Europeisk tegneserienostalgi

Fra det øyeblikket jeg begynte å få ukepenger, var sannsynligheten stor for at de ble brukt på tegneserier. Superhelter og Fantomet var favorittene. Gjennom bytting med de andre ungene i nabolaget stiftet jeg bekjentskap med det meste som hadde blitt utgitt fra 60-tallet og fremover i Norge.

tempo1

En dag på slutten av 70-tallet var jeg med foreldrene mine på besøk til noen venner av dem. Sønnen i huset følte han hadde vokst fra tegneserier og lot meg arve en stor bunke med Tempo. Det var første gang jeg stiftet bekjentskap med europeiske tegneserier, noe som var en annen stil enn det jeg hadde lest frem til da.

Tempo ble gitt ut ukentlig fra 1966 til 1979 i Norge, så min introduksjon til serien var mot slutten av bladets storhetstid. Hver utgave innholdet 4 – 5 kapitler med franske serier, bestående av album kuttet opp i flere episoder. De som er mest kjente i dag er Asterix, Lucky Luke og Blueberry.

Seriene spente over et svært vidt spekter av genre. Det kunne være sport, krim, western, hemmelige agenter og flere til. Variasjonen var spennende etter det litt ensporede utvalget av superhelter i bladhyllene. Historiene virket også mer voksne enn de amerikanske seriene.

Det siste året har noen av seriene blitt gitt ut i bøker med et par album i hver. Sammen med artikler og bakgrunnsmaterialet har det vært  en interessant nostalgi-tripp. Min favoritt var den unge journalisten Allan Falk som alltid havnet i spennende kriminalsaker. Han har allerede fått to historier i de nye bøkene.

tempo2

Så holder Tempo mål i dag?

Bredden i genre og den voksne tonen imponerer fremdeles. Eventyreren Bernard Prince som besøker et sør-amerikansk land har politisk brodd. Westernserien Red Kelly har mer til felles med spaghetti-western enn den klassiske amerikanske. Forfatterne bruker genrene smart.

Sammenlignet med dagens tegneserier virker det litt stivt og gammelmodig. Jeg vet ikke om dette vil tenne dagens unge lesere. De siste årene har vi fått en imponerende bredde i temaer både i USA og Japan, så savnet er ikke like dypt av typer historier som mangler.

For meg er det imidlertid tydelig etter å ha lest Tempo hvordan bladet var et viktig steg for at jeg skulle kunne sette pris på mange av de tegneseriene jeg liker i dag.

Nostalgi er en viktig grunn til at jeg leser Tempo-bøkene. I tillegg er det god historiefortelling, selv om de også er et produkt av 60- og 70-tallet.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Amerikanske superhelter og en veldig engelsk bjørn

Barnealibiene mine er oppe i tenårene mine nå, så jeg har begynt å gå på tegnefilmer på kino alene. En bestemor med barnebarnet på slep kommenterte at det var så morsomt å se voksne gå på Paddington.

Unnskyldningen min var at jeg vokste opp med den lille bjørnen i bøker og på TV på 70-tallet. Og Mark Kermode hadde forsikret om at dette var god underholdning for alle.

paddington

Det jeg husker fra Paddington er noen små bildebøker, tøyaktig animasjoner, marmeladesmørbrød og en veldig britisk stemning. Kan det gjenskapes i 2015 med datagrafikk og et behov for å gjøre alt om til action?

Svaret er ja. Det er nok av slapstick og komedie til å holde oppmerksomheten til de minste, men hver scene med kaos avsluttes med et høflig nikk. Selv når det blir skummelt, dominerer følelsen av at det går greit til sist.

Paddington har så mye personlighet, at jeg glemmer at det er datagrafikk. Et imponerende lag engelske skuespillere gjør at jeg aldri tviler på at bjørnen er en karakter på linje med menneskene.

bighero6

Big hero 6 er like amerikansk som Paddington er engelsk, med et lite touch av manga i utformingen av byen San Fransokyo.

Dette er en vaskekte superhelt-historie. Det begynner med to foreldreløse gutter med håndlag for teknologi, fortsetter med et tragisk dødsfall, en robot og en gjeng med nerder som skal få has på en superskurk.

Bruken av animasjon for å male frem en by som blander et virkelig sted med noe litt mer fantastisk og demonstrasjonen av superkrefter, gjør at dette føles som noe annerledes enn en Marvel-film.

Dessverre skjemmes filmen av å ligne veldig på finalen i Avengers-filmen: Enda en stor greie som prøver å utslette en hel by. Vær så snill, kan superheltfilmer som begynner bra snart sørge for å lage en finale som står til de første ⅔-delen av filmen?

Slutten gjør at Big hero 6 ikke kommer opp mot Incredibles. Jeg tror til og med Paddington bør sees før superheltene.

Legg igjen en kommentar

Amerikansk barbecue i nabolaget

Etter et år i North Carolina var det irriterende hvor umulig det var å få tak i skikkelig spare ribs i Oslo. Det smakte ikke det samme. Var det norske råvarer som var udugelige eller noe kokken ikke skjønte?

barbecue1

Ferien i Florida i sommer minte meg på hvordan barbecue skal smake. Etter nøye undersøkelser fant jeg Tom Jenkins’ Bar-B-Q. Et skikkelig sted for ribs skal ikke ha hvite duker og kandelabre. Det skal være et lite sted med kø av takeaway-kunder.

Reisefølget snudde i døren etter at vi hadde navigert oss frem etter GPS. “Dette var ikke noe koselig”, var kommentaren. Så jeg måtte pent ta drosje ut dagen etterpå for å smake statens beste barbecue.

barbecue2

Plastikken til tross (eller kanskje på grunn av den), dette var fantastisk saftig kjøtt med grillsaus, coleslaw og ‘greens’ ved siden av. Hele nabolaget køet inn og ut med poser fulle av kjøtt og andre godsaker.

Vel hjemme på Bekkestua la jeg merke til en plakat på Stabekk fra bussvinduet som forkynte at her lå Texas Barbecue Café. Med gode minner fra North Carolina og ferien i Florida besøkte jeg nabolagsbula.

Dette var som å komme hjem!

barbecue3

Café i navnet signaliserer enkelheten. Du går til disken og bestiller maten, setter deg ned og rydder selv. Under de første besøkene hørte jeg mye klaging fra folk rundt meg på selvbetjeningen. Jeg håpet inderlig at eieren ikke hørte på surmulende gjester.

For enkelheten og fokuset på det som er viktige er vinneren her. På menyen står kun to typer ribs, pulled pork, kylling, pølser og brisket. Det siste er et stykke gjenstridig kjøtt nennsomt tilberedt. Svært smakfullt og i ferd med å bli den nye trendmaten i USA.

barbecue4

Sideordrene er et kapittel for seg. En coleslaw med fin sødme og syrlighet. Potetstappe med litt grønnsaker og mye ost. En fantastisk chili som ikke jukser med kjøttet. Maisbrødet er litt tørt og jeg liker ikke bønnene så godt, men hvilke som er favoritten vil sikkert variere fra person til person.

Alle som har vært i Sør-statene vet at isteen er viktig. Her er det to store kanner med og uten sukker. Smaken er helt annerledes enn sukkervannet du får kjøpt i kiosken.

Texas Barbecue Café har klart å holde stilen gjennom flere besøk det siste halve året. Så da kan vi slå fast at norske råvarer holder mål. Det er kokkene alle andre steder som ikke tar seg tid til å tilberede dem riktig. Men på Stabekk finnes det ribs som kan få en amerikaner til å gråte.

Legg igjen en kommentar

Historier fra virkeligheten er vanskelig

Nordmenn venter spent på Oscar-utdelingen i år. The imitation game av Morten Tyldum føles halveis som en norsk kandidat. Jeg er ikke særlig imponert, til tross for at jeg har stor tro på regissøren.

imiationgame

Historien om Alan Turing og arbeidet med å knekke den tyske koden burde være et ypperlig utgangspunkt for en film. Legg til en spennende karakter forut for sin tid som la grunnlaget for mye av teknologien vi bruker i dag, og alt burde ligge til rette for en interessant fortelling.

Problemet oppstår når manusforfatter og regissør stapper alle fakta i en liten boks. Alt som stikker uten for kantene klippes bort.

Jeg har ikke noe i mot at filmer tar seg store friheter med virkeligheten. The social network, filmen om Facebook, tar seg minst like store friheter. Men den påstår ikke noe annet. Måten den er skrudd sammen på signaliserer i større grad at den er godt jugd. Og den kommer frem til en dypere sannhet om teknologien ved å gjøre det.

I en grundig kritikk i New York Review of Books beskriver Christian Caryl hvor galt det er:

“… either you embrace the richness of Turing as a character and trust the audience to follow you there, or you simply capitulate, by reducing him to a caricature of the tortured genius. The latter, I’m afraid, is the path chosen by director Morten Tyldum and screenwriter Graham Moore…”

I motsetning til The Social Network er ikke målet en dypere sannhet. Snarere tvert i mot, filmen beveger seg hele tiden på overflaten og hamrer løs på billige poeng.

Noen eksempler på hva jeg finner særlig irriterende:

  • Karakteren til Alan Turing og sjefen hans er karikaturer av de historiske personene. Det er gjort for å skape humor og konflikt. Dramaturgi trumfer virkeligheten, ikke for å lage en bedre historie, men for å skape enkel underholdning.
  • Spionen som presser Alan Turing senere i filmen var ikke en del av kodeknekkerne. Jeg går ut i fra at poenget er å vise at å gjøre homofili ulovlig skaper grobunn for utpressing. Men er det virkelig verdt å dikte opp en historie om at helten er forræder for å få frem dette?
  • Og hvordan er det mulig å lage en film som gjør Turing til en homofil martyr uten å vise så mye som et kyss? Det får meg til å lure på hvor langt vi egentlig er kommet i 2015.

Jeg beundrer Morten Tyldums evne til å drive en historie fremover. Hodejegerne var en thriller som var dyktig skrudd sammen. I The imitation game viser denne styrken seg å være en svakhet. Det vil nok være sunt å regissøren å komme over til fiksjon i neste film.

Manuset gjør også et par gode valg. Fremfor å fortelle hele livet til en kjent person, tar den tak i noen få år. Hoppingen frem og tilbake i tid er dyktig gjort, selv når noen av sammenhengene mellom skoledager, krigen og rettsoppgjøret helt tydelig tar seg friheter for å hamre inn et poeng.

Så jeg blir ikke lei meg om den ‘norske’ kandidaten taper. Boyhood og Whiplash er mine favoritter.

Diskusjonen om forholdet mellom film og virkelighet har tatt av i USA i år etter at usedvanlig mange av Oscar-kandidatene bygger på historier fra virkeligheten. Både Dissolve og Pop Culture Happy Hour har interessante samtaler om dette, som særlig dreier seg rundt filmen om Martin Luther King og Selma.

Legg igjen en kommentar

Mine favorittfilmer i 2014

Det er aldri noe problem å plukke ut 20 gode favorittfilmer i løpet av et år, 10 holder ikke.

Hvor mye popcorn det er på listen varierer mye fra et år til et annet. I det siste har jeg vært veldig imponert over superhelter og action. Så lenge de dumme filmene er så smarte som i år, klager ikke jeg på mer av det samme. Det eneste som irriterer meg er at uansett hvor orginale Marvel-filmer er i starten, så ender de med store gjenstander som styrter ned i en by.

Stadig mer av film-dietten min kommer fra strømming eller DVD, til tross for ukentlig besøk på kino. I år hadde ikke Under the skin, Locke eller Blue ruin distribusjon. Til gjengjeld var Raid 2 og Snowpiercer hyggelige overraskelser på lerretet i Oslo.

undertheskin

1. Under the skin

Tankevekkende science fiction er min favoritt-genre. Det er fint å se at filmer av denne typen begynner å matche de beste bøkene. Denne stemningfulle studien av en fremmed som utforsker Skottland er tankevekkende. Scarlett Johansen gjør en av sine beste roller. Musikken er original og står svært bra til bildene.

boyhood

2. Boyhood

Når jeg går gjennom listen min fra året som har gått, er det opplevelsene som har sittet lengst igjen som får forrang. Fortellingen hvor vi følger en gutt over 12 år og ser han vokse opp foran øynene våre er gjenkjennbar, uten å ty til enkle dramatiseringer. Istedenfor å konsentrere seg om selvsagte milepæler, får vi se øyeblikkene som virkelig betyr noe for en oppvekst. Spørsmålet mitt etter å ha sett Boyhood er hvorfor vi godtar så mange tenåringer som ikke oppfører seg naturlig på film og TV.

The-Great-Beauty

3. The great beauty

Litt juks, siden den hadde premiere på kino i 2013, men pokker for en film. Vi blir kjent med en dekadent evig ungkar. Han beveger seg elegant rundt i Roma. Han kan virke overflatisk og ironisk, men har også melankolske følelser i møte med virkeligheten rundt seg. Jeg elsker middagsselskapet hvor han brutalt avkler en venninne alle hennes livsløgner. Bonuspoeng for en fin skildring av en vakker by høyt på min favorittliste.

legomovie

4. Lego-filmen

En av de få filmene jeg har kjøpt det siste året. Den har vitser og morsomme poenger i et tempo jeg ikke har sett siden Hjelp, vi flyr. Det er et mirakel at en film basert på en leke kan være så bra.

ineterestellar

5. Interstellar

Jeg hører hva kritikerne sier, men hard science fiction og melankolsk stemning fungerte perfekt for meg.

theraid

6. Raid 2

Når jeg blir kritisk til underholdningsfilmer og noen beskylder meg for å ikke like action, er det bare å peke til denne voldskonfekten. Historien prøver litt for hardt, men god, oppfinnsom kampsport og biljakt trumfer alle andre svakheter. Det er fint å se at det fremdeles er mulig å lage action-scener jeg ikke har sett før.

locke

7. Locke

En av de filmen jeg har henvist til flest ganger i samtaler i løpet av året. Først og fremst er det en oppvisning i smart manus og skuespillerkunst fra Tom Hardy. Noe av det som fasinerte meg var utforskningen av den moderne mannen og hvor stor rolle det å beherske en jobb spilte i historien.

edgeoftomorrow

8. Edge of tomorrow

Dette er årets beste popcorn-film, men den gjorde det skuffende dårlig på kino. Versjonen av ‘samme dag gjenoppleves flere ganger’-plottet føles frisk og variert. Markedsføringen sviktet på alle nivåer, ikke minst ved at man endret tittelen fra Everyting is kill.

gonegirl

9. Gone girl

Boken Gone girl var fantastisk. Var det noen som kunne levere dette på lerretet, så var det David Fincher. Balansen i kampen mellom upålitelige fortellere er noe forrykket i forhold til orginalen. Skuespillerne gir alle karrierebeste.

snowpiercer

10. Snowpiercer

Den filmen jeg har sett flest ganger i år. Her er det action, allegori og visuell effekter om hverandre i et festfyrverkeri.

11. X-men: Days of future past

Flere superhelt-filmer var bra i år, men jeg synes X-men var best. Mange helter og skurker behøver ikke være så ille med den rette regissøren ved roret. Action-scenene brukte interessante effekter og er mindre forutsigbare enn Guardians of the galaxy og Captain America 2.

12. Her

En svært god science fiction-fabel som har klart å holde seg på listen nesten et år etter at den gikk på kino. Imponerende vellaget film om mennesker i en teknologisk tidsalder med høy vanskelighetsgrad.

13. Dawn of the planet of the apes

Blir dette den mest siterte filmen fra 2014? “Human work” fungerer både i filmen og som en scene som kan parodieres. Finstemt skuespill ved hjelp av motion capture og grafikk imponerer, men aper på hest med gevær slår alt.

14. Calvary

Finstemt drama om religion fortalt gjennom mennesker i en liten landsby. Årets beste åpningsscene, fra innsiden av en skriftestol hvor presten anonymt blir fortalt at han vil dø om en uke.

15. Grand Budapest Hotell

En skikkelig bløtkake av en film. Den fragmenterte historien grep meg ikke like mye som andre Anderson-filmer. Jeg håper ikke de som er lei av stilen hans får gjennomslag. Snurrepipperiene kan gjerne komme i flere år fremover.

16. En due satt på en gren

Så noe helt annerledes. De absurde, teatrealske opptrinnene til Roy Anderson er nesten det totalt motsatte av Grand Budapest Hotell. Dette foregår i en grå, sosialdemokratisk verden det er lett å kjenne seg igjen i til tross for alt det surrealistiske. Den havner litt ned på listen fordi jeg synes filmen mistet balansen mellom det humoristiske og tragiske mot slutten.

17. Inside Llewyn Davis

En film som først og fremst er stemning, en slags ‘Sult’ satt til New York (med en avstikker til Chicago) på 60-tallet.

18. 12 years a slave

Regissøren Steve McQueen er i ferd med å bli en favoritt. Han lager filmer som balanserer det estetiske, fortelling og karakterer veldig godt. Og det er nødvendig i møte med en brutal film om slaveriet.

19. Prinsess Kaguya

De to siste Ghibli-filmene er neste mer for voksne enn barn. En poetisk fortelling i et akvarell-lignende uttrykk kan bli en tålmodihetsprøve for de minste, i hvert fall den dagen jeg så den. For meg er dette kanskje årets vakreste film.

20. Blue ruin

Sånn hadde jeg tatt hevn. Klønete og delvis mislykket. Ved å spille mot klisjeene blir volden mer brutal, men også mørkt humoristisk. Selv ikke masse hype og høye forventinger klart å ødelegge filmen for meg.

Legg igjen en kommentar

Lidelse for kunsten

Januar er tiden for kvalitetsfilm, med og uten hermetegn. Alle Osar-kandidatene skyves frem, mens popcorn-tidtrøyte må vente noen måneder. På kino nå går to filmer om mennesker som lider for kunsten og er kandidater til flere priser.

Er ikke lidelse det dramtiske grepet i nesten alle biografier? En vanskelig barndom som forklarer behovet for å prestere og den kreative impulsen, en hard kamp for å kjempe seg frem til sin egen stemme og beseire personlige demoner, for så å oppnå suksess i siste scene.

Mr_Turner_poster

At Mr Turner aldri sporer av i en forutsigbar dramaturgi kan vi takke regissøren Mike Leigh for. Han improviserer alltid filmene sine frem med skuespillerne og lar seg ikke friste av forenklinger i historien.

Seeren droppes ned i fortellingen og observerer maleren i moden alder. Maleriene er fantastiske og forut for sin tid. Gjennom scenografien ser vi landskapene gjennom øynene til Turner.

Privatlivet er det vanskeligere å beundre. Hovedpersonen er så oppslukt av kunsten at mennesker og sosiale konvensjoner må finne seg i å bli nedskjøvet til side. Likevel bobler de sterke følelsene til overflaten i en haltende fremføring av en opera-aria,  to forknytte hender på ryggen når han får dårlige nyheter og andre scener.

Jeg liker Mike Leigh best innenfor rammene av et kostymedrama. Topsy Turvy er en tidligere favoritt. Dybden i karakteren skildret ypperlig av Timothy Spall gjør at manglende Oscar-nominasjon virker merkelig. Fraværet av en enkel fortelling gjør kanskje at noen faller av lasset på veien.

whiplash

I Whiplash er lidelsen til den ambisiøse trommeslageren Andrew Neiman bokstavelig. Svetten og blodet drypper. Hender avkjøles i isbiter for at han skal holde ut øvelsene litt lenger. Over han står dirigenten Flethcer og pisker han frem til å nå sitt potensiale.

Historien fortelles stramt og godt, men aldri forutsigbart. I Miles Teller og J K Simmons har regissøren to fantastiske skuespillere. Læreren gir meg assosiasjoner til den første rollen jeg la merke til han i, ny-nazisten i TV-serien Oz.

Etter at siste duellen er over spør jeg meg om filmen hadde en lykkelig eller tragisk slutt. Det Fletcher mener må til for å bli et geni er så ekstremt at et hvilket som helst utfall ville gitt meg svært ambivalente følelser.

Dette er allerede en sterk kandidat til årets beste film for meg. Den fungerer både som en følelsemessig sterk historie og en film jeg har lyst til å diskutere etterpå.

Legg igjen en kommentar

Tre norske og to amerikanske mexikanere

Lørdagstacoen har aldri vært min favoritt. Skulle jeg lage noe mexikansk ble det fajita, noe rent kjøtt fremfor kjøttdeig. Og tex-mex på restaurant har jeg bestandig hatt følelsen av å kunne lage bedre selv. Derfor var det en aha-opplevelse på en restaurant i San Fransisco å få servert noe som var autentisk mexikansk. Ikke amerikanisert eller norskifisert. Særlig forretten imponerte. Guacamole ble blandet sammen ved bordet etter mine ønsker om balansen mellom ingredienser. Det hele ble servert med nystekte tortilla-lomper. Enkelt, godt og langt unna lørdagskosen jeg er vant til. Taco1 For et år siden kom denne maten til Norge med Taco Republica i Torggata. Noen vil kanskje kalle det en hype, med lange køer uten mulighet for bordbestilling. Etter mange besøk har ventetiden blitt kortere, og jeg må konstantere at dette er den nye sushien for meg. Det er noe jeg bare må ha med jevne mellomrom Et vanlig måltid her for meg starter med guacamole og hjemmelaget totopos, en mais chips En fin rett å nippe til før hovedrettene, bruke som tilbehør til resten av maten og småspise til når regningen nærmer seg. Ceviche Deretter er små sprø maisflak med ceviche på vel verdt å prøve. Den hvite fisken kaldkokt i citrus er frisk og fersk, en skikkelig smaksbombe som inneholder mye chili og sprø grønnsaker. Og så kommer kjernen i besøket, taco. De servers enkeltvis, noe som gjør at du kan sy sammen ditt eget måltid. Hver av dem kommer på en myk tortilla-lompe som smaker mais. Klassikeren er svin, men favoritten min er lam. Et hovedtema er å marinere og langkoke kjøttstykker som ikke er de beste på dyret. Utenfor disse to klassikerne er jeg litt på vakt ovenfor det som kan bli for tørt, men Taco Republica har blitt flinke til å få kylling, sjømat og sopp til å bli saftigere over tid. Til hver rett følger det også en av fire salsaer. Og de har dagens, der de eksperimenterer med nye kombinasjoner. Flere av de rettene som står på menyen nå begynte som dagens. I Florida i sommer var jeg ivrig på å finne et sted i en lignende stil. Nærmere grensen betydde mer autentisk, tenkte jeg. De første forsøkene var skuffende tex-mex. Så en dag på ekspedisjon til bryggeriet Funky Buddha så jeg en mexikansk bule i gangavstand: Tortilleria Mexicana. FortLauderdalebutikk Umiddelbart på innsiden følte jeg meg på rett sted. Den ene halvdelen av lokalet var en skikkelig rotebutikk. I den andre halvdelen var det respatex-bord og en stor TV som viste telenovelas. Menyen besto av et dusin forskjellige kjøttyper, hvor jeg prøvde ut fire. I tillegg til svin og kylling valgte jeg oksetunge og en blanding personalet hadde en uklar forklaring på. FortLauderdaleTaco Det var godt, men en del tørrere enn det som serveres på Taco Republica. Med en hjemmelaget chili-saus på spruteflaske, smakte det likevel svært godt. Kanskje den norske varianten er passe vestligfisert for meg. Nå har det åpnet flere steder i samme stilen som Taco Republica i Oslo. Tijuana Tijuana Bar på Grünerløkke legger stor vekt på den siste delen av navnet. Halvparten av menyen er drinker, tequila og Michelada (fruktige drinker med øl). Men maten er også vel verdt besøket. Klassikerne er her, men de har også valgt å ta den ut med argentiske reker og and (som du ser på bildet over). Hver rett har et sett med tilbehør og sauser som passer godt. Jeg synes kanskje de strekker strikken litt langt og føler at denne er litt for tilpasset eksperimentlystne norske ganer. En stor ulempe er at alt serveres i porsjoner med to, noe som gjør det vanskeligere å sy sammen måltidet som du vil. Taqueria Siste tilskudd på den mexikanske stammen i Oslo er Taqueria i Paleet. Dette er en koselig bar med noen bord. Etter et besøk synes jeg de tacoene jeg prøvde var veldig gode, kanskje med den beste sammenseting av fyll og tilbehør. Selvom de i utgangspunktet serverer hver taco i pakker på to, har de laget en kokkens meny med fire. Med litt overtalelse fikk jeg justert anbefalingen til min smak. Det skapte litt forvirring i serveringen, men endte godt. Så hvilken av de norske vil jeg anbefale? Alle er vel verdt et besøk, men jeg holder fremdeles en knapp på Taco Republica. De klarer å holde en enkel, rett-frem-stil som føles riktig for mexikansk mat. På mange måter er smaksammensetingene på Tijuana og Taqueria vel så spennende, men de jåler det litt til. I Torvgata er det respatex-bord og solide ingredienser som dominerer.

Legg igjen en kommentar

« Newer Posts · Older Posts »
%d bloggers like this: