlasting med BitTorrent, på Animesuki. Under har jeg tatt en av favorittepisodene mine så langt ut fra YouTube. Det skulle være fullt mulig å forstå hva som foregår her, til tross for at det er på slutten av hovedturneringen i sesong 1. Resten av episoden finner du ved å gå inn på YouTube.

Legg igjen en kommentar

Veronica fikser alt

Sammenligninger med Buffy fikk meg til å få øynene opp for TV-serien Veronica Mars lenge før TVNorge begynte å vise den. Tøff jente i high school miljø i genrelek, denne gangen er hovedpersonen detektiv fremfor vampyrjeger. Mangelen på det overnaturlige vil nok gjøre det lettere å henge med for mange.

Til tross for sammenligningen står Veronica Mars godt på egne ben. Jenta er tøff på utsiden og myk på innsiden, som en marshmallow i følge henne selv. Det gir seg utslag i selvstendighet og tøffmorsomme kommentarer som setter overfladiske mennesker rundt henne på plass.

Mange i klassedelte Neptune fortjener en nesetyver. Klasseforskjeller er også en motor i ungdomsserien O.C., men alt virker mer ekte i Veronica Mars. Utgangspunktet med at hovedpersonen har gjennomgått en omvendt klassereise gir karakteren dybde.

For et år siden var hun kjæreste med den mest populære gutten på skolen, venninne med den tøffeste jenta og datteren til den populære sheriffen. I rask rekkefølge blir venninnen myrdet, kjæresten slår opp, faren anklager eks-svigers for å være mordere og mister jobben. Så et år senere sitter hun for seg selv i skolegården, foraktet av tidligere venner og mistrodd av andre. Ikke rart Veronica må være tøff i trynet for å overleve videregående.

Den beste oppsummeringen av stemningen er kanskje fortellerstemmen til Veronica i første episode: «Vil du vite hvordan jeg mistet uskylden? Det vil jeg også.» Hun ble nemlig dopet og voldtatt på en fest. Seerne må vente en stund for at dette mysteriet blir rullet opp.

Faren blir privatdetektiv med datteren som sekretær med utvidede fullmakter. Ganske snart gjør hun tjenester for elver i knipe. Hver episode er en avsluttet sak, samtidig som mordet på venninnen sakte blir rullet opp. Balansen i enkeltsaker og det sesonglange plottet er ganske perfekt.

Jeg likte første sesong godt, men syntes ingen av karakterene rundt Veronica klarte å leve opp til hennes kvaliteter. Bestevennen Warren hadde bestevenn stemplet i pannen, faren var neste for sympatisk, gjengleder Weewil virker alt for polert og badboy Logan fungerer først i slutten av sesongen.

I år to har Neptune satt seg langt mer som TV-univers, karakterene får mer dybde. Derfor sa jeg tidligere at jeg synes sesong to var bedre. Etter noen få episoder var ikke svakhetene så tydelig. Hovedmysteriet med en buss med ungdommer som dør er langt dårligere disponert. Opprullingen er til tider forvirrende og mye informasjon blir trukket opp av hatten på slutten. Ryktene sier at man satser på tre mysterier som løses etter noen episoder i 2006/07.

Veronica Mars er blant de beste seriene på TV nå, og jeg venter i spenning på tredje sesong.

Legg igjen en kommentar

Å leve i en verden med Supermann

Aviser må i disse dager ha en kommentar på kultursiden for å forklare fenomenet Supermann, gjerne med en viss tvil om han er særlig relevant i dag. Mer lønnsomme superhelter – som Spiderman, X-men og Batman – har stort sett blitt forvist til lanseringsjournalistikk og anmeldelser. Dermed har kommentatorene selv bekreftet at Supermann er den eneste av de store tegnerserieheltene alle har en klar idé om.

Supermann vender tilbake til det nye årtusenet, i motsetning til Batmann som begynner. Filmskaper Bryan Singer har valgt å bygge videre på de to første filmene nesten alle kjenner fra 70-tallet. Tonen, handlingselementer og karakterer kjennes igjen.

Valget er spennende og dristig, men bidrar til å skape de to største svakhetene. Clark Kents tur i verdensrommet for å besøke hjemplaneten Krypton og Lex Luthors ondskapsfulle plan virker totalt idiotiske. De blir aldri forklart på en troverdig måte. Etter de første minuttene hvor vi ble presentert for dette var jeg klar for en fiasko.

Når i tillegg Lex Luthor spilt av Kevin Spacey er det svakeste punktet blant skuespillerne, truer hele nostalgi-trippen min med å rase sammen. Folk i dag er vokst opp med Smallville på TV hvor erkeskurken er den dypeste og mest interessante karakteren. Da nytter det ikke å komme trekkende med en overspillende Kevin Spacey som tror han er morsom på autopilot.

Så snart det blir litt action er det mulig å overse svakhetene. Bryan Singer har blitt langt bedre til å lage smell og bang siden den første X-man.

Dramaet er imidlertid filmens største styrke. Grunnen til at Supermann har gjort det noe dårligere enn spådd kan nok være at rytmen i filmen ligger nærmere en 70-tallsfilm. Folk forventer mer action i en popcorn-film.

Alle superbragder får en fantastisk visuell utforming, men hjertet i filmen er å finne ut hvordan Supermann innfinner seg med å være helt på sin adopterte planet Jorden. Og hvordan menneskene kan leve i en verden med en superhelt.

Bryan Singer sa i fjor at han var inspirert av tegneren Alex Ross. Det er lett å se i hvordan Supermann flyr, svever i verdensrommet og løfter tunge gjenstander. Riktignok er superhelten eldre i bildene til Ross, men positurene er de samme: Malt som en romersk gud i klassiske malerier.

Et av gjennombruddene for tegneren var samarbeidet med Kurt Busiek på Marvels, en historie som viste Marvel-superhelter sett gjennom øynene på vanlige mennesker. De fulgte opp med å lage sin egen dekonstruksjon av tegneserie-mytologi gjennom Astro City.

To inspirasjonskilder er dominerende i Superman Returns, 70-tallsfilmene og spørsmålet om hvordan det egentlig ville vært å leve i en verden med superhelter. Nostalgi skaper mange små øyeblikk, men historieelementene som støtter seg på originalene fungerer ikke. Mer av den vellykkede moderne mytologien hadde vært bedre.

Det er klart vi trenger en heroisk superhelt å se opp til og føle oss fremmedgjort sammen med. Bryan Singer måtte tatt klarere valg i hva han ønsket å vise for å lykkes helt med å bringe Supermann til nye generasjoner. Dessverre kan jeg ikke gi filmen så bra karakter som gutten i meg skulle ønske.

Legg igjen en kommentar

« Newer Posts · Older Posts »
%d bloggere like this: