Historier fra virkeligheten er vanskelig

Nordmenn venter spent på Oscar-utdelingen i år. The imitation game av Morten Tyldum føles halveis som en norsk kandidat. Jeg er ikke særlig imponert, til tross for at jeg har stor tro på regissøren.

imiationgame

Historien om Alan Turing og arbeidet med å knekke den tyske koden burde være et ypperlig utgangspunkt for en film. Legg til en spennende karakter forut for sin tid som la grunnlaget for mye av teknologien vi bruker i dag, og alt burde ligge til rette for en interessant fortelling.

Problemet oppstår når manusforfatter og regissør stapper alle fakta i en liten boks. Alt som stikker uten for kantene klippes bort.

Jeg har ikke noe i mot at filmer tar seg store friheter med virkeligheten. The social network, filmen om Facebook, tar seg minst like store friheter. Men den påstår ikke noe annet. Måten den er skrudd sammen på signaliserer i større grad at den er godt jugd. Og den kommer frem til en dypere sannhet om teknologien ved å gjøre det.

I en grundig kritikk i New York Review of Books beskriver Christian Caryl hvor galt det er:

“… either you embrace the richness of Turing as a character and trust the audience to follow you there, or you simply capitulate, by reducing him to a caricature of the tortured genius. The latter, I’m afraid, is the path chosen by director Morten Tyldum and screenwriter Graham Moore…”

I motsetning til The Social Network er ikke målet en dypere sannhet. Snarere tvert i mot, filmen beveger seg hele tiden på overflaten og hamrer løs på billige poeng.

Noen eksempler på hva jeg finner særlig irriterende:

  • Karakteren til Alan Turing og sjefen hans er karikaturer av de historiske personene. Det er gjort for å skape humor og konflikt. Dramaturgi trumfer virkeligheten, ikke for å lage en bedre historie, men for å skape enkel underholdning.
  • Spionen som presser Alan Turing senere i filmen var ikke en del av kodeknekkerne. Jeg går ut i fra at poenget er å vise at å gjøre homofili ulovlig skaper grobunn for utpressing. Men er det virkelig verdt å dikte opp en historie om at helten er forræder for å få frem dette?
  • Og hvordan er det mulig å lage en film som gjør Turing til en homofil martyr uten å vise så mye som et kyss? Det får meg til å lure på hvor langt vi egentlig er kommet i 2015.

Jeg beundrer Morten Tyldums evne til å drive en historie fremover. Hodejegerne var en thriller som var dyktig skrudd sammen. I The imitation game viser denne styrken seg å være en svakhet. Det vil nok være sunt å regissøren å komme over til fiksjon i neste film.

Manuset gjør også et par gode valg. Fremfor å fortelle hele livet til en kjent person, tar den tak i noen få år. Hoppingen frem og tilbake i tid er dyktig gjort, selv når noen av sammenhengene mellom skoledager, krigen og rettsoppgjøret helt tydelig tar seg friheter for å hamre inn et poeng.

Så jeg blir ikke lei meg om den ‘norske’ kandidaten taper. Boyhood og Whiplash er mine favoritter.

Diskusjonen om forholdet mellom film og virkelighet har tatt av i USA i år etter at usedvanlig mange av Oscar-kandidatene bygger på historier fra virkeligheten. Både Dissolve og Pop Culture Happy Hour har interessante samtaler om dette, som særlig dreier seg rundt filmen om Martin Luther King og Selma.

Legg igjen en kommentar

Mine favorittfilmer i 2014

Det er aldri noe problem å plukke ut 20 gode favorittfilmer i løpet av et år, 10 holder ikke.

Hvor mye popcorn det er på listen varierer mye fra et år til et annet. I det siste har jeg vært veldig imponert over superhelter og action. Så lenge de dumme filmene er så smarte som i år, klager ikke jeg på mer av det samme. Det eneste som irriterer meg er at uansett hvor orginale Marvel-filmer er i starten, så ender de med store gjenstander som styrter ned i en by.

Stadig mer av film-dietten min kommer fra strømming eller DVD, til tross for ukentlig besøk på kino. I år hadde ikke Under the skin, Locke eller Blue ruin distribusjon. Til gjengjeld var Raid 2 og Snowpiercer hyggelige overraskelser på lerretet i Oslo.

undertheskin

1. Under the skin

Tankevekkende science fiction er min favoritt-genre. Det er fint å se at filmer av denne typen begynner å matche de beste bøkene. Denne stemningfulle studien av en fremmed som utforsker Skottland er tankevekkende. Scarlett Johansen gjør en av sine beste roller. Musikken er original og står svært bra til bildene.

boyhood

2. Boyhood

Når jeg går gjennom listen min fra året som har gått, er det opplevelsene som har sittet lengst igjen som får forrang. Fortellingen hvor vi følger en gutt over 12 år og ser han vokse opp foran øynene våre er gjenkjennbar, uten å ty til enkle dramatiseringer. Istedenfor å konsentrere seg om selvsagte milepæler, får vi se øyeblikkene som virkelig betyr noe for en oppvekst. Spørsmålet mitt etter å ha sett Boyhood er hvorfor vi godtar så mange tenåringer som ikke oppfører seg naturlig på film og TV.

The-Great-Beauty

3. The great beauty

Litt juks, siden den hadde premiere på kino i 2013, men pokker for en film. Vi blir kjent med en dekadent evig ungkar. Han beveger seg elegant rundt i Roma. Han kan virke overflatisk og ironisk, men har også melankolske følelser i møte med virkeligheten rundt seg. Jeg elsker middagsselskapet hvor han brutalt avkler en venninne alle hennes livsløgner. Bonuspoeng for en fin skildring av en vakker by høyt på min favorittliste.

legomovie

4. Lego-filmen

En av de få filmene jeg har kjøpt det siste året. Den har vitser og morsomme poenger i et tempo jeg ikke har sett siden Hjelp, vi flyr. Det er et mirakel at en film basert på en leke kan være så bra.

ineterestellar

5. Interstellar

Jeg hører hva kritikerne sier, men hard science fiction og melankolsk stemning fungerte perfekt for meg.

theraid

6. Raid 2

Når jeg blir kritisk til underholdningsfilmer og noen beskylder meg for å ikke like action, er det bare å peke til denne voldskonfekten. Historien prøver litt for hardt, men god, oppfinnsom kampsport og biljakt trumfer alle andre svakheter. Det er fint å se at det fremdeles er mulig å lage action-scener jeg ikke har sett før.

locke

7. Locke

En av de filmen jeg har henvist til flest ganger i samtaler i løpet av året. Først og fremst er det en oppvisning i smart manus og skuespillerkunst fra Tom Hardy. Noe av det som fasinerte meg var utforskningen av den moderne mannen og hvor stor rolle det å beherske en jobb spilte i historien.

edgeoftomorrow

8. Edge of tomorrow

Dette er årets beste popcorn-film, men den gjorde det skuffende dårlig på kino. Versjonen av ‘samme dag gjenoppleves flere ganger’-plottet føles frisk og variert. Markedsføringen sviktet på alle nivåer, ikke minst ved at man endret tittelen fra Everyting is kill.

gonegirl

9. Gone girl

Boken Gone girl var fantastisk. Var det noen som kunne levere dette på lerretet, så var det David Fincher. Balansen i kampen mellom upålitelige fortellere er noe forrykket i forhold til orginalen. Skuespillerne gir alle karrierebeste.

snowpiercer

10. Snowpiercer

Den filmen jeg har sett flest ganger i år. Her er det action, allegori og visuell effekter om hverandre i et festfyrverkeri.

11. X-men: Days of future past

Flere superhelt-filmer var bra i år, men jeg synes X-men var best. Mange helter og skurker behøver ikke være så ille med den rette regissøren ved roret. Action-scenene brukte interessante effekter og er mindre forutsigbare enn Guardians of the galaxy og Captain America 2.

12. Her

En svært god science fiction-fabel som har klart å holde seg på listen nesten et år etter at den gikk på kino. Imponerende vellaget film om mennesker i en teknologisk tidsalder med høy vanskelighetsgrad.

13. Dawn of the planet of the apes

Blir dette den mest siterte filmen fra 2014? “Human work” fungerer både i filmen og som en scene som kan parodieres. Finstemt skuespill ved hjelp av motion capture og grafikk imponerer, men aper på hest med gevær slår alt.

14. Calvary

Finstemt drama om religion fortalt gjennom mennesker i en liten landsby. Årets beste åpningsscene, fra innsiden av en skriftestol hvor presten anonymt blir fortalt at han vil dø om en uke.

15. Grand Budapest Hotell

En skikkelig bløtkake av en film. Den fragmenterte historien grep meg ikke like mye som andre Anderson-filmer. Jeg håper ikke de som er lei av stilen hans får gjennomslag. Snurrepipperiene kan gjerne komme i flere år fremover.

16. En due satt på en gren

Så noe helt annerledes. De absurde, teatrealske opptrinnene til Roy Anderson er nesten det totalt motsatte av Grand Budapest Hotell. Dette foregår i en grå, sosialdemokratisk verden det er lett å kjenne seg igjen i til tross for alt det surrealistiske. Den havner litt ned på listen fordi jeg synes filmen mistet balansen mellom det humoristiske og tragiske mot slutten.

17. Inside Llewyn Davis

En film som først og fremst er stemning, en slags ‘Sult’ satt til New York (med en avstikker til Chicago) på 60-tallet.

18. 12 years a slave

Regissøren Steve McQueen er i ferd med å bli en favoritt. Han lager filmer som balanserer det estetiske, fortelling og karakterer veldig godt. Og det er nødvendig i møte med en brutal film om slaveriet.

19. Prinsess Kaguya

De to siste Ghibli-filmene er neste mer for voksne enn barn. En poetisk fortelling i et akvarell-lignende uttrykk kan bli en tålmodihetsprøve for de minste, i hvert fall den dagen jeg så den. For meg er dette kanskje årets vakreste film.

20. Blue ruin

Sånn hadde jeg tatt hevn. Klønete og delvis mislykket. Ved å spille mot klisjeene blir volden mer brutal, men også mørkt humoristisk. Selv ikke masse hype og høye forventinger klart å ødelegge filmen for meg.

Legg igjen en kommentar

Lidelse for kunsten

Januar er tiden for kvalitetsfilm, med og uten hermetegn. Alle Osar-kandidatene skyves frem, mens popcorn-tidtrøyte må vente noen måneder. På kino nå går to filmer om mennesker som lider for kunsten og er kandidater til flere priser.

Er ikke lidelse det dramtiske grepet i nesten alle biografier? En vanskelig barndom som forklarer behovet for å prestere og den kreative impulsen, en hard kamp for å kjempe seg frem til sin egen stemme og beseire personlige demoner, for så å oppnå suksess i siste scene.

Mr_Turner_poster

At Mr Turner aldri sporer av i en forutsigbar dramaturgi kan vi takke regissøren Mike Leigh for. Han improviserer alltid filmene sine frem med skuespillerne og lar seg ikke friste av forenklinger i historien.

Seeren droppes ned i fortellingen og observerer maleren i moden alder. Maleriene er fantastiske og forut for sin tid. Gjennom scenografien ser vi landskapene gjennom øynene til Turner.

Privatlivet er det vanskeligere å beundre. Hovedpersonen er så oppslukt av kunsten at mennesker og sosiale konvensjoner må finne seg i å bli nedskjøvet til side. Likevel bobler de sterke følelsene til overflaten i en haltende fremføring av en opera-aria,  to forknytte hender på ryggen når han får dårlige nyheter og andre scener.

Jeg liker Mike Leigh best innenfor rammene av et kostymedrama. Topsy Turvy er en tidligere favoritt. Dybden i karakteren skildret ypperlig av Timothy Spall gjør at manglende Oscar-nominasjon virker merkelig. Fraværet av en enkel fortelling gjør kanskje at noen faller av lasset på veien.

whiplash

I Whiplash er lidelsen til den ambisiøse trommeslageren Andrew Neiman bokstavelig. Svetten og blodet drypper. Hender avkjøles i isbiter for at han skal holde ut øvelsene litt lenger. Over han står dirigenten Flethcer og pisker han frem til å nå sitt potensiale.

Historien fortelles stramt og godt, men aldri forutsigbart. I Miles Teller og J K Simmons har regissøren to fantastiske skuespillere. Læreren gir meg assosiasjoner til den første rollen jeg la merke til han i, ny-nazisten i TV-serien Oz.

Etter at siste duellen er over spør jeg meg om filmen hadde en lykkelig eller tragisk slutt. Det Fletcher mener må til for å bli et geni er så ekstremt at et hvilket som helst utfall ville gitt meg svært ambivalente følelser.

Dette er allerede en sterk kandidat til årets beste film for meg. Den fungerer både som en følelsemessig sterk historie og en film jeg har lyst til å diskutere etterpå.

Legg igjen en kommentar

Tre norske og to amerikanske mexikanere

Lørdagstacoen har aldri vært min favoritt. Skulle jeg lage noe mexikansk ble det fajita, noe rent kjøtt fremfor kjøttdeig. Og tex-mex på restaurant har jeg bestandig hatt følelsen av å kunne lage bedre selv. Derfor var det en aha-opplevelse på en restaurant i San Fransisco å få servert noe som var autentisk mexikansk. Ikke amerikanisert eller norskifisert. Særlig forretten imponerte. Guacamole ble blandet sammen ved bordet etter mine ønsker om balansen mellom ingredienser. Det hele ble servert med nystekte tortilla-lomper. Enkelt, godt og langt unna lørdagskosen jeg er vant til. Taco1 For et år siden kom denne maten til Norge med Taco Republica i Torggata. Noen vil kanskje kalle det en hype, med lange køer uten mulighet for bordbestilling. Etter mange besøk har ventetiden blitt kortere, og jeg må konstantere at dette er den nye sushien for meg. Det er noe jeg bare må ha med jevne mellomrom Et vanlig måltid her for meg starter med guacamole og hjemmelaget totopos, en mais chips En fin rett å nippe til før hovedrettene, bruke som tilbehør til resten av maten og småspise til når regningen nærmer seg. Ceviche Deretter er små sprø maisflak med ceviche på vel verdt å prøve. Den hvite fisken kaldkokt i citrus er frisk og fersk, en skikkelig smaksbombe som inneholder mye chili og sprø grønnsaker. Og så kommer kjernen i besøket, taco. De servers enkeltvis, noe som gjør at du kan sy sammen ditt eget måltid. Hver av dem kommer på en myk tortilla-lompe som smaker mais. Klassikeren er svin, men favoritten min er lam. Et hovedtema er å marinere og langkoke kjøttstykker som ikke er de beste på dyret. Utenfor disse to klassikerne er jeg litt på vakt ovenfor det som kan bli for tørt, men Taco Republica har blitt flinke til å få kylling, sjømat og sopp til å bli saftigere over tid. Til hver rett følger det også en av fire salsaer. Og de har dagens, der de eksperimenterer med nye kombinasjoner. Flere av de rettene som står på menyen nå begynte som dagens. I Florida i sommer var jeg ivrig på å finne et sted i en lignende stil. Nærmere grensen betydde mer autentisk, tenkte jeg. De første forsøkene var skuffende tex-mex. Så en dag på ekspedisjon til bryggeriet Funky Buddha så jeg en mexikansk bule i gangavstand: Tortilleria Mexicana. FortLauderdalebutikk Umiddelbart på innsiden følte jeg meg på rett sted. Den ene halvdelen av lokalet var en skikkelig rotebutikk. I den andre halvdelen var det respatex-bord og en stor TV som viste telenovelas. Menyen besto av et dusin forskjellige kjøttyper, hvor jeg prøvde ut fire. I tillegg til svin og kylling valgte jeg oksetunge og en blanding personalet hadde en uklar forklaring på. FortLauderdaleTaco Det var godt, men en del tørrere enn det som serveres på Taco Republica. Med en hjemmelaget chili-saus på spruteflaske, smakte det likevel svært godt. Kanskje den norske varianten er passe vestligfisert for meg. Nå har det åpnet flere steder i samme stilen som Taco Republica i Oslo. Tijuana Tijuana Bar på Grünerløkke legger stor vekt på den siste delen av navnet. Halvparten av menyen er drinker, tequila og Michelada (fruktige drinker med øl). Men maten er også vel verdt besøket. Klassikerne er her, men de har også valgt å ta den ut med argentiske reker og and (som du ser på bildet over). Hver rett har et sett med tilbehør og sauser som passer godt. Jeg synes kanskje de strekker strikken litt langt og føler at denne er litt for tilpasset eksperimentlystne norske ganer. En stor ulempe er at alt serveres i porsjoner med to, noe som gjør det vanskeligere å sy sammen måltidet som du vil. Taqueria Siste tilskudd på den mexikanske stammen i Oslo er Taqueria i Paleet. Dette er en koselig bar med noen bord. Etter et besøk synes jeg de tacoene jeg prøvde var veldig gode, kanskje med den beste sammenseting av fyll og tilbehør. Selvom de i utgangspunktet serverer hver taco i pakker på to, har de laget en kokkens meny med fire. Med litt overtalelse fikk jeg justert anbefalingen til min smak. Det skapte litt forvirring i serveringen, men endte godt. Så hvilken av de norske vil jeg anbefale? Alle er vel verdt et besøk, men jeg holder fremdeles en knapp på Taco Republica. De klarer å holde en enkel, rett-frem-stil som føles riktig for mexikansk mat. På mange måter er smaksammensetingene på Tijuana og Taqueria vel så spennende, men de jåler det litt til. I Torvgata er det respatex-bord og solide ingredienser som dominerer.

Legg igjen en kommentar

Høy pris for tysk terrorist-jakt

Det behøver ikke alltid å stå om tuenvis av liv og inkludere kamp med episke skurker. I den lavmælte spionthrilleren A most wanted man dreier det seg mer om jobben med å få kontroll over mennesker som en gang kan bringe etterretningsorganisasjonen i posisjon til å ta de store fiskene.

Her er det ikke de farlige terroristene som skal tas i et regn av kuler og eksplosjoner. For menneskene som er involvert er likevel innsatsen svært høy.

A_Most_Wanted_Man_Poster

Filmen bygger på boken ved samme navn av John le Carré. Han står bak klassiske spionfortellinger fra den kalde krigen og har de siste klart å ta tak i mer moderne konflikter. Tinker tailor soldier spy fra noen år tilbake er det klassiske eksempelet på agenter som bruker vel så mye tid på å lese dokumenter og politikk som action.

Fortiden til regissør Anton Corbijn som fotograf er tydelig i komposisjonen av bilder. Han har et øye for det visuelle, men mer i innrammingen enn dramaturgi. Skuespillerne må dra mye av lasset. Klipp og flyt hjelper ikke meg som seer like mye til å følge den til tider kompliserte fortellingen. Derfor bærer ikke filmen helt de interessante temaene om prisen spioner og mistenkte må betale.

Philip Seymor Hoffman var helt klart en av våre største skuespillere. Jeg føler et savn etter etter å ha sett hans siste rolleprestasjon. Rachel McAdams og Willem Dafoe gjør en solid innsats. De er begge gode skuespillere som ikke helt har fått de rollene de fortjener de siste årene. Det samme kan sies om stjernemateriellet Daniel Brühl som er sørgelig bortgjemt som fotsoldat.

Regissøren, Hoffman og en spionfortelling i gråtoner, som TV-serien Homeland, gjorde meg interessert i ‘A most wanted man’. Regissøren gaper over litt mer enn han klarer å svelge ned, men filmen er verdt en titt.

Legg igjen en kommentar

Spill for å mislykkes

Det er ikke like enkelt å samle folk til en spillekveld lenger. Enda et tegn på at jeg begynner å bli gammel. Til tross for litt spredt Dominion og en interessant RPG-kampanje med vampyrer i Oslo, blir det stadig lengre mellom anledningene til å samle en gjeng rundt et bord.

fiasco1

Interessen var derfor stor når jeg oppdaget et spill med historiefortelling uten forberedelser og en spilleder. Fiasco gjør det enkelt å gjennomføre en kampanje på en kveld, uten at det går utover tiden til en bedre middag og god drikke.

Først velger spillerne et scenario. Ofte minner det om en Coen-brødrene film: Sterk lidenskap og klønete forbrytere. I tillegg har jeg vært med på en mer klassisk high school-setting, men her er mulighetene store for eksperimentering.

Neste skritt er å finne ut hvem spillerne er og hvilke forhold de har til hverandre. Med hvert scenario følger det en lang liste med muligheter som setter stemningen. Ved å kaste terninger, diskutere og velge mellom lister med fantasiskapende alternativer, begynner historien å ta form.

Gjennom to akter bruker spillerne fantasien til å fortelle en historie. Avhengig av utfallet av hver scene får spillerne terninger til finalen. Systemet oppmuntrer til ekstreme resultater, derfor navnet Fiasco.

fiasco2

For spillere som er vant til tradisjonelle rollespill, kan det være vanskelig å forholde seg til fokuset på improvisasjon. Terningene spiller bare en liten del i utfallet av historien. Fantasien og samspillet er det som fører spillet fremover.

Den første del av spillmekanikken fungerer veldig bra. Systemet for å drive historien fremover virker noe mer påklistret. Det er vanskelig å få det til å henge tett sammen med fortellingen, men det siste kastet for å bestemme utfallet får det hele til å falle på plass.

Etter en håndfull spill er jeg overbevist. I motsetning til rollespill, hvor jeg ofte ender opp som spilleder, er det ingen forberedelse og dårlig samvittighet for å ikke legge mer tid i bakgrunnsmaterialet.

Med en spiller som har satt seg godt inn i reglene, skulle det mulig å få med seg nybegynnere som ikke har spilt så mye før. Her er det bare å kaste seg ut i historiefortellingen.

Heftene er enkle å kjøpe digitalt. Under ser dere en video på hvordan det fungerer i praksis.

Legg igjen en kommentar

Ost og kjeks, deja vu

Mange av favorittrettene mine fra i fjor var litt utenfor de vanlige kategoriene forrett, hovedrett og noe søtt. Et av eksemplene er en dessert-liknende andepaté midt i måltidet på Olo.

Tanken på å prøve å lage det selv føles helt håpløst, men min nummer to favoritt virket mer overkommelig. Den kom mellom hovedrett og dessert, så i forhold til finnene virket kokkene på Bridges i Amsterdam nesten tradisjonelle.

Bridges2

Det var ikke så mange smulene av Lady Blue i retten, men de smakte sterkt nok til å balansere mot alle de andre ingrediensene. De lå på en vannbakkels med en søtlig gele og macadamianøtter.

På siden lå det en bitter salat med en syrlig dressing. Salat med vinagraitte til ost og kjeks? Javisst, det fungerer som bare pokker.

Ikke mange viner hadde kunnet konkurrere med alle disse smakene. Løsningen var isteden å servere en fin dessertvin som smøyg seg under maten.

Bridges

Det litt nerverpirrene i prøve å gjenskape dette var balansen i smaker. Og forsøket mitt var ikke helt vellykket.

Kraftkar, en norsk blåmuggost, var innertier som basis. Den er smakssterk og spiss på en måte som tåler eksperimenter med andre smaker.

En av disse gode, bitre salatene det blir stadig lettere å finne i grønnsaksdisken med en dressing basert på olivenolje og en balsamico blanco fungerte også veldig bra. En Fibonacci kjøpt på Maascheman var så god at jeg nesten kunne drikke den.

Bakverk, nøtter og gele derimot var helbom. Ripsgele ble for smaksrik og kjøpekjeks for kjedelig. En Graham portvin var veldig god, men alkoholprosenten var for høy til å være så diskret som valget på Bridges.

Men en god ting kom det ut av forsøket. Jeg har fått fullstendig dilla på grønne salater med syrlige dressinger. Det er et sunt resultat av å prøve å lage en kraftig dessert.

Legg igjen en kommentar

Mine 20 favorittfilmer i 2013

Det store temaet i 2013 er hvor stor plass strømming som distribusjonsmetode har blant favorittfilmene jeg så. 25 %  av de jeg nevner i denne artikkelen gikk ikke på kino i Norge, jeg så de på iTunes, Vimeo og Netflix, og det ligger enda flere filmer av denne typen blant det jeg likte godt. I tillegg ble The World’s End først vist i Oslo etter Facebook-aksjoner.

En del av samme trenden er det at 4 av filmene er finansiert gjennom Kickstarter eller andre utradisjonelle kilder.

Til tross for at jeg går ukentlig på kino, blir dette stadig mindre viktig for meg som filminteressert. Når det er mulig å utforske nisjer andre steder, blir det mer interessant enn å sette seg inn i saler hvor tilbudeter  bestemt av uransaklige kinosjefer og distributører. Etter å ha sett minst 100 filmer i året i 30 år, er det ikke nødvendigvis så interessant å se enda en testoron-action.

Ikke for det. Listen bør vel vise at jeg setter stor pris på god underholdning og B-film. Men hvorfor godta dritt og klisjeer, når det finnes gode og originale opplevelser i sofakroken?

stories we tell

Stories we tell

Sarah Polley har siden The sweet hereafter interessert meg som skuespiller og filmskaper. Her skyter hun blink med en dokumentar om familien sin. Historien hun forteller er fascinerende i seg selv, men enda mer som en dekonstruksjon av hvordan vi tolker virkeligheten og hva det betyr å lage en dokumentar. Årets mest formfullendte film havner klart på toppen av listen min.

beforemidinght

Before midnight

Tidligere har vi fulgt Jesse og Celine i en uskyldig forelskelse i ungdommen, deretter et mer modent møte 9 år senere. Nå treffer vi dem etter at de har levd sammen i flere år. Den naive forventningen som har ligget over de to tidligere filmene er blåst bort når hverdagens realiteter har meldt seg. Sånn sett er dette en råere film, men det måtte til når det skulle lages en utgave nummer 3.

Upstream_Color_poster

Upstream Color

Slapp av. Ikke la uvant filmspråk forvirre deg. Her er det bare å la seg rive med. Og det er greit, for til syvende og sist henger det hele godt sammen, etter min mening. I det ytre blir en kvinne kidnappet og finner senere sammen med en mann. Det hele bindes sammen av en parasitt som gjennom flere trinn påvirker livet til menneskene på negative måter. Her er det store idéer og spenstig bruk av film, alt bundet sammen av en veldig human historie.

Denne kan sees på amerikanske Netflix. Alt-mulig-mannen Shane Carruth valgte å distribuere den selv for å sette filmen inn i den rette sammenhengen, som han har sagt.

220px-The_Place_Beyond_the_Pines_Poster

The place beyond the pines

Her har kritikkene svingt fra slakt til ros til at deler av filmen var bra. Filmen er en realistisk thriller fortalt i tre deler. Dramaturgien gir det hele et mer formelt preg, som et gresk drama eller et Ibsen-stykke om skyld og straff på tvers av generasjoner. Så hvor godt du liker filmen er avhengig i om du får det realistiske og mer kunstige til å henge sammen. Dette er en film jeg ble veldig overrasket over, og jeg elsket det.

220px-The_World's_End_poster

The world’s end

Tenk at denne nesten ikke ble satt opp på kino i Norge. Den inneholder noen av de morsomste action-scenene jeg så i 2013. Heldigvis bruker den tid på å introdusere vennegjengen som går på en siste pub-til-pub-runde i hjembyen før middelalderen tar dem. Det er morsomt nok, med noen av de beste engelske komikerne i hovedrollen. Og så tar det skikkelig av i siste del når vi oppdager hvorfor hjembyen har blitt så mye kjedeligere med årene.

actofkilling

The act of killing

Her kommer dokumentaren som gjennom intevjuer med de som utførte etniske massemord i Indonesia på 70-tallet og dramatiseringer regissert av overgriperne, gir mer informasjon enn det som er behagelig om hvordan etnisk utrensking fungerer.

To ting hindrer meg fra å sette den på toppen av listen: 1) Livredde unger som deltar i opptrinnene illustrer hvordan filmmakerne sannsynligvis tråkker over noen etiske grenser, og 2) Jeg har følelsen av at noe manipulering av deltakerne og oss er usynlig i filmen, noe som svekker troverdigheten. Men det som vises føles som så viktig at The act of killing bør sees. Går fremdeles på kino.

215px-Holy_Motors_poster

Holy motors

En fyr kjører rundt i Paris og spiller forskjellige karakterer. Hvert sekund er fantastisk iscenesatt. Dette er også en film som det er nødvendig å nyte mer som musikk enn fortelling. Jeg har problemer med å forklare hva som skjer her, men har følelsen av at den tar temperaturen på vår tid bedre enn noen annen film på listen.

Gravity_Poster

Gravity

Endelig en film i 3D hvor det fungerer! Etter Avatar har jeg blitt stadig mer skuffet over den nye teknologien og nå oppsøker jeg 2D-versjonen av filmene. Dette er ganske enkelt en dyr B-film hvor alt fungerer. Går fremdeles på kino.

PREMIEREINVITE-gray_ca

Girl walk // All day

Dette var en av de første filmene jeg så i fjor, etter å ha sett den på flere amerikanske topplister for 2012. Det hele er velsignet enkelt og livbejaende: En jente danser seg tvers over New York til en remix av poulære musikk fra de siste årene. Kan sees gratis på nettsidene til filmen.

220px-Catching-Fire_poster

Hunger games: Cathcing fire

Hvor heldig er vi ikke når vi lever i en tid hvor Katniss og Jennifer Lawrence er blant de mest populære navnene i pop-kulturen? Jeg leste Hunger games-triologien i fjor og er svært imponert. Filmatiseringene har klart å fange opp veldig mye av det som er fascinerende, uten å vaske bort samfunnskritikken. Går fremdeles på kino.

Captain_Phillips_Poster

Captain Phillips

Er det historien om en mann som opplever en kapring eller en kritikk av globaliseringen? Begge deler. Jeg ble positivt overrasket over hvordan filmen både var spennende og klart å få frem det forvirrende i asymmetrisk maktbruk i en aktuell situasjon, hvor alle sider fikk komme til orde.

220px-Only_God_Forgives_poster

Only god fogives

Denne filmen har fått veldig mye slakt, men jeg likte den. For meg var det en helt naturlig fortsettelse av Nicolas Winding Refns tre siste filmer Bronson, Valhalla Rising og Drive. Så liker jeg det visuelle uttrykket og tonen fra eksistensialistiske B-filmer.

220px-StarTrekIntoDarkness_FinalUSPoster

Star trek into darkness

Her har jeg også hørt mange kritske røster, men jeg elsker J. J. Abrams fillmer. Han er en av de beste underholdningsregissørene Hollywood har. Å bruke gamle-Spock til å forklare plottet var å gå over streken, men ellers har jeg ikke noe problemer med ekko fra tidligere filmer.

220px-Mud_poster

Mud

En fin oppdatering av den store amerikanske fortellingen om Huckleberry Finn.

220px-Indie_Game_The_Movie_poster

Indie Game the movie

Etter to dokumentarer som viser helt nye ting og dekonstruerer genren, er dette ganske enkelt en historie veldig godt fortalt. Finnes på norske Netflix nå.

The_Grandmaster_poster

The Grandmaster

En visuelt storslagen martial arts film. Når jeg så den tenkte jeg nærmest at den føltes litt abstrakt. Etter å ha lest mer om hvor mye som er kuttet i den vestlige utgaven, skjønner jeg at dette er distributørens feil. Av alle filmene om helten Ip Man som har kommet de siste årene, føler denne nærmest en biografisk virkelighet.

220px-TheMaster2012Poster

The master

En slags biografisk fortelling ikke basert på virkelige personer. Paul Thomas Anderson kan regissere hva pokker han vil, interessant blir det uansett. Finnes på norsk Netflix.

220px-Pacific_Rim_FilmPoster

Pacific Rim

Jeg ser alltid etter action som klarer å være oppfinnsom og knytte kampene opp mot karakterer. At dette i tillegg er en av de få popcorn-filmene som ikke er en oppfølger eller bygger på tegneserier eller bøker, er et stort pluss. En av de mest underholdende to timene jeg har tilbrakt i kinosalen i år.

suchabeautifulday

It’s such a beautiful day

En snodig selv-biografisk animasjonsfilm, som er både morsom og dypt tragisk. Kan kjøpes på Vimeo.

220px-The_Spectacular_Now_film

The spectacular now

En utrolig fin og ærlig ungdomsfilm. Den minner meg litt om klassikeren Say anything, oppdatert for en ny generasjon. Handlingen er en kjærlighetshistorie mellom den populære gutten som tiden er i ferd med å løpe fra og den smarte jenta som er litt outsider.

Legg igjen en kommentar

Meta-manga med vennskapelig rivalisering

Favorittene mine blant japanske tegneserier er ikke de store, dramatiske historiene, men ganske hverdagslige fortellinger i et nytt og interessant miljø. Denne innsikten begynte med Hikaru no go om en gjeng ungdommer som spilte det klassiske brettspillet go. For øyeblikket er det Space brothers, om to brødre som bestemmer seg for å bli astronauter.

bakuman

Og så er det meta-mangaen Bakuman, som handler om to venner fra ungdomsskolen som bestemmer seg for å lage tegneserier. Gjennom flere år nå har leserne fått et glimt bak kulissene i hva som skjer i den japanske bransjen. I tillegg til hovedpersonene kommer vi tett inn på redaktørene og vurderinger om salgstall, samt diskusjoner om børs og katedral.

Viktigst er karakterene. I det stadig voksende persongalleriet er vennskapelig rivalisering og ønsket om å bli best sentralt. Her finner vi både gode håndverkere, kreative genier og snille hjelpere. Uansett har alle sine personlige problemer og grenser å kjempe mot.

Bakuman er en typisk serie for og om tenåringsgutter. Den har fått en del kritikk for svake jente-karakterer, men jeg føler den kritikken har stilnet noe med årene. Det mannsdominerte miljøet tatt i betraktning, synes jeg serien gjør det bedre på dette området enn mange andre shonen-serier. Særlig synes jeg Aiko Iwase er interessant, en forfatter som har en tendens til å blande sammen faglige ambisjoner og kjærlighetslivet sitt.

Et av de sentrale og ganske absurde elementene er at hovedpersonen Moritaka avtaler med sin første store kjærlighet, Miho, at de ikke kan bli sammen før han har lykkes med å lage en suksessfylt manga. Hun svarer med at det først vil skje når hun har spilt hovedrollen i animen bygget på denne serien. Disse løftene skaper mye dramatikk og gjør at hovedpersonen har en klar motivasjon til å lykkes. Det virker helt latterlig, men fungerer bra som en motor når Bakuman står i fare for å knele under historien til alle de andre karakterene.

I tegneseriebunken min er dette en av bøkene jeg gleder meg mest til. Det er en tvers i gjennom positiv historie om hvordan engasjerte ungdom jobber for å lykkes med å skape manga. Alle kan finne noen karakterer å like. I tillegg gir Bakuman meg bedre forståelse for hvorfor japanske tegneserier er som de er.

Forfatter Tsugumi Ohba og tegner Takeshi Obata har tidligere stått bak Death Note, en av de største suksessene de siste 10 årene. Bakuman har ikke det samme thriller-elementet, men er like godt konstruert som fortelling. Tegningene er forfinede og elegante, uten klisjeer som enorme øyne og annen overdreven anatomi.

Så langt har Bakuman hatt bra fremdrift, interessante karakterer og glimt inn i manga-industriens hemmeligheter. Forhåpentligvis avsluttes historien i tide, slik at vi får en naturlig finale på fortellingen.

Legg igjen en kommentar

Førpremiere på arthouse kino og Prisoners

Oslo har behov for en arthouse-kino som viser film som passer bedre til et glass vin enn en kasse full med popcorn. Med Kino Victoria har Oslo Kino brukt nesten et år på å pusse opp tidligere Vika til en flersal-utgave av Gimle. Resultat er høyere komfort og et sterkt utvidet serveringstilbud.

Victoria

Jeg ble invitert til førpremiere på mandag og fikk endelig utnyttet et av de mange gratistilbudene KinoPluss-medlemskapet har lokket med.

Forestillingene som var tilbudt var Prisoners, Enough said og Fortiden, alle sammen høyt oppe på ønskelisten min. Profilen er tydelig fra første stund. Tonen er satt for et mer voksent, kresent og bevisst publikum.

Lokalet innfrir også. Her er det masse sitteplasser både ved inngangen og i kjelleren.

Jeg har bare vært i den store salen, og den var organisert som tidligere. Mellom hvert sete er det imidlertid et lite bord. Så her er tydeligvis planen at publikum skal ta med seg vinglasset og snacks inn. Popcorn er rensket bort, noe sjokolade finnes fremdeles, men den store nyheten er små matpakker med skinke, ost og oliven. Setene er imidlertid ikke like behagelig dype og brede som på Gimle, i tillegg til at muligheten til å legge seg bakover mangler.

Med filmutvalget er det naturlig å diskutere filmen etterpå ved et av de mange bordene. Jeg har ikke kvalitetssjekket hele utvalget, men fant en spennende IPA og sjekket et helt OK glass med hvitvin til en litt mager ostetallerken.

spiseri

Basert på hamburgeren med entrecote er jeg mer skeptisk til dette som et middagssted. Prisnivået er ikke så aller verst og ‘spiseriet’ har lagt seg litt ekstra i selen, men til tross for innpakningen smakte alt veldig ordinært. Det holder ikke å blande piffikrydder i ketchupen for å virke ambisiøs.

Men jeg skal ikke avskrive dette som et rent snackssted enda. Jeg kommer til å teste mer av den akkurat passe lange menyen. Kanskje har jeg  større hell med bacalo eller kjøttgryte som innledning til filmkvelden.

prisoners

Jeg gikk for den mørke thrilleren Prisoners blant åpningsfilmene. I en bygd i USA opplever to par det store marerittet: Deres døtre blir kidnappet. Den ene faren er villig til å gå svært langt for å finne datteren og den lokale politihelten blir besatt av saken. Det underliggende spørsmålet er hvor langt kan en sørgende far gå for å redde sin datter.

Nå begynner nordisk noir å krype inn i amerikanske thrillere. Og jeg liker det ikke. Mulig jeg er i mindretall her, men dvelingen ved sorg og galskap er ikke retterdiggjort i ‘Menn som hater kvinner’ og Forbrytelsen. Skal sadismen være til å holde ut må den enten grave dypere i karakterene eller balanseres mot mørk humor i Tarantino-stil.

Filmen blir effektivt fortalt og skuespillerne gjør jobben med stort alvor. Det er imponerende hvor lenge historien klarer å gjøre meg like usikker som karakterene. Når løsningen kommer, føles det hele likevel for enkelt, til tross for en moll-akkord på slutten. Da er ikke sorgen til foreldrene og sadismen underveis i Prisoners verdt påkjenningen den har påført meg underveis.

Som et utgangspunkt for diskusjoner over et vinglass vil den fungere utmerket, men jeg tror det vil gå bedre filmer på den nye Kino Victoria.

Legg igjen en kommentar

« Newer Posts · Older Posts »
%d bloggere like this: